Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Kommunal styring, saksbehandling og kontroll

Det kommunale bevillingssystemet for salg og skjenking av alkoholholdig drikk skal bidra til å oppnå de nasjonale mål som er satt for alkoholpolitikken, og samtidig gi rom for kommunalt alkoholpolitisk skjønn og lokal tilpasning.

Målet med den gjennomgangen av virkemidlene som er foretatt i proposisjonen, er å legge best mulig til rette for at kommunene skal ha de nødvendige virkemidlene til rådighet for å sikre og kontrollere at de aktører som etablerer seg i markedet, er seriøse, og at de utøver salg og skjenking av alkohol på en forsvarlig måte.

Det uttales at de foreslåtte endringene vil gi kommunen større frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske arbeid ut fra en vurdering av lokale forhold og at de vil legge bedre til rette for interkommunalt samarbeid.

Komiteen mener at målet med en gjennomgang av virkemidlene i alkoholloven er å legge best mulig til rette for at kommunene skal ha nødvendige virkemidler til rådighet for å sikre og kontrollere at de aktører som etablerer seg i markedet, er egnet til det, og at de utøver salg og skjenking av alkohol på en forsvarlig måte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at dersom en skal påvirke totalforbruket av alkohol, er en blant annet avhengig av et effektivt bevillingssystem for omsetning av alkohol. Dersom skadelige drikkemønstre skal endres, er det viktig at utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger kontrolleres.

Komiteen mener at dersom en skal redusere ulovlig omsetning av alkohol, kreves det god samordning av kontrolltiltak nasjonalt og lokalt og strenge reaksjoner der det skjer ulovlig skjenking av alkohol.

Komiteen ønsker også å påpeke at det er et politisk mål å heve debutalderen for alkoholbruk. En heving av debutalderen for alkoholbruk forutsetter god kontroll både fra bevillingshaverne og kontrollmyndighetene for å hindre salg og skjenking til mindreårige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, stiller seg bak Regjeringens foretatte avveining mellom nasjonale hensyn som kan begrunne statlig styring, og de hensyn som begrunner lokal handlefrihet. Kommunene må ved vurdering av lokalisering for salgs- og skjenkesteder kunne legge vekt på ønsket om å skape trygge og positive miljøer.

Alkoholloven § 1-12 inneholder begrensninger i adgangen til delegasjon i kommunale bevillingssaker. Avgjørelser om tildeling av bevilling og om tiden for salg og skjenking kan bare delegeres til formannskapet. I kommuner med parlamentarisk styringsform kan slike saker bare delegeres til faste utvalg eller kommunerådet. Det framholdes at bestemmelsen i § 1-12 har skapt en del usikkerhet i kommunene med hensyn til hvor langt begrensningene i delegasjonsadgangen går. Det uttales også at begrensningene kan gjøre saksbehandlingen i salgs- og skjenkebevillingssaker lite effektiv da kravet om politisk behandling kan bidra til at kommunens saksbehandlingstid blir lang.

Departementet foreslår å oppheve alkoholloven § 1-12. Det innebærer at de ordinære delegasjonsbestemmelsene i kommuneloven kommer til anvendelse. Departementet peker på at det fortsatt vil være opp til det enkelte kommunestyre å avgjøre i hvilken grad delegasjon er ønskelig.

Etter departementets vurdering er det etter gjeldende rett ikke hjemmel for kommunene til å delegere bevillingsmyndigheten til en interkommunal sammenslutning, og det foreslås at det tas inn i alkoholloven § 1-7 en bestemmelse om at dette skal kunne gjøres.

Komiteen er opptatt av at den kommunale alkoholpolitikken skal være politisk styrt, men er enig med Regjeringen i at de nåværende delegasjonsbegrensningene ikke er nødvendige for å sikre dette, og støtter således opphevelsen av § 1-12. Samtidig støttes opprettholdelsen av bestemmelsene i §§ 1-6 og 1-7d, jf. også nedenfor.

Komiteen støtter forslaget om å gi kommunene større frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske arbeid ut fra lokale forhold, og komiteen vil også påpeke at interkommunalt samarbeid på området er et steg i riktig retning for flere kommuner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker at interkommunalt samarbeid kan bidra til kompetanseutvikling og mer rasjonell kontroll.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter forslaget om at det åpnes for en større grad av delegasjon hva angår salgs- og skjenkebevillinger i kommunene. Disse medlemmer støtter også forslaget om at det, dersom det er ønskelig, skal kunne gis anledning til å delegere til et interkommunalt organ. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at det i kommunene er særdeles viktig at man sørger for en ankeadgang inn mot et politisk organ slik at bransjen vil kunne føle en trygghet om at en ikke bli utsatt for forskjellsbehandling.

Etter alkoholloven § 1-7d har kommunen plikt til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Departementet legger til grunn at den alkoholpolitiske handlingsplanen skal være et sentralt instrument for å sikre helhetlig behandling av alkoholpolitiske spørsmål i kommunen. Departementets forslag om å oppheve delegasjonsbestemmelsen i alkoholloven § 1-12 forutsetter at det foreligger slike planer.

