Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Komiteens merknader til de enkelte bestemmelsene i forslag til ny lov

I det følgende foretas en gjennomgang av hver enkelt paragraf i det fremsatte lovforslag. Det gis først et sammendrag av Riksrevisjonens begrunnelser og fortolkinger av den enkelte paragraf. Deretter kommer komiteens merknader til den enkelte paragraf.

Første ledd slår fast at Riksrevisjonen er Stortingets revisjons- og kontrollorgan.

Annet ledd fastsetter en overordnet målsetting for alt revisjons- og kontrollarbeid som Riksrevisjonen foretar og omfatter både inntekts- og utgiftssiden i statsregnskapet og underliggende virksomheters regnskap. Riksrevisjonens veiledning til forvaltningen er også presisert i bestemmelsen. Formålsangivelsen innebærer ingen endringer i forhold til Riksrevisjonens nåværende virksomhet.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens forslag til § 1.

Bestemmelsen fastsetter at Riksrevisjonen skal utføre sin virksomhet uavhengig og selvstendig. Prinsippet om uavhengighet og selvstendighet følger ikke direkte av gjeldende lov eller instrukser, men har alltid vært lagt til grunn for Riksrevisjonens virksomhet og er en forutsetning for all revisjon og kontroll. Riksrevisjonen er ikke underlagt Regjeringens instruksjonsmyndighet. Regjeringen eller forvaltningen kan ikke gi regler eller treffe vedtak som hindrer Riksrevisjonen i å utføre revisjon og kontroll eller gripe inn i gjennomføringen av oppgavene. De kan heller ikke legge restriksjoner på ressurser til Riksrevisjonen eller gripe inn i budsjettprosessen.

Stortinget må kunne fastsette rammene for Riksrevisjonens virksomhet, både rettslig (ved lov, instruks eller plenarvedtak) og økonomisk (budsjett og bevilgningsreglement). Stortinget og Riksrevisjonen har hatt en felles forståelse om at Riksrevisjonen innenfor de gitte rammer har en selvstendig stilling og ansvar for selv å klargjøre det nærmere innholdet i og gjennomføringen av revisjonsoppgavene mv.

Riksrevisjonen er et konstitusjonelt kontrollorgan for Stortinget. Ved å være underlagt Stortinget sikres Riksrevisjonen en uavhengig rolle i forhold til revisjonsobjektene.

Komiteen ser behovet for at Riksrevisjonens uavhengighet overfor Stortinget innenfor gitte rammer rettsliggjøres gjennom egen paragraf i lov om Riksrevisjonen. En slik uavhengighet er blant annet en viktig forutsetning for at Riksrevisjonen skal fungere uavhengig av skiftende politiske konstellasjoner. Riksrevisjonen utfører sine oppgaver uavhengig og selvstendig og bestemmer selv hvordan arbeidet skal innrettes og organiseres. Komiteen anser en slik rettsliggjøring som en videreføring av dagens praksis. Stortinget kan likevel gjennom plenumsvedtak med vanlig flertall instruere Riksrevisjonen om å iverksette gransking i enkeltsaker. Komiteen viser til Frøiland-utvalgets understrekning av at Stortingets instruksjonsrett fortsatt må brukes med varsomhet og på en måte som ikke kan reise tvil om Riksrevisjonens uavhengighet.

Det ansees også som udiskutabelt at Stortinget kan gi generelle instrukser om hvordan Riksrevisjonen skal drive sin virksomhet. Riksrevisjonen vurderer selv hvordan henvendelse fra komité og enkeltrepresentanter eventuelt følges opp.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til § 2.

Bestemmelsen forutsetter at Stortinget gir nærmere regler om Riksrevisjonens virksomhet ved instruks. Instruksen vil bl.a. regulere: organisering, saksbehandling, regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon, selskapskontroll og rapportering til Stortinget. Allmennhetens innsynsrett og forvaltningens plikter overfor Riksrevisjonen vil også bli regulert her. Instruksen vil få samme funksjon som en utfyllende forskrift fastsatt av forvaltningen med hjemmel i lov.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens forslag til § 3 og begrunnelsen for denne.

Første ledd slår fast at Riksrevisjonen ledes av et kollegium bestående av fem riksrevisorer valgt av Stortinget for fire år i medhold av Grunnloven § 75 k og er en videreføring av gjeldende organisatoriske modell som ble innført med revisjonsloven av 1918. Bestemmelsen presiserer at tiltredelsestidspunkt for riksrevisorene og varamedlemmer skal være 1. januar året etter stortingsvalget mot tidligere 1. juli.

Bestemmelsen fastsetter også at Stortinget skal velge leder og nestleder blant riksrevisorene som er en videreføring av bestemmelser i instruks for Statsrevisionen av 1918.

Annet ledd slår fast at lederen av Kollegiet er Riksrevisjonens daglige leder og innebærer at lederen arbeider på heltid i den perioden vedkommende er valgt for. Dette er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i instruksen av 1918. Rollefordelingen mellom Riksrevisorkollegiet og daglig leder er regulert i ny instruks om Riksrevisjonens virksomhet.

Tredje ledd begrenser lederens adgang til å inneha eller påta seg andre stillinger eller verv i privat eller offentlig virksomhet. Bestemmelsen setter ikke forbud mot å ha eller påta seg slike oppdrag eller verv, men overlater til Stortinget å gi samtykke til dette. Dersom stillingen eller vervet er en naturlig følge av riksrevisorvervet er det ikke plikt til å innhente slikt samtykke. Bestemmelsen er ny. Den gjelder ikke for de øvrige riksrevisorene eller Riksrevisjonens tjenestemenn.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen innstiller på å videreføre dagens ledelsesmodell i Riksrevisjonen, der lederen av Kollegiet også er daglig leder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er tilfreds med dagens løsning, og ser ikke behov for en endring av Riksrevisjonens ledelsesmodell.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det må skilles mellom Kollegiets funksjoner og den ansatte ledelsens funksjoner. Disse medlemmer vil derfor foreslå at Riksrevisjonen går over til å ha en styremodell som styringsmodell og at revisjonsråden blir Riksrevisjonens øverste leder i den daglige drift. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 4 annet ledd skal lyde:

Kollegiet fungerer som styre for Riksrevisjonen og behandler saker av overordnet karakter når det gjelder administrasjon og økonomi. Kollegiets hovedoppgave er å behandle faglige saker som skal fremlegges for Stortinget. Revisjonsråden er etatens øverste tjenestemann og er dens daglige leder i alle spørsmål som gjelder administrasjon, økonomi og faglige spørsmål. Kollegiet fastsetter en nærmere stillingsinstruks for stillingen."

Komiteen viser til § 4 tredje ledd som begrenser lederens adgang til å inneha eller påta seg andre stillinger eller verv i privat eller offentlig virksomhet.

Når det gjelder de øvrige medlemmer av Riksrevisorkollegiet, ser komiteen behov for at Kollegiet selv avklarer hvilke oppgaver, oppdrag og verv i offentlig eller privat virksomhet disse kan påta seg uten at det kommer i konflikt med oppgaven som riksrevisor. Dette innebærer ikke at det skal være noe forbud mot å påta seg andre oppgaver, oppdrag eller verv. Kollegiet må imidlertid i det enkelte tilfellet foreta en skjønnsmessig vurdering av om oppdraget er av en slik art at det vil komme i konflikt med rollen som riksrevisor.

På denne bakgrunn foreslår komiteen at det tas inn et fjerde ledd i bestemmelsen:

"§ 4 fjerde ledd skal lyde:

De øvrige medlemmer av Riksrevisorkollegiet må ikke påta seg oppgaver, oppdrag og verv som kan komme i konflikt med rollen som riksrevisor. Kollegiet avgjør om oppgaven, oppdraget eller vervet er av en slik art."

Første ledd slår fast at Riksrevisjonens kollegium tilsetter ledere i Riksrevisjonen og at øvrige tjenestemenn tilsettes av Riksrevisjonens tilsettingsråd. Tilsettingsmyndigheten for alle tilsatte i Riksrevisjonen blir nå lagt til Riksrevisjonen selv. Etter gjeldende instruks er det Stortingets presidentskap som tilsetter Riksrevisjonens ledere, mens øvrige tjenestemenn tilsettes av Riksrevisjonen. Bestemmelsen innebærer et unntak fra tjenestemannsloven § 5.

