9. Reglene om lovens saklige dekningsområde
I vurderingen av om det skal innvilges fri rettshjelp foretas det i tillegg en saklig behovsprøving. Det skal bare innvilges fri rettshjelp i saker av stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte. I denne forbindelse nevner loven uttrykkelig en rekke saksfelt som skal være prioriterte. I andre sakstyper kan det bare innvilges fri rettshjelp ut fra en mer skjønnsmessig vurdering. Rettshjelpsloven sondrer altså mellom prioriterte og ikke-prioriterte saker.
I høringsbrevet ble det foreslått at bestemmelsene om lovens saklige dekningsområde samles og angis positivt, herunder også en angivelse av alle de prioriterte sakstyper. Ved å inkorporere de uprioriterte sakene hvor det etter fast praksis gis fri rettshjelp, vil en slik bestemmelse nærmest gi en uttømmende angivelse av det saklige dekningsområdet. Forslaget innebærer i tillegg en betydelig forenkling av dagens regelverk.
Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg er enig i at departementets forslag er den beste løsning. Departementet opprettholder således forslaget om en positiv angivelse av saksfeltene i loven. Det foreslås i tillegg en egen bestemmelse om fri rettshjelp knyttet til Den europeiske menneskerettighetsdomstol og andre saker i utlandet.
Fordi det foreslås en nesten uttømmende angivelse av de saklige vilkårene for fri rettshjelp, og at vilkårene for dispensasjon skal fremgå av samme bestemmelse, har departementet ikke funnet det hensiktsmessig å angi en unntaksbestemmelse tilsvarende rettshjelpsloven § 6 første ledd om fri rettshjelp utenfor lovens ordninger.
I en del spesielle saker som anses å ha særlig stor betydning for den enkelte, kan det innvilges fri rettshjelp uten hensyn til søkers inntekt og formue. Det kan også innvilges fri sakførsel uten behovsprøving til søksmål som er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
I saker av stor personlig betydning kan fri rettshjelp innvilges etter behovsprøving. For å kunne få fri rettshjelp må søker oppfylle nærmere angitte økonomiske vilkår. I de prioriterte sakene hvor det foretas en behovsprøving, er det videre et vilkår at det er nødvendig med bistand fra advokat og at det er rimelig at det offentlige dekker bistanden.
I andre saker enn de som er positivt angitt i loven kan det ytes fri rettshjelp etter dispensasjonsbestemmelsene i rettshjelpsloven. I disse uprioriterte sakene føres det en restriktiv praksis med hensyn til å yte bistand. På enkelte saksområder som er av stor betydning for den enkelte, har det imidlertid utviklet seg en fast, liberal praksis.
Det ble foreslått at alle sakstyper hvor fri rettshjelp kan innvilges, samles og positivt angis under samme bestemmelser i rettshjelpsloven. Videre ble det foreslått at enkelte saksområder som i dag er uprioriterte, men hvor det føres en liberal praksis, gjøres prioriterte og inntas i de samme bestemmelsene.
I tilfeller hvor det skal innvilges fri rettshjelp uten behovsprøving, ble det foreslått at dagens bestemmelser i hovedsak opprettholdes. Ordningen med fri rettshjelp til voldsofre i erstatningssak mot gjerningsmannen og ordningen med fri rettshjelp uten behovsprøving til vernepliktige i førstegangstjeneste, ble i tillegg foreslått inntatt i samme bestemmelse. Videre ble det foreslått at det kan innvilges fritt rettsråd uten behovsprøving i saker etter barneverntjenesteloven kapittel 7 (tvangssaker), forut for fylkesnemndsbehandling.
Videre er det foreslått at de tilfeller hvor det etter rettshjelpsloven kan innvilges fritt rettsråd og fri sakførsel etter en økonomisk behovsprøving, videreføres. Departementet har imidlertid foreslått at også saker etter lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører, gjøres prioriterte.
Det er også foreslått justeringer vedrørende trygdesaker. Etter forslaget skal all bistand, unntatt anke til Trygderetten, gis som fritt rettsråd, og søker må være part i en klagesak før vedkommende har rett til fri rettshjelp.
I høringsbrevet ble det foreslått at det gis en egen bestemmelse som fastslår muligheten til å få fri rettshjelp til å fremme klager overfor internasjonale menneskerettighetsorganer.