Departementet mener det kan være hensiktsmessig at kommunene vurderer muligheten for å lage interkommunale alkoholpolitiske handlingsplaner.

Departementet mener at alkoholloven § 1-7d om plikt til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan bør opprettholdes.

Komiteen legger til grunn at den alkoholpolitiske handlingsplanen skal være et sentralt instrument for å sikre helhetlig behandling av alkoholpolitiske spørsmål i kommunen. Komiteen støtter forslaget om å oppheve delegasjonsbestemmelsen i alkoholloven § 1-12, men forutsetter at det foreligger slike planer, og understreker derfor at alkoholloven § 1-7d om plikt til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan bør opprettholdes.

Komiteen mener også det kan være hensiktsmessig at kommunene vurderer muligheten for å lage interkommunale alkoholpolitiske handlingsplaner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er naturlig at veilederen for kommunal rusmiddelpolitisk plan revideres, men understreker at veiledning om hva en plan skal inneholde, ikke må utformes som begrensinger for kommunenes utforming av alkoholpolitikken.

Ved lovrevisjonen som trådte i kraft 1. januar 1998 ble det tatt inn bestemmelser i alkoholloven om at bevillingshaver og visse sentrale aktører i skjenke- eller salgsvirksomheten må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og skatte,- avgifts- og regnskapslovgivningen.

Det framholdes at det fra flere hold er hevdet at dagens regulering av den personkrets som skal vandelsvurderes, ikke i tilstrekkelig grad gir bevillingsmyndigheten mulighet til å avdekke stråmannsvirksomhet, indirekte eierskap og fiktive overdragelser. Departementet mener det er behov for å gjøre vandelsbestemmelsen mer effektiv. Det uttales at den personkrets som er angitt i dagens lovbestemmelse, ikke på en god nok måte ivaretar hensynet bak regelen - å sikre at personer som driver virksomhet med bevilling etter alkoholloven, er egnet til å drive slik virksomhet. Etter departementets oppfatning er det personers tilknytning til virksomheten etter en helhetsvurdering som bør være avgjørende - ikke om vedkommende isolert sett oppfyller minst ett av de alternativer som er listet i dagens bestemmelse.

Departementet foreslår å endre lovteksten slik at spørsmålet om en person omfattes av den personkrets som skal vandelsvurderes, må avgjøres etter en helhetsvurdering av om vedkommende har "vesentlig innflytelse på virksomheten". For å lette anvendelsen av bestemmelsen foreslås det å innta en positiv oppregning over personer som alltid vil anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten. Det presiseres at opplistingen ikke er uttømmende. Det foreslås videre å innføre en regel om at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på virksomheten, skal kunne legge vekt på vedkommendes nærståendes forhold til virksomheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er behov for å gjøre vandelsbestemmelsen mer effektiv, da den personkrets som skal vandelsvurderes, og som er angitt i dagens lovbestemmelse, ikke i tilstrekkelig grad gir bevillingsmyndighetene mulighet til å ivareta hensynet bak regelen - å sikre at personer som driver virksomhet med bevilling etter alkoholloven, er egnet til å drive slik virksomhet. Etter flertallets oppfatning er det personers tilknytning til virksomheten etter en helhetsvurdering som bør være avgjørende - ikke om vedkommende isolert sett oppfyller minst ett av de alternativer som er listet opp i dagens bestemmelse.

Flertallet støtter således forslaget om å endre lovteksten slik at spørsmålet om en person omfattes av den personkrets som skal vandelsvurderes, må avgjøres etter en helhetsvurdering av om vedkommende har "vesentlig innflytelse på virksomheten".

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det arbeides videre med harmonisering av vandelskrav og bevillingsordningene i alkoholloven og serveringsloven. Disse medlemmer ber om at det i det videre arbeid vektlegges at det ut fra den erfaring kontrollmyndighetene har med skjenkesteder, synes som om behovene for krav til bevillingshaver er større her enn i rene serveringsvirksomheter.

Disse medlemmer ønsker å legge vekt på den erfaring storbyene har med å håndtere skjenkebransjen, og ønsker å inkludere styrer og stedfortreder i den personkrets som skal egnethetsvurderes etter § 1-7a. Disse medlemmer mener det er viktig å vurdere styrers og stedfortreders personlige egenskaper med hensyn til for eksempel rusproblemer eller evne til å håndtere forretninger forsvarlig. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-7a første ledd annet punktum lyde:

Det skal også legges vekt på om bevillingssøker, styrer, stedfortreder og personer som nevnt i § 1-7 b første ledd, er egnet til å ha og/eller utøve bevilling."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at de kravene til vandelskrets som allerede er gjeldende i dag, er strenge nok. Disse medlemmer mener at det eneste en kommer til å oppnå med de foreslåtte endringer til van­dels­kretsen, er mer byråkrati, sterkere byråkratisk styring på bekostning av politisk, lengre saksbehandlingstid, økte utgifter samt en ytterligere stigmatisering av restaurantnæringen som en næring bestående av personer som har til hensikt å ikke drive lovlig. Disse medlemmer kan ikke akseptere dette utgangspunktet og vil derfor stemme imot forslaget til endring hva angår utvidelse av vandelskretsen.

