2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) omhandler endring av to lover. Dette gjelder lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) og lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven). Proposisjonen er et relativt omfattende lovarbeid med oppdatering av norsk konkurranselovgivning, og omfatter i overkant av 250 sider i proposisjonsform i tillegg til NOU på samme størrelse (NOU 2003:12).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser revisjon og oppdatering av dette lovverket som en viktig og nødvendig sak. I tillegg til det forarbeidet som er gjort i forbindelse med proposisjonen, har komiteen gjennomført en bred høring om saken hvor en rekke organisasjoner har vært til stede.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at konkurranseloven og den politikk som føres på området skal sikre at aktørene i markedet konkurrerer om å tilby forbrukerne de beste produktene, pris og kvalitet tatt i betraktning. Sett fra et slikt ståsted er det viktig at man har både en lov og et konkurransetilsyn som følger med i utviklingen - og at man har de nødvendige ressurser til å gjøre et kvalitativt godt arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at på et overordnet plan er spørsmålet man må stille seg i forhold til hvordan en ny konkurranselov skal være i hvilken grad den skal være "streng" eller "mild".

Flertallet merker seg at Regjeringen har lagt seg på en relativt streng linje. Flertallet støtter dette som hovedprisnipp. Imidlertid må det være klart at samtidig med ønsket om en streng konkurranselov - for å sikre forbrukernes rettigheter gjennom virksom konkurranse - ønsker flertallet å sikre alminnelig rettssikkerhet for virksomheter og individer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker primært å utsette behandlingen av Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) til de forslagene som Regjeringen har foreslått og som ikke er behandlet i Konkurranselovutvalget, har vært ute på høring og er nærmere utredet. Dette gjelder spesielt forslaget om en generell mulighet til å gripe inn i markeder for å fremme konkurranse (§ 14). Disse medlemmer registrerer også at Regjeringen har avveket fra det bredt sammensatte utvalgets innstilling på flere punkter. Dette gjør at det er vanskelig å se hvilke konsekvenser enkelte forslag har.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) konkurranseloven sendes tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen ikke har tatt opp i proposisjonen spørsmål som ikke har blitt behandlet i Konkurranselovutvalget eller i høringsbrevet da proposisjonen ble sendt på høring. Imidlertid har Regjeringen på enkelte punkter valgt løsninger som ikke er blitt foreslått av utvalgets flertall eller dets mindretall. Regjeringen er selvfølgelig på ingen måte forpliktet til å følge forslag fra offentlige ekspertutvalg i utarbeidelsen av sine lovforslag til Stortinget.

Flertallet vil påpeke at når det gjelder § 14 om konkurransefremmende tiltak, så ble det foreslått av et mindretall på 5 medlemmer av utvalget, se pkt. 4.7 i NOU 2003:12 Ny Konkurranselov. Flere høringsinstanser uttalte seg om forslaget, se pkt. 6.5.8 i proposisjonen. Både Landsorganisasjonen i Norge, Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet var positive til forslaget.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at deler av det foreslåtte lovverket avviker betydelig eller er helt nytt i forhold til forslagene i Graver-utvalget. Graver-utvalgets innstilling dannet grunnlaget for departementets høringer, således har betydelige deler av det foreslåtte lovverket ikke vært på tilstrekkelig høring.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Maktutredningen har påpekt at avdemokratisering i økende grad skjer gjennom at tilsyn og domstoler får mer makt på bekostning av organer som står til ansvar for folket gjennom valg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringens forslag til ny konkurranselov faller godt inn i dette mønsteret, gjennom å overlate sentrale grenseoppganger til rettspraksis, og at tilsynet gis større frihet i forhold til departementet, spesielt gjennom et vidtrekkende mandat, samt lovtekstens § 8 "Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker".

Dette er en avpolitisering som disse medlemmer vil gå mot, og viser derfor til forslag til ny formålsparagraf. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis øvrige forslag i innstillingen.

2.2 Lovens formål

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at § 1 slår fast at lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets resurser. Dette er ingen vesentlig endring i forhold til tidligere lovtekst og innebærer liten realitetsforskjell i forhold til tidligere.

Flertallet mener at det er et behov for å inkludere forbrukerpolitiske mål i konkurranselovens formålsbestemmelse. Det er viktig å presisere at hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser skal være i forbrukernes interesse. På denne måte kommer effektivisering i konkurransen til samfunnets nytte gjennom bedre utvalg, høyere kvalitet og lavere pris. Å fremme konkurranse skal bidra til å fremme forbrukerhensyn, og erfaring tilsier at forbrukerhensyn blir ivaretatt best i markeder med konkurranse.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

"Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)

§ 1 Lovens formål skal lyde:

Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ellers merket seg at Forbrukerrådet har kommet med ønske om å få forbrukerhensyn inn i lovens formålsparagraf. Forbrukerhensyn ligger allerede i de operative bestemmelsene, blant annet § 10.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener derfor at ytterligere presisering ikke er nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at ikke alle områder er egnet for konkurranse. Eksempler på dette er helse, omsorg, utdanning og offentlig forvaltning. På disse områdene vil samfunnsmessige hensyn være overordnet konkurranse og bli bestemt utfra politiske valg. Disse medlemmer mener at den politiske styringen må beholdes og utvikles, ikke reduseres. Disse medlemmer viser for eksempel til prinsippet om anbudsutlysning for tjenesteproduksjon, hvor det er unntak for helse- og sosialsektoren. Disse medlemmer understreker at en slik avgrensning ikke er i strid med de forpliktelser Norge har gjennom EØS-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)

§ 1 Lovens formål skal lyde:

Lovens formål er å fremme virksom konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom konkurranse der forholdene ligger til rette for det og konkurranse ikke kommer i konflikt med viktige samfunnsmessige hensyn."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at konkurranseloven regulerer konkurranse mellom foretak, og ikke hvorvidt offentlige tjenester som helse og omsorg, utdanning og offentlig forvaltning skal eksponeres for konkurranse.

Flertallet viser videre til at dersom storting eller regjering mener at bestemte varer eller tjenester ikke bør omsettes i markeder med konkurranse, så må de positivt bestemme dette gjennom lovgivning. Dette er gjort på en rekke områder. For eksempel er kommuner gitt en rett og plikt til å sørge for undervisning i grunnskolen. Vinmonopolet er gitt en enerett til detaljomsetning av en del alkoholholdige drikker. I slike tilfeller vil enten konkurranseloven ikke komme til anvendelse fordi tjenestene ikke blir produsert av et foretak, eller de spesielle reguleringslovene vil gå foran konkurranseloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i forbindelse med denne paragraf og øvrige paragrafer i loven gi sin subsidiære støtte til proposisjonen/regjeringspartiene, dersom intet annet er anført spesifikt i merknad.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til den foreslåtte formålsparagrafen, hvor det heter at "Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser". Disse medlemmer påpeker at konkurranse kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er relle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som utviklingskraft.

Disse medlemmer understreker at konkurranse er et virkemiddel med klare begrensninger, særlig i forhold til fordeling eller miljøhensyn, men i flere tilfeller også i forhold til effektivitetshensyn. Lovens formål bør synliggjøre dette.

Disse medlemmer vil peke på at det er fornuftig at mange sentrale samfunnsområder ivaretas gjennom offentlig drift. Dette er områder der det er positive effekter som ikke verdsettes i et marked, som f.eks. utdanning, helse, infrastruktur og forsvar. Som eksempel kan disse medlemmer nevne at ifølge WHO drives norsk helsevesen mye mer effektivt enn det konkurransebaserte helsevesenet i USA.

Disse medlemmer viser også til at konkurranse ikke sikrer rettferdig fordeling. Sammen med manglende evne til å korrigere for positive og negative effekter som ikke verdsettes i markedet, betyr dette at politisk kontroll med konkurransereguleringen er nødvendig.

Disse medlemmer understreker at på de områder hvor det åpnes for konkurranse, bør konkurransereglementet være strengt. I motsatt fall vil store markedsaktører søke å tilrive seg markedsmakt som vil brukes til å øke egen profitt, på bekostning av mindre aktører og særlig forbrukerne. Dette vil også medføre et tap for samfunnet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 1 Lovens formål skal lyde:

Lovens formål er å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser."

Disse medlemmer understreker at konkurranseregelverket må vurderes i forhold til den reelle konkurransesituasjonen. I de tilfeller det norske markedet er en integrert del av et internasjonalt marked, må det få konsekvenser for konkurransemyndighetenes vurdering. Disse medlemmer påpeker allikevel at transaksjonskostnader og flaskehalsproblematikk i regelen vil medføre at det norske markedet ikke er tilstrekkelig integrert i internasjonale markeder, slik at det norske markedet i utgangspunktet må regnes som et avgrenset marked.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener forslaget til ny konkurranselov i sterk grad er et uttrykk for Regjeringens syn på næringsnøytralitet og fri konkurranse uavhengig av samfunnsøkonomiske forhold.

Dette medlem mener prinsippet om næringsnøytralitet må vike til fordel for satsing på klart definerte områder, som for eksempel marine næringer, skipsfart, verftsindustri, energi, olje og gass, reiseliv, matproduksjon, treforedling og IKT.

I tilknytning til konkurranseloven ønsker dette medlem derfor blant annet å videreføre de lovfestede unntakene fra konkurransereglene for primærnæringene (både innen jordbruk, skogbruk og fiske), prosjektsamarbeid mellom små foretak og prosjektsamarbeid om utvikling og innovasjon.

