Sammendrag

I proposisjonen foreslår departementet endringer i straffeloven, straffeprosessloven, politiloven, utleveringsloven mv. Endringene faller i to hovedgrupper.

Den første hovedgruppen gjelder organisert kriminalitet og menneskehandel mv. Hovedformålet er å bidra til en mer effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet, i tillegg til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser etter FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og konvensjonens protokoll om menneskehandel. Disse forslagene kan i sin tur deles inn i fem undergrupper:

Departementet foreslår for det første et nytt straffebud i straffeloven som vil ramme det å inngå forbund (avtale) om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.

For det annet foreslår departementet en ny generell bestemmelse om straffskjerping for handlinger som er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Etter forslaget heves strafferammen inntil det dobbelte i slike tilfeller, men likevel ikke med mer enn 5 års fengsel.

For det tredje foreslår departementet et nytt straffebud mot menneskehandel. Det foreslåtte straffebudet rammer bakmenn og andre som bidrar til at mennesker utnyttes til f.eks. prostitusjon eller tvangsarbeid. Straffebudet går videre enn protokollen ved at det også rammer den som ved vold, trussel, misbruk av sårbar stilling eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til nærmere bestemte formål.

For det fjerde foreslår departementet å utvide adgangen til midlertidig overføring av fengslede personer for å bistå til å fremskaffe bevis til bruk for etterforskning eller rettsforfølgning i en annen konvensjonsstat.

For det femte foreslår departementet å utvide adgangen til grenseoverskridende observasjon, slik at utenlandske polititjenestemenn vil kunne spane på andre enn den mistenkte dersom det er skjellig grunn til å tro at dette vil bidra til å identifisere eller oppspore den mistenkte.

Den andre hovedgruppen gjelder gjengangerstraff og rettshåndhevelsesarrest mv. Forslagene her faller i tre undergrupper:

For det første går departementet inn for å skjerpe straffen for gjengangerkriminalitet. Departementet foreslår å ta inn i straffeloven en generell straffskjerpingsregel som gir anvisning på at strafferammen skjerpes med inntil det dobbelte dersom en tidligere domfelt person på ny begår en straffbar handling av samme art som han tidligere er domfelt for.

Departementet foreslår samtidig at det gjøres klart i straffeloven at gjentakelse er blant de forhold som gjør det berettiget å fastsette en lengre prøvetid enn to år. Den lengste prøvetiden som kan fastsettes, er fem år.

For det annet foreslår departementet å endre straffeprosesslovens bestemmelse om såkalt rettshåndhevelsesarrest. Etter departementets syn bør det komme klarere til uttrykk i loven at det ved vurderingen av om den mistenkte skal pågripes og fengsles, skal legges vekt på hensynet til allmennhetens rettsfølelse og den utrygghet en eventuell løslatelse vil kunne lede til.

For det tredje foreslår departementet å rette opp en inkurie i straffeprosessloven om adgangen til å få behandlet borgerlige rettskrav i en ankesak. Dette spørsmålet har ikke vært på høring.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Helen Rui, Ola Røtvei og Bernt Egil Torp, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, deler Regjeringens utgangspunkt om at en må bekjempe organisert kriminalitet og menneskehandel. Dette er internasjonale problemstillinger som krever samarbeid og tiltak over landegrensene. På den bakgrunn er det viktig at også Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser. Omfanget og grovheten i mange av disse forholdene gjør at en må være spesielt oppmerksom på at dette ikke er tilfeldige handlinger, men at det i det vesentlige er planlagte og vel kalkulerte forhold.

Etter komiteens mening er det et problem at en del personer blir gjengangere i å utføre kriminalitet. Dette forhold kan nok ha flere grunner, og det må settes inn flere hensiktsmessige tiltak for å forhindre gjengangerkriminalitet. Komiteen er enig i at straffen for gjengangerkriminalitet bør skjerpes, men dette bør først og fremst gjelde for volds-, vinnings- og seksualforbrytelser. For samfunnet er det et problem når forbrytelser gjentas gang på gang av samme gjerningsperson, og straffeskjerpelse kan være ett av flere virkemidler for å få allerede domfelte til å avstå fra nye forbrytelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til at det er et stort problem at personer blir gjengangere i å utføre kriminelle handlinger. Disse medlemmer mener derimot ikke at for lave strafferammer er hovedårsaken til at vi mest sannsynlig har en gjengangerprosent på godt over 50. Disse medlemmer mener Regjeringen har lagt seg på en linje der man satser faretruende mye på høyning av strafferammene i den hensikt å bekjempe kriminaliteten. Disse medlemmer er av den oppfatning at strafferammene har mindre betydning for kriminalitetsutviklingen enn andre forhold i samfunnet, forhold som kunne fortjent større oppmerksomhet fra Regjeringens side. Dette gjelder for eksempel økende forskjeller, arbeidsløshet, en mangelfull rusomsorg, det store antallet skoletapere, et barnevern som sliter etc. I tillegg er det etter disse medlemmers oppfatning særdeles viktig å øke sannsynligheten for at lovbrudd vil bli oppdaget og at det møtes med en rask reaksjon, samt at domfelte får tilbud om rehabilitering og ettervern. Ikke minst når det gjelder rus- og voldsforbrytelser har strafferammene mindre betydning som avskrekkende tiltak. Når det gjelder seksuelle overgrep, har disse medlemmer størst tro på at økt sannsynlighet for å bli oppdaget er det viktigste tiltaket. Uansett vil det at handlingen er begått tidligere være et skjerpende moment i en straffesak, og således bidra til å ivareta rettferdighetshensynet og den allmenne rettsoppfatning.

Disse medlemmer vil videre påpeke at all den tid kriminalomsorgen er underfinansiert, vil enda lengre straffer først og fremst føre til enda lengre soningskøer og enda større press på å redusere kvaliteten på soningen (ved dublering, press på bemanningen etc.). Disse medlemmer vil komme ytterligere tilbake til denne problemstillingen under punkt 8.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg i forhold til det rent straffemessige at Regjeringen mener at straffene som utmåles ved gjentagelsesforhold bør bli lengre, og støtter dette.