Etter alkoholloven § 1-7 tredje ledd kan kommunen pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt.

Det uttales at det er uklart om bevillingsmyndigheten kan innhente opplysninger om finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett med hjemmel i alkoholloven § 1-7 slik den lyder i dag.

Det framholdes at flere kommuner har gitt uttrykk for at de har problemer med å avdekke for eksempel stråmannsvirksomhet og andre uheldige økonomiske forhold. Departementet har derfor funnet grunn til å foreslå å hjemle en uttrykkelig adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker framlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter, og en slik bestemmelse foreslås i et nytt annet punktum i alkoholloven § 1-7 tredje ledd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at flere kommuner har gitt uttrykk for at de har problemer med å avdekke for eksempel stråmannsvirksomhet og andre uheldige økonomiske forhold. Flertallet stiller seg derfor bak Regjeringens forslag om et nytt annet punktum i alkoholloven § 1-7 tredje ledd, hvor det uttrykkelig hjemles en adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker framlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at enkelte kommuner har hevdet at de har problemer med å avdekke stråmannsvirksomhet og andre økonomiske forhold. På den bakgrunn er det at Regjeringen foreslår at det skal hjemles en uttrykkelig adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker fremlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter. Disse medlemmer mener at dette ikke vil kunne løse de problemer som enkelte kommuner hevder å ha knyttet til stråmannsvirksomhet. Det som imidlertid er et faktum, er at dette forslaget vil medføre lengre saksbehandlingstid, økte personellkostnader i kommunene, mistenkeliggjøring av en hel bransje, samt at det faktisk vil være en kommunalt ansatt som vil kunne sitte og vurdere om en bedrift har livets rett eller ikke. Dersom det skulle vise seg at en bedrift driver på et ulovlig grunnlag med stråmannsvirksomhet og hvitvasking av penger, så er det et anliggende for påtalemyndigheten. Disse medlemmer vil stemme imot forslaget til endring i alkoholloven § 1-7 tredje ledd.

Av alkoholloven § 1-7c annet ledd framkommer det at det påhviler styrer og i dennes fravær stedfortreder å føre tilsyn med utøvelsen av en salgs- eller skjenkebevilling. Styrer og stedfortreder må gjennom en obligatorisk kunnskapsprøve dokumentere at de har kunnskap om alkoholloven og forskrifter gitt med hjemmel i loven.

Departementet mener det er viktig at bevillingsmyndighetenes kontrollører må kunne be om at de som hevder å være styrer eller stedfortreder, etter en bevilling legitimerer seg, og foreslår at dette hjemles i § 1-7c nytt sjette ledd. I tillegg foreslår departementet at forskriftshjemmelen i § 1-7c sjette ledd blir nytt syvende ledd og utvides slik at den også hjemler forskrift som fastsetter plikter for styrer og stedfortreder som anses nødvendige for utøvelsen av effektiv kontroll.

Komiteen påpeker at ved alkohollovrevisjonen i 1997 ble det lagt vekt på å styrke kravene til styrer og stedfortreder. Det ble understreket at det skulle være en realitet i det å inneha stillingene, og det ble stilt vandelskrav og krav om bestått kunnskapsprøve. Komiteen mener derfor det er viktig at den som er godkjent av bevillingsmyndigheten som styrer og stedfortreder, også er den som til daglig faktisk fører tilsyn med utøvelsen av bevillingen. Tilbakemeldinger fra kommuner viser at dette kan være et problem i storbyer med hyppige utskiftninger, og at det ikke er uvanlig at andre uregistrerte personer i praksis fungerer som styrer.

Komiteen mener derfor at det er viktig at bevillingsmyndighetenes kontrollører må kunne be om at de som hevder å være styrer eller stedfortreder etter en bevilling, legitimerer seg, og at dette hjemles uttrykkelig, og støtter derfor Regjeringens forslag om et nytt sjette ledd i alkoholloven § 1-7c.

Etter alkoholloven § 1-9 første ledd skal kommunen føre kontroll med kommunale bevillinger for salg og skjenking og for statlig skjenkebevilling til befalsmesser. Etter alkoholloven § 1-9 annet ledd skal departementet føre kontroll med øvrige statlige bevillinger. Etter lovens § 1-9 tredje ledd kan departementet gi forskrifter om denne kontrollen, herunder om utøvelsen av kontrollen og opprettelse av kon­troll­utvalg. I alkoholforskriften kapittel 10 er det gitt forskrifter om at hver kommune plikter å ha kontrollutvalg. Det er også gitt nærmere regler for kontrollutvalgets virksomhet.

