13. Fjerning av nedre grense for kommunale og fylkeskommunale skattesatser
I motsetning til statsskattesatser som hjemles direkte i Grunnloven § 75 a gjennom Stortingets skattevedtak (plenarvedtak) hvert år, må kommunale og fylkeskommunale skattesatser ha hjemmel i lov. Dette er lovteknisk ordnet slik at skatteloven § 15-2 tillegger Stortinget å gjøre plenarvedtak om fastsetting av maksimums- og minimumssatser for kommunal inntekts- og formuesskatt og for fylkeskommunal inntektsskatt.
Systemet med Stortingets fastsetting av maksimumssatser må videreføres. Men den årlige fastsetting av minimumssatser fremtrer i dag som en historisk overlevning uten praktisk betydning. I de siste 25 år har ingen kommune eller fylkeskommune valgt lavere sats enn maksimumssatsene. Det ligger ingen nærmere skattepolitisk vurdering bak fastsettingen av det intervall som minimumssatsene gir når de holdes opp mot maksimumssatsene. I stedet er det en lovteknisk komplikasjon å måtte justere minimumssatsene i takt med justeringer i maksimumssatsene for å holde intervallet noenlunde intakt. Disse parallelle justeringene i minimumssatsene er praktisk sett verdiløse og bør kunne bortfalle.
Videre kan hensynet til kommunenes og fylkeskommunenes formelle valgfrihet tilsi at Stortinget ikke fastsetter noen nedre grense for satsene. Dette gjelder selv om den reelle valgfriheten begrenses av de generelle økonomiske rammebetingelsene for kommunene og fylkeskommunene.
Regjeringen foreslår derfor at skatteloven § 15-2 endres til bare å gjelde Stortingets fastsetting av maksimumssatser. I St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er dette fulgt opp med forslag om at også Stortingets plenarvedtak om de kommunale og fylkeskommunale skattesatser bare skal gjelde maksimumssatser.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 15-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag. Komiteen viser også til sine merknader i Innst. S. nr. 1 (2003-2004) punkt 3.17.