30. Endringer i merverdiavgiftsloven
- 30.1 Merverdiavgift på infrastrukturtjenester - lufthavner og jernbane
- 30.2 Innføring av merverdiavgift for kino- og filmbransjen
- 30.3 Merverdiavgift ved omsetning av brukte varer
- 30.4 Merverdiavgift på utleie og leasing av elbiler
- 30.5 Taxfree-salg ved ankomst på flyplass
Etter gjeldende rett vil de fleste infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane være unntatt fra merverdiavgiftsplikt. Dette fremgår av merverdiavgiftsloven § 5 a første ledd som unntar omsetning og utleie av rettigheter til fast eiendom fra merverdiavgiftsplikten. I forarbeidene til denne bestemmelsen er det uttrykkelig forutsatt at unntaket knyttet til fast eiendom skal omfatte omsetning av rett til å benytte veier, tunneler, broer og annen fast eiendom mot oppkreving av bompenger, havneavgifter og luftfartsavgifter, se Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (Merverdiavgiftsreformen 2001) avsnitt 7.2.12.
Dette betyr at store deler av lufthavnenes virksomhet etter gjeldende rettstilstand er unntatt fra merverdiavgift. På tilsvarende måte vil store deler av Jernbaneverkets virksomhet være utenfor merverdiavgiftsområdet.
Denne rettstilstanden har flere uheldige konsekvenser. Den umiddelbare virkningen av at slike infrastrukturtjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten er at yterne av disse tjenestene ikke skal beregne utgående merverdiavgift av vederlaget som oppkreves (for eksempel luftfartsavgifter). Motstykket til dette er at de heller ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester til bruk i virksomheten.
Den manglende fradragsretten gjør at lufthavnene må betrakte merverdiavgiftsinnbetalingene som en ordinær kostnad. Dette betyr altså at deres merverdiavgiftsbelastning på anskaffelser til bruk i virksomheten vil bli innkalkulert som en kostnad i deres krav på vederlag (luftfartsavgifter). Denne merverdiavgiften kan ikke spesifiseres på fakturaen, og kalles derfor skjult merverdiavgift. Siden kun spesifisert merverdiavgift er fradragsberettiget, vil heller ikke kjøperne av infrastrukturtjenestene, for eksempel et flyselskap, kunne trekke fra denne merverdiavgiften i sitt merverdiavgiftsoppgjør med staten. På denne måten oppstår det kumulasjon av merverdiavgift. Dette bryter med prinsippet om at merverdiavgiften skal være en generell skatt på forbruk, og at anskaffelser til bruk i næringsvirksomhet som utgangspunkt ikke skal skattlegges.
Manglende fradragsrett på dette området gir dessuten de som yter infrastrukturtjenester et økonomisk motiv til å produsere enkelte tjenester med egne ansatte (egenproduksjon) som ikke utløser merverdiavgift, fremfor å kjøpe dem fra andre med merverdiavgift. Dette kan være uheldig i den grad det fører til at tjenestene ikke blir produsert på en mest mulig effektiv måte. Det har heller ikke vært hensikten at merverdiavgiften skulle påvirke denne vurderingen.
Som det følger av omtalen ovenfor er det flere problemer knyttet til merverdiavgiftsregelverket for infrastrukturtjenester i transportsektoren. Disse systemmessige uheldige virkningene er imidlertid redusert gjennom ulike ordninger på enkelte områder.
Når det gjelder offentlige veier er merverdiavgiften og problemet knyttet til egenproduksjon i stor grad nøytralisert gjennom en ordning med fritak for merverdiavgift på leveranser av tjenester til offentlig vei, jf. merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 13. Bakgrunn for denne bestemmelsen var å likestille Statens vegvesen med private entreprenører i konkurranse om bygging av offentlige veier. I den senere tid er imidlertid entreprenørvirksomheten skilt ut i et eget selskap (Mesta) og problemet med egenproduksjon i Statens vegvesen er derfor mindre aktuelt. Disse endringene gjør at det kan vurderes å fjerne regelen om merverdiavgiftsfritak for tjenesteleveranser til offentlig vei.