Departementet ønsker å forenkle statlig regelverk rettet mot kommunesektoren uten samtidig å ta fra kommunene viktige politiske styringsredskaper. Det er departementets oppfatning at den politiske styring med og overvåkning av kontrollen med salgs- og skjenkestedene ivaretas gjennom kravet til kommunal alkoholpolitisk handlingsplan, og at det ikke i tillegg er nødvendig at kommunene pålegges en bestemt organisering av kontrollvirksomheten.

Det foreslås å endre forskriftshjemmelen i § 1-9 slik at den ikke lenger omfatter adgangen til å gi forskrifter om opprettelse av kontrollutvalg og øvrig organisering av kontrollen med salgs- og skjenkestedene. Departementet presiserer at det etter forslaget fortsatt vil være hjemmel til å gi forskrifter om innholdet i kontrollansvaret.

Komiteen stiller seg bak ønsket om å forenkle statlig regelverk rettet mot kommunesektoren uten samtidig å ta fra kommunene viktige politiske styringsredskaper.

Komiteen mener at det er av stor alkoholpolitisk betydning at hver kommune har ansvar for kontroll med sine salgs- og skjenkesteder, og tar dette ansvaret alvorlig. Samtidig er det komiteens oppfatning at den enkelte kommune på bakgrunn av sin kjennskap til de lokale forholdene selv best kan ta stilling til hvordan kontrollen med salgs- og skjenkestedene skal organiseres.

Det er komiteens oppfatning at den politiske styring med og overvåkning av kontrollen med salgs- og skjenkestedene ivaretas gjennom kravet til kommunal alkoholpolitisk handlingsplan, og at det ikke i tillegg er nødvendig at kommunene pålegges en bestemt organisering av kontrollvirksomheten. Komiteen stiller seg derfor bak forslaget som innebærer at det vil være opp til den enkelte kommune å vurdere hvordan kontrollen med salgs- og skjenkesteder skal organiseres. Komiteens oppfatning er at det er en fordel at kommunene kan velge om det skal opprettes kontrollutvalg, eller om kontrollen vil være bedre tilpasset de lokale forhold dersom den er organisert på en annen måte.

Det følger av alkoholloven at det enkelte salgs- og skjenkested har et ansvar for at utøvelsen av bevillingen skjer i samsvar med alkohollovens formål og bestemmelser.

I forbindelse med forrige større revisjon av alkoholloven, jf. Ot.prp. nr. 7 (1996-1997), ble det tatt inn en bestemmelse i § 1-9 fjerde ledd om at departementet kan gi forskrifter om internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes.

Departementet mener det bør utformes forskrifter om at salgs- og skjenkesteder blir underlagt krav om internkontroll i forhold til kravene i alkoholloven og bevillingen. Forslag til forskrift vil bli presentert i forbindelse med den oppfølgende forskriftsrevisjonen.

Komiteen støtter de foreslåtte endringene for styrket internkontroll.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker at internkontrollkrav er særskilt viktige ved store arrangementer, som festivaler og lignende.

Alkoholloven § 1-9 hjemler kommunens og statlig bevillingsmyndighets kontroll med utøvelse av salgs- og skjenkebevillinger.

Det uttales at bevillingsmyndighetens kompetanse i bevillingsperioden til å kontrollere om forutsetningene for bevilling fortsatt er oppfylt, er uklar, og at det for eksempel har vært stilt spørsmål ved om bevillingsmyndigheten kan kreve adgang til virksomhetens lager og regnskap.

Etter departementets oppfatning fordrer effektiv kontroll med at bevillingshaverne etterlever bestemmelsene i alkoholloven, at kontrollinstansen har mulighet for innsyn i virksomhetens regnskaper og alle lokaler som tilhører virksomheten.

Det foreslås at bevillingsmyndighetens kontroll­adgang i forhold til utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger utvides til å omfatte tilgang til virksomhetens lokaler og regnskaper og utlevering av vareprøver.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at kontroll med salgs- og skjenkebevillinger er helt nødvendig dersom man ved samordnede kontroller med andre etater skal få den dokumentasjon som kreves for å vurdere de faktiske forhold ved driften. Flertallet er positive til departementets forslag om å tilrettelegge for en mer effektiv, målrettet og helhetlig stedlig kontroll med salgs- og skjenkebevillinger.

Etter flertallets oppfatning er det behov for at bevillingsmyndigheten i bevillingsperioden får tilgang til opplysninger som kan belyse spørsmål knyttet til om virksomheten drives i tråd med alkohollovens bestemmelser. Flertallet stiller seg derfor bak Regjeringens forslag om en effektiv kontroll med at bevillingshaverne etterlever bestemmelsene i alkoholloven, slik at kontrollinstansen har mulighet for innsyn i virksomhetens regnskaper og alle lokaler som tilhører virksomheten. Flertallet mener at dette er viktig blant annet for å kontrollere om vandelskravet til enhver tid er oppfylt. Videre støtter flertallet at kontrollinstansen skal kunne ta ut prøver av alkoholholdig drikk som selges eller skjenkes på stedet for å styrke kontroll knyttet til forhold som smugling, metanolinnhold og lignende. Flertallet viser i denne sammenheng til at det i flere kommuner har vært utført vellykkede felles kontroller i regi av for eksempel kontrollutvalgene etter alkoholloven og næringsmiddeletaten.

