1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Proposisjonen inneholder forslag til lovendringer for å utvide politijuristenes påtalekompetanse. Departementet foreslår som hovedregel å gi politiet påtalekompetanse i alle saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Unntak foreslås for enkelte sakstyper, blant annet i straffeloven kapittel 12 om forbrytelser mot offentlig myndighet. Departementet går videre inn for å videreføre politiets påtalekompetanse i de sakstyper med høyere strafferamme enn 1 år hvor politiet har kompetansen allerede i dag. Endelig foreslår departementet å gi politiet påtalekompetanse i ytterligere noen slike saker, som for eksempel saker om grove og grovt uaktsomme bedragerier og enkelte narkotika- og dopingforbrytelser. Departementet foreslår videre å endre straffeprosessloven for å gi politiet ankekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år.

Det foreslås også klargjort i loven at i de sakene der politiet har tatt ut tiltale, skal saken for tingretten som regel aktoreres av en polititjenestemann som hører til påtalemyndigheten.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Justisdepartementet oppnevnte i juni 1999 en arbeidsgruppe (Jahre-gruppen) som skulle komme med forslag til hvordan saksbehandlingstiden i straffe­sakskjeden kunne reduseres. Gruppen tok bl.a. opp spørsmålet om politiets påtalekompetanse bør utvides. Jahre-gruppen anbefalte at det ble overveid å gi politiet påtalekompetanse i alle saker om forbrytelser som etter loven ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn 1 år - med unntak for saker der påtalespørsmålet hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten.

I desember 1999 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg (Fosheim-utvalget) for å gjennomgå den høyere påtalemyndighetens organisasjon og arbeidsoppgaver. Utvalget avla sin rapport i april 2001. Fosheim-utvalget tok blant annet opp spørsmålet om økt delegasjon av påtalekompetanse til politiet. Konklusjonen var at bestemmelsene som regulerer adgangen til å delegere påtalekompetanse, ikke burde endres på det daværende tidspunktet. Departementet ble anbefalt å vente med en slik gjennomgåelse til det var avgjort hvordan politidistriktene skulle deles inn og hvordan statsadvokatembetene skulle organiseres. Utvalget mente at det kunne være behov for å justere fordelingen av påtalekompetanse mellom nivåene i påtalemyndigheten, og for å gjøre løsningene i loven rettsteknisk enklere. Men Fosheim-utvalget så ikke for seg store endringer i fordelingen av påtalekompetansen. Justisdepartementet sendte i mai 2001 Fosheim-utvalgets rapport på høring.

Stortinget fattet etter behandling av Budsjett-innst. S. nr. 4 (2002-2003) et enstemmig vedtak hvor Stortinget ba Regjeringen legge frem forslag om økt påtalekompetanse til politijuristene.

I januar 2003 sendte Justisdepartementet på høring et notat med forslag til endringer i straffeprosessloven for å utvide politijuristenes påtalekompetanse. Forslaget bygget i hovedsak på forslagene fra Jahre-gruppen.

1.3 Utvidet påtalekompetanse for politiet

Hovedregelen er i dag at statsadvokaten avgjør spørsmålet om tiltale i saker om forbrytelse, når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. Påtalemyndigheten i politiet har påtalekompetanse i saker om forseelser. Straffeprosessloven åpner for å gjøre en del unntak fra hovedregelen ved å delegere påtalekompetanse til politiet.

Under forutsetning av at politiets påtalekompetanse skulle utvides, oppstilte departementet to alternativer i høringsnotatet: Enten å gi politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år, samt utvidet påtalekompetanse for noen utvalgte forbrytelser, eller å gi politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre forbrytelser i mer enn 3 år, med enkelte begrensninger og utvidelser.

Høringsinstansene som støtter forslaget om å utvide politiets påtalekompetanse, har delte synspunkter på hvor langt man bør gå.

Slik saken står etter høringen, går departementet inn for det minst vidtrekkende forslaget, det vil si forslaget om å gi politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn 1 år. Departementet legger særlig vekt på den sterke motstanden i den høyere påtalemyndighet mot å utvide politiets påtalekompetanse. Denne motstanden tilsier at man bør gå skrittvis frem. Spørsmålet om fordelingen av påtalekompetansen mellom politiet og statsadvokatene må uansett vurderes på nytt i forbindelse med arbeidet med ny straffelov i lys av Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser. I sin vurdering har departementet også lagt vekt på forholdet til reg­lene om politiets foreleggskompetanse.

