Departementet drøfta i høyringsnotatet først kva for pårørande som bør få nye rettar i høyringsnotatet. Straffesaker hvor den fornærmede er død på grunn av den straffbare handlingen står i en særstilling, og saker hvor barn og unge er drept, peker seg særlig ut. I disse sakene kan de pårørende ha et sterkt ønske om å delta aktivt eller i alle fall være til stede under hele rettssaken. Samtidig har de ved tapet av den unge blitt påført så store lidelser at det er rimelig at de blir gitt en prosessuell særstilling.

Departementet uttala seg òg kven som skal reknast som barn og unge. Sammenhengen i lovverket kan derfor tilsi at grensen bør settes til 18 år. På den annen side bor mange barn fortsatt hjemme hos foreldrene også etter at de har fylt 18.

Departementet reiste òg spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal få rettane og uttala at behovet er størst for foreldrene til offeret. Foreldrene er barnets nærmeste pårørende, og de har vanligvis den sterkeste interessen i å følge saken. Retten til å få dekket utgifter bør trolig bare gjelde den avdødes foreldre.

Endeleg blei høyringsinstansane bedne om å uttale seg om i kva for saker dei pårørande bør få nye rettar. Departementet sondra ikkje i høyringsnotatet mellom dei nye rettane, men lét den same avgrensinga gjelde for alle dei nye rettane.

Alle dei høyringsinstansane som meiner at dei pårørande bør få nye rettar sluttar seg til departementet sitt syn om at straffesaker der den fornærma er død som følgje av den straffbare handlinga, står i ei særstilling. Vidare er fleirtalet av desse høyringsinstansane samd i at saker der barn og unge er drepne, peikar seg særleg ut.

Det er noko større usemje blant høyringsinstansane i spørsmålet om kven som skal reknast som barn og unge.

Når det gjeld spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal reknast som pårørande i denne samanhengen, meiner dei fleste høyringsinstansane som har uttala seg om spørsmålet og som ikkje ynskjer ei meir utvida ordning, at berre den avlidne sine foreldre, eventuelt føresette, bør omfattast.

Høyringsrunda har styrkt departementet i sitt syn på at i spørsmålet om kva for pårørande som bør få nye rettar, står straffesaker der den fornærma er død som følgje av den straffbare handlinga, i ei særstilling, og at saker der barn og unge er drepne, skil seg særleg ut.

Departementet har vore noko i tvil om kven som skal reknast som barn og unge i denne samanhengen. Departementet har kome til at hovudregelen bør vere 18 år, og legg vekt på at fleirtalet av høyringsinstansane har støtta denne grensa. Atten år er den allmenne myndigalderen, og aldersgrensa er fleire stader i lovverket avgjerande for borgarane sine rettar og plikter. Det bør opnast for unnatak etter ei konkret vurdering, av di ei skarp grense kan lede til urimelege resultat i praksis. Departementet foreslår difor at òg pårørande til barn over 18 år kan få rettane når særlige forhold ligg føre. Med uttrykket særlige forhold siktast typisk til tilfelle der den avlidne framleis budde heime hos foreldra etter å ha fylt 18 år. I andre tilfelle må nærleiken mellom den avlidne og dei pårørande vere særleg stor før unnataket gjeld. Var den avlidne eldre enn 23 år, vil det etter departementet sitt syn normalt ikkje vere grunnlag for å gjere unnatak frå hovudregelen.

I spørsmålet om kven av dei etterlatne som skal reknast som pårørande, held departementet fast ved at foreldra til den avlidne har den største trongen til nye rettar. Dette synet støttast av dei fleste høyringsinstansane.

Departementet har vurdert om nokre andre enn foreldra til barnet bør få dei same rettane. Døme er ei stemor eller ein stefar som barnet har vakse opp saman med, eller fosterforeldra til barnet. Departementet har lagt avgjerande vekt på omsynet til samanhengen i regelverket, og foreslår difor at berre den som har foreldreansvaret etter barnelova omfattast av forslaga her. Etter departementet si oppfatning ligg det ikkje føre tilstrekkelege grunnar til å fråvike den løysinga som er vald for erstatningsansvar, oppreising og påtalerett. Òg rettstekniske omsyn talar for denne løysinga. Har ingen foreldreansvaret, foreslår departementet at verja får rettane.

Departementet held etter høyringsrunden fast ved alternativet "i saker der nokon under 18 år er død som følgje av ei straffbar handling" frå høyringsnotatet. Departementet legg til grunn at denne generelle formuleringa òg vil dekkje tilfelle der barnet er død etter ei straffbar handling som strir mot spesiallovgjevinga.