En eventuell ny merverdiavgiftsplikt på dette området bør også ses i sammenheng med merverdiavgift på bompenger. Dette krever ytterligere utredninger av bl.a. provenymessig konsekvenser. Dessuten reiser slik merverdiavgiftsplikt kompliserte juridiske spørsmål, bl.a. knyttet til hvilken virksomhet og hvilke tjenester det eventuelt merverdiavgiftspliktige vederlaget (bompengene) skal knyttes til. Det er derfor behov for å vurdere merverdiavgift på infrastrukturtjenester knyttet til vei nærmere, før det eventuelt kan legges fram et forslag her.
For så vidt gjelder de kommunale havnene vil problemene knyttet til det å være utenfor merverdiavgiftsområdet for store deler av virksomheten langt på vei kunne løses ved at disse omfattes av kompensasjonsordningen for merverdiavgift.
I denne sammenheng vises det til at lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv. (havneloven) § 23 gir havnevesenet hjemmel til å kreve opp havneavgifter. Det er reist spørsmål om disse avgiftene (anløpsavgift, kaiavgift og vareavgift) skal betraktes som betaling for utleie av fast eiendom. I så fall foreligger det ikke adgang til å kreve kompensasjon for merverdiavgift når det gjelder utgifter til denne virksomheten. Dette skyldes at lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven) avskjærer retten til kompensasjon hvor det foretas utleie av fast eiendom. Etter den begrensede kompensasjonsordningen som ble avviket 1. januar 2004 var de kommunale havnevesenene kompensasjonsberettiget.
Den generelle kompensasjonsordningen som ble innført 1. januar 2004 medfører at når en kommune oppfører et bygg, vil merverdiavgiften på byggekostnadene være kompensasjonsberettiget. Omsetning og utleie av fast eiendom er ikke merverdiavgiftspliktig. Kommunen ville dermed få en betydelig konkurransefordel i forhold til private ved salg og utleie av fast eiendom. For å avhjelpe denne konkurransevridningen følger det av kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 3 at kompensasjonsordningen ikke omfatter tilfeller hvor kommune eller private kompensasjonsberettigete virksomheter leier ut eller selger bygg, anlegg eller annen fast eiendom. Det har ligget utenfor siktemålet til denne begrensningen å ramme havnevesenets rett til kompensasjon på virksomhetsområder hvor det kreves inn havneavgift. Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte- og avgiftsopplegget 2004 - lovendringer kapittel 20.8.3.
Den generelle kompensasjonsordningen finansieres ved at overføringene til kommunene reduseres tilsvarende den økonomiske fordel ordningen antas å innebære. Ved beregning av reduserte overføringer på den enkelte kommunes økonomi har Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet inkludert antatte kompensasjonskrav fra de kommunale havnene. Det er i denne forbindelse lagt til grunn at anskaffelser gjort av havnevesenet på virksomhetsområder hvor det oppkreves havneavgift, er kompensasjonsberettiget.
Ut fra formålet med kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 3 og de forutsetninger som er lagt til grunn ved beregning av trekket i statens overføringer til kommunesektoren, er det departementets oppfatning at de kommunale havnene skal ha rett til kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser til de områdene som er finansiert ved havneavgifter. Anskaffelser til ordinær merverdiavgiftspliktig virksomhet som utføres av havnene vil ikke gi rett til kompensasjon.
Departementet har merket seg at et flertall i samferdselskomiteen i forbindelse med stortingsbehandlingen av Nasjonal transportplan 2006-2015, jf. Innst. S. nr. 240 (2003-2004), uttalte at
"Komiteen vil peke på at regelverket for merverdiavgift medfører ulik behandling for infrastrukturtjenester i de ulike transportgrenene. Veg-, T-bane og trikkeinfrastruktur er i hovedsak fritatt for merverdiavgift, men må svare avgift for tiltak til miljø og trafikksikkerhet. Når det gjelder jernbane og luftfart, må på disse transportgrenene i hovedsak betale 24 pst. merverdiavgift på kjøp av infrastrukturtjenester. Denne forskjellsbehandlingen fremstår som urimelig."
Komiteens flertall ba derfor Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 om å vurdere endringer i regelverket for merverdiavgift som fjerner forskjellsbehandlingen på kjøp av infrastrukturtjenester mellom ulike transportgrener.
