Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. De enkelte bestemmelsene

Valglovens overskrift forandres til "lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)".

Formålsbestemmelsen i § 1-1 får en tilføyelse om at den også gjelder valg av representanter til Stortinget..

I § 1-2 om lovens virkeområde tilføyes i første ledd bokstav a at loven også gjelder ved valg av representanter til Stortinget.

Det tilføyes en § 2-1 om stemmerett ved stortingsvalg. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett: Man må være norsk statsborger og ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret, jf. Grunnloven § 50, og man må være eller noen gang ha vært folkeregisterført som bosatt i Norge, jf. § 3 i tidligere valglov. Det siste vilkåret gjelder ikke for ansatte i diplomatiet eller konsulatvesenet og deres husstand. Dessuten må man ikke ha mistet stemmeretten etter Grunnloven § 53.

I § 2-2 om stemmerett ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg gjøres noen redaksjonelle endringer som følge av at § 2-1 blir tilføyd.

Det tilføyes en § 3-1 om valgbarhet ved stortingsvalg. I første ledd foreslås bestemt at valgbar til Stortinget og pliktig til å ta imot valg er alle som har stemmerett ved valget og som ikke er utelukket eller fritatt. Ifølge Grunnloven § 61 er det også et vilkår for valgbarhet at man har oppholdt seg i riket i 10 år. I grunnlovsforslag nr. 7 forslag G er kravet om 10 års botid foreslått sløyfet, og proposisjonen bygger på forutsetningen om at Grunnloven blir endret i tråd med dette forslaget.

I § 3-1 annet ledd foreslås bestemmelser om hvem som er utelukket fra valg til Stortinget. Ifølge gjeldende Grunnlov § 62 er følgende grupper utelukket: a) Ansatte i departementene, med unntak av statsråder og statssekretærer, b) Hoffets ansatte og dets pensjonister, c) Ansatte i diplomatiet og konsulatvesenet. Proposisjonen skiller seg fra gjeldende Grunnlov på følgende punkter: a) Dommere i Høyesterett blir utelukket fra valg til Stortinget, b) Tilsatte ved hoffet og dets pensjonister, samt politiske rådgivere ansatt i departementene, skal ikke lenger utelukkes fra valg. Grunnlovsforslag nr. 7 forslag H inneholder fire alternative forslag til endringer i Grunnloven § 62. Proposisjonen bygger på forutsetningen om at alternativ 4 i forslag H blir vedtatt.

I § 3-1 tredje ledd foreslås bestemt at om en person skal utelukkes fra valg til Stortinget avhenger av om vedkommende innehar stillingen på valgdagen. Dette er i samsvar med den tidligere valglov § 13 siste ledd.

Det tilføyes en § 3-2 om rett til å kreve fritak fra stortingsvalg. Grunnloven § 63 har bestemmelser om dette. Proposisjonens første ledd viderefører gjeldende rett og er i samsvar med Grunnloven, bortsett fra at den bygger på en forutsetning om at Grunnloven § 63 første ledd bokstav c oppheves. Der bestemmes nå at den som har fylt 60 år senest i det år valget holdes, har rett til å kreve seg fritatt. Proposisjonen forutsetter dermed at Grunnloven § 63 endres i henhold til grunnlovsforslag nr. 7 forslag I.

Annet og tredje ledd i § 3-2 viderefører den tidligere valglov, jf. Grunnloven § 63.

Stortinget bifalt 26. mai 2003 forslag G, forslag H, alternativ 4 og forslag I under grunnlovsforslag nr. 7.

Komiteen viser til stortingsbehandlingen av grunnlovsforslag nr. 7, 26. mai 2003, der Stortinget bifalt forslag H alternativ 4 om endringer i Grunnloven § 62 - som innebærer at blant andre alle tjenestemenn i departementene unntatt statssekretærer og politiske rådgivere, ikke vil være valgbare.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 209 (2002-2003) om Dokument nr. 12:7 (1999-2000).

Det tilføyes en § 4-4 om riksvalgstyret. Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere valglov. Det presiseres at riksvalgstyrets oppgave er å fordele utjevningsmandatene ved stortingsvalg.

