2. Gjeldende telepolitikk
Telekommunikasjonssektoren reguleres i dag av lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon og med tilhørende forskrifter, som trådte i kraft 1. januar 1996, og har blant annet hatt til hensikt å legge til rette for en liberalisering av telesektoren i Norge. Ordningen med eneretter ble gradvis avviklet i perioden fra 1988 til 1. januar 1998.
Liberaliseringen i Norge har skjedd i samsvar med den pågående utviklingen i EU, og har ivaretatt Norges internasjonale forpliktelser gjennom EØS-samarbeidet og WTO.
Teleloven pålegger konsesjonsplikt for tilbyder med sterk markedsstilling som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet eller tilbyr offentlig telefontjeneste. Tilbyder regnes normalt for å ha sterk markedsstilling dersom vedkommende har en markedsandel på 25 pst. eller mer i det aktuelle markedet. I tillegg kreves alltid særskilt konsesjon for bruk av frekvenser, radioutstyr og radiosystem. Antall frekvenskonsesjoner begrenses ut fra tilgang på radiofrekvenser.
Gjeldende telepolitiske mål bygger på at alle husstander og bedrifter over hele landet skal sikres grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris. Videre er det et mål å legge til rette for størst mulig verdiskapning og effektiv bruk av ressursene i telesektoren gjennom virksom konkurranse.
Målet om landsdekning av grunnleggende teletjenester har til nå vært sikret ved at Telenor som en del av konsesjonsvilkårene har hatt en plikt til å levere pålagte landsdekkende tjenester. Taletelefoni, leide samband og tilknytning til digitalt nett regnes som grunnleggende tjenester. Merutgiftene knyttet til de grunnleggende tjenestene dekkes av Telenor.
Liberaliseringen av telesektoren har ført til bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur, samt til etablering av ny infrastruktur. Dette har gitt en positiv utvikling i form av etablering av nye aktører og nye tjenester til næringsliv og forbrukere.
Oversikter fra OECD viser at Norge de siste årene har vært blant de billigste land i verden når det gjelder priser for fastnett telefoni, mobiltelefoni og overføringskapasitet. Sett i forhold til geografi og befolkningsmønster mv., er Norge internasjonalt sett konkurransedyktig mht. til priser og tjenester sammenlignet med land som har mindre krevende topografi og mer konsentrert befolkningsmønster. Prisnivået på teletjenester i Norge ble redusert mye fra 1989 til 1998, reelt sett med 50 pst., mens prisnedgangen etter 1998 har vært beskjeden.
Erfaring har vist at det tar lang tid å etablere lønnsomhet for nye tilbydere som konkurrerer med etablerte tilbydere i telemarkedet. Dette skyldes blant annet at det er stordriftsfordeler i deler av IKT-markedet. I 2001 og 2002 har dessuten vanskelige konjunkturforhold påvirket lønnsomheten i markedet. Det er betydelige faste kostnader knyttet til etablering av infrastruktur, mens variable kostnader knyttet til selve driften av nettene relativt sett er lave. Dette medfører at forholdene ikke ligger til rette for mange aktører f.eks. på viktige deler av infrastrukturen. Men teknologiske forbedringer og vekst i markedet vil kunne styrke mindre aktører og åpne for at nye kommer inn i markedet.
Nye tilbydere har tatt markedsandeler fra Telenor. Telenor har imidlertid fortsatt en sterk stilling på de tradisjonelle områdene av telemarkedet i Norge. Det er anslått at Telenor første halvår 2002 hadde en markedsandel på 73 pst. av sluttbrukeromsetningen i det norske telemarkedet.
Komiteen har ingen merknader.