13. Oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 468 av 19. juni 2002 om inntektsgrenser for fri rettshjelp i barnefordelingssaker
I anmodningsvedtak nr. 468 (2001-2002), ba Stortinget Regjeringen:
"...utrede om inntektsgrensen for å motta fri rettshjelp i barnefordelingssaker bør være høyere enn den ordinære inntektsgrensen, samt hvilke konsekvenser en høyere inntektsgrense for denne sakstypen vil kunne innebære. Regjeringen bes også om å fremme konkrete løsninger til en bedre tvisteløsning for barnefordelingssaker med NOU 1998:17 Barnefordelingssaker som utgangspunkt."
Regjeringen har fulgt opp NOU 1998:17 gjennom Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) vedrørende nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv. Lovendringene i barneloven trådte i kraft 1. april 2004, og innebærer nye oppgaver og rolleutfordringer i barnefordelingssaker både for dommere, advokater og sakkyndige. En ny bestemmelse tydeliggjør at barnets beste skal være avgjørende, både for de avgjørelser som treffes, og for selve saksbehandlingen.
Det er også innført ny bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker. Etter de nye reglene kan dommeren tidlig i saken få bistand av barnefaglig kompetente personer på en mer målrettet måte for å bidra til konfliktløsning og avtaler om barnets bosted og samvær. Endringene medfører også at behandlingsmåten i barnefordelingssaker er forenklet ved at det er enklere å reise sak uten advokat, og mulighet for dom uten hovedforhandling.
Spørsmålet om inntektsgrensen for fri rettshjelp i barnefordelingssaker ble drøftet i St.meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp. Departementet uttalte at utgiftene i disse sakene ofte kan bli betydelige. Dette kan medføre at den part som ikke får fri rettshjelp resignerer overfor motpartens krav. Problemstillingen er fortsatt den samme. Inntektsgrensene for å få fri rettshjelp er imidlertid hevet to ganger etter at meldingen ble fremmet, senest til kr 230 000 med virkning fra 1. september 2003.
Departementet påpeker at likhet for loven i rettshjelpssammenheng ikke kan innebære at enhver motpart i den underliggende sak skal ha krav på fri rettshjelp uavhengig av sakstype og økonomiske forhold. Lovens inntektsgrense og søkerens inntekt er derfor av avgjørende betydning. Imidlertid kan det i enkelte tilfeller være rimelig å innvilge begge parter fri sakførsel på tross av den enes inntektsforhold fordi det foreligger særlige omstendigheter i saken.
Departementet ser at det kan oppstå en økonomisk skjevhet mellom parter der kun den ene mottar fri rettshjelp. Det er viktig å presisere at barnefordelingssaker oppstår i alle lag i befolkningen, uavhengig av økonomiske ressurser. Etter departementets syn vil dette derfor være en vedvarende problemstilling så lenge det er en forutsetning for fri rettshjelp at søkeren oppfyller visse økonomiske vilkår.
Departementet har forståelse for at en part i en barnefordelingssak kan komme i en vanskelig økonomisk situasjon når motparten er innvilget fri rettshjelp. Tilsvarende problemstilling oppstår imidlertid også i andre prioriterte rettshjelpssaker av stor personlig og velferdsmessig betydning.
Etter departementets syn er det fare for at en høyere inntektsgrense i barnefordelingssaker kan virke prosessdrivende, og føre til at man fjerner seg fra målet om at slike saker av hensyn til barnet, bør søkes løst i minnelighet.
Videre vil reglene om dispensasjon fra inntektsgrensene slik de praktiseres i dag, kunne forhindre helt urimelige resultater for den part som ikke har fått rettshjelpsdekning. Dette fordi det i vurderingen av om det skal dispenseres fra inntektsgrensene, blir lagt vekt på om den annen part er innvilget fri rettshjelp. Departementet fører en meget liberal praksis i saker hvor en part er saksøkt gjentatte ganger av en motpart som er innvilget fri rettshjelp. Etter departementets syn bør man avvente virkningene av de nye inntektsgrensene, før en eventuell heving av inntektsgrensen i barnefordelingssaker vedtas.
Det vises også til at etter de nye reglene om behandling av barnefordelingssaker, skal staten dekke utgiftene til ny bruk av sakkyndige med sikte på avtaleløsning. Departementet mener derfor det kan være hensiktsmessig å la disse endringene virke en tid, for å høste erfaringer før det tas nærmere stilling til å innføre særregler for fri rettshjelp i barnefordelingssaker.
Komiteen har forståelse for at en part i en barnefordelingssak kan komme i en vanskelig økonomisk situasjon når motparten er innvilget fri rettshjelp. Komiteen mener det er en viktig målsetting at slike saker i størst mulig grad løses utenfor rettsapparatet, både av hensynet til barna og til det fremtidige samarbeidet mellom partene.
Komiteen er også kjent med at etter de nye reglene om behandling av barnefordelingssaker skal staten dekke utgiftene til sakkyndig bistand, blant annet for å mekle mellom partene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at barnefordelingssaker tradisjonelt sett er preget av sterke og vanskelige konflikter. Det er sterkt ønskelig at slike konflikter løses utenfor rettssalene. For å sikre at endringene i reglene om hvem som får fri rettshjelp i forbindelse med disse sakene fører til en styrking av barnets beste, må ordningen gjennomgå en grundig evaluering etter at den har vært virksom en periode.
Flertallet står fast ved standpunktet om at det kan oppstå en sterk urimelighet når kun den ene part innvilges fri rettshjelp i barnefordelingssaker. Utgiftene i slike saker kan bli betydelige, og det kan medføre at den som ikke får fri rettshjelp må resignere overfor motpartens krav.