Flertallet understreker at tilgang til regnskaper er nødvendig for å kontrollere at prising ikke har karakter av tilbud både på salgs- og skjenkesteder. Flertallet mener at felleskontroller fra mange etater synes å være svært effektive. Tilgang til dokumentasjon for om mulig å avdekke brudd på vandels­krav, skatte- og avgiftslovgivningen mv. er en forutsetning for å kunne utføre kontroll, og dette bør kunne sikres ved utarbeidelse av forskrifter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som naturlig at bevillingsmyndigheten gis tilgang til å kunne kontrollere de lager og tilstøtende lokaler som bevillingsinnehaver disponerer. Det er også naturlig at det skal kunne kreves utlevering av vareprøver, men dette må gjøres på en slik måte at bevillingsinnehaver ikke lider et unødig stort tap som følge av at vareprøver tas fra kostbare produkter, eller stadig gjentatte kontroller. Disse medlemmer ser det videre som nødvendig at det blir foretatt en vurdering av hvorvidt det skal innføres en ordning der kontrollmyndighet blir pålagt å dekke inn varekostnaden knyttet til vareprøver utover et visst beløp. Disse medlemmer vil imidlertid stemme imot kravet om utlevering av regnskaper så lenge det ikke foreligger konkret mistanke om ulovligheter. Dersom denne typen mistanke foreligger, vil dette fanges opp av annen type lovgivning enn alkoholloven. Det er etter disse medlemmers mening heller ikke synliggjort i tilstrekkelig grad hvordan dette vil kunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle børsnoterte selskaper, da innsyn i disse selskapenes regnskaper vil kunne gi sensitiv informasjon. Dersom flertallet i komiteen skulle falle ned på å tillate et krav om utlevering av regnskaper, må dette på forhånd avklares med Oslo Børs.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-9 nytt tredje ledd lyde:

Bevillingsmyndigheten kan når som helst kreve tilgang til salgs- og skjenkestedets lokaler, herunder kreve å få nødvendige opplysninger om drift fra bevillingsinnehaver. Bevillingsinnehaver plikter uten erstatning eller vederlag å utlevere nødvendige vareprøver til bevillingsmyndigheten."

Etter ordlyden i alkoholloven § 1-9 omfattes AS Vinmonopolets kommunale salgsbevillinger av kommunens kontrollansvar. I merknaden til bestemmelsen i rundskriv I-6/98 er det imidlertid presisert at den kommunale kontrollplikten ikke skal omfatte Vinmonopolets utsalg. Dette reflekteres også i lov- og forskriftsbestemmelser om gebyr og kontrollutvalg.

Departementets oppfatning er at den uklarhet som inkonsekvens mellom lovens ordlyd og departementets tolkning i rundskrivet innebærer, bør ryddes av veien, og foreslår at § 1-9 endres slik at AS Vinmonopolet ikke omfattes av kommunens kontroll etter alkoholloven § 1-9.

Komiteen støtter de foreslåtte endringene om forholdet til AS Vinmonopolet.

Av alkoholloven § 1-10 første ledd framgår det at bevilling faller bort ved overdragelse av virksomheten. I tredje punktum er det fastsatt at virksomheten likevel kan fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette.

Departementet foreslår å supplere bestemmelsen med en adgang for kommunen til å utvide overgangsperioden med én måned.

Departementet foreslår videre å stille konkrete vilkår om søkers aktivitetsplikt som forutsetning for rett til å drive på tidligere bevilling i en tre måneders overgangsperiode og for kommunens adgang til å utvide denne med én måned.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter de foreslåtte endringene om overgangsperioden ved overdragelse av virksomheten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at overgangsperioden bør økes slik at en har mulighet til å kunne drive virksomheten videre inntil en søknad om ny bevilling er behandlet. Disse medlemmer vil imidlertid ikke støtte forslaget om at utvidelsen blir begrenset til én måned, men mener at man kan gi en utvidelse i det tidsrommet det tar før en ny bevillingssøknad er ferdigbehandlet i kommunen. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-10 første ledd nytt fjerde punktum lyde:

Dersom søknad om ny bevilling ikke er endelig avgjort av kommunen innen tre måneder, skal kommunen gi tillatelse til at det drives videre på den tidligere bevilling inntil endelig behandling har funnet sted i kommunen.

Fjerde punktum blir femte punktum."

Alkoholloven § 8-11 fastslår at det er forbudt å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset.

Det framholdes at bestemmelsen i § 8-11 har reist en del tolkningsspørsmål, for eksempel om bestemmelsen omfatter åpenbar beruselse i betydningen påvirkning av andre rusmidler enn alkohol.