I § 6-1 første ledd tilføyes at listeforslaget anses for innlevert når det er kommet inn til fylkeskommunen ved stortingsvalg. I den tidligere valgloven het det at listeforslaget anses for innlevert når det ved stortingsvalg og fylkestingsvalg er kommet fylkesvalgstyret i hende. I samsvar med proposisjonen ble det fastsatt i valgloven av 28. juni 2002 at ved fylkestingsvalg anses listeforslaget for innlevert når det er kommet inn til fylkeskommunen, og ved kommunestyrevalg når det er kommet inn til kommunen. I proposisjonen er endringen begrunnet med at den tidligere bestemmelsen medførte tolkingsproblemer i praksis.

§ 6-2 handler om antall kandidatnavn på listeforslaget. I første ledd tilføyes at ved stortingsvalg skal listeforslaget være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange kandidater som det skal velges stortingsrepresentanter fra fylket. I tillegg kan forslaget inneholde inntil seks andre navn. Bestemmelsen er i samsvar med den tidligere valgloven.

§ 6-3 handler om antall underskrifter på listeforslaget. Ved valgloven av 28. juni 2002 ble bestemt i første ledd at det for registrerte partier er nok med underskrift av to styremedlemmer i partiets lokalavdeling i det fylket eller den kommunen listen gjelder, dersom partiet ved forrige stortingsvalg fikk en oppslutning på minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5 000 stemmer i hele landet. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert etter forrige stortingsvalg. Underskriverne må ha stemmerett i valgdistriktet. "For øvrige forslagsstillere" ble bestemt i annet ledd bokstav a at ved fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i fylket. Nå foreslås tilføyd i annet ledd bokstav a at også ved stortingsvalg gjelder "for øvrige forslagsstillere" at listeforslaget må være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i fylket. Tallet 500 er i samsvar med den tidligere valgloven.

Komiteen viser til kravet om at listeforslaget må være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i fylket eller at partiet må ha hatt oppslutning fra minst 5 000 velgere i hele landet eller minst 500 i ett fylke ved siste stortingsvalg. Komiteen har vurdert om det burde stilles krav til flere underskrifter ved stortingsvalg enn ved kommune- og fylkestingsvalg, men er kommet til at det er hensiktsmessig med samme regler for alle valg.

I § 7-1 tilføyes at ved stortingsvalg sørger fylkesvalgstyret for at det blir trykt stemmesedler for alle godkjente valglister i fylket før forhåndsstemmegivningen starter innenriks. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere valglov, men fristen for når de trykte stemmesedlene skal foreligge, er ikke lenger knyttet til en bestemt dato, men til starten på forhåndsstemmegivningen.

§ 7-2 første ledd bestemmer nå at velgeren ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg kan gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme. Dette gjøres ved å sette et merke ved kandidatens navn. I proposisjonen er bestemmelsen foreslått å gjelde ved alle valg. Det vises til omtale foran under "Personvalget ved stortingsvalg".

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg ikke til forslaget om å åpne for at velgerne skal kunne gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme ved stortingsvalg, jf. omtale innledningsvis.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering av ordningen med velgerpåvirkning på personvalget ved fylkestingsvalget 2003 og forutsetter at resultatet av gjennomgangen fremmes for Stortinget på egnet måte."

Flertallet foreslår opprettholdt de tidligere reglene om personvalget ved stortingsvalg og viser til tilrådingen § 7-2 første ledd og § 11-5.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til forslaget om å åpne for at velgerne skal kunne gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme, jf. merknad innledningsvis, og fremmer Regjeringens forslag på dette punktet:

"§ 7-2 første ledd skal lyde:

(1) Velgeren kan ved alle valg gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme. Dette gjøres ved å sette et merke ved kandidatens navn.

§ 11-5 skal lyde:

§ 11-5 Kåring av kandidater til distriktsmandatene ved stortingsvalg

(1) Når det er avgjort hvor mange distriktsmandater en valgliste skal ha, fordeler fylkesvalgstyret disse kandidatene på listen. Kandidater som ikke er valgbare settes ut av betraktning.

(2) Kandidater på listen som har oppnådd et personlig stemmetall på minst åtte prosent av listens totale stemmetall, kåres i rekkefølge etter antall mottatte personlige stemmer. Øvrige kandidater kåres på grunnlag av deres rekkefølge på listen.

(3) Hver liste skal så vidt mulig tildeles så mange vararepresentanter som den får representanter, med tillegg av tre. Kandidatene til vararepresentantplassene fordeles på samme måte som representantene etter annet ledd."

Disse medlemmer vil subsidiært støtte flertallets forslag om å be Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering av virkningene av personvalg ved fylkestingsvalget.