2.3 Adferdsreglene

Komiteen merker seg at det i proposisjonen er lagt opp til at adferdsreglene harmoniseres med EØS-regelverkets artikkel 53 og 54. Dette vil gjøre at man kan benytte EU- og EØS-retten som en tung rettskilde i arbeidet med norsk konkurransepolitikk og rettsavgjørelser i denne forbindelse. Det er rimelig å anta at parallelle anvendelser av loven vil gjøre det enklere for næringslivet, og at man får likere rammebetingelser, samtidig som EØS-avtalen setter en del begrensninger for særnorsk praksis.

Komiteen tror at det vil være en stor fordel at man i det norske rettsapparatet og i Konkurransetilsynet, vil kunne dra nytte av den brede rettspraksis og de rettskilder som vil følge av dette. Som overordnet mål for lovarbeidet støtter derfor komiteen en tilnærming til det europeiske regelverket.

Komiteen mener imidlertid det i forbindelse med noen enkeltbestemmelser bør knyttes spesielle kommentarer. Dette gjelder bl.a. § 10 Forbud om konkurransebegrensende samarbeid (ref. artikkel 53 EØS). I denne paragrafen omtales muligheter for såkalt "gruppefritak" fra regelverket. Det kan være fritak for eksempel i forbindelse med følgende områder: Vertikale avtaler, forsknings- og utviklingsavtaler, teknologioverføring, motorvogner, linjefart og luftfart.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det å gi unntak til enkelte av disse gruppene vil være mer beskyttelse til næringsaktører enn til fordel for forbrukerne. Spesielt vertikale avtaler kan være problematiske og konkurransebegrensende. For slike bør terskelen for mulighet for gruppefritak heves. Etter flertallets mening bør det være slik at de som ønsker vertikale avtaler må sannsynliggjøre/bevise at den avtalen de ønsker fritak for ikke er skadelig for forbrukerne.

Flertallet mener videre at gruppefritak for motorvogner og luftfart også i hovedsak er mer til beskyttelse av næringsaktører enn til fordel for forbrukerne. Derfor bør man som hovedregel være svært restriktive med å gi gruppefritak på disse felt, utover det som følger av EØS-avtalen, jf. EØS-konkurranseloven § 7 andre ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at representanter for "bygdeservice" og "maskinringene" har vært på høring og fremlagt synspunkter om at de må unntas fra konkurranseloven. "Bygdeservicene" og "maskinringene" er prissamarbeid og organisatorisk samarbeid mellom bønder og skogbrukere om en rekke forskjellige tjenester til kommuner, bedrifter, privatpersoner, borettslag, idrettslag osv. De enkelte aktører er selvstendige næringsdrivende, men går sammen under en felles "paraplyorganisasjon". Disse tilbyr alt fra snømåking til gartnertjenester og snekring etc. Disse medlemmer mener at som utgangspunkt bør det ikke gis unntak fra konkurransebestemmelsene. Dette er åpenbart virksomhet hvor det av hensyn til forbrukeren er ønskelig med konkurranse. Dersom for eksempel en kommune, et borettslag eller privatpersoner ønsker å legge ut snøbrøyting eller gartnertjenester på anbud, vil "bygdeservice" som den dominerende (i mange tilfeller eneste) tilbyder selv kunne sette prisen. Disse medlemmer forutsetter at man i slike sammenhenger skal gripe inn.

Komiteen viser til at § 11 omhandler forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling (ref. artikkel 54 i EØS). Både §§ 11 og 10 er nært knyttet til § 3 som vil hjemle et generelt unntak fra loven for arbeids- og ansettelsesvilkår. Dette unntaket vil bl.a. sørge for at vi fortsatt kan ha fagorganisasjoner som forhandler lønns- og arbeidsvilkår i Norge. Komiteen støtter dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at § 3 annet ledd omtaler landbruks- og fiskeripolitikken. Disse næringene har i tidligere utgaver av konkurranseloven hatt en klar formulering om at de skal ha unntak fra konkurranseloven. Dette endres nå til at Kongen skal gi unntak som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.

Hjemmelsgrunnlaget

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det fra landbruksnæringen er påpekt at hjemmelsgrunnlaget for primærnæringsunntaket ikke gir en tilstrekkelig sikkerhet for en videreføring av unntaket for landbrukssamvirket. Lovforslaget i NOU 2003:12 hadde ikke inntatt noe spesifikt unntak for landbruk og fiske. Det var her kun omtalt at det kunne fastsettes en forskrift dersom man fortsatt ønsket å unnta primærnæringene fra konkurranseloven. Regjeringens lovforslag har imidlertid nedfelt en bestemmelse som pålegger Kongen en plikt til å fastsette de unntak som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Forslaget åpner imidlertid for at denne myndigheten kan delegeres til departementet.

Flertallet er av den oppfatning at denne kompetansen er av så grunnleggende betydning for utformingen av landbruks- og fiskeripolitikken, at unntaksbestemmelsene må fastsettes av Kongen i statsråd. Flertallet foreslår derfor en presisering i lovforslagets § 3 annet ledd annet punktum om at myndigheten til å fastsette de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige for å gjennomføre landsbruks- og fiskeripolitikken, skal ligge til Kongen i statsråd. Flertallet vil i denne sammenheng også peke på at hovedtrekkene i landbruks- og fiskeripolitikken vil bli fastsatt av Stortinget gjennom lovvedtak og behandlingen av næringsavtalene. Ovennevnte vil bidra til å sikre stabile rammevilkår for primærnæringene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil også understreke viktigheten av det premisset som er lagt i odelstingsproposisjonen kap. 4.4.4 der det heter at:

"[i]nnholdet i landbruks- og fiskeripolitikken skal imidlertid ikke endres gjennom endringer i konkurranselovgivingen."

Disse medlemmer legger derfor til grunn at konkurransepolitikken ikke skal overstyre landbruks- og fiskeripolitikken.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 3 annet ledd annet punktum skal lyde:

Kongen i statsråd skal ved forskrift fastsette de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken."

Unntaksforskriften

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til forslaget til forskrift om unntak for primærnæringene som Arbeids- og administrasjonsdepartementet har sendt på høring. Forslaget medfører at sektormyndighetene, innenfor rammene som er gitt av Stortinget, fastlegger det reelle omfanget og innholdet av unntaket gjennom de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter og avtaler mellom staten og næringsorganisasjonene. Slik dette forslaget til unntaksforskrift er utformet, skapes det en vesentlig klarere grense mellom hva som omfattes av unntaket og hva som faller utenfor, sammenlignet med unntaksbestemmelsen i gjeldende konkurranselov § 3 8. Denne klargjøringen skjer gjennom sektormyndighetenes reguleringer, som blant annet fastsetter hvilke produkter og hvilke former for atferd som unntaket dermed vil omfatte. Dette vil også bidra til at de aktuelle foretak lettere vil være i stand til å vurdere om den virksomheten de driver, er i overensstemmelse med konkurransebestemmelsene. Disse medlemmer vil understreke at en derved også gir et viktig bidrag til å tydeliggjøre skillet mellom konkurransemyndighetenes og sektormyndighetenes kompetanse.

Disse medlemmer viser til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet datert 12. februar 2004, jf. vedlegg.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av at primærnæringene gis unntak fra både §§ 10 og 11 i forslaget til ny lov. Forbud mot blant annet prissamarbeid og markedsdeling i § 10 og markedsregulerende tiltak i § 11, nødvendiggjør unntak fra begge disse bestemmelsene.

Skogbruket

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg uttalelser fra skogbruksnæringen om at forslaget til nye konkurransebestemmelser kan hindre en videreføring av skogeierforeningenes viktige rolle for gjennomføring av skogpolitikken. Flertallet legger derfor til grunn at landbruksmyndighetene fastsetter de bestemmelser som er nødvendig for å sikre en slik videreføring. En er kjent med at Landbruksdepartementet arbeider med et forslag til ny skoglov. Flertallet ber om at skogeierforeningenes rolle sikres gjennom det lovforslag som fremmes for Stortinget.

Grøntsektoren

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også vise til at det ikke er noen markedsregulator i grøntsektoren, og at det således er få reguleringer knyttet til samarbeidstiltak innen denne delen av landbruksnæringen. Flertallet understreker betydningen av en videreføring av samarbeidet om pris, produktkvalitet etc. innen denne sektoren som er nødvendig for å oppnå de landbrukspolitiske målsettinger for grøntnæringen. Det legges til grunn at landbruksmyndighetene, i samråd med jordbrukets organisasjoner, fastsetter det regelverk som er nødvendig i denne sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det i gjeldende lov er gitt unntak fra forbudsbestemmelsene når det gjelder samarbeid om omsetning av jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter fra produsenter eller produsentorganisasjoner innen jordbruk, skogbruk og fiske. Disse medlemmer viser til at primærnæringene preges av mange små produsenter, og at det er viktig å sikre disse foretakene adgang til samarbeid. Det foreliggende lovforslaget tar til en viss grad høyde for dette ved å foreslå unntak gjennom forskrift, men fortsatt er det uavklart om for eksempel samvirkebasert omsetning av skogvirke vil være tillatt. Disse medlemmer viser også til at en konsekvens av loven kan bli at innkjøpssamarbeidet kan bli vanskeliggjort av loven. Disse medlemmer ønsker også å understreke viktigheten av samvirker og at disse er viktig for gjennomføringen av norsk landbrukspolitikk gjennom landbruksavtalen. Det er derfor viktig at det i konkurranselovgivningen gis mulighet til denne type organisering. Dette skaper forutsigbarhet og stabilitet i markedet. Disse medlemmer mener at dette er så sentrale elementer i distrikts- og næringspolitikken at eventuelle endringer må skje etter en mer helhetlig revidering enn det konkurranseloven legger opp til. Disse medlemmer viser til det arbeidet som pågår med forslag til samvirkelov. Disse medlemmer vil også understreke at en videreføring av dagens unntak i den nye konkurranseloven, ikke innebærer et unntak fra forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling i markedet, eller andre bestemmelser i loven.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 10 tredje ledd skal lyde:

Bestemmelsene i første og annet ledd får ikke anvendelse på avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom produsenter eller produsentorganisasjoner i jordbruk, skogbruk eller fiske i tilknytning til:

a) salg eller levering av norske jordbruks-, skogbruks- eller fiskeriprodukter

b) innkjøp av innsatsfaktorer til produksjon av produkter som nevnt i bokstav a."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at lovforslaget i Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) pålegger Kongen en plikt til å gjøre de unntak som er nødvendige for å sikre at landbruks- og fiskerinæringen kan drive i samsvar med lover og forskrifter, og de avtaler som er inngått mellom staten og organisasjonene i disse næringene. Det betyr at en regjering ikke kan bruke konkurranseloven til å styre landbruks- og fiskeripolitikken. Disse medlemmer vil understreke at forskriften som er sendt ut på høring, jf. brev av 4. februar 2004 til komiteen, sikrer dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at næringsdrivende innen landbruks- og fiskeripolitikken i så stor grad som mulig bør behandles som andre næringsdrivende. Disse medlemmer mener derfor at man i minst mulig grad skal gi unntak fra konkurranseloven på disse felt.

Disse medlemmer mener at eventuelle unntaksbestemmelser for landbruk og fiskeri kun skal brukes i helt spesielle tilfeller. Disse medlemmer vil med andre ord ha sterkere grad av konkurranse innen landbruk og fiskeri enn Regjeringens forslag. På den måten vil virksom konkurranse gi bedre kår for forbrukerne. Konkurranse innen landbruks- og fiskeriprodukter er en forutsetning for billigere og bedre produkter til forbrukerne. Den eksisterende politikken har utviklet seg fra å være en nødvendighet for sikring av forsyningssituasjonen til å være en hemsko om innovasjon, produktforbedring og kostnadskontroll. Enkeltprodusenter har i flere tilfeller møtt "veggen" når de har forsøkt å skape seg et levebrød med nisjeprodukter. I mange tilfeller har dette vært nisjeprodukter som forbrukerne har gitt stor støtte til. Disse medlemmer mener at for å sikre at forbrukernes interesser kommer i fokus må det sikres virksom konkurranse også for landbruks- og fiskeriprodukter.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)

§ 3 andre ledd skal lyde:

Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra hele eller deler av denne lov for bestemte markeder eller næringer."

Disse medlemmer mener at det bør være en streng praksis for bruk av gruppefritak, spesielt for vertikale avtaler. Med begrunnelse i lovens formål bør alle unntak fra de generelle reglene kreve mer enn at unntaket ikke forhindrer lovens formål. Det bør også kreves at unntaket er nødvendig for å oppnå lovens formål. Med et slikt krav må alle unntak begrunnes i dokumentasjon for at unntaket sikrer mer effektiv bruk av samfunnets ressurser enn et fritt marked kan gjøre. Disse medlemmer viser til forslag om ny artikkel 53 tredje ledd og de fire kumulative vilkår. Spesielt tolkningen av og bevisbyrden i forhold til disse fire vilkårene bør strammes inn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på virksomhetene som foregår i bygdeserviceforetakene og maskinringene. For at disse skal kunne fortsette å drive slik de gjør i dag, er det avgjørende med dispensasjon fra visse paragrafer i konkurranseloven, slik tilfellet også er etter dagens lov. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at også den nye konkurranseloven gir åpninger for dispensasjon, gruppefritak eller andre løsninger som legger til rette for fortsatt drift av bygdeserviceforetakene og maskinringene.

Disse medlemmer viser videre til at det under høringene er kommet innvendinger fordi forslaget til ny § 10 etterlater usikkerhet knyttet til mindre aktørers mulighet til å samarbeide om enkeltstående prosjekter som hver av dem ikke kunne klart på egen hånd. Disse medlemmer mener denne usikkerheten kan skape unødige uklarheter og problemer for små og mellomstore bedrifter. Slike bedrifters samarbeid om deltakelse i konkurranse om større prosjekter kan dessuten i mange tilfeller bidra til bredere konkurranse snarere enn å svekke konkurransen. Disse medlemmer foreslår derfor å videreføre et unntak for prosjektsamarbeid tilsvarende unntaket i gjeldende konkurranselovs § 3-5.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag til nytt fjerde ledd i § 10:

"§ 10 nytt fjerde ledd skal lyde:

Forbudet i § 10 første ledd er ikke til hinder for at to eller flere ervervsdrivende samarbeider om enkeltprosjekter og inngir felles anbud eller tilbud for felles levering av varer eller tjenester. Unntaket gjelder bare dersom det i tilbudet opplyses om hva samarbeidet går ut på og hvem som samarbeider."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at § 12 hjemler pålegg om opphør av adferd som er ulovlig i henhold til loven. Dersom det er rimelig grunn til å tro at §§ 10 eller 11 er overtrådt, og det er fare for at konkurransen utsettes for varig og uopprettelig skade, kan slike pålegg gis ved midlertidig vedtak. I tillegg vil det kunne pålegges strukturelle tiltak på samme måte som etter de nye EØS-reglene. Flertallet støtter dette.

Flertallet har merket seg at det i den nye loven vil være adgang til å treffe midlertidige vedtak når det er rimelig grunn til å anta at lovens forbud er overtrådt, og det er fare for at konkurransen utsettes for varig og uopprettelig skade. Slike vedtak skal begrunnes og kan påklages til departementet. På den måten sikres de næringsdrivendes rettsstilling også ved midlertidige vedtak. Flertallet støtter dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at som følge av det nye forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling, vil både næringsdrivende og andre som lider skade som følge av slik maktmisbruk, kunne kreve erstatning for sine tap etter alminnelige sivilrettslige erstatningsregler. Dette åpner for mer såkalt privat håndheving av konkurransereglene, jf. proposisjonens kapittel 11, og vil være et svært effektivt virkemiddel mot konkurranseskadelig atferd.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at § 10 Konkurransebegrensende avtaler ikke gjør forskjell mellom offentlige og private foretak. Hva angår innkjøpssamarbeid kan lovens konsekvens bli vidtrekkende på en rekke områder som dreier seg om felles innkjøp av medisiner, bøker og utstyr. Disse medlemmer foreslår derfor forslag til nytt siste ledd i § 10:

"§ 10 nytt femte ledd skal lyde:

Offentlig foretak unntas fra denne bestemmelse."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at prosjektsamarbeid i dagens lovverk er eksplisitt unntatt konkurranseloven. Med det nye forslaget forsvinner dette unntaket. Disse medlemmer ønsker å beholde dagens ordning, hvor det understrekes at samarbeid om utvikling er bra, men hvor det framkommer at slike prosjekter må ha en tydelig definert utviklings- eller nyhetsverdi.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 10 første ledd ny f) skal lyde:

Prosjektsamarbeid med tydelig utviklings- og innovasjonspreg unntas fra reglene a-e."

2.4 Konkurransemyndighetenes oppgaver

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet går imot forslaget om svarplikt fra politiske myndigheter i forbindelse med offentlige tiltak som kan ha konkurranseregulerende virkninger. Disse medlemmer mener at forslaget kan oppfattes som om Konkurransetilsynet gis mulighet til å overprøve offentlige reguleringer og vedtak av hensyn til konkurransen. Dette er avveininger mellom ulike hensyn i forvaltningen, noe som i mange sammenhenger innebærer en politisk vurdering.

Disse medlemmer går inn for at følgende formulering i forslag til § 9 e andre og tredje punktum strykes:

"Dersom Konkurransetilsynet krever det, skal det organ som forestår tiltaket, svare Konkurransetilsynet innen en nærmere angitt frist. I svaret skal det blant annet redegjøres for hvordan de konkurransemessige hensyn bli ivaretatt."

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 9 e skal lyde:

Påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å styrke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det av proposisjonen pkt. 5.4.1 fremgår uttrykkelig at § 9 e, siste og nest siste punktum, ikke gir tilsynet hjemmel til "å overprøve" vedkommende myndighets fullmaktskompetanse, men at formålet er å rette oppmerksomheten mot egenskaper ved den aktuelle reguleringen som kan begrense konkurransen og derved svekke muligheten for effektiv ressursbruk.

Flertallet mener at bestemmelsen medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil stryke, vil nettopp sørge for at det blir offentlighet rundt de politiske avveininger som er blitt eller skal bli foretatt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter ikke forslaget til ny § 14 om at det kan gis forskrift om å gripe inn mot avtaler, vilkår og handlinger som begrenser konkurransen. Forslaget har ikke vært ute på høring. Disse medlemmer mener dette er en generalklausul til å gripe inn fra myndighetenes side når de vanlige forbudsbestemmelsene i EU ikke strekker til og som det er vanskelig å se konsekvensene av. Disse medlemmer mener dette kan skape uforutsigbarhet om hvilke prinsipper som gjelder i norsk konkurransepolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til innstillingens pkt. 2.1 ovenfor hvor det vises til at forslaget har vært på høring.