Reelle hensyn tilsier at søkere til og tilsatte i Riksrevisjonen skal ha de samme rettigheter og stillingsvern som i staten ellers. Det går frem av tjenestemannsloven § 1 at loven gjelder for arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste, noe som også omfatter tilsatte i Riksrevisjonen. Når det gjelder de særskilte bestemmelsene om tilsetting i tjenestemannsloven §§ 2 til 5, foreslås det i annet ledd imidlertid at disse gjelder så langt de passer. Forbeholdet må ses i lys av at tilsettingskompetansen i Riksrevisjonen etter første ledd foreslås lagt til Kollegiet, som dermed også vil ha den kompetansen Kongen er tillagt etter tjenestemannsloven § 3 nr. 1 annet ledd og § 4 nr. 1. Bestemmelsene i lov om Riksrevisjonen og tjenestemannsloven suppleres ellers av arbeidsmiljøloven (lov 4. februar 1977 nr. 4).

Det legges til grunn at forskrifter gitt av forvaltningen også vil gjelde for Riksrevisjonen, med mindre de er i strid med lov om Riksrevisjonen eller det av konstitusjonelle grunner ikke vil være aktuelt å gjøre dem gjeldende.

Komiteen har merket seg at tilsettingsmyndigheten for alle tilsatte i Riksrevisjonen blir lagt til Riksrevisjonen selv, ved at Riksrevisjonens kollegium tilsetter lederne i Riksrevisjonen og at øvrige tjenestemenn tilsettes av Riksrevisjonens tilsettingsråd.

Bestemmelsen regulerer fastsetting av lønn og pensjon til riksrevisorene og Riksrevisjonens tjenestemenn. Det er hensiktsmessig at bestemmelser om dette fastsettes i lov om Riksrevisjonen, jf. tilsvarende bestemmelse i lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen av 22. juni 1962 nr. 8 § 14.

Etter første ledd skal Stortinget fastsette Riksrevisorenes lønn og pensjon. Dette omfatter også vederlag til riksrevisorenes varamedlemmer.

Etter annet ledd fastsettes tjenestemennenes lønn, pensjon og arbeidsvilkår av Riksrevisjonen i henhold til de avtaler og bestemmelser som gjelder for arbeidstakere i statsstilling. Lønnsfastsetting mv. må dermed være i tråd med det som gjelder i andre statsetater. På grunn av Riksrevisjonens konstitusjonelle stilling legges det imidlertid til grunn at det tilligger Riksrevisjonen selv å ta stilling til de forholdene som i avtaleverket er overlatt til arbeidsgivers styringsrett, og det derfor ikke skal måtte søkes om Arbeids- og administrasjonsdepartementets godkjenning i slike tilfeller.

Etter tredje ledd gjelder tjenestetvistloven for Riksrevisjonen. Dette har også tidligere vært antatt, men det anses likevel hensiktsmessig at dette går frem direkte av lov om Riksrevisjonen. Det er imidlertid en forståelse mellom Riksrevisjonen og Arbeids- og administrasjonsdepartementet om at Riksrevisjonens konstitusjonelle stilling tilsier at Riksrevisjonen ikke skal tas ut i en eventuell arbeidskonflikt der arbeidsgiver vil bruke lockout.

Komiteen har merket seg at Stortinget fastsetter riksrevisorenes lønn og pensjon, og at tjenestemennenes lønn, pensjon og arbeidsvilkår fastsettes av Riksrevisjonen i henhold til de avtaler og bestemmelser som gjelder for arbeidstakere i statsstilling. Komiteen har også merket seg at tjenestetvistloven gjelder for Riksrevisjonen.

Av konstitusjonelle hensyn er Riksrevisjonen formelt unntatt fra forvaltningsloven. Det er imidlertid i forarbeidene til forvaltningsloven lagt til grunn at Riksrevisjonen når det gjelder tjenestemannssaker her må følge lovens regler. Første ledd slår derfor fast at forvaltningslovens bestemmelser om dette skal gjelde for Riksrevisjonen.

Annet ledd presiserer at Stortinget kan fastsette nærmere hvilke bestemmelser i forvaltningsloven som skal komme til anvendelse ved saksbehandlingen i tjenestemannssaker og eventuelt gi utfyllende regler til bestemmelsene. Stortinget kan også fastsette i hvilken utstrekning forskrifter gitt i medhold av forvaltningsloven ikke skal gjelde for tjenestemannssaker i Riksrevisjonen. I denne type saker bør Riksrevisjonen i utgangspunktet være underlagt de samme saksbehandlingskrav som ellers gjelder i statsforvaltningen. Det er per i dag ikke funnet grunnlag for særskilte regler for Riksrevisjonen. Det legges bl.a. til grunn at forskrift av 21. november 1980 nr. 13 om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning skal gjelde for Riksrevisjonen. Ved framtidige endringer i regelverket, vil spørsmålet om anvendelse i Riksrevisjonen måtte vurderes konkret fra tilfelle til tilfelle. Konstitusjonelle hensyn vil kunne tilsi unntak eller presiseringer.

Komiteen har merket seg at forvaltningslovens bestemmelser for avgjørelser om tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed, forflytting og ordensstraff skal gjelde for Riksrevisjonen, og at Stortinget kan fastsette nærmere hvilke bestemmelser i forvaltningsloven som skal komme til anvendelse ved saksbehandlingen i tjenestemannssaker og eventuelt gi utfyllende regler til bestemmelsen. Stortinget kan også fastsette i hvilken utstrekning forskrifter gitt i medhold av forvaltningsloven ikke skal gjelde for tjenestemannssaker.

Bestemmelsen regulerer framgangsmåten ved fastsetting av budsjett og regnskap for Riksrevisjonen samt revisjon av regnskapet. Lovreguleringen er ny, men medfører ikke endringer i gjeldende praksis.

Første ledd slår fast Riksrevisjonens rett til å sende sitt budsjettforslag direkte til Stortinget. Det tilligger Riksrevisjonens øverste ledelse, Kollegiet, å framsende det årlige budsjettforslaget til Stortinget.

Annet ledd bestemmer at Riksrevisjonens regnskap skal revideres av en revisor oppnevnt av Stortinget. Det er Kollegiet som skal fastsette Riksrevisjonens regnskap. Både regnskapet og revisjonsberetningen skal sendes til Stortinget.

Komiteen har merket seg at loven slår fast Riksrevisjonens rett til å sende sitt budsjett direkte til Stortinget, og bestemmer at Riksrevisjonens regnskap skal revideres av en revisor oppnevnt av Stortinget. Dette er en viktig forutsetning for Riksrevisjonens uavhengighet.

Første ledd slår fast at Riksrevisjonen skal revidere alle statlige regnskaper og er en videreføring av tidligere bestemmelse i revisjonsloven av 1918 § 1. Innholdet i revisjonen vil bli fastsatt i instruksen.

Hva som skal defineres som "regnskaper avlagt av statlige virksomheter og andre myndigheter" vil kunne endres over tid avhengig av hvorledes den statlige forvaltning organiseres og hvordan den statlige regnskapsordning innrettes.

Riksrevisjonen skal ha revisjonsansvar for forvaltningsbedrifter, forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og statlige fond og er en videreføring av gjeldende ordning.

Riksrevisjonen skal også ha revisjonsansvar for andre organer eller virksomheter der dette er fastsatt i lov som regulerer slike organers virksomhet.

Annet ledd lovfester at Riksrevisjonen skal kontrollere forvaltningen av statens interesser i selskaper m.m. (selskapskontroll) og er en videreføring av den kontrollen Riksrevisjonen har utført etter tidligere instrukser gitt av Stortinget. Innholdet i kontrollen vil bli nærmere regulert i instruksen. Selskapskontrollen omfatter både statsaksjeselskaper, statsforetak, særlovselskaper og enkelte andre selvstendige rettssubjekter som staten eier fullt ut. Selskaper der staten er deleier omfattes også.