I § 9-1 foreslås tilføyd et første ledd om at valg av representanter til Stortinget skal holdes i alle kommuner på en og samme dag i september måned i det siste året av hver stortingsperiode. Bestemmelsen er i samsvar med den tidligere valgloven og Grunnloven § 54. I annet ledd foreslås tilføyd at fylkestings- og kommunestyrevalget holdes i det andre året av hver stortingsperiode. Dette siste er en innarbeidet tradisjon, men har ikke vært lovfestet.

Utvalget drøfter spørsmålet om felles valgdag for stortingsvalg og kommunestyre-/fylkestingsvalg, eventuelt sammenslåing av stortingsvalg og fylkestingsvalg. Utvalgets flertall - alle unntatt medlemmet Kolberg - trekker den konklusjon at stortingsvalget fortsatt bør avvikles separat. Medlemmet Kolberg foreslår at stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg holdes på samme dag, for å øke valgdeltakelsen ved lokalvalgene. Det store flertallet av høringsinstansene går inn for at stortingsvalget fortsatt bør avvikles separat fra lokalvalgene.

Departementet mener at en bør opprettholde dagens skille med stortingsvalg som rikspolitiske valg på den ene siden, og kommunestyre- og fylkestingsvalgene som lokalvalg på den andre siden. Etter departementets syn er dette den beste måten å skape interesse for, og fokus på, lokale og regionale saker. Å slå sammen alle valgene vil ventelig føre til at de rikspolitiske sakene vil overskygge de lokale sakene i enda større grad enn tilfellet er i dag. Etter departementets syn kan en eventuell økt valgdeltakelse ved lokalvalg ikke oppveie de prinsipielle ulemper en felles avvikling av alle valg vil medføre.

Grunnloven bestemmer i § 50 tredje ledd at det ved lov kan fastsettes regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet. Slike regler var tatt inn i § 41 annet ledd i den tidligere valgloven. I proposisjonen er slike regler ikke videreført, fordi Grunnloven § 50 tredje ledd var foreslått opphevet i grunnlovsforslag nr. 7 forslag B.

Komiteen viser til at man har åpnet for forsøk med valg til kommunestyre på ulike tidspunkt. Komiteen anser slike forsøk som interessante ikke minst med tanke på virkningen på velgeroppslutning og interesse for lokale spørsmål, og vil avvente erfaringene.

Komiteen finner det på det nåværende tidspunkt ikke aktuelt å gå inn for en felles valgdag for alle tre valg.

Som følge av at grunnlovsforslag nr. 7 forslag B om å oppheve Grunnloven § 50 tredje ledd, ikke ble bifalt av Stortinget 26. mai 2003, har komiteen i § 9 5 nytt femte ledd videreført valglovens tidligere regler på dette området.

§ 10-6 fjerde ledd, som ble endret ved lov av 10. januar 2003 nr. 4, bestemmer at ved fylkestingsvalget skal fylkesvalgstyrene i forbindelse med valgoppgjøret registrere rettinger velgerne har gjort på stemmesedlene. Videre er det bestemt at hver listes stemmetall finnes ved å telle hvor mange stemmesedler som er avgitt til hver liste, sammenlagt for alle kommunene i fylket. Det foreslås tilføyd at disse bestemmelsene også skal gjelde ved stortingsvalg.

§ 10-7 tredje ledd tilføyes at fylkesvalgstyret også ved stortingsvalg skal føre protokoll i forbindelse med kontrollen med valgstyrets gjennomføring av valget, samt valgoppgjøret. Kopi av protokollen skal ved stortingsvalg sendes Stortinget og riksvalgstyret.

I § 10-8 første ledd tilføyes at valgstyret ved stortingsvalg skal sende nærmere bestemt materiell til fylkesvalgstyret. Det tilføyes et annet ledd om at Oslo kommune skal sende det samme materiellet til fylkesmannen ved stortingsvalg.

§ 10-9 første ledd tilføyes at fylkesvalgstyret skal kontrollere gjennomføringen av stortingsvalg i kommunene på grunnlag av det materiell det får tilsendt etter § 10-8. Det tilføyes et annet ledd om at for Oslo kommune gjennomføres kontrollen ved stortingsvalg av fylkesmannen. Innholdsmessig er bestemmelsene i samsvar med den tidligere valglov.

Det vises til omtale foran under "Mandatfordelingen mellom valgdistriktene ved stortingsvalg".

