Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kros­lid og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, registrerer at Barne- og familiedepartementet med dette følger opp Regjeringens tiltaksplan mot tvangsekteskap fra 2002, og at de foreslåtte lovendringene er en oppfølging av Handlingsplan mot tvangsekteskap fra 1998. Tiltakene som foreslås er blant flere tiltak for å forhindre tvangsekteskap. På denne bakgrunn er komiteen glad for at det nå foreslås en del endringer som vil forebygge og tydeliggjøre at tvangsekteskap er forbudt i Norge.

Komiteen mener at tvangsekteskap kan karakteriseres som ekteskap som inngås uten at den enkelte kan velge om en vil gifte seg, eller hvem han/hun vil gifte seg med. Uansett vil komiteen understreke at tvangsekteskap ikke skal aksepteres, og er straffbart etter norsk lov.

Komiteen vil fremheve at det å inngå ekteskap skal være basert på frivillighet og forståelse for hvilke praktiske, familiemessige og juridiske konsekvenser ekteskapet medfører.

Komiteen vil understreke at muligheten til selv å velge den man vil gifte seg med er en grunnleggende menneskerettighet, jf. FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter art. 16. Komiteen har med bekymring sett at tvangsekteskap i Norge er mer utbredt enn man tidligere var klar over, og er derfor opptatt av at rettighetene til dem som rammes må styrkes. Videre vil komiteen sende ut klare signaler til dem som utøver tvang i relasjon til ekteskapsinngåelse om at dette er straffbart.

Komiteen er positiv til Regjeringens forslag om en obligatorisk offentlig prøving av ekteskapsvilkårene. Det vil bety at vielser uten en slik offentlig prøving av vilkårene vil være ugyldige. Regjeringen foreslår at det er Folkeregisteret (eller norsk utenrikstjenestemann i utlandet) som skal gjennomføre prøvingen. Dette for å bedre kontrollen med at brudefolket oppfyller vilkårene for å inngå ekteskap etter norsk lov. Komiteen har merket seg at departementet ønsker å oppnå at antallet tvangsekteskap reduseres ved å innføre offentlig prøving. Det legges til grunn at offentlig ansatte underlagt instruksjon har større mulighet til helt objektivt å kontrollere brudefolkenes frivillighet, enn for eksempel en forstander i et trossamfunn og/eller en prest i en menighet som kan være under press fra trossamfunnet/menigheten under prøvingen. Dette slutter komiteen seg til. Videre foreslår Regjeringen at dersom Folkeregisteret finner at vilkårene for ekteskapsinngåelse er i orden, utstedes en attest som er gyldig i fire måneder. Dersom Folkeregisteret avslår godkjenning, kan brudefolket klage til fylkesmannen.

Komiteen viser til at barn i annen lovgivning gis rett til særlige beskyttelsestiltak i kraft av å være fysisk og psykisk umodne. Å ta inn en bestemmelse i barneloven som uttrykkelig sier at avtaler om ekteskap på vegne av mindreårige ikke er bindende, vil være et virkemiddel i arbeidet med å opplyse miljøer der det forekommer at foreldre avtaler ekteskap for sine mindreårige. Komiteen slutter seg til at regelen blir gjort kjent på en effektiv måte. Regjeringens forslag er en ny bestemmelse i barneloven § 30 a, som sier at en avtale foreldre eller eventuelt andre gjør på vegne av et barn, ikke er bindende. Dette er en tydeliggjøring av noe som allerede følger av norsk rett. En avtale om framtidig ekteskap inngått på vegne av mindreårige, vil heller ikke med rettstilstanden i dag, være rettslig bindende. Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke finner det hensiktsmessig å straffesanksjonere slike lovstridige avtaler. Komiteen støtter dette.

Komiteen er positiv til at det innføres vigselsrett for livssynssamfunn, og har merket seg at i praksis gjelder dette så langt kun Human-Etisk Forbund.

Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår å gi fylkesmannen mulighet til å reise sak for å få prøvet om ekteskap er gyldig, og at det forutsettes at denne muligheten brukes med varsomhet, og i samarbeid med én av eller begge partene. Komiteen støtter disse forslagene.