Det er videre foreslått at en søknad om fritt rettsråd i prioriterte saker bare skal vurderes ut fra søkerens økonomi, slik at det ikke lenger skal foretas en vurdering av om det er rimelig og nødvendig med advokatbistand i saken. I fri sakførselssaker er det derimot foreslått at rimelighetsvurderingen opprettholdes som en "sikkerhetsventil".
De fleste høringsinstanser som har uttalt seg er positive, og i hovedsak opprettholdes forslaget til utforming av bestemmelsene som angir det saklige virkeområdet for fritt rettsråd og fri sakførsel. Departementet er imidlertid enig med Arbeids- og administrasjonsdepartementet i at saker som behandles av Aetat forsatt bør være prioriterte.
Departementet finner i likhet med Barne- og familiedepartementet at det kan være en nyttig presisering i lovteksten at det klart fremgår at fritt rettsråd uten behovsprøving gjelder saker hvor barnevernet starter forberedelse til sak og at det vil være klargjørende å innta at dette gjelder saker som likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda. Videre finner departementet det rimelig at også saker om akuttvedtak, men som ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til sak, gjøres prioriterte uten behovsprøving.
Da straffeprosessloven foreløpig ikke er endret til å omfatte bistandsadvokat i kvinnemishandlingssaker, foreslås det at dagens utvidede rettshjelpstilbud til kvinner som har vært utsatt for mishandling fra nærstående, gjøres prioritert.
Adgangen til å få fri rettshjelp uten behovsprøving for voldsofre i erstatningssak mot gjerningsmannen og bistand til vernepliktig under førstegangstjenesten i prioriterte saker, bør også gjelde fri sakførsel. Når det gjelder kvinner som har vært utsatt for mishandling fra nærstående, skal fri rettshjelp uten behovsprøving i forbindelse med strafferettslige spørsmål gis som fritt rettsråd ettersom fri sakførsel er foreslått begrenset til sivile saker. For saker om erstatning etter straffeforfølgning skal fri rettshjelp uten behovsprøving kun gis som fritt rettsråd. Ved domstolsbehandling har erstatningssøkeren som utgangspunkt rett til forsvarer.
Når det gjelder fritt rettsråd i enkelte typer utlendingssaker, foreslås det i denne omgang ingen endringer.
Departementet opprettholder forslaget om at det ikke skal foretas en vurdering av rimeligheten og nødvendigheten av å innvilge fritt rettsråd i de prioriterte fritt rettsrådssakene. Forslaget vil i hovedsak innebære at det i stykkprissakene som innvilges av advokatene ikke foretas en rimelighetssensur med tanke på selve innvilgelsen. Hvis det viser seg at det er behov for fritt rettsråd utover den stykkprissats som gjelder, skal det foretas en rimelighets- og nødvendighetsvurdering ved salærfastsettelsen. I de uprioriterte sakene vil rimelighetsvurderingen inngå i den helhetsvurdering som må foretas etter dispensasjonsbestemmelsen. Departementet opprettholder også forslaget om at det fortsatt skal foretas en rimelighetsvurdering i de prioriterte fri sakførselssakene.
Departementet anser det som hensiktsmessig å utarbeide en ny bestemmelse som uttømmende regulerer adgangen til å få fri rettshjelp i saker ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. I saker hvor det i praksis er aktuelt å innvilge fri rettshjelp, foreslås det at disse angis som prioriterte i den nye bestemmelsen. Dette vil gjelde saker for EMD og barnebortføringssaker fra Norge. Øvrige aktuelle saker vil dermed være gjenstand for samme skjønnsmessige vurdering som i dag.
Komiteen vil vise til St.meld. nr. 25 (1999-2000) og Innst. S. nr. 181 (1999-2000) hvor det ble fastslått et behov for å utvide lovens saklige dekningsområde.
Komiteen har merket seg at dette følges opp i forslaget ved at dagens liberale praksis på en rekke områder nå blir lovfestet. Komiteen slutter opp om forslaget om at blant annet bistand til samboere i saker av ekteskapslignende karakter, barnevernssaker i tiden før saken kommer opp for fylkesnemndbehandling, klagesaker til Aetat og internasjonale barnebortføringssaker, nå gjøres prioriterte.