I § 11-1 foreslås bestemt at landet deles inn i 19 valgdistrikt ved stortingsvalg og at hvert fylke utgjør et valgdistrikt. Begge elementer følger nå av Grunnloven § 58. Den tidligere valgloven hadde ikke slike bestemmelser. Forslaget forutsetter at Grunnloven § 57 endres i henhold til grunnlovsforslag nr. 7 forslag D, der det i siste ledd heter at nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter og mandatenes fordeling på valgdistriktene fastsettes ved lov.

I § 11-2 foreslås bestemt at det skal velges 169 representanter til Stortinget og at av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Videre at det skal velges en utjevningsrepresentant fra hvert valgdistrikt. Det forutsettes at Grunnloven § 57 endres i henhold til grunnlovsforslag nr. 7 forslag D, der de samme bestemmelser er tatt inn. Den tidligere valgloven hadde ikke slike bestemmelser.

§ 11-3 gjelder fordelingen av mandatene på valgdistriktene. I første ledd foreslås bestemt at samtlige stortingsmandater skal fordeles på valgdistriktene, og at fordelingen foretas av departementet hvert åttende år. I proposisjonen er det forutsatt at Grunnloven § 57 endres i henhold til grunnlovsforslag nr. 7 forslag D alternativ 2.

I § 11-3 annet ledd foreslås at hvert valgdistrikts fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere i valgdistriktet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med antall kvadratkilometer i valgdistriktet multiplisert med 1,8. Dette bygger på femte ledd i grunnlovsforslag nr. 7 forslag D alternativ 2.

Utvalget har ikke diskutert hvilken fremgangsmåte som skal brukes for å fordele mandatene på valgdistriktene i forhold til deres forholdsmessige andel av henholdsvis innbyggertall og areal. Departementet foreslår å bruke den rene oddetallsrekken (St. Laguës rene metode) med delingstallene 1-3-5-7 osv. for denne fordelingen. Denne metoden likestiller små og store enheter. Ved den geografiske mandatfordelingen som her skal skje, finnes det ikke argumenter for å favorisere store enheter. I samsvar med dette foreslås i § 11-3 tredje ledd at hvert valgdistrikts fordelingstall skal divideres med 1-3-5-7 osv. De kvotienter som fremkommer nummeres fortløpende. Representantplassene fordeles på fylkene på grunnlag av de fremkomne kvotienter. Representantplass nr. 1 tilfaller det fylket som har den største kvotienten, osv.

§ 11-4 gjelder fordelingen av distriktsmandatene mellom valglistene ved stortingsvalg. I første ledd foreslås at av det antall mandater som hvert valgdistrikt skal ha i henhold til § 11-3, skal alle unntatt ett fordeles som distriktsmandater. Det siste mandatet fordeles av riksvalgstyret som utjevningsmandat. Ifølge annet ledd skal fylkesvalgstyret foreta valgoppgjør for fylket. Mandatfordelingen skal skje i henhold til St. Laguës modifiserte metode. Tredje ledd beskriver denne metoden, som innebærer at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Dette er den samme fordelingsmetode som Grunnloven nå foreskriver i § 59 fjerde ledd. I grunnlovsforslag nr. 7 forslag F er metoden tatt inn i § 59 annet ledd. Selv om Grunnloven beskriver St. Laguës modifiserte metode, foreslår departementet at beskrivelsen også tas inn i valgloven, bl.a. fordi valgoppgjøret også ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg skal foretas etter samme metode.

§ 11-5 gjelder kåring av kandidater til distriktsmandatene ved stortingsvalg. I annet ledd er foreslått at kandidater på listen som har oppnådd et personlig stemmetall på minst åtte pst. av listens totale stemmetall, kåres i rekkefølge etter antall mottatte personlige stemmer. Øvrige kandidater kåres på grunnlag av deres rekkefølge på listen. Det vises til omtale foran under "Personvalget ved stortingsvalg". De øvrige deler av paragrafen er i samsvar med den tidligere valgloven.

§ 11-6 gjelder fordelingen av utjevningsmandatene på partiene og valgdistriktene ved stortingsvalg. Den foreslåtte § 11-6 forutsetter ifølge proposisjonen at Grunnloven § 59 endres i henhold til grunnlovsforslag nr. 7 forslag F alternativ 1. I henhold til dette alternativet vil metoden for fordeling av utjevningsmandatene mellom partiene fortsatt fremgå av Grunnloven, mens nærmere bestemmelser om fordeling av partienes utjevningsmandater på valgdistriktene fastsettes ved lov.