Komiteen viser til behandlingen av Dokument nr. 8:122 (2002-2003), jf. Innst. O. nr. 132 (2002-2003), der det ble fremmet forslag om endringer i ekteskapsloven med det formål å ivareta muslimske kvinners rett til skilsmisse. Som en konsekvens av lovendringen ba Stortinget Regjeringen sørge for at brudefolk ved inngåelse av ekteskap underskriver en erklæring om at de aksepterer hverandres like formelle rett til skilsmisse.

Komiteen har merket seg at det fra mange hold, blant annet ulike kirkesamfunn, har kommet reaksjoner på denne lovendringen, på bakgrunn av at en slik erklæring oppleves som et brudd på selve intensjonen med ekteskapet. Komiteen er av den oppfatning at både hensynet til muslimske kvinners rett til skilsmisse og hensynet til at ekteskapet som en forpliktelse mellom to parter kan ivaretas samtidig. Komiteen ber derfor departementet se på andre formuleringer av intensjonene i Innst. O. nr. 132 (2002-2003): "Erklæringen fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene".

Komiteen støtter på det nåværende tidspunkt Regjeringens forslag om at Folkeregisteret får myndighet til en obligatorisk offentlig prøving av ekteskapsvilkårene før ekteskapsinngåelse kan være gyldige, og at det innføres en vigselsrett for livssynssamfunn.

På denne bakgrunn vil komiteen fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen av utvidelsen av vigselskompetansen og Folkeregisterets myndighet til prøving av ekteskapsvilkårene, og vurdere virkning av intensjon om å forebygge tvangsekteskap, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte innen utgangen av denne stortingsperioden."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at tvangsekteskap er noe annet enn arrangerte ekteskap. Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler etter flertallets mening til at familien deltar aktivt for å finne eller foreslå kandidater til ektemake. Avgjørende for spørsmålet om det foreligger tvang blir om forslaget til ektemake reelt gir den unge en mulighet til å si nei. Dersom det arrangerte ekteskap er inngått fordi en av partene eller begge er utsatt for et press, og dette presset er så utilbørlig at vedkommende opplever å ikke ha et valg, vil det etter flertallets mening være straffbar tvang.

Flertallet vil påpeke at grensen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er vanskelig å trekke, og legger i mange tilfeller stort ansvar på unge skuldre. Kulturkollisjon mellom foreldregenerasjon fra et annet land og ungdom vokst opp i Norge er her en utfordring. Tilsvarende problemer med ulike forventninger kan oppstå for ektefeller som blir inngiftet i en familie der den ene parten er oppvokst i Norge, eller har bodd her lenge.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i Regjeringens forslag om at fylkesmannen skal gis søksmålskompetanse og myndighet til å reise sak om ekteskap er gyldig, og at andre offentlige instanser må ha mulighet til å be fylkesmannen vurdere å reise sak om et ekteskap er gyldig. Det forutsettes at denne muligheten brukes med varsomhet. Dette flertallet er ikke enig i at fylkesmannens myndighet til å reise sak, skal gjøres avhengig av at en eller begge av partene ønsker det. Dette flertallet mener at det må være fylkesmannens vurdering, på bakgrunn av informasjon fylkesmannen kan være i besittelse av, som avgjør om partene i en ekteskapsinngåelse er i en slik tvangssituasjon at de ikke tør uttrykke seg mot tvangen. Slik dette flertallet ser det, er det bedre å legge denne byrden på fylkesmannen, enn å avskjære enhver mulighet for at fylkesmannen kan ta på seg rollen som ombud for parter som åpenbart er utsatt for sterkt sosialt press, men som ikke selv har mulighet til å uttrykke tvangen fra familiemedlemmer.

Dette flertallet er på denne bakgrunnen uenig i at andre offentlige instanser ikke skal ha opplysningsplikt ved mistanke om tvangsekteskap, bigami og giftermål som inngås med mindreårig, eller andre relevant brudd på denne loven.