Etter departementets oppfatning bør det sikres at alkoholloven også hjemler forbud mot å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som åpenbart er påvirket av rusmidler uavhengig av hvilket rusmiddel det er snakk om. På denne bakgrunn foreslår departementet å endre alkoholloven § 8-11 slik at det går klart fram at den også omfatter forbud mot salg og skjenking av alkohol til personer som åpenbart er påvirket av andre rusmidler enn alkohol. I tillegg til å endre ordet "alkohol" til "rusmidler" foreslår departementet å endre begrepet "beruset" til "påvirket".

Etter komiteens oppfatning bør det sikres at alkoholloven også hjemler forbud mot å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som åpenbart er påvirket av rusmidler, uavhengig av hvilket rusmiddel det er snakk om, ikke minst fordi en de seneste årene har sett en utvikling hvor blandingsmisbruk blir mer og mer vanlig. Kombinasjonen narkotiske stoffer og alkohol kan gi svært uforutsigbare og skadelige resultater for den enkelte. Komiteen er derfor fornøyd med forslaget til Regjeringen som slår fast dette forbudet.

Komiteen stiller seg bak innføringen av begrepet "påvirket" fremfor "beruset".

Det følger av alkoholloven at bevillinger til henholdsvis salg og skjenking gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet, jf. §§ 3-1 annet ledd og 4-2 fjerde ledd. Etter § 4-1 kan skjenkebevilling ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale.

Det framholdes at overlappende bevillinger som innebærer rett for flere bevillingsinnehavere til å skjenke samtidig i de samme lokalene, medfører et kontrollproblem. Det bør etter departementets oppfatning presiseres i alkoholloven at dette ikke er tillatt, og det foreslås at det fastslås i § 4-1 første ledd nytt annet punktum at det bare kan gis flere skjenkebevillinger til samme lokale til én bevillingshaver med mindre det i bevillingene er fastsatt tider for skjenking som ikke er overlappende.

Departementet vurderer det slik at bruken av begrepet "utøves" i § 4-1 første ledd kan gi rom for uklarheter, og foreslår å endre bestemmelsen slik at den presiserer at salgs- og skjenkebevilling ikke kan gis til samme lokale.

Komiteen støtter de foreslåtte endringene om bruk av flere bevillinger samtidig.

Bestemmelsene om hvilke grunner som kan føre til inndragning av salgs- og skjenkebevillinger, følger av alkoholloven § 1-8.

Departementet mener at utestedsdiskriminering bør bekjempes også på denne måte, og har derfor vurdert hvordan lovverket best kan sikre at utestedsdiskriminering kan føre til inndragning av skjenkebevilling.

Det foreslås å presisere i en egen bestemmelse i § 1-8 at utestedsdiskriminering innebærer inndragningsgrunn. Det vises til at straffelovens bestemmelser om diskriminering omfatter diskriminering pga. tro, rase, hudfarge, nasjonal eller etniske opprinnelse, samt pga. homofil legning, leveform eller orientering. Etter departementets oppfatning bør avgrensningen av en hjemmel til å inndra skjenkebevillinger pga. utestedsdiskriminering knyttes opp mot de typer diskriminering som lovgiver har funnet grunn til å fastsette straffebud overfor i straffeloven.

Departementet foreslår at inndragningsadgangen skal gjelde ved diskriminering som skjer "ved skjenkestedet", dvs. at diskriminering som foregår utenfor skjenkestedet, i forbindelse med innganger, bakdører osv., rammes.

Det uttales at dersom ansatte på skjenkestedet diskriminerer med hensyn til adgang til stedet, å få servering, plassering i lokalet, sørvisnivå mv., vil dette omfattes av bestemmelsen, men at gjesters diskriminerende ytringer om/handlinger mot en annen person ikke omfattes med mindre skjenkestedets ansatte ser mellom fingrene med dette eller følger opp dette på en slik måte at man kan si at vedkommende er diskriminert i forhold til virksomhetens tilbud.

Departementet mener det bør være et vilkår for inndragningsadgang at det foreligger gjentakelse.

Det er i dag ikke et vilkår for inndragning av en skjenkebevilling etter § 1-8 at bevillingshaver har hatt faktisk kjennskap til at det har foregått ureglementert alkoholskjenking. Alkoholloven har et objektivt ansvar. Departementet foreslår at objektivt ansvar skal gjelde også i forhold til den foreslåtte diskrimineringsbestemmelsen.

Departementet har vurdert den foreslåtte bestemmelsen i lys av forbudet mot dobbeltstraff i den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4. Spørsmålet er om det forhold at en bevillingshaver får sin skjenkebevilling inndratt, sperrer for at vedkommende også strafforfølges og evt. dømmes for diskriminering etter straffeloven § 349a, og omvendt, om slik straff stenger for inndragning av skjenkebevillingen.