Departementet går altså inn for å videreføre den kompetansen som i dag ligger hos politiet i saker om forbrytelser som kan straffes med fengsel i mer enn 1 år. Videre tar departementet opp spørsmålet om politiet bør gis påtalekompetanse i ytterligere noen bestemte forbrytelsessaker av en slik alvorlighetsgrad. I den nærmere vurderingen av hvilke straffebud som bør påtaleavgjøres av politiet selv om straffen er fengsel i mer enn 1 år, gjør flere hensyn seg gjeldende. De hensyn som begrunner lovforslaget, og da særlig ønsket om å legge til rette for en hurtigere straffesaksavvikling, bør naturlig nok også ligge til grunn for utvelgelsen av straffebudene.

Etter en nærmere vurdering foreslår departementet at politiets påtalekompetanse også omfatter følgende bestemmelser: straffeloven § 162 (narkotikaforbrytelser), § 162 b (dopingforbrytelser), kapittel 18 (dokumentfalsk), § 228 (legemsfornærmelser), § 229 (legemsbeskadigelser), § 227 (trusler), § 255 (simpelt underslag), §§ 270 og 271 (simpelt og grovt bedrageri), § 271 a (grovt uaktsomt bedrageri), §§ 286 og 288, jf. § 286 (regnskapsforbrytelser), § 292 (grovt skadeverk), § 317 (heleri) samt regnskapsloven § 8-5 (regnskapsovertredelser), merverdiavgiftsloven § 72 (avgiftsbedrageri), tolloven § 66 (særlig grove overtredelser av tolloven §§ 61 - 65) og utlendingsloven § 47 annet ledd (ulovlig arbeid mv.).

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det fra en hovedregel om at politiet har påtalekompetansen i alle saker om forbrytelser som ikke kan straffes med fengsel i mer enn 1 år, bør gjøres unntak for de saker der påtalekompetansen i dag er lagt til riksadvokaten eller til Kongen. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Departementet holder derfor fast ved sitt syn på dette punktet.

Videre ba departementet i notatet om høringsinstansenes syn på om det bør gjøres særskilte unntak fra den påtalekompetansen som ble foreslått lagt til politiet i saker med en strafferamme inntil 1 års fengsel. Etter høringsrunden foreslår departementet at påtalekompetansen i saker etter kapittel 12 (forbrytelser mot offentlig myndighet) i sin helhet forblir hos statsadvokaten. Det samme gjelder forbrytelser etter § 198 (samleie mellom søsken) og forbrytelser etter §§ 176 annet ledd og § 237.

Hensynet til et oversiktlig regelverk tilsier at det bare bør gjøres unntak fra ettårsregelen dersom særlige grunner tilsier det. Under høringen er det pekt på noen slike tilfeller. Det kan ikke utelukkes at det etter at reglene har virket en stund, kan vise seg å være behov for å gjøre ytterligere endringer i grensedragningen mellom politiets og statsadvokatenes påtalekompetanse. Dette vil departementet komme tilbake til i forbindelse med arbeidet med en ny straffelov.

1.4 Utvidelse av politiets anke­kompetanse

Hovedregelen om ankekompetansen er at den myndighet som har besluttet tiltale, avgjør om det skal ankes.

I høringsnotatet fremholdt departementet at dersom en gir politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser med en strafferamme på inntil 1 års fengsel, er det samtidig nærliggende å legge ankekompetansen i disse sakene til politiet. Departementet foreslo å endre straffeprosessloven i tråd med disse synspunktene. Departementet ga samtidig uttrykk for at ankekompetansen i saker der politiet har tatt ut tiltale i forbrytelsessaker med en strafferamme på mer enn 1 år, fortsatt burde ligge hos statsadvokaten. Beholder statsadvokaten ankekompetansen i disse sakene, vil det bidra til å sikre et tilstrekkelig tilsyn med politiets påtaleutøvelse. Departementet foreslo ingen endringer på dette punktet.

