Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, slutter seg til Regjeringens definisjon av xenotransplantasjon: Med xenotransplantasjon menes overføring av levende biologisk materiale (for eksempel hele organ, vev eller celler) fra dyr til mennesker, men det kan også være at humane kroppsvæsker, celler eller vev utenfor kroppen har kontakt med levende celler, vev eller organ fra dyr.

Komiteen viser til at det i transplantasjonsloven § 15 andre ledd jf. § 6a er inntatt et midlertidig forbud mot xenotransplantasjon frem til 1. januar 2005, jf. Innst. O. nr. 51 (2001-2002).

Komiteen viser til at mangelen på organ til transplantasjon er et internasjonalt problem, og at muligheten til å gjennomføre xenotransplantasjon har vært gjenstand for internasjonal debatt i de senere årene. Komiteen viser til departementets gjennomgang av Europarådets retningslinjer for xenotransplantasjon, rettstilstanden på området i Sverige, Danmark, Storbritannia og USA, og drøftinger i WHO.

Komiteen har merket seg at Helsedepartementet opprettet et interimsorgan for xenotransplantasjon som i første halvårsrapport av 26. januar 2004 har gjort greie for utviklingen siden NOU 2001:18 ble lagt frem. Komiteen har også merket seg at interimsorganet anbefaler at det bør utarbeides en permanent lovregulering som åpner for xenotransplantasjon på nærmere bestemte vilkår. Komiteen slutter seg til departementets konklusjon om at det bør utarbeides permanent lovregulering av xenotransplantasjon i Norge.

Komiteen mener at det i tilknytning til dette bør legges til rette for en brei samfunnsdebatt om ulike etiske problemstillinger knyttet til å overføre levende biologisk materiale fra dyr til mennesker. Slik komiteen ser det, vil en brei samfunnsdebatt, i tillegg til å utarbeide et lovutkast for alminnelig høring, vanskelig la seg kombinere med det korte tidsperspektivet frem til 1. januar 2005. Som redegjort for i proposisjonen, forelå retningslinjene fra Europarådet senere enn først antatt, og departementet har påpekt at dette medførte uforsvarlig kort tid til å utarbeide forslag til permanent lovgivning på området.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er derfor enig med departementet i at det midlertidige forbudet mot xenotransplantasjon forlenges med tre år frem til 1. januar 2008. Disse medlemmer har merket seg at dersom det før dette blir satt i gang klinisk utprøving eller utviklet behandlingsformer i utlandet som også norske pasienter ønsker å ta del i eller dra nytte av, vil departementet vurdere behovet for å gjøre særlige unntak fra det midlertidige forbudet.

Disse medlemmer mener at interimsorganet har spilt en viktig rolle som ekspertorgan siden det ble opprettet, og støtter departementets ønske om å videreføre ordningen til det foreligger en permanent lovregulering av feltet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I

I lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. skal § 15 andre ledd lyde:

§ 6 a opphører å gjelde 1. januar 2008.

II

Loven trer i kraft straks."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at retningslinjene for xenotransplantasjon utarbeidet av Europarådet som forelå 19. juni 2003, åpner for prøving med xenotransplantasjon. Det fremlegges også retningslinjer som skal gjelde for alle land i forhold til regulering, kontroll- og overvåkningstiltak for de som benytter seg av xenotransplantasjon med tanke på smitteoverføring. Fra Europarådet ble det videre tilrådet at indikasjonene for bruk av xenotransplantasjon må være strenge, og de enkelte institusjonene som skal utføre transplantasjon, må nasjonalt være godkjent til dette bruk. Disse medlemmer viser videre til WHO som anbefaler nasjonal regulering av xenotransplantasjon, og til samarbeidet internasjonalt på dette området.