Flertallet viser videre til at § 14 bare er en forskriftshjemmel. Dersom det er aktuelt å benytte hjemmelen, må selvfølgelig et utkast til forskriften sendes på høring. Både spørsmålet om en forskrift bør vedtas, og hvordan den i så fall skal utformes, må vurderes grundig på samme måte som ved enhver forskriftshjemmel i lovverket. En slik hjemmel gjør således ikke norsk konkurransepolitikk mer uforutsigbar.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er foreslått blant annet fra NHO at tilsynet skal drive veiledningsplikt med den hensikt å gi forhåndsavklaringer. Disse medlemmer støtter ikke dette. Kontrolløren skal ikke bidra til å legge premisser hvordan den som skal kontrolleres skal organisere sin virksomhet.

Disse medlemmer mener likevel at det skal være slik at tilsynet skal drive informasjon og rådgivning av generell karakter, men ikke gi juridisk bindende forhåndsuttalelser.

Komiteen støtter forslaget om å overføre bestemmelsen i konkurranseloven om prisinformasjon til forbrukerlovgivningen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter forslaget om at Konkurransetilsynet skal ha adgang etter konkurranseloven til å pålegge strukturelle forpliktelser. Flertallet viser blant annet til at EFTAs overvåkningsorgan og EU-kommisjonen skal få kompetanse til å pålegge strukturelle forpliktelser overfor norske foretak ved overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

2.5 Strukturreglene

Komiteen viser til at forslaget til nye strukturregler blant annet omfatter fusjonskontroll. Inngrepsvilkåret om at det skal være vesentlig begrensning av konkurransen, som skal være basis for å kunne gripe inn, er videreført i den nye loven. Komiteen merker seg at man utvider noe når det gjelder hvilke foretakssammenslutninger som man kan gripe inn overfor når det gjelder fusjoner. Det legges også til grunn at man skal kunne gripe inn i enkelte tilfeller når det gjelder minoritetserverv.

Komiteen presiserer for øvrig at det er viktig at man i utformingen av forskrifter og praksis legger til grunn at den nye loven ikke skal føre til saker som kan anses som små eller bagatellmessige ender opp med stor og omfattende byråkratisk behandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Tilsynsmeldingen (St.meld. nr. 17 (2002-2003), jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003)), og vil understreke at det er viktig at det finnes muligheter til å inngripe politisk, og at departementet fortsatt skal behandle anker.

Komiteen viser til at gjennomføringsforbudet hjemles i § 19. Det vil bli en tilstramming til beste for næringslivet ved at Konkurransetilsynet ikke skal kunne holde på med saken i altfor lang tid. Det blir lagt opp til at innen 25 virkedager etter fullstendig melding, skal man få melding om inngrep kan bli aktuelt. Komiteen støtter dette.

Når det gjelder meldeplikten for fusjoner så blir hovedregelen at alle foretaksammenslutninger av bedrifter som er definert inn under lovens virkeområde skal gi såkalt alminnelig melding. Det blir satt klare frister for at Konkurransetilsynet da har inntil 15 dager til eventuelt å pålegge såkalt fullstendig melding. Det vil også åpnes for saksbehandlingsregler som tilsier at man kan gi frivillige meldinger og forenklede meldinger i tilfeller der dette er fornuftig. Komiteen forutsetter at Regjeringen, i arbeidet med forskrifter om melding, legger opp til en størst mulig standardisering, og at melding bør kunne avgis elektronisk.

Komiteen merker seg at klargjøring og innkorting av fristene for saksbehandling er på linje med det man søker å komme frem til innen EU-området. Komiteen har registrert at det har vært tilfeller der saker innen Konkurransetilsynets behandling tidligere har strukket seg over bokstavelig talt år og dag, mens med de nye fristene og svarfrister vil disse sakene i få tilfeller strekke seg ut over 115 dager, selv på de mest kompliserte sakene.

Komiteen merker seg at § 3-12 i gjeldende konkurranselov er videreført i ny § 16 fjerde ledd.

Komiteen vil for øvrig vise til behandlingen av Dokument nr. 8:99 (2002-2003) forslag fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm om lov om endring i lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) (ny § 3-12).

Komiteen tolker at enkelte mener at norske konkurransemyndigheter legger til grunn en for snever markedsavgrensning, og at dette svekker norske bedrifters konkurranseevne.

Komiteen legger til grunn at avgrensningen av det relevante marked er en sentral del av konkurranseanalysen i saker etter konkurranseloven og viktig for å kunne analysere de konkurransemessige virkninger av bedriftserverv og andre forhold av konkurransemessig betydning. Konkurransemyndighetenes markedsavgrensning må basere seg på en konkurransefaglig vurdering som tar hensyn til de markedsforhold som gjelder for den sektor virksomheten er involvert i. Det er viktig å merke seg at konkurransemyndighetene benytter samme kriterier for markedsavgrensning uavhengig av om bedriften er norsk eller utenlandsk. Det er forbrukernes alternativer som avgjør størrelsen på det relevante marked.

Komiteen legger videre til grunn at utgangspunktet for et eventuelt inngrep mot foretakssammenslutning er at bedriftservervet begrenser konkurransen på en måte som strider med formålet om effektiv ressursbruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til høringsuttalelsene fra EBL og legger videre til grunn at EBLs forslag til § 16 fjerde ledd kun har praktisk relevans for kraftmarkedet. Det er vanskelig å se andre områder hvor det relevante marked varierer slik det fremgår av EBLs forslag til bestemmelse. Det vil være uheldig med en slik bransjespesifikk bestemmelse i en generell konkurranselov.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at foretakssammenslutninger eller erverv hvor konkurransen må vurderes i forhold til at foretakene opererer i et velfungerende nordisk eller europeisk marked, ikke skal reguleres kun med utgangspunkt i et norsk marked.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er viktig å sikre nasjonalt eierskap og at for eksempel Statkraft kan fortsette å vokse i det norske markedet og ikke pålegges av Konkurransetilsynet å selge seg ned fordi selskapet er blitt for dominerende.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at nye EU-direktiver om offentlige anskaffelser vedtas i disse dager. Nærings- og handelsdepartementet begynner arbeidet på det norske regelverket i år. Departementet vil samtidig vurdere effekten av de nye nasjonale reglene som kom i 2001, inkludert den nasjonale terskelverdien på 200 000 kroner.

Disse medlemmer viser til at i Dagens Næringsliv kunne man før jul lese hvordan et oppdrag for 400 000 kroner fører til papirarbeid og anbudsarbeid på nærmere 2 mill. kroner (DN 27. november 2003). Denne sløsaktigheten er ingen tjent med.

Disse medlemmer vurderer å øke terskelverdien for anbudsinnkjøp til det maksimale av hva EØS-avtalen tillater, og ber departementet komme tilbake med sak når EU-direktivet er ferdigbehandlet.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringa vurdere å heve terskelen for anbudsinnkjøp til det maksimale av hva EØS-avtalen tillater."

"Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med sak om ny vurdering om de nye nasjonale reglene, inkludert terskelverdien, for anbudsinnkjøp når det nye EU-direktivet for offentlige anskaffelser er vedtatt."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener forslaget om å kunne pålegge strukturelle tiltak går svært langt. Verken spørsmålet om hva som vil være et strukturelt tiltak, eller rekkevidden av et slikt pålegg, er tydeliggjort fra Regjeringens side. Disse medlemmer er av den oppfatning at adgangen til å pålegge slike tiltak synes å være uforholdsmessig vid og mener de regler som inngår i EØS-avtalen vil være tilstrekkelige i forhold til foretak som omfattes av samhandel landene imellom. Disse medlemmer har merket seg at departementet i svarbrev datert 13. desember 2003 (vedlegg), på spørsmål fra komiteen om rekkevidden av bestemmelsen, hevder at

"Det er viktig at pålegg om strukturelle tiltak også kan nyttes overfor foretak i skjermet sektor."

Disse medlemmer er usikre på hva departementet i denne sammenheng legger i begrepet skjermet sektor, men vil understreke at for foretak som utfører velferdsoppgaver eller oppgaver som har samfunnsmessige sider, som for eksempel post, jernbane og annen infrastruktur, bør det ikke tilligge Konkurransetilsynet å overta eller overprøve vurderinger som bør gjøres fra regjering eller storting. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"§ 12 første ledd skal lyde:

Konkurransetilsynet kan pålegge foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer forbudene i §§ 10 eller 11, å bringe overtredelsen til opphør. Strukturelle tiltak kan bare pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak vil være mer byrdefullt for foretaket."

2.6 Regler for bedriftserverv

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har registrert at det er en betydelig bekymring, blant annet hos NHO, for at nye regler for meldeplikt ved foretakssammenslutninger og bedriftserverv skal medføre unødvendig papirarbeid og vesentlige administrative kostnader for små og mellomstore bedrifter. Flertallet har stor forståelse for dette og ønsker å unngå unødvendig byråkrati og sløsing. Flertallet mener derfor at forskrifter og regelverk om meldeplikt må utformes slik at intensjonen med meldeplikten ivaretas samtidig som de administrative og juridiske belastninger for bedriftene minimaliseres. Dette kan blant annet gjøres ved at opplysninger det stilles krav om når det gjelder forenklet melding begrenses så mye som mulig. Samtidig bør slike regler inneholde en presisering av hvilke foretakssammenslutninger og bedriftserverv som kan holdes utenfor meldeplikten, hvor disse helt åpenbart ikke kan virke konkurransehemmende.

