Vedlegg: Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet, statsråden, til sosialkomiteen, dagsett 10. november 2004
Jeg viser til brev 3. november 2004 vedrørende ovennevnte Dok. 8:78 (2003-2004) fra stortingsrepresentantene Magnhild Meltveit Kleppa og Per Sandberg. Saken berører både barne- og familieministerens og helse- og omsorgsministerens ansvarsområder. Forespørselen besvares av meg etter avtale med barne- og familieministeren.
Etter sosialtjenesteloven § 10-1 og barneverntjenesteloven § 8-1 har oppholdskommunen ansvar for å yte nødvendig hjelp og dekke kostnadene forbundet med dette. Etter sosialtjenesteloven § 10-3 og barneverntjenesteloven § 8-3 kan fylkesmannen avgjøre tvister mellom kommuner om hvem som har ansvar for å yte tjenester etter loven og eventuelt hvem som har ansvar for å betale for tjenestene. For sosialtjenesten er det et unntak fra denne regelen. Etter utskriving fra institusjon skal sosiale tjenester ytes av sosialtjenesten i den kommunen der vedkommende tar opphold, men utgiftene kan kreves refundert av oppholdskommunen forut for inntaket i institusjonen eller boligen med heldøgns omsorgstjeneste. Dette kan dreie seg om store beløp, for eksempel i forhold til personer med et stort og vedvarende pleie- og omsorgsbehov. Etter sosialtjenesteloven er det særlig disse refusjonssakene som blir oversendt fylkesmannen til avgjørelse.
Det er til sammenligning ikke gitt regler om tvisteløsning i kommunehelsetjenesteloven. Det er heller ikke gitt bestemmelser i denne loven om refusjonsadgang overfor andre kommuner, selv om kostnadene ved tjenestetilbudet kan være store (oppholdskommuneprinsippet gjelder fullt ut).
Etter gjeldende rett er fylkesmannens avgjørelse i tvistesaker ikke ansett som enkeltvedtak. Det er følgelig ikke klageadgang til overordnet organ. Videre følger det av rettspraksis at saker om fylkesmannens avgjørelse etter sosialtjenesteloven § 10-3 og barneverntjenesteloven § 8-3 ikke kan bringes inn for domstolene. Det er av domstolene lagt til grunn at prinsippet om domstolenes prøvelsesrett overfor forvaltningsavgjørelser ikke kan påberopes av en kommune når det gjelder fylkesmannens avgjørelse i forhold til kommunens plikter som del av den offentlige forvaltning. Det er også antatt at når lovgiver har avgjort at en tvist skal avgjøres av et annet organ enn domstolene, må det forstås slik at avgjørelsen ikke skal være gjenstand for domstolskontroll. Forarbeidene til sosialtjenesteloven § 10-3 er ikke klare, men departementet uttalte i Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. at klageadgang over tvisteavgjørelser ikke var nødvendig.
Forslagsstillerne foreslår å lovfeste at fylkesmannens avgjørelse i tvistesaker kan bringes inn for domstolene. Det er lagt vekt på at fylkesmannens avgjørelse ikke kan påklages til overordnet forvaltningsorgan, og det er rimelig med en slik mulighet fordi de økonomiske konsekvensene av avgjørelsen kan bli store. Videre tilsier hensynet til rettsenhet mellom fylkene en overprøvingsmulighet. Kommunene bør heller ikke stå svakere overfor staten enn andre rettssubjekter. Prinsippet om kommunalt selvstyre tilsier også at det bør være mulighet for å bringe saken inn for domstolene. Det er etter forslagsstillernes oppfatning trolig i strid med konvensjonen om lokalt selvstyre at kommunene ikke får prøve slike statlige avgjørelser rettslig.
Jeg ser at det er momenter som kan tale for å ha en mulighet for å overprøve disse sakene, jf. de økonomiske konsekvensene av avgjørelsene og at ordningen med at fylkesmannen avgjør slike saker etter gjeldende rett er obligatorisk. Dette avskjærer muligheten til å avtale en voldgiftsordning eller bringe saken inn for domstolene. Siden det ikke er klageadgang i slike saker, og avgjørelsesmyndigheten er lagt til fylkesmannen i loven, vil overordnet forvaltningsorgan dessuten være tilbakeholdne med å instruere fylkesmannen i enkeltsaker. Etter en samlet vurdering har jeg imidlertid kommet til at det ikke bør innføres en lovhjemlet rett til å bringe fylkesmannens avgjørelse i tvistesaker inn for domstolene. Domstolsprøving av forvaltningsvedtak er primært rettet mot myndighetsmisbruk overfor private borgere, og domstolsbehandling av tvister mellom ulike offentlige organer må anses å være lite hensiktsmessig ressursbruk. En bør etter min vurdering arbeide for å sikre at fylkesmannsembetene har lik praksis i slike saker. Det er naturlig at en slik oppfølging foretas av Sosial- og helsedirektoratet, som har overordnet forvaltningsansvar for sosialtjenesteloven, eventuelt i samarbeid med Statens helsetilsyn. Tilsvarende kan Barne- og familiedepartementet bidra med råd og veiledning i forhold til barneverntjenesteloven § 8-1, jf. § 8-3. Videre har Berntutvalget (NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene) gått inn for å avskaffe refusjonsordninger for sosiale tjenester. Bestemmelsen om tvistesaker er heller ikke foreslått videreført. Det er ønskelig å vurdere dette i den videre oppfølgingen av utvalgets forslag til ny rettslig regulering av den kommunale sosial- og helsetjenesten, og ikke foreta endringer i sosialtjenesteloven på dette området nå.