Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, støtter Regjeringens forslag til endringer i folketrygdloven. Lovendringene følger opp de forslag som partene i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) enstemmig nedfelte i en erklæring 3. desember 2003.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, registrerer at IA-avtalen dessverre ikke har innfridd i forhold til målsettingene. Når det gjelder selve sykefraværet, har det økt med 11,5 prosent fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2003. Målet var en reduksjon på 20 prosent innen utgangen av 2005. Det er derfor helt nødvendig med nye tiltak for å snu denne utviklingen. Flertallet støtter synet til Regjeringen og partene i arbeidslivet om at IA-avtalen skal videreføres ut avtaleperioden til utgangen av 2005, med bakgrunn i at avtalen har fått et betydelig omfang, og fordi man også kan se positive trender i enkelte IA-bedrifter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti synes Regjeringen har fremmet lovendringer og presisert og tydeliggjort eksisterende lover som på en balansert måte stiller strengere krav til både arbeidstager, arbeidsgiver og lege. Disse medlemmer ber departementet i denne sammenheng vurdere virkemidler for å sikre bedre samarbeid mellom fastlegen og bedriftshelsetjenesten der slik finnes. Disse medlemmer støtter også Regjeringens forslag om en mer målrettet bruk av aktiv sykemelding og at gradert sykemelding alltid skal vurderes før aktiv sykemelding.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen arbeide for at yrkesrettet attføring blir tatt i bruk så tidlig som mulig i sykepengeperioden. Spesielt er dette viktig i de tilfeller det er opplagt at den sykemeldte ikke kan gå tilbake til sitt tidligere yrke eller arbeidsplass. Den sykemeldte vil ikke tape økonomisk på dette, da den som samtidig fyller vilkårene for attføringspenger og for sykepenger, har rett til den høyeste ytelsen (folketrygdloven § 11-18 første ledd).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er tilfreds med at staten og partene i arbeidslivet er blitt enige om å videreføre IA-avtalen ut avtaleperioden, og dermed har ryddet av veien den usikkerhet som var knyttet til spørsmål om videreføring. Disse medlemmer forstår de foreslåtte endringer i folketrygdeloven som en oppfølging av den fornyede avtalen mellom partene og Regjeringen.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av Intensjonsavtalens punkt 2 som sier

“Regjeringen vil ikke foreslå overfor Stortinget at det i avtaleperioden gjøres endringer i dagens sykelønnsordning verken for arbeidstakere eller arbeidsgivere med mindre alle parter i avtalen er enige om det.”

Disse medlemmer understreker det ansvar staten har for å følge opp sine forpliktelser i forhold til avtalen bl.a. ved å avsette tilstrekkelige økonomiske ressurser så vel som personellmessig.

Disse medlemmer er enige i det fokus som blir satt på arbeidsplassen som den sentrale arena i sykefraværsarbeidet, og støtter at bestemmelsene om sanksjoner overfor arbeidsgivere som unndrar seg sine plikter, får større betydning. Disse medlemmer finner det også positivt at departementet pålegger trygdeetaten/arbeidslivssentrene i sterkere grad å samhandle med Arbeidstilsynet, og legger til grunn at Arbeidstilsynet tilføres ressurser slik at det kan ivareta denne plikten.

Disse medlemmer har merket seg at partene i IA-erklæringen har forpliktet seg til å utarbeide en oppfølgingsplan for den sykemeldte senest innen 6 uker. Disse medlemmer vil peke på at arbeidsmiljøloven har en frist på 8 uker i slike situasjoner, og finner det rimelig at disse bestemmelsene harmoniseres.

Disse medlemmer vil vise til at IA-avtalen foruten målsettingen om nedgang i sykefraværet har en målsetting om at flere yrkeshemmende og eldre arbeidstakere skal være eller komme i arbeid. Disse medlemmer mener at disse målsettingene i liten grad er blitt fulgt opp, og vil peke på at staten som part bør ha et ekstra ansvar for å være pådriver i denne sammenheng.