Flertallet foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet for 2005, redegjøre for hvordan regelverket om forenklet melding kan praktiseres slik at det i minst mulig grad blir til byrde for små og mellomstore bedrifter."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at en begrenset meldeplikt i vesentlig grad vil svekke Konkurransetilsynets mulighet til å oppdage konkurranseskadelige foretakssammenslutninger i lokale og smale markeder. Dette vil svekke konkurransen til skade for forbrukere og næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at et system med generell meldeplikt for bedriftservervelse er byråkratisk for både bedrifter og tilsyn. Det foreslås et system med meldeplikt for større foretakssammenslutninger og frivillig meldeplikt for resten.

Disse medlemmer foreslår at § 18 skal lyde:

"§ 18 Melding om foretakssammenslutninger mv.

Kongen kan pålegge meldeplikt for foretakssammenslutninger. En foretakssammenslutning kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet for å avklare om det kan bli aktuelt med inngrep etter § 6.

Konkurransetilsynet kan i enkelttilfeller pålegge melding. Slikt pålegg kan ikke gis senere enn tre måneder etter endelig avtale er inngått. Kongen kan fastsette nærmere regler om melding av foretakssammenslutninger, herunder hvilke sammenslutninger som skal være meldepliktige, krav til meldingens innhold og offentliggjøring av meldingen."

§ 16 Inngrep mot foretakssammenslutninger mv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at når det gjelder bruk av forvalter til å bistå med pålagt inngrep fra Konkurransetilsynet, bør selskapene selv få velge hvem dette skal være. Loven bør også omfatte forvalterens godtgjørelse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 16 femte ledd skal lyde:

Konkurransetilsynet kan kreve at partene i en fusjon skal oppnevne en forvalter til å bistå ved gjennomføringen av vedtak om inngrep etter første eller andre ledd. Forvalteren oppnevnes av og får omkostninger dekket av de parter som vedtaket retter seg mot i henhold til nærmere avtale mellom dem vedtaket retter seg mot og forvalteren. Forvalteren skal alltid ha muligheten til å inngå avtaler på vegne av dem vedtaket retter seg mot. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om forvalterens stilling."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet har sluttet seg til begrunnelsen til et enstemmig utvalg, se pkt. 7.8.4 i proposisjonen og pkt. 5.4.10.2 i NOU 2003:12. Forvalterens oppgave vil være å sørge for at Konkurransetilsynets inngrepsvedtak etterleves. Den som vedtaket rettes mot, bør ikke oppnevne den som skal sørge for at vedtak gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslaget om allmenn meldeplikt ved foretakssammenslutninger - § 18 Om melding av foretakssammenslutninger mv. Disse medlemmer støtter dette, og ønsker å utvide kravet til også å gjelde oppkjøp.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 18 Om melding av foretakssammenslutninger mv. skal lyde:A. Hvilke erverv skal meldes

Ved erverv av eierandeler i et norsk foretak i et slikt antall at erververen derved blir innehaver av mer enn en tredel eller minst en halvdel, eller minst to tredeler av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler, skal erverver sende melding til departementet dersom:

1. foretaket har

• a) over 50 ansatte, eller

• b) en omsetning siste år på over 50 millioner kroner, eller

• c) mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over 5 millioner kroner til minst ett enkeltprosjekt i løpet av de siste 8 år.

2. foretaket direkte eller indirekte eier mer enn en tredel av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler i foretak som nevnt i nr. 1.

3. erververen også har ervervet eierandeler i et slikt antall som angitt innledningsvis i denne paragraf, i andre foretak som tilhører samme konsern, og foretakene til sammen oppfyller betingelsen i nr. 1.

Ved erverv av aktiva som innebærer overtakelse av en virksomhet, skal erververen sende melding til departementet dersom virksomheten oppfyller betingelsen i første ledd nr. 1.

Departementet kan gi utfyllende regler om hvilke erverv som er meldepliktige.

B. Konsolidering av eierandeler

Meldeplikt inntrer også når to eller flere etter forutgående innbyrdes avtale, blir innehavere av eierandeler eller aktiva som samlet overstiger grensene.

Ved anvendelse av forrige paragraf skal eierandeler eller aktiva som tilhører følgende personer eller selskap, regnes sammen med erververens egne eierandeler eller aktiva:

a) erververens ektefelle eller person som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold,

b) slektninger i rett oppadstigende eller nedadstigende linje, samt søsken,

c) slektninger i rett oppadstigende eller nedadstigende linje, samt søsken til person nevnt i bokstav a,

d) selskap innen samme konsern som erververen,

e) selskap der vedkommende selv eller noen som nevnt i bokstav a - d, har slik innflytelse som nevnt i aksjelovens § 1-2 første og annet ledd eller selskapslovens § 1-2 annet ledd,

f) noen som erververen har forpliktende samarbeid med, når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som aksjonær eller deltager,

g) et ansvarlig selskap eller et kommandittselskap hvor erververen har eierinteresser.

Departementet avgjør i tvilstilfeller om eierandeler eller aktiva som erververen ikke eier, skal likestilles med eget erverv.

C. Omgåelse

Dersom det foreligger omstendigheter som gjør det sannsynlig at eierandeler eller aktiva er ervervet av en annen enn den formelle erververen, skal rettigheten anses for å tilhøre den antatt reelle erververen.

Dersom det må anses sannsynlig at andre enn erververen har rettigheter som innebærer at erververens rett til å råde over eierandelene eller aktiva, eller rett til å få det økonomiske utbyttet av dem, er vesentlig beskåret, skal eierandelene eller aktiva anses for å tilhøre rettighetshaveren.

D. Unntak fra meldeplikt på grunn av erververens stilling

Melding som nevnt i denne lov, er ikke nødvendig når:

a) erververen er eierens ektefelle eller en person som vedkommende bor sammen med i et ekteskapslignende forhold,

b) erververen er beslektet eller besvogret med vedkommende i oppadstigende eller nedadstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken,

c) overdragelsen skjer ved skifte av ekteskapelig felleseie,

d) erverver er staten,

e) erverver er den fylkeskommune eller kommune, hvor foretaket ligger,

f) erverver er finans- eller forsikringsinstitusjon og ervervet finner sted for å redde en fordring som er sikret ved pant i aktiva eller eierandeler i foretaket. Den ervervede rettighet må videreselges innen 2 år. Dersom salg ikke har funnet sted innen denne tid, kommer bestemmelsene under Hvilke erverv skal meldes til anvendelse. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen av budet eller fra tidspunktet for inngåelsen av salgsavtalen.

Er det tidligere gitt godkjenning for ervervet, skal de fastsatte vilkår også gjelde for den nye erverver.

E. Hvilke opplysninger skal meldes

Meldingen skal inneholde følgende:

a) kopi av avtalen om ervervet,

b) informasjon om erververen, herunder beskrivelse av erververs virksomhet, antall ansatte, årsoppgjør og firmaattest,

c) begrunnelsen for og intensjonen med ervervet, herunder investeringsplaner,

d) ervervets betydning for fremtidig virksomhet og sysselsetting,

e) kopi av protokoll fra møtet hvor de ansatte ble informert om ervervet,

f) informasjon om det foretak det er ervervet eierandeler i, eller de aktiva som er ervervet, herunder beskrivelse av virksomheten, antall ansatte, årsoppgjør og firmaattest.

Departementet kan i tillegg kreve fremlagt andre opplysninger som det anser som nødvendige for å vurdere saken.

F. Frist for innsendelse

Melding skal sendes departementet innen 30 dager etter at det ble inngått avtale om erverv av eierandeler eller aktiva som nevnt i denne lov, eller erververen ble innehaver av slike eierandeler eller aktiva. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen av budet eller fra tidspunktet for inngåelse av salgsavtalen. Domstolloven § 146 annet ledd, § 148 første ledd og § 149 gjelder tilsvarende.

Departementet kan i særlige tilfeller gi utsettelse med innsendelse av melding.

Når ytterligere opplysninger er nødvendige, kan det settes frist for innsendelse av slik informasjon.

G. Når nærmere prøving kan finne sted

Dersom departementet har grunn til å anta at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger, kan ervervet undergis nærmere prøving.

H. Ytterligere opplysninger

Departementet kan når som helst under prøvingsperioden, kreve fremlagt de opplysninger som det anser som nødvendige for å vurdere saken.

I. Høring

Før departementet tar endelig stilling til et erverv som undergis nærmere prøving, skal de ansatte, samt kommunen og fylkeskommunen hvor foretaket ligger, gis anledning til å uttale seg til departementet.

J. Godkjenning av erverv

Med mindre allmenne hensyn taler imot, skal ervervet godkjennes.

Når godkjenning ikke gis, kan departementet pålegge erververen å avhende de eierandeler eller aktiva som det meldepliktige ervervet omhandlet, innen en nærmere fastsatt frist."

2.7 Gebyr og straffereaksjoner

Komiteen viser til at overtredelsesgebyr etter § 29 ilegges kun overfor foretakene. Det kan brukes i forhold til alle forbud og påbud i loven, og i likhet med andre gebyrlignede saker er beviskravet at det er en sannsynlighetsovervekt for at det er foregått et lovbrudd. Utmåling er harmonisert med EUs regelverk, og vedtakene fattes av Konkurransetilsynet. I den grad at foretakene er uenige med tilsynet og ikke aksepterer gebyret, er det de som har bevisbyrden og dette vil da gå etter sivilrettslige prosessregler. Det er ingen særlige regler om verneting.