Riksrevisjonen utfører normalt ikke finansiell revisjon i de selskaper hvor staten har eierinteresser.

Tredje ledd fastsetter at Riksrevisjonen skal gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger (forvaltningsrevisjon) og er i samsvar med gjeldende praksis og den internasjonale definisjonen av forvaltningsrevisjon. Miljørevisjon anses å ligge innenfor denne definisjonen.

At Riksrevisjonen skal ha en kritisk kontrollfunksjon ved siden av den løpende revisjonen av regnskapene var hjemlet i den generelle instruksen av 1918, men er også utviklet i tråd med Stortingets uttrykte ønsker, jf. bl.a. Stortingets behandling av Innst. S. nr. 277 (1977-1978) om Stortingets kontroll med forvaltningen.

Det nærmere innholdet i forvaltningsrevisjonen vil bli regulert i instruksen.

Fjerde ledd fastslår Riksrevisjonens rolle i forhold til å bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil gjennom revisjonen. Regelen er ny, og innebærer at Riksrevisjonen får en mer aktiv rolle i kampen mot misligheter og korrupsjon. En egen bestemmelse om at Riksrevisjonen uten hinder av taushetsplikt kan melde fra om dette er innarbeidet i § 15 fjerde ledd.

Femte ledd fastsetter at Riksrevisjonen har en veiledningsfunksjon overfor forvaltningen. Forvaltningen vil alltid ha et selvstendig ansvar for sine veivalg, uavhengig av revisjonens veiledning. Veiledning må verken formelt eller reelt binde opp de senere revisjons- og kontrollvurderingene.

Sjette ledd fastsetter at Riksrevisjonen kan påta seg revisjons-, kontroll- eller bistandsoppdrag internasjonalt. Dette innebærer en lovfesting av etablert praksis. Stortinget vil bli informert om slike oppdrag i den årlige virksomhetsmeldingen. Oppdragene må tilpasses de ordinære revisjons- og kontrolloppgaver og tilgjengelige ressurser.

Sjuende ledd slår fast at Stortinget i plenum kan pålegge Riksrevisjonen å sette i gang særlige undersøkelser, men at det ikke kan instruere Riksrevisjonen om hvordan eller etter hvilke kriterier revisjons- og kontrollarbeidet skal utføres. Dette er utdyping av det generelle prinsippet om Riksrevisjonens uavhengige og selvstendige stilling, jf. § 2. Riksrevisjonen vil på fritt grunnlag også kunne formulere vurderinger eller kritikk til de saker som undersøkes etter pålegg fra Stortinget.

I bestemmelsen er begrepet "Stortinget i plenum" benyttet. Dette innebærer at det ikke er adgang til å delegere myndighet etter bestemmelsen, verken til Stortingets komiteer eller til organer utenfor Stortinget.

Komiteen understreker at Riksrevisjonens hovedoppgaver er regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og selskapskontroll. Riksrevisjonen skal revidere alle statlige regnskaper, kontrollere forvaltningen av statens interesser i selskaper m.m. og gjennomføre systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger, etter nærmere regulering i instruks om Riksrevisjonens virksomhet.

Komiteen vil understreke Stortingets behov for opplysninger som viser om bevilgede midler faktisk er brukt til de formål Stortinget har forutsatt og hvorvidt vedtatte mål er nådd, og forutsetter at dette behovet kan ivaretas innen rammen av loven.

Komiteen er enig i at Riksrevisjonen fortsatt skal ha revisjonsansvaret for alle statlige regnskaper, definert som regnskaper avlagt av statlige virksomheter og andre myndigheter som er regnskapspliktig til staten.

Komiteen har også merket seg Riksrevisjonens brev av 14. oktober 2002 til Stortinget hvor det påvises at flere av dens allerede gjennomførte forvaltningsrevisjoner ikke kunne blitt gjennomført uten innsyn i alle de dokumenter Riksrevisjonen den gang fikk innsyn i (Winix, Gardermo-utbyggingen, bygging av nytt Rikshospital, renoveringen av Slottet, mv.).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved om innsyn i Regjeringsnotatene har vært nødvendig for å gjennomføre en tilfredsstillende forvaltningsrevisjon av Gardermo-utbyggingen.

Komiteen viser til at Stortinget tidligere har uttrykt seg positivt til Riksrevisjonens videreutvikling av forvaltningsrevisjonen. Ettersom forvaltningsrevisjon etter hvert har blitt en stadig mer sentral del av Riksrevisjonens oppgaver, er det viktig å opprettholde et prinsipielt skille mellom målsettinger, regelverk og instrukser som kan utledes fra Stortingets vedtak og forutsetninger og de målsettinger eller instrukser som er fastsatt av forvaltningen selv.

Komiteen vil understreke at forvaltningsrevisjon er et viktig virkemiddel for å sikre kunnskap om forvaltningens virksomhet. Komiteen er enig i den generelle definisjonen på forvaltningsrevisjon som "systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetning". Komiteen vil i tillegg understreke at utvelgelse av forvaltningsrevisjonsprosjekter må skje basert på en vurdering av om saken enten er av stor prinsipiell, økonomisk eller samfunnsmessig betydning.

Komiteen understreker at Riksrevisjonen også har en viktig rolle i kampen mot misligheter og korrupsjon, herunder ved muligheten til å melde sine funn og mistanker til politiet eller andre kontrollinstanser. Komiteen har videre merket seg at Riksrevisjonen kan påta seg revisjons-, kontroll-, eller bistandsoppgaver internasjonalt i forståelse med Stortinget.

Riksrevisjonen har gjennom sitt arbeid opparbeidet seg betydelig innsikt som kan omsettes til konstruktive råd til forvaltningen. I forbindelse med Riksrevisjonens veiledingsfunksjon overfor forvaltningen vil komiteen understreke viktigheten av at veiledningen utøves med varsomhet og på en måte som ikke setter kontrollens uavhengighet og objektivitet i fare. Forvaltningen har et selvstendig ansvar for sine egne veivalg, uavhengig av revisjonens veiledning. Likevel er det en fare for at veiledning reelt sett kan oppfattes som styring, eller binder opp Riksrevisjonens vurderinger i den etterfølgende kontrollen. Dette kan sette Riksrevisjonens uavhengighet og objektivitet i fare. Komiteen stiller seg derfor tvilende til om Riksrevisjonen bør ha en mer proaktiv rolle, og forutsetter at Regjeringen til enhver tid sørger for å ha systemer som ivaretar behovet for kvalitetskontroll.

Komiteen slutter seg til for øvrig til Riksrevisjonens forslag til § 9.

Første ledd slår fast at Riksrevisjonen skal være objektiv og nøytral ved utførelsen av sine oppgaver. Bestemmelsen er ny, men prinsippene om objektivitet og nøytralitet har alltid vært grunnleggende for Riksrevisjonens arbeid. Revisjonen og kontrollen skal planlegges, gjennomføres og rapporteres slik lov, instruks og god revisjonsskikk i Riksrevisjonen krever. God revisjonsskikk i Riksrevisjonen vil være relatert til lov om Riksrevisjonen og Riksrevisjonens standarder og retningslinjer for revisjonsarbeidet, som er basert på anerkjente internasjonale standarder for offentlig revisjon.

Annet ledd fastsetter retten til bruk av ekstern bistand og er ny i forhold til gjeldende lovverk, men er en lovfesting av etablert praksis. Revisjons- eller kontrollansvaret vil uansett tilligge Riksrevisjonen.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen ikke er et politisk organ, den ledes av et kollegium og dens daglige virksomhet drives uavhengig av Stortinget. Komiteen viser til at det alltid har vært en klar forutsetning at Riksrevisjonen skal fungere uavhengig av skiftende politiske konstellasjoner og at dens vurderinger skal være av faglig karakter og ikke partipolitisk. Komiteen understreker at kravene om objektivitet og nøytralitet tjener som viktige forutsetninger for at Riksrevisjonen skal beholde sin legitimitet som et uavhengig kontrollorgan. Komiteen viser i denne sammenheng til at det ved gjennomgangen av Gardermo-utbyggingen ble reist grunnleggende prinsipielle spørsmål vedrørende grensedragningene for Riksrevisjonens vurderinger og understreker betydningen av at Riksrevisjonen ikke forskutterer rent politiske vurderinger av ansvarsforhold.

