6. Innvilgelseskompetansen
Etter rettshjelpsloven er hovedregelen at fylkesmannen har kompetanse til å avgjøre søknader om fritt rettsråd mens avgjørelseskompetansen for søknad om fri sakførsel er delt mellom fylkesmennene og domstolene. I saker hvor fri rettshjelp skal innvilges uten behovsprøving og av eget tiltak, er avgjørelseskompetansen lagt til den rett eller det forvaltningsorgan som behandler den underliggende sak. Retten skal i hovedsak selv avgjøre spørsmålet om fri sakførsel i de saker som er angitt som prioriterte. I andre fri sakførselssaker enn de som er prioriterte, er det i dag bare fylkesmannen som kan innvilge fri rettshjelp.
Dagens ordning gir i praksis to offentlige instanser innvilgelseskompetanse i forhold til én og samme sakstype. I en del saker fører skillet mellom fritt rettsråd og fri sakførsel til usikkerhet i forhold til hvilket organ som skal avgjøre søknaden om fri rettshjelp. Regelverket er detaljert og vanskelig å forstå.
Justisdepartementet er i dag klageinstans over både fylkesmannens og domstolenes vedtak i fri rettshjelpssaker. Dagens system medfører at to instanser behandler klager over henholdsvis avslag på søknad om fri sakførsel og spørsmål om salærfastsettelse for arbeidet i en fri sakførselssak.
I St.meld. nr. 25 (1999-2000) (rettshjelpsmeldingen) tok departementet opp spørsmålet om rettshjelpslovens kompetanseregler, og foreslo å rydde opp i kompetansereglene slik at domstolene alltid avgjør søknader om fri sakførsel og fylkesmannen alltid søknader om juridisk bistand utenfor rettergang. Justiskomiteen sluttet seg til de foreslåtte endringene.
Som en oppfølging av dette foreslo departementet en utvidelse av domstolenes kompetanse i fri sakførselssaker, slik at domstolene får innvilgelseskompetanse i alle saker som skal behandles av domstolene. Departementet har vært oppmerksom på de problemstillingene som gjelder rettens habilitet, og som kan reises hvis det overføres kompetanse til å fatte skjønnsmessige avgjørelser i fri sakførselssaker. Det ble derfor foreslått å fjerne dagens vurderingskriterium knyttet til sakens prosedabilitet i forslaget om at retten skulle få avgjørelseskompetansen.
Det er likevel reist flere innvendinger i høringsrunden mot å overføre avgjørelseskompetansen i alle fri sakførselssaker til domstolene. Betenkelighetene mot forslaget går i første rekke ut på at det kan virke uheldig at dommeren som skal dømme i den underliggende sak, først ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering må ta stilling til rettshjelpssøknaden.
På bakgrunn av de innvendinger som er kommet, foreslår departementet visse endringer i forslaget. Forslaget om å legge innvilgelseskompetansen i første instans til domstolen opprettholdes når det gjelder dispensasjon fra de økonomiske vilkår, mens avgjørelseskompetansen i uprioriterte saker likevel ikke overføres til domstolene. Dermed vil alle prioriterte saker bli avgjort av domstolen, uavhengig av søkers økonomiske stilling, mens alle de uprioriterte sakene vil bli avgjort av fylkesmannen.
Selv om forslaget ikke innbærer samme forenkling i regelverket som det opprinnelige forslag, vil det likevel innebære en viss forenkling ettersom skillet mellom prioriterte og uprioriterte saksfelt vil bli klarere. Ettersom utkastet innebærer at de aller fleste sakstyper hvor det i praksis skal innvilges fri sakførsel angis som prioriterte, vil det bare i et fåtall saker være aktuelt for fylkesmannen å innvilge fri sakførsel.
Videre opprettholdes forslaget om at alle avgjørelser som domstolene fatter i medhold av rettshjelpsloven skal gjøres til gjenstand for kjæremål. På bakgrunn av at fylkesmannen skal avgjøre søknader om fri sakførsel i uprioriterte saker, vil dette innebære at departementet fortsatt blir klageinstans i disse sakene. Departementet er ikke enig i at det å legge avgjørelsene til domstolene vil medføre mindre samordning av praksis. Departementet er av den oppfatning at det vil utvikle seg rettspraksis med hensyn til vilkårene for fri sakførsel som lett ville kunne gjøres tilgjengelig for advokater og publikum.
For øvrig foreslår departementet at loven angir departementet som kompetent myndighet til å avgjøre søknad om fri rettshjelp i alle tilfeller. Ved å angi departementet som kompetent organ kan avgjørelseskompetansen delegeres ved forskrift til det organ som skal inneha kompetansen i hvert enkelt tilfelle.
Komiteen har merket seg at rettshjelpslovens hovedregel er at fylkesmannen har hovedkompetansen til å avgjøre søknader om fritt rettsråd, mens avgjørelseskompetansen for søknad om fri sakførsel er delt mellom fylkesmennene og domstolene. I praksis fører dette til at to offentlige instanser har kompetanse til å innvilge fri sakførsel i forhold til en og samme sakstype. Dette vil i en del tilfeller medføre uklarhet i forhold til hvem som skal avgjøre søknaden.
Komiteen er dessuten enig i at regelverket er komplisert og vanskelig å forstå.
Komiteen støtter den opprydding i regelverket departementet har foreslått.