Det vil kunne idømmes straff i forhold til forbudene i § 10 (konkurransebegrensende samarbeid), § 18 (alminnelig meldeplikt) og § 19 første ledd (gjennomføringsforbudet). Det kan ikke idømmes straff for overtredelse av § 11 (utnyttelse av dominerende stilling), men straff idømmes først om man ikke følger pålegg fra Konkurransetilsynet i denne sammenheng. Det kan også pålegges straff etter vedtak i hht. § 12 (påbud om opphør), § 16 (inngrep mot foretakssammenslutninger) eller § 19 tredje ledd (pålegg om gjennomføringsforbud). På disse områdene er det et klart skyldkrav ved at overtredelsen skal være forsettlig eller grovt uaktsomt for at man skal kunne idømmes straff.

Komiteen merker seg at reaksjonsnivået til nå er blitt overlatt til påtalemyndigheten og de ordinære domstoler. Reaksjonsnivået er blitt kritisert fordi det er for lavt, sett i forhold til oppdagelsesrisikoen ved brudd på konkurranseloven og gevinstpotensialet for konkurransebegrensende adferd. Lovforslaget går ut på en harmonisering med bøtenivået for brudd på EU-/EØS-reglene. Komiteen støtter dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, merker seg at det er ingen vesentlige diskusjoner om hvorvidt det skal være en økonomisk reaksjon mot å bryte konkurranseloven. Når det gjelder hvorvidt man i tillegg skal kunne pålegges personstraff i form av for eksempel fengsel ved spesielt grove tilfeller, så er dette et diskusjonstema. NHO har i høringssammenheng uttalt seg svært skeptisk til dette, med henvisning til en del andre land. Flertallet viser her til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 1. desember 2003 (vedlagt). Her foretas en gjennomgang av en del land når det gjelder personstraff, og det viser at svært mange land har slike ordninger (som vi også har hatt i den gamle loven). Disse landene er Brasil, Canada, Chile, Estland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Japan, Kypros, Luxembourg, Slovakia, Slovenia, Storbritannia, Sveits, Tyskland, USA og Østerrike. En parallell, slik NHO viser til at for eksempel Sverige ikke har personstraff, synes således ikke relevant. Når det gjelder overtredelsesgebyr og straff støtter flertallet Regjeringens fremlegg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at når det gjelder utstedelse av overtredelsesgebyr, må det stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at overtredelsen har funnet sted.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at det ikke er grunn til å avvike fra de alminnelige bevisregler i sivile saker, og viser til departementets begrunnelse i proposisjonens pkt. 8.3.3, side 117 annen spalte.

2.8 Kontroll, bevis m.m.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at bevissikring og opplysningsplikt hjemles i §§ 24 og 25. Et tema som har vært diskutert både av jurister og av næringslivsfolk er Konkurransetilsynets/politiets mulighet til å sikre bevis i de involvertes boliger. Det er grunn til å mene at man muligens har vært noe for liberal med å ta seg til rette inn på privatpersonenes boliger. I den nye loven legger man opp til at det skal være særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der, og at en dommer skal gjøre en konkret vurdering av dette før Konkurransetilsynet foretar kontrollbesøk. Dette gjør terskelen for å foreta bevissikring i boligen noe høyere enn tidligere. Flertallet støtter dette.

Flertallet vil dog bemerke at som følge av nye arbeids- og organisasjonsformer er skille mellom kontor og hjem i stadig større grad i ferd med å viskes ut. Antallet som har hjemmekontor stiger. Samtidig øker antallet "arbeidsnomader" - folk uten fast arbeidsplass. Slike "nomader" har gjerne arbeidsplassen sin med seg i form av en bærbar PC. Når de ikke er på jobb er den bærbare PC-en i de fleste tilfeller hjemme. Det er også åpenbart at enkelte næringslivsledere, som ikke har rent mel i posen, i forbindelse med konkurransesaker, har skjult beviser hjemme. Det må derfor fortsatt være en åpning på dette området.

Flertallet viser til at innsyn i bevismaterialer hjemles i § 27 første ledd. I Norge har det vært slik at de næringsdrivende selv i svært liten grad/ingen grad har fått innsyn i beslaglagt materiale. Dette har blant annet ført til kritikk for at man har vanskeligere for å forsvare seg, men også kritikk for at det er vanskeligere å drive sin virksomhet videre. I en del tilfeller ender saker med at man blir frikjent, men likevel kan bedriften få store problemer pga. at sentrale dokumenter har vært borte over lengre perioder.

Det blir nå lagt opp til en noe bedre ordning for de næringsdrivende på dette området. Man vil få innsyn i de beslaglagte dokumentene/kopier såfremt dette kan gjøres av hensyn til etterforskningen eller tredjemann. Dette er noe bedring i forhold til tidligere og går i retning av hva blant annet NHO har ønsket. Ved en gjennomgang av andre lands rutiner på dette området, finner man at de land som det er naturlig å sammenligne seg med (innenfor OECD/EU), deler seg omtrent likt mellom land hvor konkurransemyndighetene tar med seg kopier, og land hvor man tar med originalene. Det synes som om få land/ingen har hatt så strenge regler som Norge, hvor den som er under etterforskning, verken har sittet igjen med kopier eller original.

Flertallet viser til at Regjeringens forslag til § 25 om bevissikring innebærer en styrking av det kontrollerte foretaks rettigheter i forhold til gjeldende konkurranselov. Etter dagens lov har den kontrollerte ikke krav på innsyn i sakens dokumenter før saken er ferdigbehandlet. Det kontrollerte foretak får etter forslaget rett til innsyn i de dokumenter Konkurransetilsynet har innhentet eller beslaglagt i den grad dette ikke medfører skade eller fare for etterforskningen eller tredjemann. Avslag på begjæring om innsyn kan bringes inn for domstolene.

Flertallet har merket seg at flere høringsinstanser har tatt til orde for at foretak som er gjenstand for bevissikring i medhold av § 25 i tillegg bør ha rett til å beholde kopier av de dokumenter som beslaglegges for å sikre foretakenes rett til kontradiksjon. Flertallet har stor forståelse for dette synspunkt, men slutter seg til departementets vurdering av at hensynet til en effektiv etterforskning og håndheving av konkurranselovens forbudsbestemmelser tilsier at berørte foretak ikke kan gis noen ubetinget rett til kopi av beslaglagte dokumenter. Flertallet anser det altså nødvendig at loven gir Konkurransetilsynet adgang til å ta med originaldokumenter uten at foretaket gis kopi når dette er nødvendig av hensyn til etterforskningen.

Et annet spørsmål som har vært diskutert er om Konkurransetilsynet kunne "greie seg" med kopier - og la bedriftene beholde originaler. Flertallet legger her vekt på de bevismessige fordelene ved originaldokumenter.

Flertallet vil understreke at Konkurransetilsynet i det enkelte tilfellet må foreta en vurdering av om det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor det kontrollerte foretak å beslaglegge originaldokumenter uten at det gis kopi. Konkurransetilsynet må veie hensynet til effektiv etterforskning mot hensynet til det berørte foretakets rett til kontradiksjon ved innsyn i Konkurransetilsynets bevismateriale, og samtidig søke å begrense eventuelle problemer beslagleggelsen av dokumenter kan få for foretakets daglige drift.

Flertallet legger til grunn at Konkurransetilsynet returnerer originaldokumenter så raskt som mulig og gir kopi av beslaglagte dokumenter i den utstrekning dette er forsvarlig av etterforskningsmessige hensyn.

Når det gjelder behandlingen av overskuddsinformasjon vil flertallet understreke at Konkurransetilsynet skal søke å unngå å ta beslag i overskuddsinformasjon. Dokumenter og andre opplysninger bør derfor i størst mulig grad gjennomgås på kontrollstedet med sikte på å begrense beslaget til dokumenter som er relevante for etterforskningen.

Flertallet innser imidlertid at dette er vanskelig å gjennomføre fullt ut ved bevissikring, slik at Konkurransetilsynet må kunne ta beslag i materiale som kan inneholde overskuddsinformasjon, men hvor dette ikke på en hensiktsmessig og rask måte lar seg identifisere, for eksempel ved kopiering av et foretaks elektroniske lagringsfiler.

Flertallet forutsetter at Konkurransetilsynet i slike tilfeller prioriterer arbeidet med gjennomgang av beslaglagt materiale slik at overskuddsinformasjonen returneres fortløpende og så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at foretak må få beholde kopier av beslaglagte dokumenter for blant annet å sikre videre drift og arbeidsplasser. Disse medlemmer mener at beslaglegging av originaler, uten mulighet til kopier, også reiser rettsikkerhetsmessige spørsmål knyttet til muligheten til å forsvare seg. I tillegg kan det nevnes at det i EØS/EU-retten er lov for foretaket å beholde originalene. Kontrollmyndighetene tar bare kopier. Dette gjør at det oppstår forskjellig praksis og to regelsett å forholde seg til. Disse medlemmer mener dette virker urimelig og foreslår derfor å endre loven. Disse medlemmer mener det bør utredes nærmere hvordan databeslag skal gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener også at det bør være en klar sammenheng mellom den mistanke som foreligger og det som beslaglegges.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 24 fjerde ledd skal lyde:

Beslag i henhold til denne bestemmelsen skal begrenses i omfang til det som er nødvendig og forholdsmessig i forhold til den mistanke som Konkurransetilsynet søker å avklare.