For øvrig har komiteen ingen merknader.

Første ledd lovfester prinsippet om at Riksrevisjonen skal rapportere resultatene av sin revisjon og kontroll til Stortinget. Riksrevisjonens rapporteringsplikt er ikke eksplisitt uttrykt i gjeldende lov og instruks, men har alltid vært en forutsetning ettersom Riksrevisjonen er Stortingets kontrollorgan. Rapporteringens innhold forutsettes nærmere regulert ved instruks.

Annet ledd gir ansvarlig statsråd, som konstitusjonelt ansvarlig rett til å bli kjent med og uttale seg til Riksrevisjonens bemerkninger før en sak rapporteres til Stortinget. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av gjeldende praksis.

Bestemmelsen regulerer ikke kommunikasjonen med departementet og reviderte virksomheter mv. i den forberedende saksbehandlingen. Dette er nærmere regulert i instruksen og i standarder og retningslinjer for revisjonsarbeidet.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens rapporteringsplikt til Stortinget, og ansvarlig statsråds rett til å bli kjent med og uttale seg til Riksrevisjonens bemerkninger før en sak rapporteres til Stortinget, nå eksplisitt lovfestes.

Første ledd lovfester at Riksrevisjonen har en generell informasjons-, innsyns- og undersøkelsesrett som ikke er begrenset av at opplysninger er taushetsbelagte iht. lov, forskrift eller instruks og er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i revisjonsloven av 1918 § 2 og gjeldende praksis. For selskaper er bestemmelsen også en videreføring av tilsvarende bestemmelser i særlovgivningen.

Informasjons- og innsynsretten gjelder opplysninger, redegjørelser og dokumenter som er nødvendige for at Riksrevisjonen kan gjennomføre sine oppgaver. Innsynsretten gjelder "enhver opplysning". Det vil til enhver tid være Riksrevisjonen som må avgjøre hvilke opplysninger og hvilket materiale som er nødvendig for gjennomføring av oppgavene og som det dermed er behov for å få tilgang til. Riksrevisjonens innsynsrett antas ikke å gjelde regjeringsnotater. Andre interne dokumenter og notater utarbeidet av eller for forvaltningen som ledd i saksforberedelsen, kan Riksrevisjonen kreve framlagt.

Etter bestemmelsen kan Riksrevisjonen også gjennomføre nødvendige undersøkelser i revidert eller kontrollert virksomhet. Det er Riksrevisjonen selv som bestemmer hvilke undersøkelser som er nødvendige. Bestemmelsen gjelder også overfor selskaper der staten eier alle aksjene og heleide datterselskaper til slike selskaper.

Annet ledd inneholder en oppregning av hvem Riksrevisjonen kan kreve informasjon fra etter første ledd. Riksrevisjonen kan be om informasjon fra den politiske ledelsen, embetsmenn og tjenestemenn i forvaltningen dvs. både departementene og de underliggende virksomhetene. Den retter seg også mot andre som virker i forvaltningens tjeneste, men som ellers ikke er en del av statsforvaltningen. Videre retter bestemmelsen seg mot styret, ledere, andre tilsatte og revisor i heleide statlige selskaper m.m. og heleide datterselskaper til slike selskaper. I deleide selskaper har ikke staten andre rettigheter enn enhver annen aksjonær. Dette har konsekvenser for Riksrevisjonens adgang til og rutiner for å innhente informasjon om disse selskapene. Nærmere regler om innsynsrett og undersøkelser i de hel- og deleide selskaper hvor Riksrevisjonen kontrollerer forvaltningen av statens interesser, er regulert i instruksen.

Annet ledd annet punktum fastsetter Riksrevisjonens adgang til informasjon hos andre utenfor staten når statlige virksomheter har overlatt økonomioppgaver til disse.

Riksrevisjonens adgang til å innhente informasjon vil primært gjelde så lenge de aktuelle personer sitter i sine verv eller stillinger. Unntaksvis kan det likevel oppstå behov for å innhente informasjon fra tidligere statsråder o.a. for å få saken tilstrekkelig opplyst. Av legalitetshensyn er det derfor fastsatt at Riksrevisjonens rett til å innhente informasjon også gjelder overfor personer som har utført oppgaver som nevnt i første og annet punktum.

I tredje ledd lovfestes retten til informasjon etter første ledd i saker som gjelder kontroll med om tilskudd eller bidrag av statsmidler til offentlige eller private virksomheter nyttes etter forutsetningene. Riksrevisjonen vil ha hjemmel til å foreta slike kontroller uavhengig av om det er stilt et slikt vilkår ved den konkrete tildelingen. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde offentlige og private virksomheter, og omfatter derved ikke privatpersoner som mottar statlige bidrag. Riksrevisjonen vil etter dette ha rett til å foreta kontroller både hos forvaltningen (jf. første ledd) og hos den enkelte tilskuddsmottaker.

Etter fjerde ledd gjelder innsyns- og undersøkelsesretten også overfor andre som er tillagt statlige oppgaver eller som leverer varer og tjenester til staten og er en ny bestemmelse. Bestemmelsen sikrer Riksrevisjonen adgang til å innhente opplysninger m.m. fra for eksempel private rettssubjekter og kommunale organer/virksomheter som er tillagt statlig forvaltningsmyndighet eller oppgaver finansiert med statlige midler. Dette omfatter både statlig forvaltningsmyndighet som er direkte lovregulert eller delegert. Forutsetningen for innsyn er at det inngår som en del av Riksrevisjonens oppgaver slik de følger av denne loven.

Riksrevisjonens rett til informasjon fra privat tjenesteyter skal tilsvare den rett forvaltningen har i det enkelte tilfelle, jf. ordlyden "… som forvaltningen kan kreve overfor". Forvaltningens rett til informasjon i det enkelte tilfelle kan følge av lov, instruks, avtale eller alminnelig kontraktsrettslige prinsipper eller god forvaltningsskikk. I utkast til ny statlig innkjøpsinstruks er det fastsatt at oppdragsgiver i kontrakten skal ta forbehold om rett til innsyn i kalkyler, regnskaper og andre relevante dokumenter. Forbeholdet skal også gjelde for Riksrevisjonen.

Det vises her til pkt. 1.3 Komiteens behandling hvor "Komiteens tidligere befatning med problemstillinger ifm Riksrevisjonens innsynsrett" er kort redegjort for.

Gjeldende rettsoppfatning springer i hovedsak ut fra statsrevisjonsloven av 1918 § 2, i tillegg til Riksrevisjonens og forvaltningens uttalelser og praksis.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Stortinget på bakgrunn av sine særtrekk som statsmakt, medieutviklingen, offentlighetsloven mv. har lagt til grunn en varsomhetsstandard i forhold til å benytte Grunnloven § 75 f som virkemiddel for å kreve innsyn.

Flertallet understreker at hensynene som begrunner at Stortinget i praksis har utvist varsomhet med å kreve innsyn i dokumenter, ikke nødvendigvis i samme grad er prinsipielt overførbare til Riksrevisjonen. Flertallet viser igjen til at Riksrevisjonens organisering, oppgaver og arbeidsmetoder er andre enn Stortingets.

Flertallet understreker at nye kontrolloppgaver og revisjonsmetoder stiller krav til hva slags type informasjon Riksrevisjonen faglig sett trenger for å kunne utføre en forsvarlig revisjon. Ikke minst har fremveksten av forvaltningsrevisjon siden begynnelsen av 1980-tallet aktualisert debatten om Riksrevisjonens innsynsrett.

Flertallet viser til at en klar forutsetning for at Riksrevisjonen skal kunne utføre sine oppgaver, er at den får tilgang på den informasjon som er nødvendig, innenfor rammen av lov og instruks.