Dette flertallet trekker her en parallell til behandlingen av Ot.prp. nr. 9 (2002-2003), Innst. O. nr. 64 (2002-2003), der det blir uttalt at taushetsplikten ikke må praktiseres på en slik måte at utsatte barn og unge ikke får den hjelpen de trenger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er svært glad for at man nå får den nødvendige lovendringen som forbyr tvangsekteskap i Norge. Innvandrere til Norge kommer fra en rekke forskjellige kulturer og med ulike samfunnstradisjoner, men felles for mange av disse kulturene er et kvinnesyn som harmonerer dårlig med det norske. Det norske syn er trygt forankret i et vestlig og universelt syn på enkeltindividers rettigheter og likeverd. Individets rettigheter er blant annet nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring.

Disse medlemmer vil understreke at tvangsekteskap er til forveksling lik arrangerte ekteskap. Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler etter disse medlemmers mening til at familien aktivt finner ektemake og avtaler ekteskap. I slike arrangerte ekteskap ligger det så mye sosialt press at de færreste våger å opponere mot sin egen familie. Derfor blir slike ekteskap ofte - urettmessig - ikke sett på som tvangsekteskap. Disse medlemmer merker seg at det eneste som skiller tvangsekteskap fra arrangert ekteskap er aktiv motstand fra en eller begge parter i et påtenkt ekteskap. En så liten forskjell minker ikke det forkastelige i arrangerte ekteskap.

Disse medlemmer mener at ikke bare utilbørlig press, men også mildt press, innebærer tvang. Det at foreldre eller andre slektninger arrangerer et ekteskap, er i seg selv press av en så sterk grad at det innebærer tvang.

Disse medlemmer tar avstand fra både tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Dette fordi overgangen mellom de to ulike ekteskapsformene ofte er glidende, nesten en umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skille mellom de to formene.

Disse medlemmer merker seg at det i 1999 ble arrangert et møte i Oslo, av blant annet Norges Røde Kors, hvor en pakistansk politisjef fra byen Quetta ga en orientering om kvinnens stilling i Pakistan. Han fortalte at alle i Pakistan er sikret de samme rettigheter og diskriminering av kvinner er forbudt ifølge § 25 i den pakistanske grunnlov. Det betyr at tvangsekteskap er kulturelt eller religiøst betinget.

Disse medlemmer er av den oppfatning at både tvangsekteskap og såkalte arrangerte ekteskap må likebehandles i lover, forskrifter og regler.

Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

"Stortinget ber Regjeringen om å tilpasse lovteksten slik at det ikke gjøres forskjell på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at de endringene som blir foreslått i ekteskapsloven, vil være til hjelp for de som er sterke nok til å bære belastningene med å evt. miste kontakt med familien. Regjeringens foreslåtte endringer i ekteskapslovgivningen har derimot lite å tilby dem som har et sterkt sosialt press om såkalt arrangert ekteskap, men som ikke kan bære et evt. tap av familiekontakt. Disse medlemmer kan se at arrangerte ekteskap i denne sammenhengen nærmer seg betegnelsen tvangsekteskap.

Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis merknad i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:50 (2001-2002), og Innst. S. nr. 129 (2001-2002), hvor det ble sagt følgende:

"Sosialistisk Venstreparti viser til at for å hindre tvangsekteskap og flergifte, er det viktig at kontrollen rundt gyldigheten av ekteskapsinngåelse er god. Disse medlemmer mener det er nødvendig å sikre dette ved at vigsel kun utføres av Notarius Publicus (dommer i tingretten), med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel. Dette medfører at trossamfunn ikke lenger har vigselsrett, og at de som ønsker religiøse seremonier knyttet til ekteskapsinngåelse, arrangerer dette i tillegg. Særlig må straffeansvar for Notarius Publicus og vitner vurderes i forhold til om ekteskaper er inngått frivillig og om partene ikke allerede er gift."

Disse medlemmer mener også at vigsler i utlandet som skal gi grunnlag for familiegjenforening i Norge, skal inngås på en norsk ambassade eller konsulat. Dette er for å sikre at personer ikke utsettes for tvang ved at vielsen foregår i et land der tvangsekteskap er akseptert og der mulighetene for å få hjelp dersom en blir truet til ekteskap, er små.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker det strenge kriterium som er trukket opp for fylkesmannens myndighet, og mener at fylkesmannen ikke får nødvendig grunnlag til å fremme slike saker, uten mulighet for innhenting av informasjon fra andre offentlige instanser, som er belagt med taushetsplikt.