Olje- og energidepartementet foreslår i proposisjonen følgende endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven:

• Grensen for konsesjonsplikt etter industrikonsesjonsloven § 1 foreslås hevet fra 1 000 til 4 000 naturhestekrefter.

• Bestemmelsene i industrikonsesjonsloven § 2 tredje ledd, § 4 andre ledd og § 5 tredje ledd, og vassdragsreguleringsloven § 2 andre ledd foreslås endret slik at det ikke er en plikt for konsesjonsmyndigheten å forelegge alle saker over 20 000 naturhestekrefter for Stortinget før konsesjon gis.

Departementet viser til at en omfattende konsesjonsprosess vanskeliggjør etableringen av små vannkraftanlegg. Dette har sammenheng med at utbyggere av slike anlegg ofte er grunneiere som ikke har hatt mulighet til å sette seg inn i konsesjonsregelverket og konsesjonsprosessen. For å gjøre saksbehandlingen i saker om utbygging av småkraftverk mer effektiv, er NVE nå delegert kompetanse til å fatte vedtak for utbygginger med installert effekt opp til 5 MW, og som bare behandles etter vannressursloven. En heving av konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven § 1 vil føre til en ytterligere forenkling av saksbehandlingen.

Departementet presiserer at dette forslaget gjelder heving av konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven, som omfatter retten til å erverve vannfallsrettigheter. Dette betyr likevel ikke at små vannkraftutbygginger uten videre kan etableres konsesjonsfritt. Forslaget innebærer ingen endring av konsesjonsplikten etter vannressursloven, og hensynet til natur og miljø vil fortsatt bli ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling etter denne lov. Alle tiltak i vassdrag som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget er konsesjonspliktige etter vannressursloven § 8, jf. § 25.

Departementet viser til at dagens grense på 1 000 naturhestekrefter medfører at erverv av relativt små vannfall er konsesjonspliktige, og må pålegges konsesjon med vilkår blant annet om konsesjonsavgifter, konsesjonskraft og hjemfall. En økning av konsesjonsgrensen vil øke lønnsomheten, og gi et bedre økonomisk insentiv til utbygging av mindre vannkraftanlegg.

Utbygginger som utnytter mindre enn 4 000 naturhestekrefter, er i de fleste tilfeller relativt lite konfliktfylte og med begrensede miljøulemper, og slike anlegg etableres som regel uten reguleringer. Etableres de likevel med regulering, vil de være konsesjonspliktige etter vassdragsreguleringsloven dersom reguleringen øker vannkraften med minst 500 naturhestekrefter i ett eller flere fall. Slike utbygginger underkastes en svært grundig konsesjonsbehandling. Ved meddelelse av konsesjon etter vassdragsreguleringsloven pålegges også vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft til stat og kommuner.

Selv om grensen for konsesjonsplikt nå heves til 4 000 naturhestekrefter, vil erverv av konsederte fallrettigheter mellom 1 000 og 4 000 naturhestekrefter fortsatt være konsesjonspliktige i henhold til industrikonsesjonsloven § 2 nr. 22. Bestemmelsen åpner for at det i forbindelse med en slik videre overdragelse kan fastsettes nye konsesjonsvilkår. Praksis i slike tilfeller har vært at konsesjon meddeles på uendrede vilkår dersom det ikke foreligger spesielle forhold og hensyn tatt til obligatoriske vilkår etter lovgivningen på den tid den nye konsesjonen blir gitt. Denne praksis forutsettes videreført ved erverv av konsederte fallrettigheter mellom 1 000 og 4 000 naturhestekrefter.

Olje- og energidepartementet har siden 1984 bygget sin praksis om stortingsforeleggelse på en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling som la til grunn at det er opp til konsesjonsmyndigheten å avgjøre hvorvidt saken bør forelegges Stortinget. Lovavdelingen kom høsten 2003 med en ny uttalelse, hvor det konkluderes med at det for saker som øker vannkraften med minst 20 000 naturhestekrefter, er en plikt til å forelegge saken for Stortinget før konsesjon gis. En plikt til å forelegge alle saker som overstiger 20 000 naturhestekrefter for Stortinget vil for kurante sakers vedkommende, medføre en unødvendig tidkrevende behandling både for konsesjonsmyndigheten og Stortinget.

Departementet viser til at forholdene har endret seg betydelig siden bestemmelsene om foreleggelse for Stortinget ble fastsatt. Store deler av landets vannkraftressurser er nå utbygd, og nye vannkraftutbygginger som overstiger 20 000 naturhestekrefter, er i dag sjeldne. Konsesjonsmyndigheten behandler likevel en rekke saker som gjelder fornyelse av tidligere gitte reguleringskonsesjoner og andre søknader om konsesjon etter industrikonsesjonsloven for tidligere utbygde fall, hvor kraftgrunnlaget overstiger 20 000 naturhestekrefter. Kraftutbyggingen er i slike tilfeller allerede foretatt. Spørsmålene vil da gjelde på hvilke vilkår de nye tillatelsene skal gis.

Den foreslåtte lovendringen skal tre i kraft straks. Departementet legger til grunn at det er tidspunktet for ervervet av vannfallsrettigheter som er avgjørende for vurderingen av konsesjonsplikten. Dette innebærer at konsesjonssøknader som er under behandling hos konsesjonsmyndigheten, vurderes etter grensen på 1 000 naturhestekrefter så langt ervervet er skjedd før lovendringen trer i kraft.