Flertallet viser i denne sammenheng til Innst. O. nr. 19 (2003-2004) jf. Ot.prp. nr. 70 (2002-2003) om lov om endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner m.m. (kommunal revisjon) hvor det i tilknytning til § 78 nr. 7 vises til at "det er revisor som må avgjøre hvilke opplysninger og hvilket materiale som er nødvendig for kontrollen, og som det dermed er behov for å få tilgang til".

Flertallet legger til grunn at den nye bestemmelsen om Riksrevisjonens innsynsrett verken innebærer en innskrenking eller utvidelse av innsynsretten i forhold til gjeldende praksis. Flertallet legger videre til grunn at Riksrevisjonen som hovedregel fortsatt skal ha innsyn i forvaltningens interne dokumenter. Flertallet har merket seg at det er en uttalt oppfatning både hos Riksrevisjonen og Regjeringen at innsynsretten ikke omfatter regjeringsnotater, dagsordener, protokoller, referater, utkast til regjeringsnotater og håndnotater utarbeidet til statsrådene til saker som står på dagsorden. Flertallet legger betydelig vekt på denne enigheten og felles forståelse mellom Riksrevisjonen og regjering om hvor grensen for innsynsretten skal gå og slutter seg til en slik felles forståelse for hvor grensen for innsynsretten går.

Flertallet har videre merket seg at det i departementene skjer politiske drøftelser og vurderinger som ikke direkte kan knyttes opp til saker som behandles i Regjeringen og som i liten grad vil ha revisjonsfaglig interesse for Riksrevisjonen. Flertallet legger til grunn at det vil være uproblematisk å videreføre dagens praktisering av innsynsretten, og har merket seg at Riksrevisjonen selv har lagt til grunn at innsyn i denne type politiske prosesser ikke er nødvendig for at Riksrevisjonen skal kunne utføre sine revisjonsoppgaver.

Flertallet viser også til at Riksrevisjonens kontroll skal foregå i ettertid. Riksrevisjonen har derfor ikke behov for innsyn i dokumentasjon om planer mv. for kommende perioder.

Flertallet er imidlertid oppmerksom på at det kan oppstå en konflikt mellom forvaltningens behov for fortrolighet og interne drøftelser på den ene siden og Riksrevisjonens behov for innsyn i dokumenter på den andre. Flertallet vil imidlertid vise til at Riksrevisjonen i slike tilfeller har mulighet til å ta opp saken med Stortinget. Stortinget kan da behandle utleveringsspørsmålet med bakgrunn i Grunnlovens § 75 f. Dette er imidlertid en omstendelig prosedyre som kun unntaksvis vil komme til anvendelse. Flertallet vil imidlertid vise til at uenighet mellom forvaltningen og Riksrevisjonen om innsyn i dokumenter ikke har utgjort et problem etter någjeldende lov. Flertallet har merket seg at Riksrevisjonen kun ved en eneste anledning i sine merknader har tatt opp spørsmålet om innsyn i departementenes dokumenter, jf. Dokument nr. 3:2 (2001-2002).

Flertallet viser til merknader gitt i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002-2003) og drøftingen av gjeldende praksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at det er ikke er Stortingets oppgave i noen form å regulere den innsynsrett som Riksrevisjonen skal ha i de dokumenter som Riksrevisjonen mener er nødvendige for å kunne foreta en forsvarlig revisjon. Dersom Riksrevisjonen skal være et effektivt organ for Stortinget er det av stor viktighet at det legges færrest mulig begrensninger på Riksrevisjonens arbeid. Disse medlemmer mener at det bærende prinsipp må være at det bare er Riksrevisjonen selv som kan vurdere hvilken informasjon som er nødvendig. Dersom dette ikke er tilfelle, vil det i realiteten være opp til den kontrollerte etat å legge premissene for kontrollen, på en måte som vil kunne vanskeliggjøre effektiv granskning og kontroll. I saker der det er mistanke om alvorlige feil og mangler, vil det kunne svekke revisjonsrapportenes troverdighet og legitimitet utad. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at det verken er ønskelig eller hensiktsmessig å innta noen former for unntak eller presiseringer, da Riksrevisjonens innsynsrett skal være ubetinget. Disse medlemmer er tilfreds med at Stortinget nå legger en forståelse Riksrevisjonen kan godta til grunn når det gjelder Riksrevisjonens innsynsrett.

Bestemmelsen regulerer Riksrevisjonens rett til å bli varslet om og få være til stede på møter i aktuelle styrende organer i selskaper der Riksrevisjonen foretar kontroll med forvaltningen av de statlige interessene.

Første ledd skal ivareta Riksrevisjonens behov for nødvendig informasjon og rett til å være til stede i virksomhetenes generalforsamling eller andre organer med tilsvarende kontroll- eller eierfunksjon.

Bestemmelsene er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i tidligere instrukser fastsatt av Stortinget.

Annet ledd slår fast Riksrevisjonens rett til å være til stede på generalforsamling eller andre organer med tilsvarende funksjon i deleide selskaper sammen med en representant for de statlige eierinteressene. Riksrevisjonen har ingen talerett i slike møter.

For utenlandske selskaper som staten har eierinteresser i vil de samme reglene gjelde dersom dette ikke strider med utenlandsk lovgivning. Dersom intet annet er avtalt vil her kommunikasjon og oversendelse av aktuelle dokumenter ordinært skje gjennom departement eller statlig heleid norsk virksomhet som forvalter statens interesser.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen skal varsles og ha rett til å være tilstede på møter, med talerett, i aktuelle styrende organer i selskaper som i sin helhet eies av staten og i heleide datterselskaper til slike selskaper. Videre har komiteen merket seg at Riksrevisjonen har rett til å delta i generalforsamling eller tilsvarende organ i deleide selskaper sammen med en representant for de statlige eierinteressene.

Første ledd fastsetter at alle virksomheter som er omfattet av Riksrevisjonens kontroll, skal legge forholdene til rette slik Riksrevisjonen finner hensiktsmessig når den skal utføre sine revisjons- og kontrolloppgaver. Bestemmelsen er ny, men i samsvar med etablert praksis. Bestemmelsen omfatter også heleide selskaper der Riksrevisjonen kontrollerer statsrådens forvaltning av statens interesser.

Annet ledd hjemler Riksrevisjonens adgang til å foreta revisjon og kontroll på det sted hvor nødvendig materiale finnes. Bestemmelsen er ny, men i samsvar med etablert praksis.

Etter tredje ledd skal den reviderte virksomheten avgi den etterspurte informasjonen i den form, på det medium og til det tidspunkt som Riksrevisjonen bestemmer. Riksrevisjonen skal ikke betale vederlag for at informasjonen blir tilrettelagt på en bestemt måte, og heller ikke dekke kostnadene ved oversendelsen.

Komiteen har merket seg at alle virksomheter som omfattes av Riksrevisjonens kontroll plikter å tilrettelegge for revisjonens utførelse av sine oppgaver, at Riksrevisjonen har adgang til å foreta revisjon og kontroll på det sted hvor nødvendig materiale finnes, og at den kontrollerte virksomhet vederlagsfritt skal avgi etterspurt informasjon i den form og til det tidspunkt Riksrevisjonen bestemmer.

Dette innebærer at Riksrevisjonen må kunne henvende seg direkte til etater mv. som er under revisjon og kontroll.

Komiteen slutter seg til Frøiland-utvalgets understreking av at første kontakt i forvaltningsrevisjonssaker skal skje via ledelsen i det enkelte departement, slik at statsråden eller den han bemyndiger, kan velge ut de personer som har best kunnskap og slik at ledelsen er orientert. Komiteen vil understreke at en slik prosedyre er viktig både for å sikre at Riksrevisjonen får et best mulig vurderingsgrunnlag og for at ansvaret blir plassert der det hører hjemme, nemlig i ledelsen.

Komiteen vil videre presisere at ledelsen i det berørte departement eller organ normalt bør gis anledning til å være til stede ved intervjuer av ansatte, samt at forespørsler knyttet til etterprøving av skjønnsutøvelse, henvises til den politiske ledelse.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen i sitt lovforslag legger til grunn at det unntaksvis kan oppstå behov for å innhente informasjon fra tidligere statsråder o.a. for å få saken tilstrekkelig opplyst. Komiteen vil bemerke at en derved lett vil bevege seg i grenselandet mot ansvarlighetslovens virkeområde. Denne problemstilling er derimot ikke aktuell i forhold til tidligere embetsmenn. Komiteen vil derfor understreke at Riksrevisjonen bør vise meget stor varsomhet med å henvende seg direkte til tidligere statsråder.