Disse medlemmer har merka seg at sykefraværet fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2003 har økt med ca. 10 prosent. Disse medlemmer har videre merka seg at det er langtids sykefravær som øker, og at det ikke er noen økning i det egenmeldte fraværet til tross for økte muligheter til slik egenmelding.

Disse medlemmer viser også til at Norge nå for første gang har over 300 000 mennesker som mottar uføretrygd.

Disse medlemmer er sterkt bekymra over denne utviklinga som tyder på at vi har et arbeidsliv som i økende grad gjør at arbeidstakerne blir syke. Slik disse medlemmer ser det, er dette en utvikling som ikke kan fortsette.

Disse medlemmer er tilfreds med at partene i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er enige om å videreføre avtalen til tross for at det er lite realistisk å nå avtalens mål om en 20 prosent reduksjon i sykefraværet innen utløpet av 2005. Disse medlemmer ser på IA-avtalen som et viktig bidrag til å skape et mer inkluderende arbeidsliv, men disse medlemmer mener også at den dramatiske utviklinga når det gjelder sykefravær og uføretrygding, viser at det er behov for endringer og tiltak knytta til arbeidslivet som er mer omfattende enn det som er rammene for denne avtalen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at arbeidsmiljøloven åpner for at man gjennom avtale kan innføre mer gunstige ordninger for arbeidstakeren enn det loven opererer med. Loven er som hovedregel ufravikelig bare når det gjelder å gi dårligere vern enn lovens ordning. Bestemmelsen om oppfølgingsplan må anses å være til gode for arbeidstakeren, slik at 6 uker betraktes som mer gunstig enn 8 uker for arbeidstakeren. Det kan derfor synes unødvendig med en lovendring i arbeidsmiljøloven. Imidlertid mener disse medlemmer at det kan være gunstig at alle arbeidstakere får denne forbedringen, og ber Regjeringen i det videre arbeidet med arbeidslivslovgivningen vurdere om arbeidsmiljøloven bør endres på dette punktet. Reglene bør sees i sammenheng med folketrygdlovens regler på dette området.

Disse medlemmer vil vise til brev av 10. mai 2004 fra statsrådene i Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Sosialdepartementet til samtlige statsråder om forsterket innsats i IA-arbeidet i disses respektive departement og underliggende virksomheter. Disse medlemmer vil også vise til arbeidet i AAD med handlingsplan for rekruttering av personer med redusert funksjonsevne i staten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, har merket seg forslag til endringer i folketrygdloven som fremmes i proposisjonen, som et forsøk på å få ned den fortsatt urovekkende stigningen i sykefraværet. De senere års betydelige økning i sykefraværet førte til at regjeringen Stoltenberg og partene i arbeidslivet (LO og NHO) inngikk en avtale om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Denne avtalen hadde i all hovedsak tre klare hovedmålsetninger. Disse var:

• Redusere sykefraværet med 20 prosent innen utgangen av 2005.

• Tilsette flere personer med redusert funksjonsevne.

• Øke den reelle pensjoneringsalderen.

Disse medlemmer vil vise til at utviklingen i forhold til alle disse tre hovedmålsetningene har gått den motsatte veien av det som var meningen. Sykefraværet har hele tiden vært økende, den reelle pensjoneringsalderen fortsetter å synke, og det sysselsettes færre personer med redusert funksjonsevne. Målsetningen om en reduksjon av sykefraværet med 20 prosent innen utgangen av 2005 synes helt åpenbart å være svært urealistisk uansett hvilke virkemidler som iverksettes på kort sikt, da sykefraværet i perioden 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2003 økte med 11,5 prosent i stedet for å reduseres.

Disse medlemmer er meget urolige over den utviklingen en ser når det gjelder nedgangen i sysselsetting av personer med redusert funksjonsevne. Selv om det i proposisjonen vises til at det er for tidlig å konkludere med at en har mislyktes også på dette punktet, så viser utviklingen at det er grunn til bekymring.