Departementet er enig i at det er uheldig at infrastrukturtjenester for jernbane og luftfart er utenfor merverdiavgiftssystemet. For å skape større likhet på dette området foreslår departementet at infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane blir merverdiavgiftspliktig. Som det fremgår ovenfor har departementet også vurdert om det bør innføres merverdiavgiftsplikt på infrastrukturtjenester knyttet til offentlige veier og offentlige havner.
Departementet har imidlertid kommet til at problemene som merverdiavgiften skaper på disse områdene, særlig på grunn av de ulike ordningene som er beskrevet ovenfor, er mindre aktuelle enn for lufthavner og jernbane. Det vil dessuten være behov for en nærmere utredning før det eventuelt legges fram forslag om merverdiavgift på offentlige veier og offentlige havner.
Etter dette foreslår departementet at bare infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane skal være omfattet av den generelle merverdiavgiftsplikten fra 1. januar 2005. Det vises til proposisjonens punkt 30.1.3.2 og 30.1.3.3 for en nærmere redegjørelse av forslaget.
Ved å innføre merverdiavgift på rett til å disponere lufthavner og jernbanenettet skal for det første de som yter slike tjenester (Avinor/lufthavnene og Jernbaneverket) beregne merverdiavgift på vederlaget for denne bruken. Samtidig vil de kunne trekke fra all inngående merverdiavgift på kjøp av varer og tjenester til bruk i den nye merverdiavgiftspliktige virksomheten. Jernbaneverket, som har store merverdiavgiftspliktige anskaffelser kombinert med store generelle offentlige tilskudd som ikke skal merverdiavgiftsberegnes, vil kunne få de største fordelene av forslaget. De statlige overføringene til Jernbaneverket er imidlertid blitt foreslått redusert som følge av dette. En nærmere omtale av de budsjettmessige konsekvenser av forslaget som fremmes, følger av St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Når det gjelder de administrative konsekvensene for lufthavnene og Jernbaneverket, er disse allerede registrert i merverdiavgiftsmanntallet fordi de allerede driver annen merverdiavgiftspliktig virksomhet. Lufthavnene vil for eksempel kunne ha noe merverdiavgiftspliktig salg av reklame og serveringstjenester, mens Jernbaneverket også omsetter enkelte varer og tjenester som de allerede vil være merverdiavgiftsregistrert for. Det antas således at virksomhetene i stor grad allerede er kjent med de administrative oppgavene med å sende inn merverdiavgiftsoppgaver etc. og at de administrative konsekvensene knyttet til dette vil være mindre.
Det antas også at forslaget vil ha mindre administrative konsekvenser for avgiftsmyndighetene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 5a annet ledd nr. 7 og ny § 5a annet ledd nr. 8 og 9 i merverdiavgiftsloven og viser samtidig til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) under punkt 4.4.
Under behandlingen av St.meld. nr. 25 (2003-2004) Økonomiske rammebetingelser for filmproduksjon, se Innst. S. nr. 228 (2003-2004) fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen fattet Stortinget følgende vedtak 9. juni 2004 (vedtak nr. 410):
"Stortinget ber Regjeringen legge fram sak om innføring av 6 pst. merverdiavgift for kino- og filmbransjen og nødvendige lovendringer med innføring fra 1. januar 2005."
Departementet legger frem forslag til endringer i merverdiavgiftsloven slik at kino- og filmbransjen kan komme inn i merverdiavgiftssystemet fra 1. januar 2005.
Budsjettkonsekvensene av forslagene er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Der fremmes det også forslag om å øke merverdiavgiftssatsene. Regjeringen foreslår å øke den generelle merverdiavgiftssatsen fra 24 til 25 pst., samt at de øvrige satsene økes med ett prosentpoeng. Dette innebærer bl.a. at den laveste satsen økes fra 6 til 7 pst.
Siden den laveste satsen foreslås økt, fremmer departementet forslag om at tjenester i form av rett til å overvære kinoforestillinger blir merverdiavgiftspliktig med en sats på 7 pst. med virkning fra 1. januar 2005. I denne sammenheng vil departementet særlig fremheve at det ikke bør innføres mer en to reduserte satser i det norske merverdiavgiftssystemet. Flere satser vil innebære et lite hensiktsmessig system med større administrative kostnader. Departementet viser også til at innen EU er det to reduserte satser.