Bestemmelsen som er ny regulerer spørsmålet om taushetsplikt for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Riksrevisjonen.

Første ledd slår fast at riksrevisorene, Riksrevisjonens tjenestemenn og andre som utfører tjeneste for Riksrevisjonen, har taushetsplikt for informasjon mottatt i forbindelse med arbeidet, jf. tilsvarende i lov om Sivilombudsmannen § 9. Særlige behov for konfidensialitet knyttet til Riksrevisjonens virksomhet som kontrollorgan innebærer behov for en noe mer omfattende taushetsplikt enn det som følger av taushetspliktbestemmelsene som gjelder for forvaltningen. Riksrevisjonens medarbeidere vil av hensyn til blant annet tillitsforholdet til reviderte virksomheter også undertegne en mer omfattende taushetsplikt enn det som går fram av denne bestemmelsen.

Taushetsplikten gjelder ikke dersom det å gjøre opplysninger kjent, er en del av de oppgavene som tilligger riksrevisorene eller tjenestemennene. Ved rapportering til Stortinget er det imidlertid ikke vanlig at Riksrevisjonen viser til taushetsbelagte opplysninger. I de saker der det helt unntaksvis er aktuelt å legge fram taushetsbelagte eller graderte opplysninger, vil disse bli lagt fram og behandlet på samme måte som når Regjeringen legger fram slike opplysninger for Stortinget. Det er ikke foreslått endringer i denne praksisen.

Annet ledd gjør det klart at taushetsplikten også gjelder etter at vedkommende har avsluttet tjenesten. Det ikke er anledning til å utnytte opplysninger som nevnt i første ledd i egen virksomhet eller arbeid for andre.

Tredje ledd fastsetter at forvaltningslovens bestemmelser om begrensninger i taushetsplikten mv. (forvaltningsloven §§ 13 a - 13 f) gjelder for Riksrevisjonen så langt de passer. Det forutsettes at Riksrevisjonen etablerer interne retningslinjer om den nærmere anvendelsen av forvaltningslovens regler.

Fjerde ledd svarer til forvaltningsloven § 13 b nr. 6. For å synliggjøre unntaket fra taushetsplikten i tilfeller hvor det avdekkes misligheter, er regelen også innarbeidet i ny lov om Riksrevisjonen. Bestemmelsen innebærer at Riksrevisjonen kan underrette politiet ved mistanke om straffbar handling og samarbeide med aktuell kontrollmyndighet før revisjonen er avsluttet og forholdet er meddelt revidert virksomhet eller overordnet departement.

Spørsmålet om adgangen for Riksrevisjonens tjenestemenn til å avgi forklaring i en rettssak er regulert av intern instruks for arbeidsordningen i Riksrevisjonen. Riksrevisjonens samtykkekompetanse reguleres i femte ledd hvor det er fastsatt at samtykke til å avgi forklaring etter tvistemålsloven § 204 nr. 2 og straffeprosessloven § 118 gis av Riksrevisjonens leder. Det legges til grunn at dette også har virkning for adgangen til å legge fram skriftlige bevis, jf. særlig tvistemålsloven § 251 nr. 2 og straffeprosessloven § 210. Riksrevisjonens standpunkt til samtykkespørsmålet vil kunne overprøves av retten i tråd med det som ellers gjelder etter tvistemålsloven og straffeprosessloven.

Komiteen har merket seg at taushetsplikten for enhver som utfører tjeneste eller arbeider for Riksrevisjonen, er noe mer omfattende enn det som følger av taushetspliktbestemmelsene som gjelder for forvaltningen generelt.

Bestemmelsen regulerer Riksrevisjonens forhold til lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). Av konstitusjonelle hensyn er Riksrevisjonen formelt unntatt fra sikkerhetslovens bestemmelser jf. § 2 femte ledd. Betydningen av at gradert informasjon behandles på en forsvarlig måte tilsier imidlertid at reglene i sikkerhetsloven også gis anvendelse for Riksrevisjonens behandling av slik informasjon.

Første ledd slår fast at sikkerhetslovens bestemmelser skal gjelde så langt de passer. Begrensningene vil her være de som følger av konstitusjonelle hensyn.

Av annet ledd følger at Stortinget kan fastsette hvilke bestemmelser i sikkerhetsloven eller forskrifter gitt i medhold av denne som skal gjelde for Riksrevisjonen. Forholdet til sikkerhetsloven er regulert i instruks om Riksrevisjonens virksomhet.

Komiteen har ingen merknader til § 16.

Første ledd slår fast Riksrevisjonens rett til å behandle alle typer personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 8 første ledd og § 9 første ledd bokstav b. Det følger av personopplysningsloven § 28 første ledd at den behandlingsansvarlige ikke skal lagre personopplysninger lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen.

Av annet ledd følger at Riksrevisjonen er unntatt fra enkelte bestemmelser i personopplysningsloven når behandlingen skjer som ledd i kontrollvirksomheten. Unntakene omfatter bestemmelsen om innsyn (§ 18), regler om retting/sletting/supplering/sperring av eget tiltak (§ 27) og fritak for regler om meldeplikt og konsesjon (§§ 31 og 33). For Riksrevisjonens øvrige behandling av personopplysninger gjelder personopplysningsloven i sin helhet, jf. forskrift til personopplysningsloven § 1-1.

Komiteen har ingen merknader til § 17.

Dokumentoffentlighet skal gjelde i Riksrevisjonen og offentlighetsloven gjelder så langt den passer. Bestemmelsen avløser § 1 i midlertidig instruks om offentlighet for Riksrevisjonen.

Stortinget kan gi utfyllende regler om offentlighetslovens anvendelse for Riksrevisjonen, herunder fastsette hvilke forskrifter gitt i medhold av offentlighetsloven som skal gjelde for Riksrevisjonen. Slike regler vil bli gitt i instruks om Riksrevisjonens virksomhet, og vil videreføre gjeldende regler i midlertidig instruks om offentlighet for Riksrevisjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at spørsmålet om utsatt offentlighet drøftes særskilt i Riksrevisjonens oversendelse av forslag til ny lov av 19. desember 2000 kapittel 8. Ut fra de erfaringer en nå har med gjeldende regelverk knyttet til offentlighet omkring Riksrevisjonens kontrollvirksomhet, er flertallet kommet til at det er behov for å innføre en bestemmelse om utsatt offentlighet i den nye loven for Riksrevisjonen. En slik bestemmelse innebærer ikke et varig unntak fra offentlighet, men kun en utsettelse av tidspunktet for når offentlighet inntrer.

Som et ledd i revisjons- og kontrollvirksomheten har Riksrevisjonen bl.a. rett til å få oversendt interne dokumenter i forvaltningen. Hvis forvaltningens dokumenter automatisk blir offentlige som en følge av at de oversendes Riksrevisjonen, vil flertallet peke på at dette vil kunne skape problemer både for forvaltningen og Riksrevisjonen. En konsekvens kan være at revidert virksomhet vil være tilbakeholden med å oversende interne dokumenter til Riksrevisjonen, noe som i tilfelle vil skape store problemer for Riksrevisjonens revisjons- og kontrollarbeid.

Flertallet viser til at bred omtale av forhold som viser seg å ha en naturlig forklaring, eller en ufullstendig gjengivelse av kritiske spørsmål reist under Riksrevisjonens forberedende behandling, kan medføre at sentralforvaltningen må bruke betydelige ressurser på å ta til motmæle og sikre en avklaring. På bakgrunn av Riksrevisjonens sentrale posisjon i norsk samfunnsliv, kan det som oppfattes som kritikk derfra, ha en sterk virkning. Videre kan det være vanskelig å oppnå tilsvarende publisitet når det gjelder beriktigelser, fordi dette ikke alltid vil bli oppfattet som interessant stoff av pressen. Allmennheten kan derfor lett bli sittende igjen med et feilaktig inntrykk av at det er blitt påvist kritikkverdige forhold i angjeldende forvaltningsorgan.