Et nasjonalt interimsorgan for xenotransplantasjon avga sin første halvårsrapport om xenotransplantasjon 26. januar 2004, og utvalget anfører blant annet at resultatet av nyere forsøk tyder på at risikoen for smitte fra dyr til mennesket er mindre i dag enn i 2001. Interimsorganet understreker likevel at datagrunnlaget er avgrenset, og at ytterligere forskning og utredning vil være nødvendig. Videre viser disse medlemmer til interimsorganets uttalelse om at det i Norge bør utarbeides en permanent lovregulering som åpner for xenotransplantasjon på nærmere bestemte vilkår. Disse medlemmer sier seg enig i disse uttalelsene fra interimsorganet. Disse medlemmer stiller seg imidlertid uforstående til at Regjeringen i proposisjonen ytterligere foreslår midlertidig forbud mot xenotransplantasjon i Norge frem til 2008 og begrunner denne stillingtagen med at man ikke har fått gjennomført en ønsket omfattende debatt i Norge generelt om transplantasjon av organ fra dyr til menneske. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at en nå fra Europarådets side er åpne for nasjonal utprøving med xenotransplantasjon, og i denne utviklingen mener dissemedlemmer at Norge også må delta.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet i forbindelse med tidligere behandling av forslag om forlengelse av forbudet mot xenotransplantasjon (jf. Innst. O. nr. 51 (2001-2002)) pekte på at en forlengelse av forbud mot xenotransplantasjon helt fram til 12. januar 2005 kunne medføre at utviklingen på dette område kunne stagnere i Norge og ba på den bakgrunn Regjeringen utarbeide eget lovforslag om xenotransplantasjon snarest mulig.

Disse medlemmer viser til at utviklingen på dette området har gått fort, og at mange medisinske muligheter synes å åpne seg.

Disse medlemmer viser til at et flertall av høringsinstansene som uttalte seg om NOU 2001:18 Xenotransplantasjon, mente det ville være forsvarlig å gradvis tillate forsøk med xenotransplantasjon fra 1. januar 2003.

Med bakgrunn i Europarådets arbeid og de erfaringer og kunnskap som er høstet på området, mener disse medlemmer at en forlengelse av det gjeldende forbudet fram til 1. januar 2008 vil være urimelig, og går mot dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Europarådets retningslinjer for xenotransplantasjon, som forelå den 19. juni 2003 etter at det har vært arbeidet med disse i Europarådets regi en årrekke. Flertallet viser til at retningslinjene har som utgangspunkt at xenotransplantasjon ikke bør utføres før hvert enkelt medlemsland har regulert feltet i samsvar med det som følger av retningslinjene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter en forlengelse av forbudet mot xenotransplantasjon, begrunnet med føre var-prinsippet, og med at metoden per dato må ansees som så eksperimentell at den ikke kan ansees som forsvarlig medisinsk behandling av mennesker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser behov for et norsk lovverk som bestemmer framtidige premisser for bruk av biologisk materiale fra dyr til medisinsk behandling av mennesker. Flertallet mener at det bør være mulig å utarbeide en egen norsk lovgivning på området innen en tidsramme av to og et halvt år, og at dagens lovforbud mot xenotransplantasjon som en konsekvens av dette forlenges fram til 1. januar 2007.

Flertallet vil påpeke at et framtidig lovverk må være basert på føre var-prinsippet. Et slikt prinsipp må særlig basere seg på at bruk av biologisk materiale fra dyr kan medføre smitterisiko for mennesker ved en donasjon, og der smitterisikoen ikke bare kan sette mottakers liv i fare, men også kan innebære fare for smittespredning til den øvrige delen av befolkningen.

Flertallet mener at det gjennom kliniske forsøk må være sikret at slik smitterisiko er kartlagt før forbudet mot xenotransplantasjon oppheves eller dispensasjon gis.

Flertallet vil påpeke at xenotransplantasjon også har et dyrevernaspekt som nødvendiggjør en lovgivning som ivaretar dyrehelsen, og som ikke utsetter forsøksdyr for unødige lidelser. Flertallet forutsetter at en ny lovgivning på området også ivaretar dette perspektivet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"I

I lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. skal § 15 andre ledd lyde:

§ 6 a opphører å gjelde 1. januar 2007.

II

Loven trer i kraft straks."

"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide ny lov om xenotransplantasjon, basert på Europarådets retningslinjer av 19. juni 2003, ut fra målsetningen om at loven skal tre i kraft fra 1. januar 2007."