Departementet foreslår videre at virksomhet med omsetning av rettigheter til film, for eksempel produsenter og distributører av filmer, blir avgiftspliktige med ordinær sats (25 pst.). Departementet har ikke funnet noen tungtveiende grunner for å innføre overgangsordninger for kino- og filmbransjen, se omtale av problemstillingen knyttet til mulige overgangsordninger for persontransport i kapittel 19 i Ot.prp. nr. 1 (2003-2004).
Departementet vil bemerke at det pågår et arbeid med å gå nærmere gjennom unntakene fra merverdiavgiftsplikten på kulturområdet. Stortinget er tidligere blitt varslet om denne gjennomgangen i bl.a. St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, se også Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget for 2002 - lovendringer. Gjennomgangen er krevende og reiser flere kompliserte spørsmål, særlig knyttet til den avgiftsmessige behandlingen av opphavsrettslig beskyttet materiale. Arbeidet vil derfor ta noe tid. Departementet ser problematiske sider ved å innføre merverdiavgift for kino- og filmbransjen uten å samtidig vurdere merverdiavgiftsregelverket for resten av kultursektoren. Merverdiavgiftsplikten på kulturområdet bør ses på under ett for å sikre løsninger som gir klare avgrensninger og som sikrer nøytraliteten i systemet. En egen behandling av ett område gjør at det vil oppstå nye problemstillinger som følge av at store deler av kulturområdet fremdeles er unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Dette kan medføre fare for konkurransevridninger og avgiftsmessige tilpasninger. En egen behandling av en bestemt bransje nå, vil også kunne skape ytterligere press fra andre bransjer som også ønsker særordninger i tiden før den fullstendige gjennomgangen er ferdig.
Departementet ser likevel isolert sett klare systemmessige fordeler med å ta kino- og filmbransjen inn i merverdiavgiftssystemet. Filmbransjen selv har anført at det har vært flere uklarheter knyttet til praktiseringen av regelverket. Regelverket medfører også at flere næringsdrivende driver delt virksomhet, noe som medfører kompliserte fordelinger av inngående og utgående merverdiavgift. Innføring av merverdiavgift på dette området vil kunne forenkle avgiftsbehandlingen både for de næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene. På bakgrunn av Stortingets vedtak fremmer departementet forslag til endringer i merverdiavgiftsloven i proposisjonen.
Stortinget har som nevnt vedtatt at kino- og filmbransjen skal være avgiftspliktig fra 1. januar 2005 med laveste sats. Det er ikke gitt noen detaljerte føringer for hva vedtaket nærmere innebærer. Det er mange ulike aktører i kino- og filmbransjen, og det må vurderes nærmere hvilke konsekvenser Stortingets vedtak skal ha for de ulike aktørene.
Departementet vil bemerke at Stortingets vedtak oppfattes slik at dette ikke berører virksomheter innen kino- og filmbransjen som allerede er avgiftspliktige etter dagens regelverk. Dette gjelder også med hensyn til sats, slik at de aktuelle aktørene fortsatt skal være avgiftspliktige med ordinær sats. Reduserte satser må forbeholdes spesielle tilfeller, og den generelle satsen bør være utgangspunktet. Dette vil også ha betydning for de ulike aktørene som vil bli avgiftspliktige fra 1. januar 2005. Det bør etter departementets mening foreligge særlige grunner for en redusert sats. Omsetning som fremdeles vil være avgiftspliktig med ordinær sats etter 1. januar 2005 vil for eksempel være betalings-tv, video- og dvd-utleie, omsetning av digitale versjoner av en film på Internett og omsetning av produksjonstjenester. I tillegg har for eksempel kinoer i dag avgiftspliktig omsetning fra kiosk. Slik alminnelig vareomsetning vil naturligvis heller ikke berøres av Stortingets vedtak.
Videre vil departementet gjøre oppmerksom på at de næringsdrivende som blir avgiftspliktige etter 1. januar 2005 vil kunne ha underleverandører som fremdeles er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Bakgrunnen for dette er at store deler av kulturområdet fremdeles er unntatt fra merverdiavgiftsområdet. For eksempel vil en del tjenesteytere som skuespillere, musikere, samt lyd- og lysteknikere kunne være unntatt etter merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 14 som unntar tjenester i form av kunstnerisk fremføring av åndsverk, samt integrerte tjenester. Andre tjenester kan være unntatt etter bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav a som omfatter omsetning fra opphavsmannen ved egen utnyttelse av opphavsrett til egne litterære og kunstneriske verk. Dette vil for eksempel kunne gjelde for forfattere, herunder av filmmanuskripter, regissører, koreografer mv.