Departementet antar at inndragning av skjenkebevilling på grunn av utestedsdiskriminering ikke er å anse som straff i konvensjonens forstand.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at utestedsdiskriminering må bekjempes, og støtter derfor den foreslåtte presiseringen i en egen bestemmelse i § 1-8 at utestedsdiskriminering innebærer inndragningsgrunn. Flertallet stiller seg også bak Regjeringens forslag om at det bør være et vilkår for inndragningsadgang at det foreligger gjentakelse, og at objektivt ansvar også skal gjelde i forhold til den foreslåtte diskrimineringsbestemmelsen.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 162 (2003-2004) der det vises til at Regjeringen i november 2002 besluttet å oppnevne et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede, herunder spørsmålet om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker på denne måten å få kartlagt hvilke juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige for å styrke det rettslige vernet overfor funksjonshemmede.

Dette flertallet legger til grunn at det lovutvalg som nå utreder styrkingen av rettsvernet mot diskriminering av funksjonshemmede, også vil vurdere eventuell utvidelse av straffeloven § 349a sammen med vurdering av en antidiskrimineringslov.

Videre understreker dette flertallet at det er viktig å stoppe diskriminering av funksjonshemmede grunnet holdninger. Flere funksjonshemmede føler at de ikke er velkomne på utesteder. Dette angår også grupper som ikke fordrer særskilte tiltak for fysisk tilgjengelighet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 162 (2003-2004) der det vises til at Regjeringen allerede i november 2002 besluttet å oppnevne et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede, herunder spørsmålet om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker på denne måten å få kartlagt hvilke juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige for å styrke det rettslige vernet overfor funksjonshemmede. Når det gjelder juridiske virkemidler mer generelt, uttaler sosialkomiteen bl.a.:

"Komiteen meiner også at det i tillegg til lovutvalet er viktig at det er fremja og vil bli fremja ei rekke lovendringar innanfor dei enkelte sektorar for å styrke den rettslege situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne. Frå komiteen si side er det ynskjeleg å understreke at det er viktig å sette fokus på eksisterande lovgjeving."

Disse medlemmer viser til at det var full enighet om å legge sektoransvarsprinsippet til grunn for tilgjengelighetsarbeidet. Det er en strategi som innebærer at det er de vanlige instansene som skal gi og finansiere et tilbud, som må sørge for tilgjengelighet til personer med nedsatt funksjonsevne på lik linje med den øvrige befolkning. Disse medlemmer understreker at en slik strategi bare kan lykkes dersom det samtidig stilles konkrete krav til hvilke tiltak som må settes i verk.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at virkemiddelet særlovgivningen innebærer, må nyttes for å sikre mot diskriminering av funksjonshemmede. Alkoholloven gir næringsdrivende bevillinger til å selge og skjenke alkohol. Dette er en inntektskilde av stor betydning for dem som får bevilling. Alkohollovens intensjon er å begrense tilgangen generelt, men ikke overfor voksne enkeltgrupper. Siden antall bevillinger blir vurdert ut fra ønsket om å styre tilgjengelighet, og det heller ikke er et uttalt ønske med lave priser på alkohol, innebærer det å få en bevilling en fordel. Det er derfor stilt flere vilkår for å inneha bevilling. Disse medlemmer mener at det også må kunne stilles vilkår om tilgjengelighet for funksjonshemmede til salgs- og skjenkesteder og at alkoholloven må hjemle muligheten til å stille slikt vilkår.

Disse medlemmer understreker at de påbud som til enhver tid er gjeldende, bør gjennomgås av kommunen og undergis en vurdering i saksinnstilling om bevilling.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1-7a første ledd første punktum skal lyde:

Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig.

§ 3-2 nytt annet punktum skal lyde:

Det kan også settes vilkår om at salgsstedet skal overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne som er påbudt i lovverket.

§ 4-3 nytt annet punktum skal lyde:

Det kan også settes vilkår om at skjenkestedet skal overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne som er påbudt i lovverket."

Når det gjelder bevillingsmyndighetenes sanksjonsmuligheter, mener disse medlemmer at det bør være mulig å stille etterfølgende vilkår, som har direkte sammenheng med bevillingen, men som er mindre sanksjoner enn inndragning. Det må være i bevillingsinnehavers interesse å kunne gjennomføre forbedringer i driften som et alternativ til inndragning. Disse medlemmer viser til forslag om å kunne stille vilkår om kurs for ansatte eller økt vaktstyrke. Disse medlemmer har merket seg at departementet ønsker å avvente slik lovendring til oppfølgingen av NOU 2003:15 Fra bot til bedring. Disse medlemmer forventer at alle høringsinnspillene om mer fleksible sanksjonsmuligheter blir vurdert ved en særskilt gjennomgang av alkoholloven som oppfølging av denne utredningen.

