2. Komiteens merknader
- 2.1 Generelle merknader
- 2.2 Merknader til de enkelte paragrafer og forslag til lovendringer
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at de endringsforslag som fremmes i denne proposisjonen er endringer som følge av etablering av det nye Mattilsynet og som kommer som følge av lov om matproduksjon og mattrygghet (matloven).
Komiteen viser videre til at forslagene omfatter endringer i dyrevernloven, dyrehelsepersonelloven og husdyravlloven. Forslagene omfatter både bestemmelser om gebyrer og avgifter, hvor forslagene til endringer er i tråd med de prinsippene om finansiering av matforvaltningen som ble lagt frem i Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet (matloven), samt endringer som følge av vedtak fattet i forbindelse med tidligere behandlinger av saker vedrørende det nye Mattilsynet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget også behandler Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. I den forbindelse har et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkepart pekt på at intensjonene ved å etablere et nytt mattilsyn var å redusere kostnadene både for staten og for tilsynsobjektene. Flertallet mener at dette også må gjelde forbrukerne.
Flertallet vil understreke det prinsipp at oppgaver som ikke kan knyttes til bruker/brukergrupper, skal finansieres over statsbudsjettet, og at oppgaver som kan knyttes direkte til klart definerte brukere eller brukergrupper skal kunne finansieres med gebyrer. Videre vil flertallet vise til at for oppgaver hvor det ikke er en klar sammenheng mellom oppgaver og bruker, men hvor oppgaven like fullt er brukerrettet, vil det være aktuelt å benytte øremerkede midler.
Flertallet vil peke på at det har vært reaksjoner også på avgiftene i forbindelse med dyrevernloven og dyrehelsepersonelloven, og at enkelte høringsinstanser ikke synes at finansieringsmodellen for avgiftene er logiske for brukerne.
Flertallet vil derfor be om at departementet ved utarbeidelse av forskriftene tar hensyn til at avgifter skal være logiske for bruker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til partiets syn på finansiering av tilsyn med virksomheter slik det fremkommer i innstillingen til Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet (matloven).
Disse medlemmer mener at i den grad tilsyn med virksomheter skal finansieres med avgifter og gebyrer, må dette begrense seg til tjenester som er direkte relatert til tilsynet. Disse medlemmer registrerer at tilsynsbegrepet i proposisjonen og i forslaget til ny matlov omfatter mange andre forvaltningsoppgaver enn tilsyn, så som generell beredskap mot mat/helsekriser, generell kartlegging/overvåking, administrative støttefunksjoner og kompetanseutvikling, laboratorietjenester, vitenskapelige vurderinger, FoU-basert forvaltningsstøtte, kommunikasjon og samfunnskontakt, og sier seg uenig i dette.
Disse medlemmer viser til at forslagene fra Regjeringen blant annet innebærer at pliktsubjekter etter matloven vil gjøres økonomisk ansvarlig for det fremtidige mattilsynets virksomhet på områder som enten er irrelevante for en lang rekke av aktørene eller som er irrelevante for alle. Disse medlemmer vil i denne sammenheng henlede oppmerksomheten på at det i sjette avsnitt i kap. 2.2 i proposisjonen er anført følgende:
"Finansieringsmodellen skal fremstå som enkel, oversiktlig og logisk for tilsynets brukere og forbrukere. Det skal være en logisk sammenheng mellom de oppgavene som matforvaltningen utfører og måten de finansieres på."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner det ikke logisk at for eksempel mineralvannsprodusenter gjøres økonomisk ansvarlige for tilsyn med dyrehelse hos selskapsdyr, dyrevern og veterinær vaktordning. Tilsvarende er det heller ikke logisk når sjømatprodusenter gjøres økonomisk ansvarlige for tilsyn med offentlige bestemmelser om storfe- og hesteavl. Disse medlemmer mener på dette grunnlag at forslagene fremstår som irrelevante for pliktsubjektene, og er i realiteten fiskale avgifter som disse medlemmer vil gå mot.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer i forbindelse med behandling av Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) foreslo at maksimum 70 pst. av utgiftene knyttet til det nye Mattilsynet skal belastes næringa.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at det i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) om lov om matproduksjon og mattrygghet (matloven) har vært reaksjoner på finansieringsmodellen fra næringsmiddelindustrien. Flertallet har registrert at de samme innsigelser har kommet til endringer av disse paragrafene.
Flertallet kan forstå de innsigelser som har kommet, men vil peke på at denne lovendring er et ledd i å forenkle finansieringen av matforvaltningen. Flertallet viser til at de prinsippene som er lagt til grunn er en finansiering som innebærer forenkling, gir lave administrative kostnader, gir mulighet til å se hele matproduksjonskjeden i sammenheng og ikke legger utilsiktede bindinger på matforvaltningens prioriteringer.
Flertallet vil peke på at siden en legger opp til en slik forenklet finansieringsmodell, som kan føre til at enkelte pliktsubjekter betaler avgift som føles urettferdig, må avgiftene legges på et lavest mulig nivå.
Flertallet har for øvrig ingen merknader.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Stortingets uttalelser i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 12 (2002-2003) om dyrevern og dyrehelse, hvor Stortinget ikke ønsket å redusere dyrevernnemndenes rolle i dyrevernarbeidet.
Flertallet støtter forslaget om sette krav til at det skal være minst én dyrevernnemnd i hvert av Mattilsynets lokalområder. Flertallet understreker imidlertid at selv om det nå blir færre nemnder, må de være tilgjengelige og effektive slik at de har mulighet til å oppfylle sitt mandat.
