2.1 Blindeskrift på listene

Vedtak nr. 478, 19. juni 2002:

"Stortinget ber Regjeringa om å sørge for at partiets navn på lister også fremgår i form av blindeskrift."

Departementet orienterte Stortinget i St.meld. nr. 4 (2004-2005) om resultatet av evalueringa av ordninga som skulle sikre at blinde veljarar greidde å røyste på eiga hand utan at dei måtte få hjelp frå andre.

2.2 Veljarpåverknad

Vedtak nr. 518, 16. juni 2003:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering av ordningen med velgerpåvirkning på personvalget ved fylkestingsvalget 2003 og forutsetter at resultatet av gjennomgangen fremmes for Stortinget på egnet måte."

Departementet har evaluert ordninga med personval ved fylkestingsvalet. Konklusjonen viser at berre ni av 728 fylkestingsrepresentantar vart valde inn på personrøyster. Eller sagt på ein annan måte: 98,8 pst. av kandidatane vart valde inn på grunnlag av den rangeringa partia hadde gjort av kandidatane på listene. Effekten av personrøyster på representantutveljinga var såleis nærmast usynleg.

Slik departementet ser det, viser erfaringane frå fylkestingsvalet i 2003 at veljarane i stor grad deltok ved personvalet, men at dei endringane dei gjorde på røystesetlane, berre i svært liten grad påverka kva for personar som faktisk vart valde inn frå dei ulike listene. Ut frå desse erfaringane burde det å vedta ein tilsvarande regel for personval til Stortinget ikkje føre til at veljarane vil få ein for stor innverknad på kandidatkåringa slik at partia får mindre å seie her. Men slik departementet ser det, blir avvegingane ikkje heilt dei same ved stortingsval som ved fylkestingsval. Det er fordi talet på kandidatar som blir valde frå kvar valkrins, er mykje lågare ved stortingsval enn ved fylkestingsval. Departementet går ut frå - på bakgrunn av det som er nemnt over - at det ikkje er aktuelt med ei ny vurdering av spørsmålet om endringar i personvalreglane ved stortingsval.

2.3 Behandling av klager ved stortingsval

Vedtak nr. 519, 16. juni 2003:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av alternative løsninger når det gjelder hvilken instans som skal gis myndighet til å ta stilling til klagesaker før valget og før det nye Stortinget avgjør klagene med endelig verkning, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte."

Departementet fremma 28. mai 2004 ei eiga stortingsmelding om klager ved stortingsval (St.meld. nr. 40 (2003-2004) Oppfølging av anmodningsvedtak nr. 519 (2002-2003) - klager ved stortingsvalg). Lovforslaget til departementet framgår av proposisjonen.

2.4 Lokale folkerøystingar

Vedtak nr. 520, 16. juni 2003:

"Stortinget ber Regjeringen utrede problemstillinger knyttet til lokale folkeavstemninger. Utredningen skal både omfatte prinsipielle konsekvenser av bindende folkeavstemninger, og belyse hvilke virkninger en modell der et bestemt antall innbyggere i en kommune kan kreve en sak opp til folkeavstemning, kan ha for lokaldemokratiet.

Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge fram resultatet av utredningen."

Departementet gjer i proposisjonen greie for forholdet til grunnlova og til kommunelova, bruken av lokale folkerøystingar, samt regelverket om lokale folkerøystingar i Danmark og Sverige.

I 2003 fekk kommunelova ein ny regel om innbyggjarinitiativ. Gjennom denne ordninga får innbyggjarane rett til å setje saker på dagsordenen i kommunen, og dei kan også be kommunestyret om å leggje eit spørsmål ut til folkerøysting.

Departementet meiner det derfor er grunn til å sjå korleis denne ordninga påverkar lokaldemokratiet på litt lengre sikt, før det blir vurdert å innføre ein ny regel om bindande lokale folkerøystingar på bakgrunn av eit initiativ utanom kommunestyret.