Riksvalgstyret skal fordele utjevningsmandatene mellom partiene i henhold til Grunnloven § 59, jf. § 11-6 annet ledd. Regler om dette skal i henhold til forslag F stå i Grunnloven § 59 fjerde og femte ledd, tilsvarende femte og sjette ledd i någjeldende § 59.

I henhold til § 11-6 tredje ledd skal utjevningsmandatene fordeles med ett på hvert fylke, på følgende måte: For hvert fylke og for hvert parti som har vunnet minst ett ujevningsmandat, tas utgangspunkt i partiets stemmetall i fylket. Har partiet ikke fått noe distriktsmandat, skal partiets stemmetall i fylket legges til grunn. Har partiet fått distriktsmandat, skal partiets stemmetall divideres med et tall som er mer enn det dobbelte av antall distriktsmandater partiet har fått i fylket. Partiets stemmetall eller de fremkomne kvotienter divideres med det gjennomsnittlige antall stemmer per distriktsmandat i vedkommende fylke. De fremkomne kvotientene for samtlige fylker og for samtlige partier som har vunnet minst ett utjevningsmandat, ordnes etter størrelse. Utjevningsmandat nr. 1 tildeles det parti og det fylke som etter beregningen har den største kvotienten, osv. Når et fylke er blitt tildelt et utjevningsmandat, kommer det ikke i betraktning ved de videre beregningene. Når et parti har fått det antall utjevningsmandater det skal ha i henhold til fordelingen etter annet ledd, kommer partiet ikke i betraktning ved de videre beregningene. Denne metoden er i samsvar med utvalgets forslag. Departementet bemerker at selv om metoden kan synes noe komplisert, gir den en rettferdig fordeling av utjevningsmandatene, når en ser hen til partienes oppslutning i de ulike valgdistriktene.

§ 11-7 gjelder kåring av kandidater til utjevningsmandatene. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett for så vidt som kåringen skjer i fortsatt rekkefølge etter samme prinsipper som gjelder for kåring av kandidatene til distriktsmandatene.

§ 11-8 handler om fullmakter til de valgte stortingsrepresentantene og er forenklet i forhold til tidligere valglov. Det foreslås at fullmaktene skal sendes til Stortinget, i stedet for - som tidligere - til den som er valgt som første representant i hvert fylke.

§ 11-9 handler om underretning til de valgte stortingsrepresentantene. Innholdet er i det vesentlige i samsvar med tidligere valglov.

§ 11-10 første ledd og § 11-12 første ledd, som begge ble endret ved lov av 10. januar 2003 nr. 4, viser nå til Grunnloven § 59 fjerde ledd når det gjelder innholdet i St. Laguës modifiserte metode. Etter at grunnlovsforslag nr. 7 forslag F er vedtatt, er denne henvisningen feil, og det er i stedet foreslått å vise til valgloven § 11-4.

Komiteen viser til vedtak i Stortinget 26. mai 2003, som innebærer at grunnlovsforslag nr. 7 forslagene D og F henholdsvis alternativ 2 og 1 til §§ 57 og 59, i tråd med proposisjonens forutsetning, legges til grunn for utformingen av bestemmelsene i valgloven.

Når det gjelder § 11-5 om kåring av kandidater til distriktsmandatene, vises det til merknadene under punkt 3.6 foran.

I første omgang kontrollerer fylkesvalgstyrene kommunenes forberedelse og gjennomføring av stortingsvalget, jf. § 10-9 i denne innstilling. Stortinget foretar den endelige kontrollen med valget, jf. Grunnloven § 64, hvorav følger at Stortinget av eget tiltak skal bedømme om representantene og vararepresentantene er lovlig valgt. For øvrig følger det direkte av Grunnloven § 55 at valgstyrenes kjennelser i tvister om stemmerett kan klages inn for Stortinget. Etter den tidligere valglov kunne også forberedelse og gjennomføring av valget påklages til Stortinget. Alle klager måtte være skriftlige og kommet inn til en av valgmyndighetene innen kl. 15 første onsdag etter valgdagen. Klagene ble sendt til departementet, som avga uttalelse om klagene i brev til Stortinget. Den tidligere valgloven bygde på at Stortinget selv fattet vedtak i alle klagesaker ved stortingsvalg og at slike avgjørelser først kunne tas etter valget.

Etter departementets syn er det tungtveiende hensyn som taler for å gi en sentral instans myndighet til å ta stilling til klagesaker før valget, og før det nye Stortinget avgjør klagene med endelig virkning. I dag hindrer klagesystemet dette. Det vil være ønskelig å forebygge tvil om hvorvidt valget vil kunne bli gyldig så langt det lar seg gjøre uten å stride mot det prinsipp at Stortinget tar stilling til gyldigheten av valget.