Med henvisning til ovenstående fremmer flertallet derfor følgende forslag til § 18 annet ledd:

"§ 18 annet ledd skal lyde:

For saksdokumenter som er utarbeidet av eller til Riksrevisjonen i saker som den vurderer å legge fram for Stortinget som ledd i den konstitusjonelle kontroll, skal offentlighet først inntre når saken er mottatt i Stortinget. Riksrevisjonen varsler vedkommende forvaltningsorgan om at saken er av en slik art. Er en slik sak ferdigbehandlet uten at den vil bli oversendt Stortinget, inntrer offentlighet når Riksrevisjonen har varslet vedkommende forvaltningsorgan om at saken er ferdigbehandlet."

Annet ledd i forslaget fra Riksrevisjonen blir etter dette tredje ledd.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen så snart som mulig om å komme med forslag til en endring i offentlighetsloven tilsvarende § 18 annet ledd i forslaget til lov om Riksrevisjonen, jf. Innst. O. nr. 54 (2003-2004)."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg de argumentene som anføres for å innføre en ordning med utsatt offentlighet slik at saksdokumenter som er utarbeidet av eller til Riksrevisjonen i saker som den vurderer å legge fram for Stortinget som en del av den konstitusjonelle kontroll, først blir offentlige idet saken er mottatt i Stortinget. Etter disse medlemmers syn er spørsmålet mer sammensatt. Pressens mulighet for innsyn i, og omtale av, saker Riksrevisjonen arbeider med, vil kunne bidra til at personer som sitter inne med informasjon relevant for Riksrevisjonens kontroll, får mulighet til å gjøre Riksrevisjonen oppmerksom på dette slik at Riksrevisjonen kan velge å benytte informasjonen. Disse medlemmer vil understreke at det kreves svært sterke argumenter for å begrense offentlighetens innsyn i saker, enten det er snakk om en begrensning i tid i form av en utsettelse eller en begrensning i form av at noen dokumenter unntas offentlighet. Til tross for at flertallet i sine merknader peker på flere mulige fordeler ved utsatt offentlighet, er summen av argumentene etter disse medlemmers syn ikke tungtveiende nok til å forsvare en slik begrensning i dette tilfellet. Disse medlemmer går derfor inn for en videreføring av dagens praksis på dette området og går imot flertallets forslag til § 18 annet ledd.

For at Riksrevisjonen skal fylle sin rolle som Stortingets kontrollorgan er det avgjørende at ingen kan stille spørsmål ved tjenestemennenes habilitet i forhold til den virksomheten vedkommende reviderer og kontrollerer. Etter første ledd kan derfor ikke tjenestemannen ha en tilknytning til den reviderte/kontrollerte virksomheten som svekker vedkommendes uavhengighet eller objektivitet ved gjennomføring av oppgavene.

Bestemmelsen omfatter alle som utfører tjeneste eller verv for Riksrevisjonen og regulerer den enkeltes faktiske uavhengighet. Videre omfattes andre forhold som kan svekke omverdenens tillit til revisjonens/kontrollens utførelse. Det som må være avgjørende, er nærheten og avhengigheten mellom Riksrevisjonens tilsatte og sentrale tjenestemenn i den reviderte virksomheten.

Tilsvarende vil det kunne foreligge inhabilitet dersom vedkommendes nærstående har en slik tilknytning til revidert eller kontrollert virksomhet, dets ansatte eller tillitsmenn, som nevnt ovenfor. Den enkelte har plikt til selv å vurdere om det foreligger forhold som tilsier at vedkommende ikke kan utføre kontroll- eller revisjonsoppgaver for Riksrevisjonen.

Annet ledd fastsetter hvem som skal anses som nærstående.

Etter tredje ledd gis forvaltningslovens habilitetsbestemmelser i §§ 6 til 9 første ledd anvendelse for riksrevisorene og Riksrevisjonens tjenestemenn ved behandlingen av administrative saker.

Habilitetsreglene for revisjons- og kontrolloppdrag i Riksrevisjonen etter første og annet ledd er bygd opp etter tilsvarende bestemmelser i revisorloven. Ved behandlingen av administrative saker etter tredje ledd vil forvaltningslovens regler om habilitet få anvendelse. Dette innebærer bl.a. at regelen om avledet inhabilitet i forvaltningsloven § 6 tredje ledd kommer til anvendelse i slike saker. En slik regel vil imidlertid ikke være hensiktsmessig for revisjons- og kontrollarbeid etter første ledd da det her ikke treffes "avgjørelser" i forvaltningslovens forstand. I tillegg vil en regel om avledet inhabilitet være vanskelig å praktisere ettersom Riksrevisjonen ikke har noe annet organ å overlate saken til. Nærmere prosessuelle regler om habilitetsspørsmål i revisjons- og kontrollsaker forutsettes regulert ved interne retningslinjer.

Komiteen har ingen merknader til § 19.

I § 20 første ledd foreslås det at lov om Riksrevisjonen trer i kraft 1. januar 2004. Det tas sikte på at en instruks om Riksrevisjonens virksomhet, fastsatt med hjemmel i lovens § 3, trer i kraft fra samme tidspunkt.

Når det gjelder Riksrevisjonens overtakelse av revisjonen av regnskapene til Den Norske Stats Husbank og Lånekassen for utdanning, jf. § 21 nr. 3 og 7, foreslås det av praktiske årsaker at lovendringene først trer i kraft 1. januar 2005. Tilsvarende ikrafttredelsestidspunkt foreslås for lovendringene som innebærer at Riksrevisjonen fraskriver seg revisjonsansvaret i stiftelser, jf. § 21 nr. 5 og nr. 15.

I annet ledd er det presisert at Riksrevisjonen overtar/fraskriver seg revisjonen fra og med regnskapsåret 2005. Revisjonen av regnskapene til og med 2004 gjennomføres som tidligere.

Komiteen har følgende merknad til ikraftsettingstidspunktet:

§ 20 første ledd skal lyde:

"Loven trer i kraft 1. juli 2004, med unntak av § 21 nr. 3, 5, 7 og 14 som trer i kraft 1. januar 2005."

I § 21 foreslås det en rekke endringer i andre lover som følge av forslaget til ny lov om Riksrevisjonen. Forslagene til endringer må også ses i sammenheng med Riksrevisjonens forslag til ny lov og instruks for Riksrevisjonen av 19. desember 2000 der bakgrunnen for enkelte av endringene er nærmere omtalt.

Den nye loven om Riksrevisjonen vil erstatte den tidligere revisjonsloven av 18. februar 1918. I nr. 1 foreslås derfor at denne loven oppheves fra det tidspunktet den nye loven trer i kraft.

Forslagene om å oppheve § 12 første ledd og endringen av § 14 har sin bakgrunn i Riksrevisjonens forslag om at Riksrevisjonens desisjonsmyndighet overfor regnskap avlagt av A/S Vinmonopolet opphører. Kontrollen med forvaltningen av statens interesser i selskapet er imidlertid foreslått videreført og lovfestet.

§ 12 første ledd fastsetter i dag at selskapets regnskaper føres etter skjemaer som godkjennes av Riksrevisjonen, noe som er overflødig ved en endring av Riksrevisjonens myndighet som foreslått. Gjeldende § 14 omhandler Riksrevisjonens desisjonsmyndighet. Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser og adgang til å foreta undersøkelser mv. i selskapet og heleide datterselskaper foreslås i stedet innarbeidet i § 14 i tråd med forslagene til tilsvarende bestemmelser i annen særlovgivning, jf. merknadene til nr. 9 til 14 nedenfor. Omfanget av Riksrevisjonens kontroll vil gjennom den innarbeidede henvisningen i § 14 dermed gå fram av lov om Riksrevisjonen og instruks fastsatt av Stortinget.

Gjeldende § 12 tredje ledd fastsetter at Riksrevisjonen skal varsles om møter i bedriftsforsamlingen. Denne bestemmelsen blir overflødig som følge av de endringene som foreslås i § 14. Regler om plikt til å varsle Riksrevisjonen om bedriftsforsamlingsmøter mv. i selskaper som er heleid av staten er foreslått innarbeidet i lov om Riksrevisjonen § 13.

