Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ola Røtvei, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til vedtak i Stortinget av 5. desember 2002 der Regjeringen ble bedt om å fremme lovforslag som gir politiet økt påtalekompetanse. Komiteen merker seg at Regjeringen har fremlagt dette lovforslaget kort tid etter vedtaket i Stortinget.

Komiteen mener at en overføring av påtalekompetanse i saker om forbrytelser som kan medføre straff i fengsel inntil 1 år fra statsadvokatembete til politiet, vil gi en mer effektiv og hensiktsmessig straffesaksavvikling. En slik omlegging vil også bidra til en bedre ressursutnyttelse i straffesakskjeden, og dessuten være viktig for å opprettholde tilliten til sanksjonssystemet. Komiteen vil fremheve at en rask reaksjon styrker virkningen av straffen.

Komiteen viser til argumentene som Jahre-utvalget i 2000 fremhevet i sin sluttrapport. Hovedbegrunnelsen for å gi utvidet påtalekompetanse til politiet er at dette vil bidra til effektivisering og raskere saksbehandling. Komiteen mener at forslaget ivaretar viktige rettsikkerhetshensyn både overfor samfunnet men også for den tiltalte. En utvidet påtalekompetanse til politiet vil i mange tilfeller redusere tiden fra gjerningstidspunktet til domsavsigelse. Lang saksbehandlingstid vil etter komiteens mening svekke omdømmet til aktørene i straffereaksjonskjeden.

Komiteen har merket seg at flere av høringsinstansene støtter forslaget om å utvide politiets påtalekompetanse. Dette gjelder blant annet tingrettene i Oslo og Trondheim, Domstolsadministrasjonen, Politidirektoratet, ØKOKRIM, Den norske Advokatfor­ening og Den norske Dommerforening.

Komiteen er imidlertid kjent med at flere høringsinstanser går mot forslaget. Hovedbegrunnelsen for motstanden er at økt påtalekompetanse til politijurister vil kunne svekke rettssikkerheten til siktede. Når komiteen likevel støtter de fremlagte forslag, er det blant annet fordi det også i fremtiden vil være statsadvokaten som har den faglige ledelse i de påtalespørsmål som politijurister skal avgjøre.

Komiteen synes at dagens lovhjemmel for politijuristers kompetanse i straffeprosessloven, kombinert med en utfyllende forskrift, i praksis kan oppfattes som noe uryddig og lite oversiktlig. Komiteen støtter derfor forslaget om at politiets påtalekompetanse skal fremgå direkte av loven. For å sikre kvaliteten på de tiltaler som tas ut i forbrytelsessaker, er komiteen videre enig i at dette bør tilkomme de mer kvalifiserte politijurister etter et eget delegasjonsvedtak.

Komiteen er enig i at politiet fortsatt bør ha kompetanse til å ta ut tiltale i de saker de har slik kompetanse i dag. Komiteen mener det er en god løsning at politiet også gis påtalekompetanse i simple, uaktsomme narkotikaforbrytelser og medvirkning til disse, jf. straffeloven § 162 første ledd, jf. fjerde og femte ledd. Av hensyn til sammenhengen i lovgivningen, støtter komiteen også forslaget om påtalekompetanse for politiet i dopingsaker som ikke er grove, jf. straffeloven § 162 b første, jf. tredje og fjerde ledd første alternativ. Komiteen har merket seg at påtaleinstruksen pålegger politiet plikt til å forelegge for statsadvokaten saker som vekker stor allmenn interesse.

Komiteen slutter seg til departementet og Jahre-gruppens argumentasjon for ikke å gi politiet påtalemyndighet for falsk forklaring i straffeloven § 166, men derimot i saker om dokumentfalsk mv. i straffeloven §§ 184 til 190.

Komiteen mener politiet allerede har god erfaring i saker om legemsfornærmelser og går inn for å gi påtalemyndighet til politiet i saker etter § 228 første og annet ledd første alternativ. Da muligheten for skjerpende omstendigheter ofte er til stede, vil det være hensiktsmessig at politiet også gis påtalemyndighet etter den skjerpende bestemmelsen i § 232. Saklig og praktisk sammenheng med legemskrenkelser etter § 228, tilsier at politiet også bør gis påtalekompetanse i legemsbeskadigelser etter § 229 første straffealternativ.

Komiteen støtter også forslaget om å gi politiet påtalemyndighet i saker om trusler (straffeloven § 227 første ledd første punktum), simpelt underslag (§ 255), og i saker om simpelt og grovt bedrageri (§§ 270 og 271). Komiteen deler Jahre- utvalgets synspunkter om at politiet i vanskelige bedragerisaker uansett forutsettes å koble inn ØKOKRIM eller statsadvokaten.