Grunnloven § 55 er til hinder for at departementet tar avgjørelser i saker vedrørende spørsmål om stemmerett. Departementet skal - som tidligere - avgi uttalelse til Stortinget om slike klagesaker. For øvrig antas Grunnloven ikke å være til hinder for at andre valgorganer enn Stortinget kontrollerer valgavviklingen og herunder retter opp feil ved å omgjøre avgjørelser. Et valgorgan kan imidlertid ikke omgjøre en avgjørelse med bindende virkning for Stortinget. Stortinget kan omgjøre alle avgjørelser av underordnete valgorganer. Slike saker er langt på vei av forvaltningsmessig karakter, der juridiske vurderinger står sentralt. Det er derfor grunn til å anta at det vil være et fåtall saker der departementet vil komme til avgjørelser som avviker vesentlig fra Stortingets standpunkt, anfører departementet.

På denne bakgrunn foreslås bestemt i § 13-1 fjerde ledd at departementet gjøres til klageinstans for alle andre valgklager enn de som gjelder stemmerett og retten til å avgi stemme. Departementet avgjør klagene så snart som mulig og med bindende virkning for valgmyndighetene. Det foreslås også at departementet kan oppheve valgstyrenes og fylkesvalgstyrenes avgjørelser av eget tiltak, etter de generelle reglene i forvaltningsloven § 35. Departementet skal oversende avgjørelsene i klagesakene til Stortinget, som kan overprøve dem som en del av prøvingen av valgets gyldighet.

I den nye valgloven § 6-8 er det bestemt at klage med krav om endring av valgstyrets eller fylkesvalgstyrets vedtak om å godkjenne eller forkaste et listeforslag, må fremsettes innen sju dager etter offentliggjøringen av overskriftene på de godkjente valglistene. For øvrig gjelder bestemmelsene om valgklager i kapittel 13, det vil bl. a. si at departementet er klageinstans. § 6-8 blir gjeldende også for stortingsvalg ved at valglovens virkeområde blir forandret ifølge § 1-2 i denne innstilling.

§ 13-1 første ledd om hva som kan påklages og hvem som har klagerett, er i samsvar med den tidligere valgloven.

Utvalget mener at klagefristen ved stortingsvalg på to dager etter valgdagen er urimelig kort, og foreslår den endret til sju dager etter valgdagen. Departementet er enig i at fristen på to dager er svært kort, og anfører videre at det vil være en forenkling om reglene gjøres like for alle valg. Det foreslår at fristen for klage over forhold på valgdagen samt manntallet blir satt til sju dager etter valgdagen og fristen for klage over fylkesvalgstyrets valgoppgjør til sju dager etter at valgoppgjøret er ferdig, jf. § 13-1 annet ledd. Tilsvarende klagefrist ved fylkestings- og kommunestyrevalg er satt til sju dager i den nye valgloven § 13-2.

I § 13-3 første ledd er det foreslått bestemt at det nyvalgte Stortinget treffer vedtak om stortingsvalget er gyldig. Dette følger for øvrig av Grunnloven § 64.

Ifølge § 13-3 annet ledd skal Stortinget sørge for at feil blir rettet i den utstrekning det er mulig. Stortinget kan enten selv rette feil eller pålegge andre å rette feil, f.eks. pålegge et fylkesvalgstyre å holde ny opptelling eller nytt valgoppgjør. Dette er i samsvar med den tidligere valgloven.

Den tidligere valgloven hadde i §§ 72 og 73 regler om hvilke feil som kunne føre til at Stortinget kjente valget ugyldig. Denne oppregningen er i § 13-3 tredje ledd foreslått sløyfet og erstattet med uttrykksmåten "det er begått feil". Tilsvarende endring for fylkestingsvalg og kommunestyrevalg er gjort i den nye valgloven § 13-4. Ifølge § 77 i den tidligere valglov var feilene ugyldighetsgrunner "dersom det finnes antakelig at de har hatt innflytelse på utfallet av valget". Dette er videreført i § 13-3 tredje ledd med formuleringen "feil som antas å ha hatt innflytelse på utfallet av valget". Men det er foreslått at Stortinget ikke lenger skal kjenne et valg ugyldig hvis det er mulig å rette en feil. Ugyldighet blir dermed ikke lenger et vilkår for at Stortinget kan påby feil rettet, men et vilkår for at Stortinget kan påby omvalg, jf. fjerde ledd. Den tidligere regelen om at Stortinget i særlige tilfelle kan påby omvalg også i kommuner som ikke er rammet av feil, er videreført i fjerde ledd.

