Proposisjonen inneheld forslag til ny skogbrukslov. Departementet foreslår at gjeldande lov av 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern ikkje lenger skal gjelde, og at den nye lova erstattar denne. I tillegg til dette inneheld proposisjonen forslag om å oppheve lov 9. juni 1939 om husbrukskog, og lov 9. november 1956 om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket.

I proposisjonen foreslår departementet mellom anna:

• ei endring av namnet på lova. Departementet foreslår at lova skal heite lov om skogbruk for å få fram ei breiare tilnærming til verdiskaping og produksjon av varer og tenester med basis i skogressursane.

• at formålet med lova skal gi eit viktig signal til dei som driv næringsverksemd i skog og til styresmaktene på ulike nivå om at skogbruksverksemd handlar om å få til ein balanse mellom økonomiske verdiar, miljøverdiar og sosiale og kulturelle verdiar.

• at lova skal gjelde for all skog og skogmark. Lova gjeld i område som er verna etter naturvernlova og område som etter plan- og bygningslova er lagt ut til eller er regulert til andre formål enn landbruk, med mindre det går fram av verne- eller reguleringsvedtaket eller av føresegner knytt til vedtaket at heile eller deler av lova ikkje gjeld.

• at departementet skal vere øvste skogbruksstyresmakt. Kommunen skal vere førsteinstans i dei fleste sakene etter lova.

• at utgangspunktet i lova er at skogeigaren skal ha fridom under ansvar. Skogeigaren har såleis ansvaret for at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med føresegnene i skogbrukslova og forskriftene som blir gitt i medhald av lova. Skogeigaren skal etter forslaget også ha oversikt over miljøverdiane i eigen skog og ta omsyn til dei ved gjennomføring av alle tiltak i skogen. Skogeigaren skal også sjå til at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lova og forskriftene. Departementet foreslår ein heimel for forskrift om kva som ligg i skogeigaren sitt miljøansvar.

• ein ny regel om at den som set i gang registreringar skal ha ei plikt til å informere den enkelte skogeigaren når registreringane blir sett i gang. Ein kan gi forskrift om skogregistrering og skogbruksplanlegging. Det skal ikkje vere eit generelt krav om at alle skogeigarar skal ha skogbruksplanar, men kommunen kan påleggje skogeigar å lage skogbruksplan.

• at skogeigaren har plikt til å sørgje for forynging av ny skog etter hogst. Skogeigaren skal innan ein frist på 3 år leggje til rette for nødvendige tiltak for å sikre tilfredsstillande forynging. Kommunen skal etter forslaget ha ansvaret for å halde kontroll med at skogeigaren gjer det han skal. Blir det ikkje forynga eller lagt til rette for forynging, skal kommunen ta opp saka og avgjere kva tiltak som skal setjast inn. Når det blir gitt pålegg om tiltak, skal kommunen setje ein frist for tiltaket. Kommunen skal sørgje for at nødvendige tiltak blir utførte dersom skogeigaren sjølv ikkje sett i verk tiltak innafor fristen. Det er nytt i forhold til gjeldande lov at kommunen etter at denne fristen er ute kan sørgje for at tiltaka blir utførte for skogeigaren sin rekning.

• ei føresegn som inneber eit generelt forbod mot å byggje vegar til skogbruksformål utan at det på førehand er henta inn løyve frå skogbruksstyresmakta.

• at utgangspunktet skal vere at den einskilde skogeigar sjølv kan bestemme når, kor og korleis han vil hogge. Kommunen skal likevel til dømes ha moglegheit til å påleggje skogeigaren å rette opp att køyreskadar. Det skal framleis vere heimel for skogbruksstyresmakta til heilt eller delvis å nekte ein hogst som kan redusere eigedommen sitt produksjonsgrunnlag vesentleg eller kan få uheldige verknader for miljøverdiane.

• at kommunen skal setje i verk dei førebyggjande tiltak som er nødvendige når det er fare for at større skogområde kan bli skadd av insekt- eller soppangrep.

• at når skogen er skadd som følgje av uheldig skogbehandling, råte, brann, vindfelling, skred, sjukdom, sopp, smågnagar-, hjortevilt eller insektangrep, eller andre forhold som reduserar skogproduksjonen vesentleg, kan kommunen setje i verk dei tiltaka som er nødvendige for å utbetre skadane.

• at når det er naudsynt for å halde kontroll med praktiseringa av lova kan kommunen eller anna skogbrukstyresmakt fastsetje at det skal vere meldeplikt for all hogst og alle tiltak knytt til forynging og stell av skog.

• at fylkeslandbruksstyret kan vedta at skog skal vere vernskog.

• at departementet ved forskrift kan leggje strengare restriksjonar på skogbehandlinga i område med viktige miljøverdiar.

• at skogeigaren skal setje av middel til skogfondet som er ei tvungen fondsavsetjing som skal gi skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere tiltak med sikte på ei berekraftig forvalting av skogressursane.

• at det kan vedtakast ei forskrift med plikt til å svare ei avgift på skogsvirke til å fremme fors­king og utvikling i skogbruket.

• at kommunen skal føre tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne.

• at fylkeslandbruksstyret skal vere klageorgan etter lova.

• at strafferamma aukar til eitt år.

• at det blir heimel for å påleggje tvangsmulkt.