Flertallet viser til komiteens brev av 2. desember 2003 til departementet vedrørende dobbeltkompetanse og dyrevernnemndenes fremtidige arbeidssituasjon, samt til departementets svar (vedlagt) av samme dag. Flertallet er engstelige for at den dobbeltkompetanse en viser til, kan medføre at dyrevernnemndenes stilling kan bli redusert for fremtiden, og flertallet ber om at departementet er oppmerksom på dette problemet når det utformer forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet har innvendinger mot omfanget i forslaget om hva som kan gebyr- og avgiftsfinansieres i denne paragrafen. Disse medlemmer har tilsvarende innvendinger når det gjelder hvem som skal være avgiftspliktig.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"I lov om dyrevern skal ny § 30 a annet ledd lyde:
Kongen kan i foresegner pålegge produsentar eller importørar av fôr til dyr å betale ei avgift på fôr til dyr. Avgifta skal dekkje kostnadar med tilsyn og kontroll etter denne lova med aktivitetar som rettar seg mot dyr, så framt kostnadane ikkje dekkjast av gebyr, jamfør første ledd.
Ny § 30 a tredje ledd utgår."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at forutsetningen for at dyrevernnemndene blir underlagt Mattilsynet er at de blir mer operative, tilgjengelige og effektive. Disse medlemmer er positive til at organiseringen av det nye mattilsynet også inkluderer dyrevelferd og etisk kvalitet i sitt arbeidsområde.
Disse medlemmer uttrykker samtidig bekymring over at dyrevernsoppgavene i mattilsynet kan bli skadelidende, fordi dette feltet må konkurrere med mange andre oppgaver. Disse medlemmer peker på at Mattilsynets rolle i næringsutvikling ikke må stå i motsetning til hensynet om å ivareta oppgaver tilknyttet dyrevelferd. Disse medlemmer understreker at dyr ikke kun er matproduserende vesener, men har egenverdi.
I tilegg stiller disse medlemmer seg skeptiske til forslaget om å avgiftsbelegge næringsaktørene i stor grad for oppgaver som bør ligge under statens ansvarsområde.
Disse medlemmer understreker at antallet dyrevernnemnder ikke må reduseres i så stor grad at mandatet blir vanskelig å oppfylle, på grunn av for stort ansvarsområde og store geografiske avstander. Nemndene skal ha god kjennskap til sine områder, og lange reiseavstander skal ikke være et hinder for å utføre arbeidet effektivt.
Disse medlemmer understreker at nemndene må ha tilstrekkelige ressurser til å overvåke sitt geografiske område, foreta rutinekontroller, gripe inn når dette er berettiget, og ha god oppfølging. Disse medlemmer peker på at manglende ressurser hos nemndene har ført til lite forebyggingsarbeid, med det resultat at nemndene ofte griper inn når tragedien allerede er et faktum. Forsvarlig dyrehold er et viktig samfunnshensyn også, og disse medlemmer viser for eksempel til tragedier som følge av uforsvarlig hundehold.
Siden reiseavstandene blir lenger, understreker disse medlemmer viktigheten av å sette av midler til dette. Nemndene har betydelige forvaltningsoppgaver, og disse medlemmer mener derfor at disse enhetene skal bestå av utvalgte lekfolk og fagfolk med både innsikt og kompetanse om dyrevernregelverket. Etter disse medlemmers oppfatning kan regionale enheter ha større habilitet enn lokale enheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke forslaget til ordlyd i § 37 a, og har innvendinger mot forslaget om hva som kan gebyr- og avgiftsfinansieres med hjemmel i denne paragrafen. Disse medlemmer er videre uenig i forslaget om hvem som skal være avgiftspliktig.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"I lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell gjøres følgende endringer:
Overskrift til ny § 37 a skal lyde:
Gebyr
Ny § 37 a første ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrifter pålegge enhver omfattet av denne loven og andre aktører nevnt i § 31 å betale gebyr for å dekke kostnader ved tilsyn, kontroll og særskilte ytelser, som utferdigelse av attester og godkjenning mv. etter loven her.
Ny § 37 a andre ledd utgår.
Ny § 37 a tredje ledd utgår."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en god veterinærdekning over hele landet er nødvendig både for publikum og landbruksnæringen, men også for å sikre dyrene velferd.
Veterinærvaktordningen er et tilbud som sørger for at veterinærer er tilgjengelige for publikum utenfor ordinær arbeidstid, og dette er ifølge disse medlemmer nødvendig for å sikre et forsvarlig dyrevern.
For å opprettholde dette tilbudet understreker disse medlemmer viktigheten av at veterinærene som deltar i denne ordningen sikres en godtgjøring som kompenserer for ugunstig arbeidstid og oppdrag på kort varsel.
Når det gjelder det veterinærmedisinske rettsråd er dette etter disse medlemmers oppfatning et viktig rådgivende organ, for blant annet veterinærmyndighetene og rettssystemet, i veterinærmedisinske spørsmål og dyrevernsaker. Disse medlemmer mener at rettsrådets uavhengige posisjon må opprettholdes.
På dette grunnlaget mener disse medlemmer at både det veterinærmedisinske rettsråd og veterinærvaktordningen bør dekkes innenfor offentlige budsjetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke forslaget til ordlyd i § 6 a, og har innvendinger mot forslaget om hva som kan gebyr- og avgiftsfinansieres med hjemmel denne paragrafen. Disse medlemmer er videre uenig i forslaget om hvem som skal være avgiftspliktig.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"I lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl gjøres følgende endringer:
Overskrift til ny § 6 a skal lyde:
Gebyr
Ny § 6 a andre ledd utgår.
Ny § 6 a tredje ledd utgår."