Komiteen viser til at straffeloven § 271 a om grovt uaktsomt bedrageri har nær sammenheng med andre bedragerisaker, og støtter derfor at politiet gis påtalekompetanse også her.

Komiteen støtter også at politiet gis utvidet påtalemyndighet i saker om regnskapsovertredelser, regnskapsforbrytelser og merverdiavgiftsbedrageri i tråd med det som Regjeringen foreslår. Komiteen synes også det er hensiktsmessig at straffeloven § 292 om grovt skadeverk inkluderes i politiets påtalekompetanse. Også i forhold til straffeloven § 317 tredje ledd om grovt heleri, er komiteen kjent med at de kompliserte sakene utgjør en liten del av den totale saksmengde. Komiteen er også kjent med at påtale etter straffeloven § 317 fjerde ledd ikke er omfattet av forslaget, noe som er en innsnevring i forhold til straffeloven § 67.

Komiteen viser til at overtredelse av tolloven § 66 ofte er forholdsvis ukompliserte saker selv om det kan være snakk om store kvanta, og mener derfor at påtalekompetansen her bør legges til politiet. Politiet har de siste årene fått stadig flere saker vedrørende brudd på utlendingsloven, og komiteen støtter derfor forslaget om å utvide politiets påtalekompetanse til å gjelde også utlendingsloven § 47 annet jf. femte ledd.

Komiteen er opptatt av at tilliten til politiets uavhengighet opprettholdes, og er derfor enig i at forbrytelser mot den offentlige myndighet omtalt i straffelovens kapittel 12 for fremtiden også tilligger statsadvokaten. Det samme gjelder forbrytelser etter straffeloven §§ 176 annet ledd, 198 og 237. Komiteen viser til at ingen av høringsinstansene hadde motforestillinger til at saker med strafferamme inntil 1 år der påtalekompetansen i dag er lagt til Riksadvokaten eller Kongen, forblir uendret.

Komiteen bifaller ønsket om et helhetlig regelverk, og støtter derfor de unntak til ettårsregelen som nevnes i proposisjonens punkt 3.6.4. Komiteen merker seg at departementet eventuelt vil komme tilbake med ytterligere regelendringer i grensedragningen mellom politiet og statsadvokatens kompetanse i forbindelse med arbeidet med ny straffelov. Komiteen vil be departementet vurdere en ytterligere utvidelse av politiets påtalekompetanse med bakgrunn i de erfaringer som gjøres etter denne lovendring.

Komiteen viser til at politiet allerede har ankekompetanse i de mindre alvorlige straffesakene og mener at denne ankekompetansen bør utvides i tråd med endringer i påtalekompetansen i saker om forbrytelser som ikke kan straffes med fengsel i mer enn 1 år. Utover dette ønsker komiteen i tråd med forslaget ikke å utvide ankekompetansen for forbrytelser med strafferamme på mer enn 1 års fengsel.

Komiteen støtter de foreslåtte endringer og omredigeringer av straffeprosessloven § 68, og tiltrer vurderingen om at det er viktig at politimesteren engasjerer seg i ankesakene. Komiteen ser det som hensiktsmessig og tidsbesparende at den som tar ut tiltale i en sak også fører saken, og tiltrer endringer i straffeprosessloven § 76 i tråd med Regjeringens forslag. Komiteen ser positivt på de foreslåtte endringene som vil ha en effektiviserende virkning for påtalemyndigheten.

Komiteen mener det må foretas en evaluering på egnet måte av lovendringene etter at disse er trådt i kraft. Evalueringen må omfatte en vurdering av kvaliteten på politijuristenes arbeid, samt en vurdering av politijuristenes kapasitet. Dersom det viser seg at endringene har vært vellykkede, må det vurderes hvorvidt det bør foretas en ytterligere utvidelse av politiets påtalekompetanse. Dersom det viser seg at endringene ikke har fungert etter hensikten, at kvaliteten er blitt dårligere eller at kapasiteten ikke er tilfredsstillende, må det vurderes om endringene bør reverseres, eller hvorvidt det må foretas andre grep for å heve kvaliteten. Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en evaluering av kvaliteten på politijuristenes arbeid etter at lovendringene om utvidelse av politijuristenes påtalekompetanse har trådt i kraft. Det skal i denne forbindelse vurderes hvorvidt politijuristenes kapasitet er tilfredsstillende."

Komiteen vil understreke viktigheten av at opplæringsprogrammet som skisseres i høringsnotatet, blir satt i verk.