10. Reglene om økonomisk og saklig dispensasjon
Fri rettshjelp kan innvilges selv om inntekts- og formuesgrensene er overskredet når særlige forhold gjør det rimelig. Dispensasjonsadgangen skal hindre at de absolutte inntekts- og formuesgrensene gir urimelige utslag i enkelttilfeller. Departementet har i praksis lagt til grunn at det ikke bør dispenseres fra inntektsgrensen dersom overskridelsen er større enn kr 15 000–20 000. Når det gjelder rettshjelpslovens saklige dekningsområde, er hovedregelen at det ikke skal innvilges fri rettshjelp i andre saker enn de prioriterte. For å sikre at en slik regel ikke får urimelige utslag i enkelttilfeller åpner loven for dispensasjon.
For å kunne ta stilling til spørsmålet om dispensasjon fra saksfelt og/eller økonomiske vilkår, forutsettes det en skjønnsmessig helhetsvurdering både av saksfelt og søkers økonomi. I praksis foretas det en helhetsvurdering av søkers økonomi og sakens art og omfang i alle dispensasjonstilfellene. Dette regelverket er uoversiktlig og svært skjønnsmessig, noe som reduserer forutberegneligheten og gjør det vanskelig å føre en ensartet praksis på området.
I høringsbrevet ble det foreslått at det i unntakstilfeller fortsatt skal være adgang til å dispensere både fra de økonomiske vilkårene og fra de saklige kriteriene, men at adgangen til å dispensere fra økonomi og sak fremgår av samme bestemmelse.
For å innvilge fri rettshjelp når saken er uprioritert, ble det foreslått at det angis et vilkår om at saken objektivt sett må berøre søker i særlig sterk grad. Når de alminnelige økonomiske vilkår ikke er oppfylt, ble det foreslått at det kan dispenseres dersom de nødvendige utgiftene blir betydelige i forhold til søkers økonomiske situasjon. Det er ikke ment at endringen samlet sett skal føre til at færre personer skal ha rett til fri rettshjelp. Det er videre foreslått at det i uprioriterte fri sakførselssaker ikke lenger skal sees hen til søkers mulighet for å vinne frem med sin sak.
Høringsinstanser som har uttalt seg, er enige i departementets vurdering av at det bør kunne dispenseres både fra de økonomiske vilkår og fra det saklige dekningsområdet. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til forslaget til nye dispensasjonsbestemmelser.
Forslaget til utforming av bestemmelsene om dispensasjon fra det økonomiske og saklige dekningsområdet opprettholdes i hovedsak. Departementet er imidlertid enig med Juss-Buss som anser at det vil være en fordel at det i bestemmelsen som angir vurderingskriteriet for saklig dispensasjon, klart fremgår at det sees hen til de prioriterte saksfelt ved vurderingen av om saken er støtteverdig.
Departementet anser det ikke hensiktsmessig med en egen unntaksbestemmelse som gir en ytterligere mulighet for saklig dispensasjon. Slik reglene nå foreslås utformet, vil en egen unntaksbestemmelse utover den alminnelige adgangen til å innvilge fri rettshjelp i uprioriterte saker, åpne for et dobbelt system for dispensasjon og dermed være forvirrende.
Departementet opprettholder heller ikke forslaget om et eget generelt vilkår for fri sakførsel knyttet til prinsipielle saker. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at sakens prinsipielle interesse fortsatt vil være et moment i helhetsvurderingen av om det skal innvilges fri sakførsel. På denne bakgrunn foreslås det at rettshjelpsloven § 21a om Høyesteretts myndighet til å innvilge fri sakførsel opprettholdes. Fordi det er foreslått endringer i persongruppen som omfattes av rettshjelpsloven, foreslås det at det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at denne også unntaksvis kan gjelde for andre enn fysiske personer.
Komiteen har merket seg at dagens dispensasjonsregel er svært skjønnspreget og gir lite presise kriterier for dispensasjon. Dette gir liten forutsigbarhet og gjør det vanskelig å føre en ensartet praksis på området.
Komiteen mener det fremdeles er behov for å kunne dispensere fra de økonomiske vilkårene og sitt saklige dekningsområdet. Det er viktig at velbegrunnede søknader som faller utenfor området kan innvilges. Dette vil gjelde spesielt i saker som er svært viktig for søkeren, hvor søkerens økonomi er dårlig, og i saker hvor utgiftene til juridisk hjelp blir omfattende.
Komiteen vil dessuten vise til Innst. S. nr. 181 (1999-2000) side 15 hvor justiskomiteen ga sin tilslutning til forslag om forenklinger, men understreket behovet for å ha mulighet til å gi dispensasjon, og uttalte følgende:
"Etter sin art bør en slik ordning ha rom for noe skjønnsvurdering, slik at lovens avgrensninger ikke får helt urimelige utslag i enkelte tilfeller."
Komiteen mener det nye forslaget til dispensasjonsregler vil gi mer presise vilkår og føre til en mer enhetlig praksis. Men komiteen forutsetter at dette ikke fører til at færre personer får fri rettshjelp.