Komiteen har merket seg departementets vurdering av at det er tungtveiende hensyn som taler for å gi en sentral instans myndighet til å ta stilling til klagesaker før valget, og før det nye Stortinget avgjør klagene med endelig virkning. Dette unntatt avgjørelser i saker vedrørende spørsmål om stemmerett, jf. Grunnloven § 55. Komiteen har forståelse for dette, men stiller seg tvilende til om departementet bør være denne instansen. Komiteen viser til at valgstyrene er politisk oppnevnte organer. At departementet skal kunne overprøve valgstyrenes avgjørelser, reiser prinsipielle spørsmål som krever nærmere utredning.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av alternative løsninger når det gjelder hvilken instans som skal gis myndighet til å ta stilling til klagesaker før valget og før det nye Stortinget avgjør klagene med endelig virkning, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte."

I sin tilråding har komiteen omformulert proposisjonens forslag til § 13-1 fjerde ledd i samsvar med dette.

§ 14-1 er innholdsmessig forutsatt å være i samsvar med § 83 i den tidligere valgloven, som derfor foreslås opphevet.

Det foreslås i § 15-9 at statskassen dekker utgifter til kommunenes og fylkeskommunenes lovpålagte virksomhet ved stortingsvalg. Hittil har refusjonen vært øremerket, men departementet foreslår at den legges inn i inntektssystemet. Innlemmingen vil innebære at kommunesektoren som helhet fullt ut får dekket sine utgifter ved stortingsvalg. Den enkelte kommune vil imidlertid ikke ha krav på å få dekket sine utgifter krone for krone.

Komiteen viser til at avvikling av stortingsvalg er en statlig oppgave der gjennomføringen er pålagt kommunene og hvor den enkelte kommune har liten mulighet for selv å påvirke sine utgifter. Komiteen anser det derfor rimelig at staten gir kommunene full kompensasjon for utgifter i forbindelse med avvikling av stortingsvalg. Dette må innebære at det gis en realistisk dekning av utgifter både til gjennomføringen av selve valget og arbeidet med forhåndsstemming.

I en merknad i Innst. O. nr. 81 (2001-2002) ba komiteen regjeringen vurdere om det bør gjøres ytterligere innstramminger slik at "døde" partier ikke på en vedtektsstridig måte blir overtatt av andre politiske grupperinger som ikke selv makter eller forsøker å fremskaffe de nødvendige underskrifter for et nytt politisk parti. I brev av 14. november 2002, som er trykt som vedlegg til Innst. O. nr. 46 (2002-2003), vurderer departementet denne problemstillingen i lys av de nye regler som er tatt inn i valgloven. Etter departementets syn viser gjennomgangen av det vedtatte regelverket at det er tilstrekkelig strengt til å imøtekomme de krav komiteen synes å ville stille i henhold til Innst. O. nr. 81 (2001-2002).

Spørsmålet om lovfesting av regler for gjennomføring av lokale folkeavstemninger var et sentralt spørsmål for Valglovutvalget. Departementet er i utgangspunktet positiv til at kommunene og fylkeskommunene bruker lokale folkeavstemninger når de selv finner dette hensiktsmessig. Dagens lovgivning er ikke til hinder for dette. Kommunene og fylkeskommunene kan imidlertid ikke avholde rettslig bindende avstemninger. Det er noe uklart for departementet om utvalget ønsker å åpne for dette. Departementet finner det i denne sammenheng nyttig å skille mellom "politisk bindende" og "formelt bindende". Formelt bindende lokale folkeavstemninger representerer noe helt nytt i vårt representative demokrati. Å overdra myndighet til folkeavstemning reiser en rekke prinsipielle problemstillinger. For kommunene og fylkeskommunene vil det etter departementets syn kunne virke hemmende på bruken av rådgivende folkeavstemninger dersom det fastsettes bindende regler for gjennomføringen. Departementet kan ikke se noe reelt behov for statlige regler om lokale folkeavstemninger og fremmer derfor ikke noe forslag om dette.