Riksrevisjonen har i sitt forslag til ny lov og instruks foreslått at Riksrevisjonen overtar revisjonen av Husbankens regnskap og forvaltning. Forslaget krever en endring av § 8 tredje ledd annet punktum i lov om Den Norske Stats Husbank. Endringen trer i kraft 1. januar 2005, med virkning fra og med regnskapsåret 2005.

Forslaget til ny lov om Riksrevisjonen innebærer bl.a. at Riksrevisjonens avgjørelsesmyndighet i regnskapssaker opphører og at Riksrevisjonen ikke lenger skal treffe endelig beslutning om å gjøre ansvar gjeldende mot tjenestemenn, sml. lov om statens revisionsvæsen §§ 1 litera c og 8. En naturlig følge av dette er at Riksrevisjonen heller ikke skal kunne nedsette et pådratt erstatningsansvar eller la det falle bort slik lov om ansvar og garanti for statens oppkrevere og regnskapsførere § 1 annet ledd gir hjemmel til. Bestemmelsen må derfor endres på dette punkt, slik at det bare er Kongen som kan treffe denne type vedtak.

Riksrevisjonens kontroll med og revisjon av stiftelser er ikke foreslått videreført i ny lov om Riksrevisjonen. Stiftelsesloven 23. mai 1980 nr. 11 § 11 tiende ledd åpner for at Riksrevisjonen i visse tilfeller kan velges til revisor i stiftelser. Dette vil ikke lenger være aktuelt og bestemmelsen kan derfor oppheves. En tilsvarende bestemmelse er videreført i stiftelsesloven 15. juni 2001 nr. 59 § 43 fjerde ledd. Denne loven har imidlertid ennå ikke trådt i kraft. Det er derfor nødvendig også å foreta en oppheving av § 43 fjerde ledd i den nye stiftelsesloven, jf. også Ot.prp. nr. 15 (2000-2001) om lov om stiftelser. Endringene trer i kraft 1. januar 2005 og med virkning for regnskapene fra og med 2005.

Forslaget til endring av tjenestemannsloven § 6 nr. 1 første punktum må ses i sammenheng med forslaget til § 5 annet ledd i lov om Riksrevisjonen, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Forholdet til tjenestemannsloven §§ 2-5 er særskilt regulert i forslaget til lov om Riksrevisjonen. Riksrevisjonen må derfor fjernes fra oppramsingen av institusjoner i tjenestemannsloven § 6 nr. 1 første punktum.

Riksrevisjonen har i sitt forslag til ny lov og instruks foreslått at Riksrevisjonen overtar revisjonen av Lånekassens regnskap og forvaltning. Forslaget krever endring av § 13 fjerde ledd tredje punktum i lov om utdanningsstøtte til elever og studenter. Riksrevisjonens tilsynsoppgave etter paragrafens første punktum blir samtidig overflødig og foreslås derfor tatt ut av bestemmelsen. Endringen trer i kraft 1. januar 2005, med virkning fra og med regnskapsåret 2005.

Endringen i lov om Norges Bank § 2 fjerde ledd annet punktum består i at det i loven innarbeides en referanse til lov om Riksrevisjonen i tillegg til den referansen som allerede står til instruks fastsatt av Stortinget. Loven vil sammen med instruks danne grunnlaget for Riksrevisjonens kontroll. Rammene for Riksrevisjonens kontroll med banken går i dag fram av Instruks for Riksrevisjonens kontroll vedrørende Norges Bank, fastsatt av Stortinget 10. april 1987. Det tas sikte på at regler om Riksrevisjonens kontroll med banken i stedet blir innarbeidet i en felles instruks om Riksrevisjonens virksomhet.

Særlovgivningen inneholder en rekke bestemmelser om Riksrevisjonens kontroll med selskaper mv. Det foreslås at disse bestemmelsene endres slik at de mer konkrete bestemmelsene om Riksrevisjonens kontroll, innsynsrett, rett til deltakelse på generalforsamlingsmøter og til selv å foreta undersøkelser i selskapene osv. kun går fram av lov om Riksrevisjonen og instruks fastsatt av Stortinget. I de aktuelle bestemmelsene i særlovgivningen foreslås det i stedet innarbeidet en referanse til det nye regelverket. Dermed vil en unngå at det oppstår utilsiktede ulike formuleringer om Riksrevisjonens kontroll i særlovgivningen og lov om Riksrevisjonen/instruks fastsatt av Stortinget. Særlovgivningen omfatter per i dag statsforetaksloven § 45, lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond § 34, lov om studentsamskipnader § 14 annet ledd, lov om Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland § 20 og aksjeloven/allmennaksjeloven § 20-6. Det er derfor i § 21 nr. 9 til 14 foreslått endringer som nevnt i disse bestemmelsene.

Utfyllende bestemmelser til Riksrevisjonens kontroll etter særlovgivningen går i dag bl.a. fram av Instruks for Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i statsbedrifter, aksjeselskaper og enkelte organer mv. organisert ved særskilt lov og Instruks om Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av virksomheter organisert etter lov om statsforetak av 30. august 1991, vedtatt av Stortinget hhv. 27. mai 1977 og 10. mars 1992. Det vil bli fastsatt en ny instruks om Riksrevisjonens virksomhet, som bl.a. vil presisere bestemmelsene i loven når det gjelder Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i selskaper, statsforetak og andre selvstendige rettssubjekter der staten har eierinteresser og Riksrevisjonens adgang til å foreta undersøkelser mv. i disse. I tråd med det som gjelder i dag, vil kontrollen også omfatte heleide datterselskap til slike selskaper m.m. Instruksen vil videre inneholde regler om Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i deleide selskaper. Tidligere instrukser vil bli opphevet når ny instruks trer i kraft.

Komiteen mottok 9. februar 2004 brev fra Riksrevisjonen om "supplering vedrørende endringer i andre lover". Her heter det bl. a.:

"Etter oversendelsen av det reviderte lovforslaget, har Stortinget vedtatt lov om Innovasjon Norge, jf. lov 19. desember 2003 nr. 130, som trådte i kraft 1. januar 2004. Samtidig med at denne loven trådte i kraft, ble lov 3. juli 1992 nr. 97 om Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond opphevet.

Lov om Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond § 34 om Riksrevisjonens kontroll er foreslått endret i forslaget til ny lov om Riksrevisjonen § 21 nr. 10. Siden loven er opphevet, faller forslaget bort.

Lov om Innovasjon Norge inneholder i § 36 en bestemmelse om Riksrevisjonens kontroll som svarer til det som i dag gjelder for statsforetak, jf. statsforetaksloven § 45. For å få samsvar med systematikken og lovteknikken som følger av forslaget til ny lov om Riksrevisjonen, bør også denne bestemmelsen endres i forbindelse med vedtakelsen av den nye loven.

På denne bakgrunn foreslår vi at det i forslaget til lov om Riksrevisjonen § 21 foretas følgende endringer:

Nr. 10 fjernes fra listen over endringer i andre lover. Nåværende nr. 11, 12 13, 14 og 15 blir nye nr. 10, 11, 12, 13 og 14.

Det innarbeides et nytt nr. 15 med følgende ordlyd:

15. I lov 19. desember 2003 nr. 130 om Innovasjon Norge skal § 36 lyde:

Riksrevisjonen fører kontroll med forvaltningen av statens interesser og kan foreta undersøkelser mv. i selskapet og heleide datterselskap etter lov....... om Riksrevisjonen og instruks fastsatt av Stortinget."

Komiteen viser til Riksrevisjonens brev av 9. februar 2004. Rekkefølgen i endringer av andre lover innarbeides i henhold til Riksrevisjonens forslag.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 136 (2003-2004) om instruks om Riksrevisjonens virksomhet. Som følge av forslaget om et annet punktum i § 5 annet ledd, endres helseforetaksloven § 45 tilsvarende særlovgivningen for øvrig.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til § 21.

Forrige kapittelNeste kapittel