8. Arbeidsgivers rettigheter og plikter
Aetats service skal være brukerorientert og tilpasset både arbeidssøkernes og arbeidsgivernes behov. Å opprettholde og utvikle kontakten med arbeidsgiverne er en viktig forutsetning for alt formidlingsarbeid, og er derfor av betydning både for arbeidsgiverne og arbeidssøkerne.
Ved utarbeidelsen av lovforslaget legges det til grunn at Aetat skal fortsette å yte bistand overfor arbeidsgivere, enten gjennom egenproduserte tjenester eller gjennom kjøp av tjenester fra private aktører.
Innenfor de sektorer det er mangel på innenlandske arbeidssøkere, er det ønskelig at Aetat fortsatt kan bistå arbeidsgivere med formidling av arbeidskraft fra utlandet. Ny lov om arbeidsmarkedstjenester bør derfor inneholde en hjemmel for å fortsette med dette når det er hensiktsmessig for å bidra til å nå lovens mål, jf. lovforslagets § 2 siste ledd.
Dagens sysselsettingslov har i § 12 en bestemmelse som med noen unntak pålegger arbeidsgiver en plikt til å melde ledige stillinger til Aetat. Begrunnelsen for bestemmelsen er at Aetat må kjenne til ledige jobber for å kunne drive sitt formidlingsarbeid overfor arbeidsledige.
Selv om Aetat ikke alene baserer seg på meldeplikten for å skaffe tilveie de nødvendige opplysninger om ledige stillinger, bør en etter departementets vurdering ikke fjerne meldeplikten uten å erstatte denne med en tilfredsstillende alternativ løsning. Aetat skaffer selv til veie mange av stillingsopplysningene. Videre har Aetat lagt til rette for at arbeidsgivere kan melde stillinger til Aetat uten særlige kostnader via Internett. Det må likevel påregnes at mange arbeidsgivere ikke av eget initiativ melder alle ledige stillinger til Aetat. En kan i disse tilfellene ikke alene basere seg på ordningen med at Aetat legger stillingsopplysninger manuelt inn i sine registre. For å kunne opprettholde en nasjonal stillingsbase med tilnærmet full oversikt over ledige stillinger, bør Aetat fortsatt ha mulighet til å kunne kreve å få de nødvendige stillingsopplysninger direkte av arbeidsgiver. Departementet foreslår på denne bakgrunn at dagens system med meldeplikt for arbeidsgiver videreføres, jf. lovforslagets § 7.
Sysselsettingsloven har siden den ble vedtatt i 1947 hatt en bestemmelse om varslingsplikt/meldeplikt ved masseoppsigelser, nå lovens § 14.
Arbeidsmiljøloven § 56A inneholder enkelte regler som gjelder Aetats rolle ved masseoppsigelser, herunder kompetanse til i visse tilfeller å forlenge fristen/tidspunktet for når de planlagte masseoppsigelsene får virkning, se arbeidsmiljøloven § 56A nr. 6 og nr. 7. Formålet med varsling til offentlig myndighet (Aetat) er først og fremst sysselsettingshensyn. Aetat skal så tidlig som mulig kunne arbeide med formidling til nytt arbeid. De reglene som gjelder varslingsplikten til Aetat, bør derfor stå i lov om arbeidsmarkedstjenester. Det vil si at hovedparten av arbeidsmiljøloven § 56A nr. 6 og nr. 7 bør flyttes til den nye lovens § 8.
I gjeldende lovs § 14 skal det i tillegg til varsel om oppsigelse eller permittering uten lønn av minst 10 arbeidstakere, også varsles dersom arbeidstakerne "i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer".
Departementet har kommet til at en bør beholde bestemmelsen, men reservere meldeplikten for tilfeller der arbeidstiden innskrenkes med minst 50 pst. Det er et vilkår for rett til dagpenger at vanlig arbeidstid er redusert med minst 50 pst., slik at det er disse tilfellene som primært vil være aktuelle for Aetats arbeid.
Varslingsplikten omfatter også permitteringer. Det foreslås derfor at det tas inn i lov om lønnsplikt under permittering en henvisning til arbeidsmiljøloven § 56A og til ny lov om arbeidsmarkedstjenester § 8.