Begrepet innbyggerinitiativ retter seg mot en ordning der innbyggerne kan kreve et spørsmål behandlet av de folkevalgte organer. Gjeldende rett har ikke regler om innbyggerinitiativ. Utvalget går inn for at det tas inn slike regler i kommuneloven. Det vises til at folkeavstemninger er en beslutningsmetode som har til hensikt å ta politiske beslutninger på siden av det representative systemet, mens formålet med innbyggerinitiativ er det motsatte, nemlig å få satt saker på den politiske dagsorden i det representative systemet.

Departementet deler utvalgets og flertallet av høringsinstansenes oppfatning om at innbyggerinitiativ kan være et godt alternativ til folkeavstemninger, for å sette spørsmål innbyggerne er opptatt av på den politiske dagsorden.

Departementet foreslår at det innføres en regel om innbyggerinitiativ i kommuneloven, utformet slik at kommunestyret eller fylkestinget forpliktes til å ta stilling i en sak som berører deres kompetanseområde, dersom minst to prosent av innbyggerne, alternativt 300 i kommunen eller 500 i fylket krever det.

Spørsmålet skal etter forslaget tas opp til behandling senest seks måneder etter at initiativet ble fremmet.

Det foreslås en karantenetid på fire år fra forslaget sist ble fremmet, til en sak kan fremmes på nytt.

Forslag skal ikke kunne fremmes dersom det har samme innhold som et forslag som ligger til behandling i kommunestyret eller fylkestinget.

Departementet påpeker at kommunestyret eller fylkestinget selvsagt vil stå fritt til å nedstemme et forslag som settes frem gjennom innbyggerinitiativ og ser det som naturlig at et slikt vedtak ikke skal kunne påklages.

Komiteen viser til at Valglovutvalget utarbeidet forslag til regler for kommunale folkeavstemninger som utvalget foreslo å ta inn i kommuneloven, og at Regjeringen i proposisjonen avviser forslaget med den begrunnelse at viktige prinsipielle konsekvenser av eventuelle bindende folkeavstemninger ikke er utredet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at innføring av felles regelverk for lokale folkeavstemninger krever en grundigere utredning. Samtidig mener dette flertallet at flere utviklingstrekk, både nasjonalt og internasjonalt, taler for en grundig utredning av problemstillinger knyttet til lokale folkeavstemninger og deres virkning på lokaldemokratiet. Erfaringer fra andre land bør inngå som en del av utredningen. Likeledes bør det redegjøres for ulike modeller som for eksempel den som er valgt for Nesodden kommune, der innbyggerne kan kreve en sak opp til folkeavstemning ved å samle inn et bestemt antall underskrifter. Resultatet av utredningen forutsettes lagt fram for Stortinget på egnet måte.

Dette flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede problemstillinger knyttet til lokale folkeavstemninger. Utredningen skal både omfatte prinsipielle konsekvenser av bindende folkeavstemninger, og belyse hvilke virkninger en modell der et bestemt antall innbyggere i en kommune kan kreve en sak opp til folkeavstemning, kan ha for lokaldemokratiet.

Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge fram resultatet av utredningen."

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, stiller seg positive til Regjeringens forslag om å innta bestemmelser i kommuneloven om innbyggerinitiativ. Dette kan være et positivt tiltak til å øke det politiske engasjementet på lokalt plan, hvor innbyggerne kan få satt saker som de er opptatt av på dagsorden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er også av den oppfatning at man i politisk arbeid må ta i bruk folkeavstemninger som et viktig virkemiddel for å bedre kommunikasjonen mellom velgere og politikere i den perioden som er mellom valgene. Ved å benytte folkeavstemninger som et virkemiddel i det politiske arbeidet, vil politikerne bidra til å øke det politiske engasjementet blant folk flest ved at de inviteres til å ta stilling til aktuelle politiske spørsmål som berører deres hverdag. Folkeavstemninger bør derfor benyttes ofte og spesielt ved spørsmål som det er stor politisk uenighet om. Disse medlemmer er av den oppfatning at folkeavstemninger skal være bindende og at de skal avholdes dersom 1/3 av kommunestyrets medlemmer krever det.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Kapitteloverskriften i foreslått Kapittel 6A i kommuneloven - Innbyggerinitiativ skal lyde :

Kapittel 6A-6B Innbyggerinitiativ/ Folkeavstemninger

Ny § 39b skal lyde:

Dersom 1/3 av kommunestyrets medlemmer ønsker å legge et spørsmål som er til politisk behandling ut til folkeavstemning, skal dette gjøres. Resultatet av folkeavstemningen er bindende for videre politisk behandling i kommunen."

Forrige kapittelNeste kapittel