§ 25 nytt femte ledd skal lyde:

Beslag i henhold til denne bestemmelsen skal begrenses i omfang til det som er nødvendig og forholdsmessig i forhold til den mistanke som Konkurransetilsynet søker å avklare."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

"§ 25 nytt sjette ledd skal lyde:

Foretak som kontrolleres av Konkurransetilsynet skal ha rett til kopier av alle dokumenter."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at de reglene som er foreslått i konkurranseloven bygger på straffeprosesslovgivningen. Det er således ingen grunn til å anta at Konkurransetilsynets bevissikring skal skape større problemer for foretakenes videre drift og arbeidsplasser, enn når politiet foretar ransaking og beslag. Tvert imot finnes bevis i konkurransesaker ofte i andre dokumenter enn de av foretakenes normale forretningspapirer som er viktige for den daglige drift. Videre skal den som etterforskes for overtredelser av konkurranseloven, på begjæring gis innsyn i sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade for etterforskningen eller tredjemann. Avslag på begjæring om innsyn kan bringes inn for retten, jf. § 27 første ledd. På denne måten er det foretatt en avveiing mellom foretaks interesser både i å få dokumenter av hensyn til sin drift og sin mulighet til å forsvare seg, og på den annen side samfunnets interesser i å kunne avdekke alvorlig økonomisk kriminalitet.

Flertallet viser videre til at det forhold at foretakene må forholde seg til to regelsett har liten praktisk betydning. Problemet oppstår bare for de foretak som har begått brudd på både konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler, og etterforskningen overtas fra Konkurransetilsynet av Kommisjonen eller ESA. Dette vil bare gjelde store foretak som har betydelige ressurser til å holde orden på disse to regelsettene. Alle andre norske foretak kan forholde seg til konkurranseloven som bygger på straffeprosesslovens regler.

Flertallet vil peke på at en slik regel ikke vil ha annen betydning enn at den gir foretakenes advokater enda en knagg å henge sine innvendinger mot tilsynets kontroller på. Konkurransetilsynet har etter § 25 første ledd bokstav c bare adgang til å ta med ting som kan ha betydning som bevis for nærmere granskning. Konkurransetilsynet har ingen interesse av å ta med seg mer enn det som er nødvendig, men av og til kan det være vanskelig på stedet å avgjøre om ting har betydning som bevis, blant annet fordi betydningen først kan avgjøres når flere dokumenter sees i sammenheng. Det som etter nærmere granskning ikke har betydning som bevis, skal leveres tilbake.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at grensen for hvilke dokumenter Konkurransetilsynet kan holde unna den etterforskede part er angitt i § 27 første ledd første punktum, slik at parten på begjæring skal få innsyn i alle dokumenter, såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningen eller tredjemann. Avslås begjæringen, kan parten få spørsmålet rettslig prøvet og avgjort av retten ved kjennelse. Dette sikrer en balansert avveining av hensynet til den etterforskede, tredjemann - som typisk har lidt tap ved den konkurranseskadelige handlingen - og til etterforskningen, på en bedre måte enn en lovfesting av en absolutt rett til kopi av alle dokumenter.

Komiteen mener at dette vil føre til forsinkelser og ineffektivitet å kreve at advokat for foretaket skal være til stede under bevissikring. Dette må likevel ikke ansees som et forbud mot å ha advokat til stede for å bistå foretaket under bevissikringen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det er viktig at det finnes muligheter til å inngripe politisk, og at departementet fortsatt skal behandle anker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Konkurransetilsynet kan utgi generelle retningslinjer og veiledninger av mer generell karakter. Konkurransetilsynets veiledningsuttalelser i en konkret sak er ikke juridisk bindende, men av veiledende karakter. Flertallet ser det imidlertid slik at i den utstrekning et foretak har innrettet seg i tillit til en veiledningsuttalelse i en konkret sak, og de faktiske forhold ikke er endret, skal det tas hensyn til dette ved utmåling av overtredelsesgebyr etter § 29 og straff etter § 30.

Det samme prinsipp bør gjelde om foretaket har bistått konkurransemyndighetene med oppklaringen av egen eller andres overtredelse.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"§ 9 nytt andre ledd skal lyde:

Konkurransetilsynet plikter å veilede foretak vedrørende forståelsen av denne lov, lovens rekkevidde og dens anvendelse i enkeltsaker."

2.9 Ankeinstans - beslutningsprosess

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at et enkeltvedtak etter den nye konkurranseloven vil, som etter gjeldende rett og praksis, kunne påklages til departementet, jf. forvaltningsloven § 28.

Flertallet mener at den enkelte statsråd har anledning til å pålegge Konkurransetilsynet å behandle spesifikke saker.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at i forbindelse med Tilsynsmeldingen (St.meld. nr. 17 (2002-2003)) ble det gjort følgende avtale mellom partiene:

"Instruksjonsmyndighet og klagebehandling

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at så vel de politiske organer som tilsynsorganene i størst mulig grad er i stand til å skille mellom faglige vurderinger på den ene side og vurderinger som krever politisk skjønnsutøvelse på den annen, og tilsynsvirksomheten organiseres slik at den fremmer en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom faglig tilsyn og politisk styring.

Flertallet viser til at St.meld. nr. 17 (2002-2003) varsler at det i det videre arbeid skal sees nærmere på tilsynenes oppgaver og oppgavefordeling og forutsetter at større endringer og endringer av prinsipiell betydning blir lagt fram for Stortinget.

Flertallet er derfor enig i at det i det videre arbeid foretas en gjennomgang med tanke på en nærmere klargjøring av tilsynenes rolle i forhold til vedtatte lover og regelverk samt å tydeliggjøre deres stilling vis a vis politiske myndigheter. I denne sammenheng vil det ikke minst være viktig å sette rammer for tilsynenes selvstendighet på en måte som ikke kommer i strid med behovet for politisk styring.

Flertallet viser til at meldingen åpner for at det foretas lovmessig avskjæring av statsrådenes instruksjonsmyndighet for visse tilsyn. For slike tilsyn kan det også være aktuelt å etablere uavhengige klagenemnder. Flertallet legger til grunn at Stortinget vil ta stilling til hvilke tilsyn dette skal gjelde for ved behandling av Regjeringens forslag til lovendringer på de enkelte tilsynsområder.

Flertallet vil understreke at statsrådene uansett vil ha ansvar for spørsmål av større betydning og av prinsipiell interesse. Flertallet mener dessuten at den enkelte statsråd uansett skal ha/bør gis anledning til å pålegge tilsyn på sitt område å behandle spesifikke saker.

Flertallet legger videre til grunn at der lovmessig avskjæring av statsrådenes instruksjonsmyndighet innføres, skal det i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning være hjemmel for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynets og klageinstansens vedtak.

Flertallet er enige om at det i inneværende stortingsperiode ikke skal vedtas endringer i klagebehandlingen.

Konkurranseutsetting og privatisering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at de ulike tilsynene utfører viktige myndighetsoppgaver på vegne av forbrukere, familier, organisasjoner, næringsliv og samfunnet for øvrig. Flertallet vil i denne sammenheng understreke at tilsyns- og forvaltningsoppgaver ikke kan konkurranseutsettes eller privatiseres, men fortsatt skal være et offentlig ansvar.

Flertallet mener det er viktig at den kontrollen som utføres av tekniske kontrollorgan eller andre sertifiseringsorganer ikke erstatter eller overtar det arbeid som utføres av de offentlige myndighetene. Det er fortsatt tilsynsmyndighetene som skal føre tilsyn med at virksomhetene følger norsk regelverk.

Flertallet legger til grunn at nye områder som er aktuelle for akkreditering og sertifisering blir konsekvensutredet på forhånd for å hindre at det skjer en svekkelse av den offentlige tilsyns- og forvaltningsfunksjonen."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

"§ 21 Prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning skal lyde:

I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning kan Departementet tillate en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler som Konkurransetilsynet har grepet inn mot etter § 16. Det kan settes vilkår for en slik tillatelse. Bestemmelsen i § 16 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages, kan tillatelse ikke gis før klagebehandlingen er avsluttet.

Dersom vilkårene i § 16 første ledd er oppfylt, kan Departementet i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §§ 16, 18 og 19. Fristene i §§ 18 og 20 gjelder ikke for vedtak truffet etter dette ledd. Departementet kan likevel ikke gripe inn mot en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler senere enn 12 måneder etter at det er inngått endelig avtale eller kontroll er overtatt."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det skal være et eget separat klageorgan for saker knyttet til denne lov. Disse medlemmer viser til behandlingen av St.meld. nr. 17 (2002-2003) om Statlige tilsyn. I kapittel 4.6.3 Klagebehandling skriver Regjeringen:

"Hvis behovet for uavhengighet tilsier at klagesaker ikke bør behandles av overordnet departement, blir neste spørsmål hvordan uavhengig klagesaksbehandling kan organiseres. Regjeringen legger av rettssikkerhetshensyn til grunn prinsippet om toinstansbehandling. Selv om et tilsyn er gitt uavhengighet i behandlingen av enkeltsaker, skal dets vedtak kunne påklages.

Organiseringen av klagesaksbehandlingen kan løses ved etablering av klagenemnder som ikke kan instrueres av overordnet departement eller av Kongen i statsråd."

Disse medlemmer slutter seg til den vurderingen Regjeringen gjorde i stortingsmeldingen om statlige tilsyn. Rettssikkerhet er viktig også i saker om konkurranse. Derfor kan og bør den samme vurderingen, som Regjeringen tidligere sto inne for, overføres til konkurransefeltet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"§ 8 skal lyde:

Konkurransemyndighetene er Kongen, Konkurranseklagenemnden og Konkurransetilsynet.

Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker. Kongen kan pålegge Konkurransetilsynet å ta en sak opp til behandling. Konkurranseklagenemnden kan omgjøre Konkurransetilsynets vedtak uten at vedtaket er påklaget, dersom dette er ugyldig. Forvaltningsloven § 35 gjelder ikke for Konkurranseklagenemndens omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak etter denne lov.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om Konkurransetilsynets og Konkurranseklagenemndens organisasjon og virksomhet.

§ 12 tredje ledd skal lyde:

Konkurransetilsynet skal begrunne avslag på anmodning om å gi pålegg etter første ledd. Avslag kan påklages til Konkurranseklagenemnden.

§ 20 fjerde og femte ledd skal lyde:

Et vedtak om inngrep kan påklages innen 15 virkedager. Konkurransetilsynet skal bringe klagen inn for Konkurranseklagenemnden senest 15 virkedager etter at den er mottatt. Konkurranseklagenemnden må treffe vedtak i klagesaken innen 60 virkedager etter at klagen er mottatt. For øvrig gjelder reglene om klage i forvaltningsloven kapittel VI så langt de passer.

Frister i annet, tredje og fjerde ledd for Konkurransetilsynets eller Konkurranseklagenemndens saksbehandling slutter å løpe dersom noen av de involverte foretak etter å ha mottatt skriftlig krav om å gi opplysninger innen en bestemt frist, ikke oppfyller kravet. Partene skal informeres om at fristen har sluttet å løpe. Fristen begynner å løpe igjen når Konkurransetilsynet eller Konkurranseklagenemnden mottar de etterspurte opplysninger.

§ 22 skal lyde:

Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnden skal offentliggjøre sine vedtak. Ved offentliggjøringen skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis. Opplysninger underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 kan offentliggjøres dersom det er nødvendig for å opplyse om vedtakets hovedinnhold.

§ 27 andre ledd skal lyde:

Enhver med rettslig interesse kan kreve innsyn i dokumenter hos konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av §§ 10, 11 og 12. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke vil virke urimelig overfor den opplysningene gjelder. Blir det begjært innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal de som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale seg om spørsmålet. Avslag på begjæring om innsyn kan påklages til Konkurranseklagenemnden. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er tilfreds med at når det gjelder beslutningsprosessen er det blitt strammet til noe i forhold til Regjeringen/Arbeids- og administrasjonsdepartementets mulighet til å gripe inn overfor vedtak i Konkurransetilsynet. Det er lagt opp til at eventuelle overprøvinger av tilsynet må gjøres av Kongen i statsråd, jf. §§ 13 og 21, og kun i saker med prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til innledende merknader hvor det heter at Maktutredningen har påpekt at avdemokratisering i økende grad skjer gjennom at tilsyn og domstoler får mer makt på bekostning av organer som står til ansvar for folket gjennom valg. Regjeringens forslag til ny konkurranselov faller godt inn i dette mønsteret, gjennom å overlate sentrale grenseoppganger til rettspraksis, og at tilsynet gis større frihet i forhold til departementet, spesielt gjennom et vidtrekkende mandat, samt lovtekstens § 8 "Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker". Dette er en avpolitisering som disse medlemmer vil gå mot, og viser i denne sammenheng til forslag i dokumentet.

2.10 Ikrafttredelse

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at Regjeringen i proposisjonen har lagt opp til at lovene skal tre i kraft 1. mai 2004. Dette må ses i sammenheng med at EUs moderniseringsreform trer i kraft 1. mai 2004, og at man får en utvidelse av EU. En rekke andre land endrer også sine konkurranseregler fra dette tidspunkt. Det er ikke en absolutt nødvendighet at Norge følger dette tidspunktet, men flertallet ser ingen grunn til å endre på Regjeringens opplegg i denne sammenhengen.

2.11 Redaksjonell endring

Når det gjelder § 17 Definisjon av foretakssammenslutning vil komiteen bemerke at bestemmelsen i første ledd bokstav b i den foreslåtte redaksjonelle utforming er vanskelig tilgjengelig. Den vil bli klarere ved å velge samme systematikk som i nåværende fusjonsforordnings artikkel 3 nr. 1, som gir definisjon av begrepet foretakssammenslutning, og som utkastet § 17 bygger på. Komiteen foreslår derfor at § 17 første ledd bokstav b skal lyde slik:

"§ 17 første ledd bokstav b skal lyde:

• en eller flere personer, som allerede kontrollerer minst ett foretak, eller

• ett eller flere foretak direkte eller indirekte, helt eller delvis, varig overtar kontrollen over ett eller flere andre foretak."

Komiteen presiserer at det med dette ikke er ment å endre bestemmelsens innhold.

Når det gjelder § 20 Vedtak om inngrep vil komiteen bemerke at bestemmelsen i utkastet § 20 tredje ledd femte punktum er upresis.

Komiteen foreslår derfor følgende omformulering av ren språklig karakter:

"§ 20 tredje ledd femte punktum skal lyde:

Tilbyr partene avhjelpende tiltak, skal tilbudet også fremlegges i et dokument som er offentlig."

Når det gjelder § 21 Prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning vil komiteen bemerke at utkastets § 21 annet ledd første punktum, om prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, i den foreslåtte utforming kan oppfattes slik at det bare er saker om erverv av kontroll som kan overprøves, og ikke saker om erverv av minoritetsandeler. Av proposisjonen og den foreslåtte bestemmelsens annet ledd tredje punktum fremgår det klart at man har ment at begge typer saker skal kunne overprøves. For å avskjære eventuell tvil foreslås at formuleringen i utkastet § 21 annet ledd første punktum endres slik at det også får en henvisning til utkastet § 16 annet ledd. Bestemmelsen vil da lyde:

"§ 21 andre ledd første punktum

Dersom vilkårene i § 16 første eller andre ledd er oppfylt, kan Kongen i statsråd i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §§ 16, 18 og 19."

Komiteen vil for øvrig legge vekt på at det bør foretas en del endringer av hensyn til enhetlig begrepsbruk. Komiteen merker seg at i utkastet til ny konkurranselov har enkelte uttrykk blitt hengende igjen fra gjeldende konkurranselov av 1993. Det gjelder "ervervsdrivende" i § 24 første ledd annet punktum, "næringsdrivende" i utkastet § 19 annet ledd annet punktum og "betingelser" i utkastet § 24 annet ledd. I utkastet for øvrig, brukes begrepene "foretak" og "vilkår" for å beskrive det samme. Av hensyn til konsekvent ordbruk foreslås derfor at uttrykkene "næringsdrivende" og "ervervsdrivende" endres til "foretak" i henholdsvis utkastet §§ 19 annet ledd annet punktum og 24 første ledd og at uttrykket "betingelser" endres til "vilkår" i utkastet § 24 annet ledd. Med samme begrunnelse foreslås at uttrykket "kontroll er ervervet" i utkastet § 18 første ledd erstattes med uttrykket "kontroll er overtatt". Det sikrer overensstemmelse med utkastet § 17 første ledd bokstav b, som angir varig overtagelse av kontroll som vilkår for at noe skal anses som en foretakssammenslutning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

"§ 18 første ledd skal lyde:

Partene i en fusjon etter § 17 første ledd bokstav a eller den eller de som samlet eller hver for seg varig overtar kontroll etter § 17 første ledd bokstav b, skal senest når endelig avtale er inngått eller kontroll er overtatt, informere Konkurransetilsynet om foretakssammenslutningen ved en alminnelig melding."

Komiteen fremmer følgende forslag:

"§ 19 annet ledd annet punktum skal lyde:

Konkurransetilsynet kan ved forskrift gjøre unntak for grupper av foretak.

§ 24 første og annet ledd skal lyde:

Enhver plikter å gi konkurransemyndighetene de opplysninger som disse myndigheter krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven eller for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist både fra enkelte og fra grupper av foretak og kan nedtegnes og lagres som lydopptak.

På samme vilkår som nevnt i første ledd kan konkurransemyndighetene for gransking kreve utlevert alle typer informasjon og bærere av slik informasjon."

Komiteen viser for øvrig til brev av 21. januar 2004 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (vedlegg) om behov for redaksjonelle endringer i forslaget til ny konkurranselov. Det fremgår av departementets brev at dette er endringer som er av teknisk karakter og innebærer oppretting av trykkfeil og språklige feil. De aktuelle endringene er innarbeidet i komiteens tilrådning til ny konkurranselov og gjelder følgende bestemmelser: § 12 fjerde ledd bokstav a, § 25 første ledd bokstav b, § 27 annet ledd første punktum og § 29 femte ledd første punktum.

2.12 EØS-konkurranseloven

Komiteen har merket seg at denne delen av lovproposisjonen er det få/ingen av høringsinstansene som har uttalt seg negative til. Det er i hovedsak en ren tillemping av krav i forbindelse med EØS’ regelverk, og en klargjøring av hvilken kompetanse ESA skal ha i forhold til Norge og hvilken kompetanse Konkurransetilsynet skal ha i forhold til artiklene 53 og 54 i EØS-avtalen.

Det legges opp til at Konkurransetilsynet skal ha kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54. Ett av de områdene som tas inn er retten til å få prøvet bevissikring i henholdsvis foretak og andre steder, herunder privat bolig rettslig sett. Komiteen viser her til sine merknader om dette.

Komiteen merker seg også at § 9 i EØS-konkurranseloven gir ESA i enkelte saker en innleggsrett overfor de norske domstoler. Komiteen støtter dette.