Kommunal- og regionaldepartementet rår ifrå ein heimel til å gjennomføre bindande folkerøystingar på lokalt nivå. Slik departementet ser det, fungerer ordninga i dag med rådgivande folkerøystingar tilfredsstillande og gir kommunane den fleksibiliteten dei treng for å gjennomføre folkerøystingar etter behov og ønske når det er aktuelt. Departementet finn det derfor heller ikkje formålstenleg å føreslå ei lovregulering av rådgivande folkerøystingar.

2.4.1 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Oktay Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til den foretatte evaluering av den praktiske gjennomføringen av kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2003 og har merket seg at den bare i liten grad har avdekket behov for justeringer av loven.

Komiteen har registrert Regjeringens kommentarer til oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 478, av 19. juni 2002 hvor Stortinget ba Regjeringen om å sørge for at partiets navn på lister også fremgår i form av blindeskrift, og viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 4 (2004-2005).

I tilknytning til den nye valgloven ble det innført en ordning ved valg til fylkesting hvor velgerne skulle gis mulighet for å påvirke personvalget. Det var forutsatt at Regjeringen skulle foreta en gjennomgang og evaluering av ordningen med velgerpåvirkning ved fylkestingsvalget 2003 og fremme resultatet for Stortinget.

Komiteen har merket seg at den foreløpige evalueringen er basert på tre hovedspørsmål, nemlig hvem som var kandidater og hvor de var plassert på listene, hvilke kandidater som fikk personstemmer, og hvorledes personvalgordningen har påvirket hvilke kandidater som ble valgt.

Komiteen konstaterer at 23 pst. av velgerne benyttet seg av retten til å endre på stemmeseddelen ved valget til fylkesting. Andelen velgere som foretok endringer, lå følgelig bare litt under det som er vanlig ved valg til kommunestyrer og må sies å være høyt tatt i betraktning at det var første gang en slik mulighet forelå.

Komiteen har imidlertid merket seg at de endringer velgerne foretok på stemmesedlene bare i liten utstrekning påvirket hvilke personer som faktisk ble valgt inn fra de ulike listene. Bare 9 av totalt 728 fylkestingsrepresentanter ble valgt inn som følge av personstemmer.

Komiteen konstaterer en skjev kjønnsfordeling både på listene og blant de valgte representanter og vararepresentanter. 43 pst. av de valgte til fylkesting er kvinner. Det er betydelige forskjeller mellom partiene. Høyest kvinneandel har Venstre med 52 pst., mens andelen kvinner i Fremskrittspartiet utgjør 28 pst.

Komiteen anser resultatene av den foreløpige evalueringen av ordningen med personstemmer ved valg til fylkesting for å være interessante og imøteser den endelige rapporten. På grunn av den korte tiden fram til stortingsvalget hvor de fleste nominasjoner nå er gjennomført, og siden man foreløpig har begrenset erfaring med personstemmer ved fylkestingsvalg, vil komiteen anbefale at Stortinget utsetter behandlingen av en ordning med personstemmer ved valg til storting til etter fylkestingsvalget i 2007. Stortinget vil da ha et bedre grunnlag å treffe beslutning på.

Komiteens medlemmer fraHøyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens opprinnelige forslag der det ble lagt opp til innføring av en viss grad av personstemmer også ved Stortingsvalg.

Disse medlemmer mener det er viktig at velgerne også har en viss innflytelse på hvem som velges inn for de ulike partiene også i stortingsvalg og viser til sine merknader til dette punktet i Innst. O. nr. 102 (2002 - 2003):

"Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslaget om åpning for personvalg også ved stortingsvalg har sin bakgrunn i at dette er en vel innarbeidet ordning for kommunevalg og her anses som en demokratisk selvfølge av velgerne. Hensynet til ensartethet gjorde at Stortinget i 2002 vedtok at det skulle innføres personvalg også ved avviklingen av fylkestingsvalg. Disse medlemmer finner det på bakgrunn av dette naturlig at velgerne gis tilsvarende økt innflytelse også ved stortingsvalg. Disse medlemmer antar at det for velgerne vil virke forvirrende og noe underlig dersom de ikke gis tilsvarende muligheter til å påvirke personvalget her som ved andre valg. Disse medlemmer er av den oppfatning at en 8 pst. sperregrense for å påvirke personvalget er en relativt høy terskel. Disse medlemmer viser til at det kan stilles spørsmål ved i hvilken grad de politiske partiers nominasjonsprosesser kan regnes som mer demokratiske enn at over 8 pst. av et partis velgere ønsker en annen rekkefølge enn den partienes nominasjonsmøter har foreslått.