Komiteen viser til at straffeprosessloven § 107a ble endret sommeren 2004 for å gi ofre for tvangsekteskap rett til bistandsadvokat. Retten til bistandsadvokat inntrer fra anmeldelsestidspunktet.
Komiteen har forståelse for at det kan være vanskelig å anmelde foreldre eller andre nære slektninger for brudd på straffelovens forbud mot tvangsekteskap. Like fullt kan den enkelte ha behov for praktisk og juridisk hjelp for å komme seg bort fra tvangssituasjonen.
Det er etter komiteens oppfatning svært viktig å legge forholdene godt til rette for at også de som ikke ønsker å anmelde en tvangsekteskapelig situasjon, kan få hjelp til for eksempel å finne nytt bosted, få adressesperre og/eller voldsalarm. Komiteen vil fremheve at organisasjoner som for eksempel Selvhjelp for innvandrere og flyktninger og Oslo Røde Kors Internasjonale Senter, nettopp gir denne type bistand gratis. Mange offentlige hjelpeinstanser yter dessuten et tverrfaglig tilbud til denne gruppen.
Det er imidlertid ikke ønskelig at personen som presses for å inngå ekteskap eller som allerede er tvunget til å gifte seg, selv skal måtte lete seg frem i et mangfoldig hjelpetilbud. Komiteen ser at en advokat med kompetanse på området vil kunne opptre som en viktig rådgiver og koordinator for den saken gjelder. Komiteen vil at det skal gis fri rettshjelp og fri sakførsel til personer som er i en tvangsekteskapelig situasjon.
Komiteen vil vise til at ungdom på flukt fra tvangsekteskap har et stort behov for praktisk hjelp og juridisk bistand på en rekke områder. Det gjelder hjelp både til flukt til ny landsdel, navneendring, adressesperring, voldsalarm og lignende. Komiteens forslag til ny rettshjelpsbestemmelse for de som utsettes for tvangsgifte fanger opp slik bistand. Komiteen vil likevel presisere at rettshjelp kun må være et supplement til den nødvendige og riktige rolle andre offentlige instanser, som for eksempel helse- og sosialetat og skole, må spille i arbeidet mot tvangsekteskap.
Komiteen fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m. gjøres følgende endringer:
Ny § 11 første ledd nr. 7 skal lyde:
7. til den som er utsatt for tvangsekteskap eller forsøk på sådan som nevnt i straffeloven § 222 annet ledd, jf. straffeloven § 49, men hvor saken ikke er anmeldt og den nødvendige bistand er av samme art som nevnt i straffeprosessloven § 107c eller annen relevant bistand.
Ny § 16 første ledd første setning skal lyde:
Fri sakførsel innvilges uten behovsprøving i saker som nevnt i § 11 første ledd nr. 4, 5 og 7, samt i følgende tilfeller:"
Komiteen fremmer også følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre forskrift om stykkprissats i saker som omhandler tvangsekteskap slik at det gis en stykkprissats på inntil 12 timer."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser for øvrig til sine merknader om fri rettshjelp i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005). Der fremgår det blant annet at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber departementet foreta en gjennomgang av hele rettshjelpsordningen med sikte på å bedre rettshjelpstilbudet. Det er særlig ønskelig at man vurderer egenandelsbetalingen opp mot den finske modellen for betaling av egenandeler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at til tross for den faktiske utvidelse som nå foretas i lovforslaget, utelukker loven fremdeles viktige områder som er av stor velferdsmessig betydning for de mest ressurssvake i vårt samfunn. Herunder kan nevnes ungdom utsatt for trussel og tvangsgifte, gjeldssaker utenom gjeldsordningsloven, familiegjenforeningssaker, samt sosial-, trygde- og skattelovgivning.
Disse medlemmer mener den finske ordningen for fri rettshjelp er svært interessant. Denne dekker omkring 75 pst. av husholdningene, og det opereres ikke med begrensninger i forhold til det saklige dekningsområdet. Her betaler mottaker, med unntak av de med de laveste inntektene, en egenandel som står i forhold til nettoinntekt. Til tross for nettoberegninger anser man ikke prosessen for å være spesielt tidkrevende eller byråkratisk.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen sak om fri rettshjelp i 2005, med sikte på å utvide det saklige dekningsområdet og favne en større del av befolkningen. Den finske modellen vurderes særskilt."