Disse medlemmer er av den oppfatning at de fleste forslagene til endringer som Regjeringen fremmer, er fornuftige tilnærminger all den tid at man har inngått IA-avtalen med partene i arbeidslivet slik at man ikke foreløpig kan komme med større endringer for å motvirke den negative utviklingen som en nå ser. Det er imidlertid grunn til å bemerke at Regjeringen ikke nyttigjorde seg den muligheten en hadde ved evalueringen høsten 2003 all den tid at utviklingen i forhold til snart alle hovedmålene i avtalen har gått motsatt vei av det som var forutsatt.

Disse medlemmer har merket seg at tilretteleggingstilskuddet, som skal kompensere for arbeidsgivers merutgifter i forbindelse med tilrettelegging av arbeidsplasser slik at personer med redusert funksjonsevne skal kunne fortsette å arbeide, er foreslått øremerket IA-bedrifter. Dette er et meget viktig tilskudd dersom en skal få til et mest mulig inkluderende arbeidsliv. Disse medlemmer vil vise til at dersom dette tilskuddet bare skal kunne gis til de bedrifter som har inngått en IA-avtale, så vil en rekke arbeidstakere måtte betale prisen for at bedriftens ledelse ikke ønsker å inngå i et slikt opplegg. Disse medlemmer er av den oppfatning at tilretteleggingstilskuddet skal motivere til et mer inkluderende arbeidsliv uavhengig av om bedriften er en IA-bedrift eller ikke.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at også bedrifter som ikke er IA-virksomhet, skal kunne motta tilretteleggingstilskudd på lik linje med IA-virksomhetene."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at hensikten med å målrette tilretteleggingstilskuddet til IA-bedrifter er å gi flere fordeler til de virksomheter som velger å satse på IA-arbeidet. Det skal lønne seg å være IA-bedrift. Disse medlemmer vil også vise til at 90 prosent av de som søkte om tilretteleggingstilskuddet etter gammel ordning, var IA-virksomheter allerede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner grunn til å stille spørsmål ved om tilretteleggingstilskuddet er for lavt til at det skal kunne få den ønskede effekt med økning i sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne, og dermed en skikkelig oppfølgning av disse i den enkelte bedrift. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 vurdere om tilretteleggingstilskuddets størrelse er tilstrekkelig for å kunne motvirke den negative utviklingen en ser når det gjelder ansettelser og oppfølging av personer med nedsatt funksjonsevne."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er det legemeldte fraværet og det fraværet som går ut over arbeidsgiverperioden, som øker. Disse medlemmer kan ikke tolke dette annerledes enn at det er de med langtids sykefravær og de med behov for behandling/rehabilitering som utgjør den største utfordringen i forhold til det økende sykefraværet.

Disse medlemmer vil understreke at statens ansvar også er en del av den inngåtte IA-avtalen mellom Regjeringen, NHO og LO. Disse medlemmer vil understreke at staten ved Regjeringen har et ansvar i forhold til å få behandlet og rehabilitert de som er sykemeldt over en lengre periode og har behov for medisinsk behandling/rehabilitering. Disse medlemmer vil påpeke at staten nå gjennom helseforetaksreformen har ansvaret for all spesialisthelsebehandling og rehabilitering.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener helseforetakene og det enkelte sykehus må settes bedre i stand til å behandle sykemeldte raskere og også gi nødvendig rehabilitering for de som trenger det, slik at folk kan komme tidligst mulig tilbake i arbeid. Dette medlem mener dette har sammenheng med spesialisthelsetjenestens tilgang på ressurser og en mer bevisst politikk overfor rehabiliteringsapparatet der bl.a. opptreningsinstitusjonene må gis bedre økonomiske driftsforhold og på en slik måte at den rehabiliteringskapasiteten som finnes, kan utnyttes fullt ut.