Slike aktuelle underleverandører vil ikke ha fradragsrett for inngående merverdiavgift på sine anskaffelser. Merverdiavgiftsbelastningen på anskaffelsene til virksomheten vil derfor innkalkuleres som en ordinær kostnad i deres krav på vederlag. Denne merverdiavgiften kan ikke spesifiseres på fakturaen, og kalles derfor skjult merverdiavgift. Siden kun spesifisert merverdiavgift er fradragsberettiget, vil heller ikke neste kjøper, for eksempel en filmprodusent, kunne føre denne merverdiavgiften til fradrag i sitt avgiftsoppgjør. Filmprodusenter må etter forslagene til lovendringer i denne proposisjonen beregne utgående merverdiavgift av sin omsetning, og da vil den skjulte merverdiavgiften som framkommer ved kjøp av unntatte tjenester inngå i beregningsgrunnlaget for den utgående merverdiavgiften. Dette medfører kumulasjon av merverdiavgift. Slike utslag av regelverket er prinsipielt uheldig, og strider mot prinsippene om et godt merverdiavgiftssystem.
Disse konsekvensene kan også i noen grad medføre konkurransevridninger og avgiftsmessige tilpasninger. For eksempel vil skjult avgiftsbelastning og kumulasjon av merverdiavgift kunne være en konkurranseulempe for næringsdrivende som konkurrerer med utenlandske bedrifter innenlands og utenlands. Videre kan virksomheter få økonomiske incitamenter til å produsere enkelte ikke-avgiftspliktige tjenester med egne ansatte fremfor å etterspørre dem i markedet. Dette er uheldig da merverdiavgiften ideelt sett ikke skal medføre andre markedsløsninger enn de som ville blitt valgt uten merverdiavgiften.
På bakgrunn av den generelle gjennomgangen som er i gang på kulturområdet, vil departementet ikke fremme forslag til lovendringer i forhold til avgiftsplikten til slike underleverandører nå. De problemstillingene som her er angitt er nettopp hovedtema ved denne gjennomgangen, og forutsetter en vurdering av størsteparten av bestemmelsene på kulturområdet. Det har derfor heller ikke vært tidsmessig rom for å vurdere avgiftsplikten til disse underleverandørene i denne omgang dersom Stortingets vedtak for kino- og filmbransjen skal kunne iverksettes som forutsatt fra 1. januar 2005.
Stortingets vedtak medfører at virksomhet som omsetter tjenester i form av rett til å overvære kinoforestillinger skal omfattes av merverdiavgiftssystemet fra 1. januar 2005. Departementet foreslår derfor en endring av merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 5. Denne bestemmelsen gjør unntak fra merverdiavgiftsplikten for tjenester i form av rett til å overvære teater-, opera-, ballett-, kino- og sirkusforestillinger, konsert- og idrettsarrangementer, utstillinger i gallerier og museer, samt adgang til fornøyelsesparker og opplevelsessentra. Unntaket omfatter også formidling av slike tjenester. Det foreslås at den delen av bestemmelsen som angir unntak for rett til å overvære kinoforestillinger oppheves. Da vil hovedregelen om avgiftsplikt i merverdiavgiftsloven § 13 gjelde for omsetning og formidling av rett til å overvære kinoforestillinger. Kinoer skal følgelig registreres i merverdiavgiftsmanntallet når omsetningen overstiger 50 000 kroner i løpet av en periode på 12 måneder. Det skal da beregnes utgående merverdiavgift av omsetningen samtidig som kinoene får fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten på vanlig måte etter merverdiavgiftsloven §§ 21 flg. Når det gjelder satsen for beregning av utgående merverdiavgift på vederlaget (kinobilletten) vil denne foreslås å være på 7 prosent, se forslag til vedtak om merverdiavgift for budsjetterminen for 2005 i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Kinoer har etter dagens regelverk også annen omsetning som er unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Dette kan være omsetning av kataloger, programmer, prospektkort og suvenirer, se merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav c. Ved innføring av merverdiavgift på kinobilletten, vil hensynet bak denne bestemmelsen etter departementets mening ikke lenger være oppfylt. Departementet foreslår derfor at denne bestemmelsen endres. Departementet mener i denne forbindelse at annen omsetning enn kinobilletten ikke bør omfattes av den reduserte satsen på 7 pst. Når kinoer omfattes av merverdiavgiftssystemet, er det naturlig at de må forholde seg til regelverket på samme måte som andre næringsdrivende i forhold til varesalg. Departementet foreslår derfor at kinoers eventuelle særskilte omsetning av kataloger, programmer etc. blir avgiftspliktig med ordinær sats.