Flertallet vil påpeke at økt bevisstgjøring rundt behovet for organdonasjoner både i befolkningen som helhet og på sykehusene har gitt bedrede resultater med hensyn på tilgang til organdonorer de siste årene. Men til tross for en positiv reduksjon i ventelistene for organtransplantasjon i 2004 er antallet som trenger livreddende organer, fremdeles høyt.

Store økonomiske og sosiale forskjeller i verden fører til et internasjonalt marked for kjøp og salg av organer. Fattige mennesker selger organer og utsetter seg dermed for fare, blant annet fordi de kan bli overlatt til seg selv etter operasjonen. En slik handel er moralsk betenkelig, og Norge bør bidra til at slik handel unngås. Det kan vi gjøre, blant annet ved å sikre økt tilgang på donorer i Norge. Dette vil også redusere det framtidige behovet for xenotransplantasjon.

Innføring av donorkort og økt oppmerksomhet rundt organdonasjoner har ført til flere organtransplantasjoner på norske sykehus. I dag er ikke donorkortet knyttet til et register. Det innebærer at sykehuspersonale eller andre må finne kortet og deretter kontakte pårørende som er oppført i kortet, for at de skal gi samtykke til donasjon. Det kan dermed føre til at organer fra villige donorer ikke nyttiggjøres, blant annet fordi donorkortet ikke finnes. I tillegg kan pårørende utsettes for en tilleggsbelastning, fordi de også skal ta stilling til en eventuell organdonasjon.

Det kan derfor etter flertallets syn være fornuftig å opprette et eget donorregister, der de som ønsker å gi bort sine organer for transplantasjon etter sin bortgang, kan registrere seg ved kontakt med helsevesenet ved at et registreringsskjema gjøres lett tilgjengelig og kan fylles ut på venterommet og leveres i forbindelse med konsultasjonen.

Donorregistreringen må baseres på frivillighet. Det kan være en del som av ulike grunner ikke ønsker å registrere seg, og de må ikke være utsatt for press av noen art. I tillegg må det være rikelig anledning til å ombestemme seg. Et godt register er avhengig av at registrering og eventuell utmelding skjer på en måte som er allment akseptert.

Det er allerede i dag mange som ønsker å være donor. Hele tre av fire pårørende tillater nå ifølge Stiftelsen Organdonasjon å donere bort organer på vegne av avdøde. Likevel er det grunn til å tro at en ved hjelp av et sentralt register kan sikre enda flere organer for transplantasjon i Norge.

Det er viktig at et slikt register tar hensyn til personvernet, og at retningslinjer fra Datatilsynet blir fulgt.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å ta initiativ til opprettelse av et organdonorregister og legge fram saken for Stortinget i løpet av våren 2005."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at erfaringer fra de land, blant annet Sverige og Nederland, som har innført et slikt register, viser at man neppe får økt tilgang på organer som følge av registerordning. Det har vist seg at man får et stort byråkrati og store administrative kostnader til å opprette og drive et slikt register. Det må uansett antas at et slikt register må ha en svært høy registreringsprosent for at registeret skal oppnå sin målsetning om økt tilgang på organer.

Disse medlemmer har merket seg at de tiltak Norge gjennomfører for å rekruttere donorer, er blant annet mindre, målrettede opplysningskampanjer, herunder innføring av ordningen med bruk av donorkort, og opprettelse av donoransvarlige leger ved sykehusene. Disse medlemmer viser til at donorraten i Norge har steget merkbart de siste årene, og nevnte tiltak må antas å ha vært av betydning for dette. Det Norge gjør for å rekruttere donorer svarer til den såkalte Spania-modellen. For 10 år siden var Spania dårligst i Europa. Nå er de best i Europa hva gjelder tilgang på donororganer.

Disse medlemmer mener likevel at det kan være nødvendig å sette i verk ytterligere tiltak for å rekruttere organdonorer.

Disse medlemmer ser behovet for å arbeide videre med å styrke tiltak knyttet til den interne organiseringen på sykehusene og oppgradere kunnskapene om donasjon internt på sykehuset, før man eventuelt vurderer andre tiltak.