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at det ikke er ønskelig å innføre en særskilt bestemmelse om nekting av tjenester i tilfeller der arbeidsgiver driver ulovlig virksomhet, slik det er hjemmel til i sysselsettingsloven § 13. På bakgrunn av den foreslåtte bestemmelsen i § 2 første ledd om at loven bare omfatter de som driver "lovlig virksomhet", vil Aetat i mange tilfeller kunne avslå å yte tjenester i disse tilfellene. Utover dette er det etter departementets syn ikke hensiktsmessig at Aetat i alle saker skal ha plikt til å vurdere om det foreligger brudd på konkrete bestemmelser om ulovlige aktiviteter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i behovet for å beholde varslingsplikten ved masseoppsigelser, men er uenig i at plikten skal innskrenkes til de tilfeller der arbeidstiden innskrenkes med minst 50 pst. Flertallet vil bemerke at det ikke bare er tilfeller som utløser rett til dagpenger som skal være av interesse for Aetat i deres utøvelse av arbeidsmarkedspolitikken, og vil derfor gå imot å innskrenke varslingsplikten slik det er foreslått.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"§ 8 første ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket til under 30 timer."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke bare er tilfeller av hel og delvis arbeidsledighet som utløser rett til dagpenger, som hører under Aetats arbeids- og interessefelt. Disse medlemmer viser til at det ikke dermed er behov for en varslingsplikt ved masseoppsigelser eller "massepermitteringer" i alle tilfeller av delvis arbeidsledighet. Etter disse medlemmers vurdering er det lite behov for en meldeplikt i tilfeller der arbeidstiden innskrenkes med mindre enn 50 pst. Det er begrenset hva Aetat kan gjøre i disse tilfellene. For det første vil det ikke foreligge rett til dagpenger. Videre må det antas å være vanskelig for Aetat å formidle personer som er mindre enn 50 pst. arbeidsledige.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 8 første ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende melding skal gis Aetat dersom arbeidstakerne vil bli permittert uten lønn eller i mer enn 4 uker vil få sin ukentlige arbeidstid innskrenket med mer enn 50 prosent."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er stort behov for skjerpet innsats mot sosial dumping. Alle offentlige etater, og særlig de som har direkte ansvar i arbeidsmarkedspolitikken, må derfor gjennom regelverk eller på andre måter forpliktes på dette arbeidet.
Personer som er arbeidsløse er i en utsatt posisjon på arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) og Innst. O. nr. 103 (2003-2004) der Arbeidstilsynet ble gitt tilsynsansvar for flere nye bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det i tillegg er viktig at Aetat fortsatt skal ha samme plikt som etter gjeldende sysselsettingslov til å vurdere om en arbeidsgiver som benytter seg av Aetats tjenester driver ulovlig virksomhet, slik det i dag er hjemlet i sysselsettingslovens § 13. Dette medfører de samme oppgaver som i dag og ingen oppbygging av nye funksjoner.
Flertallet viser til forslag under pkt. 9.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke bør legges opp til at Aetat skal ha som oppgave å drive kontroll av arbeidsgivere, med sikte på å avdekke eventuelle lovbrudd. Dette tilligger i dag andre offentlige etater, særlig Arbeidstilsynet, å påse at arbeidsgivere ikke overtrer lovbestemmelser som skal forhindre diskriminering, ulovlige ansettelser og ulovlige arbeidsforhold for øvrig, sosial dumping m.m. Det vises til den nylig vedtatte lovgivning som skal forhindre sosial dumping, jf. Ot.prp. nr. 77 (2003-2004) og Innst. O. nr. 103 (2003-2004), der tilsynsansvaret for flere av de vedtatte bestemmelsene er lagt til Arbeidstilsynet. Aetat bør ikke tillegges kontrolloppgaver som allerede utføres av andre forvaltningsorgan. Aetat bør være en etat som primært yter tjenester og etaten bør ikke bygge opp funksjoner som overlapper oppgaver i andre organer. Disse medlemmer vil videre bemerke at verken trygdeetaten eller sosialetaten har noen tilsvarende administrativ sanksjonsbestemmelse som sysselsettingsloven § 13.