Når det gjelder annen fremvisning av film, angir forskrift 19. desember 1975 nr. 1 om hva som anses som omsetning og utleie av retten til kinematografisk film (forskrift nr. 68), at foruten offentlig fremvisning i kinoer omfattes også fremvisning i læreanstalter, militærforlegninger og ellers for en ubestemt krets av personer utenfor private hjem, på lukkede fester eller foreningsmøter. Departementet foreslår at i utgangspunktet skal også slike fremvisere som er unntatt etter dagens regelverk, omfattes av merverdiavgiftssystemet fra 1. januar 2005. Departementet vil i denne forbindelse påpeke at vilkåret til næringsvirksomhet ofte ikke vil være oppfylt i disse situasjonene, slik at fremvisningen likevel ikke blir avgiftspliktig. Hensynet til nøytralitet tilsier videre at andre fremvisere enn kinoer kun bør være omfattet av merverdiavgiftssystemet i den grad de ikke bare driver leilighetsvis fremvisning. I tillegg vil også andre unntak kunne komme til anvendelse, for eksempel unntaket for undervisningstjenester, se merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 3, og for ideelle organisasjoner og foreningers omsetning som dekkes av medlemskontingenten, se merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav f. På denne bakgrunn vil offentlig fremvisning utenom kinoer sannsynligvis fremdeles i stor grad være utenfor merverdiavgiftssystemet. De lovendringene som departementet foreslår på bakgrunn av Stortingets vedtak, vil likevel kunne medføre at enkelte offentlige fremvisninger utenom kinoer også blir merverdiavgiftspliktige dersom dette drives i næring. Slik fremvisning vil være omfattet av den reduserte satsen på 7 prosent.
Departementet viser til forslag til endringer i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav c og § 5 b første ledd nr. 5. Det foreslås at endringene trer i kraft fra 1. januar 2005. Departementet viser også til forslag til vedtak om merverdiavgift for budsjetterminen for 2005, se St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Departementet legger til grunn at det er Stortingets intensjon at en del aktører innen kino- og filmbransjen som er en del av omsetningskjeden fram til kinoer og som i dag er utenfor systemet, også skal bli avgiftspliktige. Departementet foreslår derfor at virksomhet med omsetning av rettigheter til film, for eksempel produsenter og distributører av filmer, blir avgiftspliktige. Dette vil innebære en betydelig forenkling for slike næringsdrivende. Filmprodusenter driver for eksempel etter dagens regelverk både avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig virksomhet. Dersom all deres omsetning omfattes av merverdiavgiftssystemet, slipper produsentene å foreta kompliserte fordelinger av inngående og utgående merverdiavgift.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 2 som unntar omsetning og utleie av retten til annen kinematografisk film enn reklamefilm oppheves. Omsetning av rettigheter til filmer vil da forutsetningsvis omfattes av den generelle merverdiavgiftsplikten. Produksjonsselskaper og distributører mv. vil dermed i utgangspunktet bli merverdiavgiftspliktige for all sin virksomhet, med plikt til å beregne utgående merverdiavgift på vederlaget for omsetningen og rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten.
Departementet foreslår at denne typen omsetning skal være avgiftspliktig med ordinær sats. Utgangspunktet bør etter departementets mening som nevnt være at den generelle satsen gjelder for all omsetning, med mindre særlige grunner taler for noe annet. For de aller fleste aktørene som direkte berøres av innføring av avgiftsplikt ved omsetning av rettigheter til film, vil den økonomiske betydningen av avgiftsplikten være den samme uavhengig av satsen. Bakgrunnen for dette er at slik omsetning i all hovedsak skjer til mottakere som har fradragsrett for inngående merverdiavgift på sine anskaffelser. Departementet antar i denne forbindelse at ikkemerverdiavgiftspliktige i liten grad kjøper filmrettigheter. Det foreligger derfor slik departementet ser det, ingen særlige grunner som tilsier en redusert sats for denne typen omsetning.