De av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, stiller seg overveiende positive til forslaget som departementet fremmet i høringsnotatet.

Departementet finner i lys av høringen grunn til å videreføre sitt forslag. Departementet foreslår at politiet får påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan straffes med fengsel i mer enn 1 år, og finner det naturlig å foreslå tilsvarende regler om ankekompetanse i disse sakene. I de mer alvorlige forbrytelsessakene der påtalekompetansen også foreslås lagt til politiet, er det etter departementets oppfatning riktigere at ankekompetansen fortsatt skal ligge hos statsadvokaten. Slik får statsadvokatene et større ansvar for kvaliteten i avgjørelsene om å bruke rettsmidler i disse sakene, og statsadvokatene sikres større mulighet til å drive fagledelse. På denne bakgrunnen foreslår departementet ingen endringer i ankekompetansen i forbrytelsessaker med strafferammer på mer enn 1 års fengsel.

1.5 Delegasjon av politimesterens ankekompetanse

I de sakene der politiet har ankekompetansen, krever straffeprosessloven at vedtak om anke treffes av politimesteren. Ordlyden åpner ikke for delegasjon av politimesterens myndighet.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det kan være ønskelig å delegere politimesterens myndighet til noen av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger som ikke er visepolitimester. Departementet foreslo at politimesteren, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, skal kunne delegere myndighet til å treffe vedtak om anke til andre av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger når han selv er fraværende. I praksis vil det normalt være aktuelt å delegere myndigheten til lederen for retts- og påtaleenheten.

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter endringene som ble foreslått i høringsnotatet.

Departementet er enig med de instanser som uttaler at det bør sikres at politimesteren engasjerer seg i straffesaksbehandlingen, men dette bør skje på annen måte enn gjennom lovregler om ankekompetanse. Samtidig vil departementet understreke at forslaget forutsetter at politimesteren selv skal treffe vedtak om anke når han eller hun er til stede. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår også å presisere i lovteksten at den som skal kunne utøve politimesterens ankekompetanse i hans eller hennes fravær, må ha juridisk embetseksamen.

1.6 Endringer i reglene om hvem som skal føre aktoratet

Dagens ordning er at der påtalekompetansen ligger til politiet, er det som regel også politiet som skal føre saken for tingretten. For øvrig ligger det i stor utstrekning til statsadvokaten eller riksadvokaten å føre saken, eller å overlate aktoratet til andre.

Den påtalemyndighet som har tatt ut tiltale i saken, må ikke nødvendigvis også føre aktoratet. Men ofte er det hensiktsmessig at den som har tatt ut tiltale, også fører saken for tingretten. Det er grunn til å tro at en slik løsning ofte vil tjene både effektiviteten og kvaliteten i saksbehandlingen. Departementet gikk derfor inn for å videreføre ordningen med at politiet skal føre aktoratet for tingretten i saker der politiet har tatt ut tiltalen.

Departementet finner det ønskelig at reglene om hvilken påtalemyndighet som skal føre aktoratet, fremgår direkte av loven, og det har ikke kommet tungveiende innvendinger mot dette forslaget under høringen. Innholdsmessig gir imidlertid dagens regler en passende ordning også for det tilfelle at politiet får utvidet påtalekompetanse. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsnotatet, som ikke vil innebære realitetsendringer.

Det kan lett skape praktiske komplikasjoner og hindre nyansatte i å aktorere saker, dersom det kreves at det er den samme tjenestemannen som tar ut tiltale, som aktorerer saken. En slik regel er derfor ikke tatt inn i lovforslaget. Men av hensyn til effektiviteten og kvaliteten i saksbehandlingen vil det ofte være hensiktsmessig at det er den samme tjenestemannen som avgjør tiltalespørsmålet og aktorerer saken.

1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementets forslag vil bidra til kortere saksbehandlingstid i de sakene som skal kunne påtaleavgjøres av politijuristene. Samlet sett vil dette utgjøre et forholdsvis stort antall saker. Ordningen vil også i en viss grad avlaste statsadvokatene. For øvrig vil ordningen spare en del arbeid på kontorsiden, både hos statsadvokatene og i politiet.