Disse medlemmer legger til grunn at det lovutvalg som nå utreder styrkingen av rettsvernet mot diskriminering av funksjonshemmede, også vil omfatte vurdering av eventuell utvidelse av straffeloven § 349a sammen med vurdering av en antidiskrimineringslov. Imidlertid understreker disse medlemmer at det er viktig å stoppe diskriminering grunnet holdninger i forhold til funksjonshemmede. Flere funksjonshemmede føler at de ikke er velkomne på utesteder. Dette angår grupper som ikke fordrer særskilte tiltak for fysisk tilgjengelighet.

Disse medlemmer merker seg at Norges Handikapforbund i sin høringsuttalelse tar til orde for at funksjonshemmede bør tas inn i diskrimineringsvernet i alkoholloven § 1-8. Handikapforbundet foreslår at dette gjøres gjennom en konkret opplisting av alle grupper som skal vernes, i stedet for at det henvises til straffeloven § 349a.

Disse medlemmer mener at funksjonshemmedes rettigheter bør styrkes, også gjennom en tydeliggjøring av krav til ikke-diskriminering i ulike lover som direkte eller indirekte kan ivareta funksjonshemmedes kår. Disse medlemmer vil også vise til at disse partier har gått inn for en antidiskrimineringslov og tatt til orde for at loven skal sikre mot diskriminering også av funksjonshemmede, noe som også vil gjelde deres rett til adkomst til utesteder. Disse medlemmer er kjent med at det er nedsatt et eget utvalg som nå arbeider med et utkast til en slik lov.

Manglende fysiske adkomstmuligheter for en rullestolbruker til et utested kan etter disse medlemmers syn medføre en praktisk diskriminering av funksjonshemmede, også når innehaver ikke bevisst søker å holde den funksjonshemmede utenfor lokalet.

Disse medlemmer mener at det skal framgå klarere av norsk lov at utesteder må sikre adkomst for funksjonshemmede. Disse medlemmer vil be om at Regjeringen sikrer en gjennomgang av lovgivningen med utgangspunkt i at funksjonshemmedes rett til adkomst til utestedene skal sikres, og at resultatet av gjennomgangen forelegges Stortinget.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå gjeldende lovverk som ledd i å sikre funksjonshemmede adkomst til utesteder og sikre funksjonshemmede mot diskriminering på utesteder. Stortinget ber om at resultatet av gjennomgangen forelegges Stortinget."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil stemme imot forslaget om at skjenkebevilling kan inndras som en konsekvens av det som omtales som utestedsdiskriminering. Disse medlemmer mener at denne endringen vil kunne medføre at vi får en sammenblanding av forhold som i dag er hjemlet i straffeloven hva angår diskriminering, og de rent alkoholrelaterte forhold opp mot skjenkesteder som er hjemlet i alkoholloven. Disse medlemmer frykter også at inndragning av skjenkebevilling som knyttes opp mot en utestedsdiskriminering i alkoholloven, vil kunne finne sted på et langt tynnere grunnlag enn det som er tilfellet under straffelovens krav til bevisførsel hva angår pådømmelse etter denne loven. Dissemedlemmer mener at også utestedsbransjen må kunne få ha et skikkelig rettsvern og dermed krav om at det er påtalemyndigheten som må kunne pådømme diskriminering, og ikke kommunen gjennom inndragninger etter alkoholloven. Disse medlemmer er også uenige med departementet hva angår begrepet dobbeltstraff da en inndragning av bevilling i stor grad medfører nedleggelse av virksomhet og dertil oppsigelser av arbeidsplasser. Tap av retten til å kunne drive sin næringsvirksomhet videre må helt åpenbart kunne karakteriseres som straff. Disse medlemmer tar sterkt avstand fra alle former for utestedsdiskriminering, men mener at straffeforfølgelsen skal skje gjennom bruk av straffeloven og ikke alkoholloven.

Disse medlemmer vil stemme mot forslaget til endring av § 1-8 tredje ledd.

Av alkoholloven § 7-1 første ledd annet punktum går det fram at "bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret". Av annet ledd første punktum går det fram at "[d]epartementet gir forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret". Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at de begreper som benyttes i loven, samsvarer bedre med intensjonen og realiteten, dvs. at departementet bestemmer gebyrsatsene som danner grunnlag for bevillingsmyndighetens fastsettelse av det konkrete gebyret som skal innbetales.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter en oppjustering av bevillingsgebyret.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke se at det er synliggjort noen god begrunnelse for hvorfor en skal øke bevillingsgebyret, og vil gå imot dette.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke at det ved en eventuell endring/økning av bevillingsgebyrene tas hensyn til ulike driftsformer og omsetningsvolum, der begrenset og sesongpreget drift som for eksempel ved fjellstuer må få differensiert gebyr etter nevnte kriterier.

Bestemmelsens overskrift lyder i dag "Hjemmel for forbud mot kontroll med preparater som anvendes til alkoholholdig drikk."

Det foreslås at overskriften endres til "Preparater som anvendes til alkoholholdig drikk".

Komiteen støtter de foreslåtte endringene knyttet til endring av overskriften til alkoholloven § 8-4.

Forrige kapittelNeste kapittel