Selv om forutsetningen for de foreslåtte lovendringene er at bl.a. omsetning av filmrettigheter skal være avgiftspliktig fra 1. januar 2005, vil produsenters omsetning av rettighetene til en film fremdeles kunne være utenfor merverdiavgiftssystemet. Bakgrunnen for dette er det generelle unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav a som omfatter omsetning fra opphavsmann ved egen utnyttelse av opphavsrett til egne litterære og kunstneriske verk. Ved en opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 2 som unntar omsetning og utleie av retten til annen kinematografisk film enn reklamefilm fra den generelle avgiftsplikten (dvs. bl.a. produsenter og distributører av rettigheter til filmer), vil produsentenes (og andre opphavsmenns) omsetning i forhold til egen opphavsrett reguleres av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav a. Andre ledd i omsetningskjeden, for eksempel distributører av filmer, omfattes ikke av denne bestemmelsen, den gjelder kun opphavsmannen. Sett på bakgrunn av den generelle gjennomgangen av unntakene på kulturområdet, hvor denne bestemmelsen vil være sentral, mener departementet at det ikke vil være hensiktsmessig å gjøre endringer i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav a på nåværende tidspunkt. Departementet forutsetter likevel at unntaket i denne bestemmelsen etter 1. januar 2005 ikke omfatter det som etter dagens regelverk omfattes av merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 2. Dette vil medføre at filmprodusenters egen utnyttelse av rettigheter til egne filmer, etter 1. januar 2005 er omfattet av merverdiavgiftssystemet uavhengig av bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 1 bokstav a. Departementet antar at dette vil være i tråd med Stortingets intensjoner.
Departementet viser til forslag til opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 2. Det foreslås at endringen trer i kraft fra 1. januar 2005.
Innføring av merverdiavgiftsplikt for kino- og filmproduksjon er anslått til å redusere statens merverdiavgiftsinntekter med om lag 10 mill. kroner påløpt og om lag 8 mill. kroner bokført. Dette skyldes at verdien av fradragsretten som filmprodusenter, distributører og kinoer oppnår ved avgiftsplikt er større enn verdien av merverdiavgiften som betales til staten ved en merverdiavgiftssats på 7 pst. på kinobilletter.
Det er anslått at filmprodusentene kan oppnå en avgiftslettelse på om lag 15 mill. kroner årlig ved at de blir avgiftspliktige. Denne lettelsen må ses i sammenheng med forslag om reduksjon i filmstøtten på om lag samme nivå. For mer detaljert informasjon om provenykonsekvensene se omtale i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av merverdiavgiftsloven §§ 5 første ledd nr. 1 bokstav c og 5 b første ledd nr. 5, samt opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5 første ledd nr. 2 og viser samtidig til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) under punkt 4.4.
Da omsetning av varer fra bruktbutikker med allmennyttig formål kan utløse plikt til å beregne merverdiavgift, foreslås det et unntak for slik omsetning.
Unntak svekker merverdiavgiften som en generell forbruksavgift, og kan dessuten medføre konkurransevridninger i disfavør av andre næringsdrivende. Av den grunn er det nødvendig å sette strenge vilkår for at unntaket skal komme til anvendelse. I tråd med et tilsvarende unntak i Danmark settes det derfor krav om at overskuddet av omsetningen fullt ut må anvendes til det veldedige og allmennyttige formål. Butikken må i tillegg kun selge brukte varer som er mottatt vederlagsfritt, samt benytte frivillig, ulønnet arbeidskraft. Det vil ikke foreligge fradragsrett for inngående avgift for disse butikkene. Bruktbutikker med et allmennyttig formål, men som ikke baserer seg på frivillig, ulønnet arbeidskraft, vil dermed ikke omfattes av unntaket. Sistnevnte butikker vil ha et langt mer profesjonelt preg enn de butikker som foreslås unntatt.
Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil gi vesentlige provenyvirkninger eller administrative virkninger.