Flertallet mener at saker som dreier seg om forholdet til eget barn er av svært personlig og spesiell karakter. I en slik situasjon er det viktig at det er jevnbyrdighet mellom foreldrene slik at den best mulige løsningen for barnet kan oppnås.
Flertallet mener derfor det bør føres en svært liberal praksis for å dispensere fra inntektsgrensen.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre forskriften om fri rettshjelp slik at når en part innrømmes fri sakførsel i en barnefordelingssak, skal også den annen part ha fri sakførsel såfremt dennes inntekt ikke overstiger inntektsgrensen for fri rettshjelp med 100 000 kroner. Forskriften gjøres gjeldende fra 1. januar 2006."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener man bør avvente virkningene av de nye reglene om behandling av barnefordelingssaker og de nye inntektsgrensene, før man eventuelt vedtar en heving av inntektsgrensene i barnefordelingssaker.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) kap. 470.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er svært uheldig at Stortingets flertall bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjeninnfører egenandeler på fri rettshjelp. Dette betyr at fri rettshjelp ikke lenger er gratis. Ordningen med fri rettshjelp har som utgangspunkt at personer ikke skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. De med lavest inntekt er også den gruppen som har det største udekkede rettshjelpsbehovet i dag. Innføring av egenandeler rammer denne gruppen hardest. Disse medlemmer mener det er et paradoks at det er de økonomisk sett svakeste i samfunnet som skal være med på å finansiere en velferdsordning som har som målsetting nettopp å hjelpe denne målgruppen.
Disse medlemmer viser til svar fra justisministeren i brev av 5. november 2004 i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 1 (2004-2005) hvor det fremgår at den forventede inntekt av egenandelen anslås til ca. 16 mill. kroner, men at det vil bli en utgiftsreduksjon, samt besparelse i domstolene, på totalt 47,7 mill. kroner som følge av færre fri rettshjelpssaker. Dette dokumenterer klart at de med lavest inntekt vil vegre seg mot å søke fri rettshjelp som følge av ekstra kostnader knyttet til egenandelen. Den preventive effekten ved egenandelen vil slå ulikt ut hos de ulike lag i befolkningen. De med minst ressurser vil være de som gir opp først.
Disse medlemmer er også kritiske til at advokatene skal ha ansvaret for innkreving av egenandelen. Denne økte risikoen for advokatene kan medføre at enda flere advokater ikke påtar seg fri rettshjelpsoppgaver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under sitt alternative budsjett i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) hvor Fremskrittspartiet nullet ut egenandelen på fri rettshjelp.
Disse medlemmer ser det som viktig at organiseringen av innkrevingen av egenandel ikke må medføre at advokater prioriterer ned oppdrag som kommer inn under loven om fri rettshjelp.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer be Regjeringen følge utviklingen nøye for å forsikre seg om at negative effekter ikke oppstår. Skulle negative effekter som følge av innkrevingsmetoden vise seg å inntreffe, ser disse medlemmer det som naturlig at Regjeringen legger frem en ny sak vedrørende innkreving av egenandeler på fri rettshjelp uten ugrunnet opphold.
Disse medlemmer viser dog til budsjettavtalen mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) og støtter derfor subsidiært innstillingen fra regjeringspartiene.
Komiteen er kjent med at departementet arbeider med å følge opp Tvistemålsutvalgets innstilling i 2001:32 Rett på sak og Advokatkonkurranseutvalgets innstilling i NOU 2002:18 Rett til rett. Komiteen ber departementet særlig vurdere å senke terskelen for å komme inn i markedet, blant annet ved å gi rettshjelpere større adgang til å gi rettslig bistand.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er uheldig dersom folk pådrar seg for høye utgifter ved å engasjere nødvendig advokatbistand. Flertallet mener det er behov for å vurdere reformer for å få prisene på advokattjenester ned, og vil understreke betydningen av å se nærmere på konkurransen i advokatmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er sterkt bekymret for de utgifter folk pådrar seg ved å engasjere nødvendig advokatbistand. Noen advokaters timepris og fakturering har vanskeliggjort at mennesker som har rett, faktisk får sin rett. Dette sammenholdt med at samfunnet faktisk også beveger seg i retning av en betydelig større rettsliggjøring av samfunnsområder, og at advokatene nærmest utøver et rettshjelpsmonopol, taler for at kostnadene ved dette må ned.
Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen nå må vurdere en makspris på timehonorarer for advokater i utvalgte saker. En kobling av at man øker den frie rettshjelpssatsen noe, og setter maksimal timepris til det samme for utvalgte saker, ville kunne være en mulig løsning.
Disse medlemmer viser til det forhold at mange advokater i dag kan drive virksomhet basert på det offentliges rettshjelpssatser innunder ordningen om fri rettshjelp, og endog også med begrensninger i hvor mange timer som kan faktureres (stykkpris), taler for at dette også kan praktiseres på andre områder.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om det skal innføres maksimalpris for advokaters timehonorar i utvalgte saker som berører vanlige forbruker i for eksempel barnefordelingssaker, saker vedrørende hus og eiendom, forbrukersaker, erstatningssaker og saker vedrørende sosiale rettigheter, og komme tilbake til Stortinget i egnet form med dette."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som vanskelig og uheldig å regulere salærene til de frie yrkene som advokattjenester, slik komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker. Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet flere ganger har foreslått å fjerne merverdiavgiften på advokattjenester for å holde kostnaden ved bruk av advokathjelp nede, samt at Fremskrittspartiet i sine alternative budsjetter har redusert rettsgebyret. Dette nettopp for at det ikke skal bli for dyrt å gå til advokat og domstol for å få prøvet sin rett. Disse medlemmer merker seg at verken Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Venstreparti har støttet dette når de har hatt mulighet til det.