Disse medlemmer viser for øvrig til Valglovutvalget og Regjeringens vurderinger og anbefalinger om personvalg, jf. punkt 2.1 ovenfor, og slutter seg til Regjeringens forslag når det gjelder velgerinnflytelse på personvalget."

Disse medlemmer vil likevel støtte de forslag som foreligger om en bredere evaluering av en slik ordning.

Komiteen har merket seg at Regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak om å gjøre Riksvalgstyret til klageinstans ved klager i tilknytning til stortingsvalg for klager som ikke gjelder stemmerett eller retten til å avgi stemme, jf. forslag til ny § 13-1 fjerde ledd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har registrert at det er fremlagt en vurdering av problemstillinger knyttet til lokale folkeavstemninger. På bakgrunn av at ordningen med initiativrett for innbyggere i kommunelovens § 39a bare har vært gjeldende siden 2003, men likevel har vært benyttet ved flere anledninger, finner flertallet grunn til å anta at bestemmelsen dekker innbyggernes behov for å kunne sette saker på dagsordenen eller kreve saker lagt fram for folkeavstemning.

Flertallet deler på denne bakgrunn departementets vurdering av at det på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å føre inn en egen hjemmel i valgloven om bindende folkeavstemninger på lokalt nivå.

Komiteens medlemmer fraHøyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. O. nr. 102 (2002-2003) der det blant annet sies følgende om bindende folkeavstemninger:

"Spørsmålet om lovfesting av regler for gjennomføring av lokale folkeavstemninger var et sentralt spørsmål for Valglovutvalget. Departementet er i utgangspunktet positiv til at kommunene og fylkeskommunene bruker lokale folkeavstemninger når de selv finner dette hensiktsmessig. Dagens lovgivning er ikke til hinder for dette. Kommunene og fylkeskommunene kan imidlertid ikke avholde rettslig bindende avstemninger. Det er noe uklart for departementet om utvalget ønsker å åpne for dette. Departementet finner det i denne sammenheng nyttig å skille mellom «politisk bindende» og «formelt bindende». Formelt bindende lokale folkeavstemninger representerer noe helt nytt i vårt representative demokrati. Å overdra myndighet til folkeavstemning reiser en rekke prinsipielle problemstillinger. For kommunene og fylkeskommunene vil det etter departementets syn kunne virke hemmende på bruken av rådgivende folkeavstemninger dersom det fastsettes bindende reg­ler for gjennomføringen. Departementet kan ikke se noe reelt behov for statlige regler om lokale folkeavstemninger og fremmer derfor ikke noe forslag om dette."

Disse medlemmer støtter bruk av rådgivende folkeavstemninger der kommunestyret fatter vedtak om dette, men vil på prinsipielt grunnlag gå imot bindende folkeavstemninger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil komme tilbake til spørsmålet om å gi en viss andel av innbyggerne rett til å kreve folkeavstemning om et spørsmål når Lokaldemokratikommisjonens innstilling foreligger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at lokale folkeavstemninger må bli benyttet i større grad enn i dag, og at de lokale folkevalgte bør benytte folkeavstemningsinstituttet til å innhente folkets råd i viktige saker som det er stor debatt om lokalt. Når en folkeavstemning er avholdt, har de folkevalgte innhentet folkets råd om en sak, og disse medlemmer tar det derfor som en selvfølge at de folkevalgte følger opp hva et flertall i folkeavstemningen har vedtatt.

Når det gjelder forslag til endringer i lovteksten, viser komiteen til merknader i tilknytning til de enkelte paragrafer.