Departementet viser til forslag til endring av § 5 første ledd nr. 1 ny bokstav e) i merverdiavgiftsloven. Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 2005.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 5 første ledd nr. 1 ny bokstav e) i merverdiavgiftsloven.
I budsjettet for 2004 ble det gitt en omtale av muligheten for å utvide gjeldende merverdiavgiftsfritak (0-sats) ved omsetning av elbiler til også å omfatte utleie og leasing. Omtalen ble gitt på bakgrunn av en anmodning fra Stortinget om å foreta en utredning av merverdiavgiftsfritak for utleie og leasing av 0-utslippsbiler, se Innst. S. nr. 86 (2002-2003), jf. Dokument nr. 8:11 (2002-2003). Det ble konkludert med at spørsmålet om å utvide fritaket til også å omfatte utleie og leasing burde utsettes til de EØS-rettslige sider av saken er avklart. Stortinget sluttet seg til dette.
Foruten fritak for merverdiavgift ved omsetning, er elbiler fritatt for både årsavgift og engangsavgift. For en ordinær småbil med forbrenningsmotor utgjør disse avgiftene om lag halvparten av hva bilen koster. Avgiftsfritakene gjør det mulig for elbiler å konkurrere prismessig med ordinære personbiler. Når det i dag likevel ikke selges flere elbiler har dette sannsynligvis sammenheng med andre forhold enn pris og avgiftsbelastning. Det kan i denne sammenheng bl.a. vises til at elbiler har begrensede kjørelengde, og at det tar tid og lade opp batteriene på elbiler. Antakeligvis vil andre virkemidler være mer målrettede for å oppnå økt bruk av elbiler i Norge, enn ytterligere lempinger i merverdiavgiften. Det kan i denne sammenheng vises til gjeldende prøveordning i Oslo og Akershus, hvor elbiler tillates å benytte kollektivfeltene.
Merverdiavgiften er ment som en generell forbruksavgift på varer og tjenester, og fritak fra den generelle avgiftsplikten som ikke er begrunnet ut fra avgiftsmessige hensyn bør derfor i størst mulig grad unngås. Et fritak fra plikten til å beregne utgående merverdiavgift ved omsetning av elbiler, samtidig som den avgiftspliktige har fradragsrett for all inngående merverdiavgift (0-sats) medfører dessuten indirekte en form for subsidiering gjennom avgiftssystemet. Det er etter departementets mening ikke hensiktsmessig å utvide bruken av merverdiavgiftssystemet til å tilgodese spesielle formål ved bruk av o-sats, og departementet mener at det ikke er gode nok argumenter for å utvide det eksisterende fritaket slik at også utleie/leasing av slike biler omfattes.
Subsidieelementet som ligger i bruk 0-satser i merverdiavgiftsregelverket har også en side til EØS avtalens bestemmelser om statsstøtte. Det har foreløpig ikke vært noen saker som direkte berører bruk av 0-satser i merverdiavgiftsregelverket i forhold til statsstøtte, og rettstilstanden på dette området er derfor uklar.
På denne bakgrunn vil departementet ikke anbefale at gjeldende merverdiavgiftsfritak for omsetning av elbiler utvides til også å omfatte utleie og leasing.
Komiteen tar dette til orientering.
Det vises til omtale i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak med forslag om å tillate salg av taxfree-varer til passasjerer som ankommer Norge med luftfartøy. Forslaget fremmes forutsatt tilfredsstillende kontrollordninger og nødvendig lovmessig avklaring. Regelendringene gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Departementet viser til forslag til ny merverdiavgiftslov § 16 første ledd nr. 15.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny merverdiavgiftslov § 16 første ledd nr. 15 og viser samtidig til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) under punkt 4.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens forslag om tilretteleggelse for tax-free salg ved ankomst til Norge. Det er mange gode argumenter for dette. Samtidig vil disse medlemmer be om at ordningen utformes slik at den ikke virker konkurransevridende mellom de ulike aktører som opererer på norske flyplasser. Charterselskapene har en del av sine inntekter fra tax-free salg om bord, og disse medlemmer finner det rimelig at det legges til rette slik at charterselskapene får muligheten til å fortsette sin virksomhet. Dette vil øke konkurransen til fordel for forbrukerne.