5. Valutareguleringer
Regjeringen anser det ikke som aktuelt å fastsette valutareguleringer i medhold av valutareguleringsloven §§ 2, 3 og 5 i en normalsituasjon. Det anses heller ikke som aktuelt å regulere valutakursen direkte. Det vises til at ingen høringsinstanser hadde innvendinger mot forslaget i høringsnotatet om å oppheve disse bestemmelsene. Det kan være nødvendig å innføre tilsvarende valutareguleringer i en krisesituasjon. Forslag til en slik særskilt beredskapsbestemmelse er nærmere omtalt i kapittel 7 om beredskapstiltak i krisesituasjoner.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve bestemmelsene som gir hjemmel for direkte regulering av valutaomsetning og valutakursen, jf. valutareguleringsloven § 1 siste ledd, § 2, § 3 og § 5.
Regjeringen mener at finansinstitusjonenes valutarisiko bør reguleres i eller i medhold av finanslovgivningen, herunder eventuelt innen rammen av kapitaldekningsregelverket. Regjeringen mener at det er forsvarlig å oppheve valutaposisjonsreguleringen i valutareguleringsforskriften og lovgrunnlaget for denne reguleringen. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets foreløpige vurdering av dette i høringsnotatet fra 2003.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget i valutareguleringsloven § 1 for valutaposisjonsreguleringen etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget om å oppheve valutareguleringsloven.
Høy grad av kapitalmobilitet muliggjør kapitalbevegelser som kan gi opphav til betydelige svingninger i eller justeringer av valutakursen, og medvirke til finanskriser. Dette var bakgrunnen for at den amerikanske økonomen James Tobin i 1978 foreslo å bruke en generell avgift på alle valutatransaksjoner til å regulere kapitalstrømmer. Herav følger betegnelsen Tobin-avgift.
En Tobin-avgift vil kunne redusere sannsynligheten for finanskriser i situasjoner hvor det ikke er fundamentale årsaker til slike kapitalbevegelser. Avgiften vil imidlertid først og fremst virke stabiliserende ved forventninger om mindre svingninger i valutamarkedene. I situasjoner med press på valutakurser ut fra fundamentale forhold vil det trolig kreve en svært høy avgift på valutahandel for at den skal ha vesentlig innvirkning på kapitalbevegelsene.
Skal en avgift på valutahandel bidra til å redusere svingningene i valutamarkedet, må den innføres internasjonalt, og dekke alle former for valutatransaksjoner. Avgiften vil kunne påvirke kapitalmarkedenes virkemåte, bl.a. gjennom å øke transaksjonskostnadene. Verdien for aktørene ved å omgå en slik avgift vil imidlertid være betydelig. Det vil derfor være motiver for å flytte valutahandel til land som ikke er omfattet av avgiften eller til markedsplasser utenfor det offisielle finansmarkedet.
En avgift på omsetning av valuta anses ikke som et egnet eller ønskelig virkemiddel å innføre for Norge på ensidig basis. En slik avgift vil også kunne være i strid med EØS-avtalen og våre internasjonale forpliktelser om betalingsoverføringer, tjenestetransaksjoner, kapitalbevegelser og valutakursordninger.
En slik avgift vil imidlertid kunne bli aktuell dersom store og toneangivende land i internasjonal økonomi skulle innføre en tilsvarende avgift. Dersom dette skulle skje, deler Regjeringen oppfatningen til flertallet i Norges Banks hovedstyre om at en slik avgift i så tilfelle bør innføres ved særskilt lov. Regjeringen ser således ikke behov for en slik særskilt hjemmel i sentralbankloven, jf. § 28 i høringsnotatet. Regjeringen vil for øvrig vise til at forslaget til ny § 29 i høringsnotatet gir hjemmel til bruk av valutaavgifter i beredskaps- og krisesituasjoner.
I høringsrunden 2003 viser Norges Banks hovedstyre til at megling av valutaspottransaksjoner har vært uregulert siden november 1998 og at annen meglingsvirksomhet reguleres av verdipapirhandelloven. Norges Bank ser derfor ikke behov for å videreføre hjemmel for regulering av valutamegling.
Forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet ble opphevet i november 1998. Som nevnt av Norges Bank reguleres annen valutameglervirksomhet enn megling av valutaspotkontrakter i verdipapirhandelloven. Departementet har siden opphevelsen av valutameglingsforskriften ikke registrert noe behov for særskilt regulering av valutameglere. Regjeringen anser ut fra denne erfaringen at det ikke er behov for å videreføre et særskilt lovgrunnlag for regulering av valutameglingsvirksomhet.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre lovgrunnlaget i valutareguleringsloven § 1 andre ledd for å fastsette at mellommannsvirksomhet ved omsetning av valuta krever tillatelse etter opphevelsen av valutareguleringsloven. Det vises til forslaget om å oppheve valutareguleringsloven.
Etter Regjeringens vurdering skal bare banker og finansieringsforetak, samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet her i riket, kunne drive omsetning av valuta. Forslaget innebærer en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak vil kunne drive slik virksomhet. Det foreslås imidlertid ikke å åpne for såkalte frittstående vekslingskontorer, dvs. valutaveksling utført av foretak som ikke er underlagt den alminnelige finansinstitusjonslovgivning. Etter Regjeringens syn innebærer forslaget en hensiktsmessig avveining av hensynet til å hindre hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger på den ene side, og hensynet til økt konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den annen side.
Etter Regjeringens syn bør all valutavekslingsvirksomhet omfattes, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som forretningsmessig eller ikke. I virksomhetsbegrepet ligger imidlertid den avgrensning at det må dreie seg om tjenester som ytes på forholdsvis regelmessig basis i forhold til andre.
Regjeringen foreslår at det skal kunne gjøres unntak fra konsesjonsplikten i forskrift eller ved enkeltvedtak. Dispensasjonsadgangen vil kunne være aktuell å benytte i forhold til virksomhet av ubetydelig omfang. For virksomhet som omfattes av konsesjonsplikten vil finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser i utgangspunktet gjelde fullt ut. I høringsnotatet ble det foreslått en hjemmel til å gjøre unntak fra en rekke lovbestemmelser for foretak som bare driver valutavirksomhet, herunder eierbegrensningsreglene og kapitalkrav mv. Regjeringen vil imidlertid ikke foreslå en slik dispensasjonshjemmel. Det vises særlig til at eierbegrensningsreglene er foreslått erstattet med eierkontrollregler, som bl.a. har til formål å sikre egnede eiere av finansinstitusjoner, jf. Ot.prp. nr. 50 (2002-2003). Etter Regjeringens syn bør også finansieringsforetak som bare yter valutavirksomhet, være omfattet av eierkontrollreglene, bl.a. med tanke på den fare det ligger i at slike foretak skal kunne benyttes i hvitvaskingsoperasjoner. Videre bør slike foretak være underlagt kapitalregler mv. Det vises til at kapitalreglene åpner for at det kan settes lavere kapitalkrav til foretak som bare yter et begrenset tjenestetilbud. Foretakene vil også underlegges løpende kapitalkrav på lik linje med andre finansieringsforetak.
Regjeringen foreslår å oppheve særreglene for valutakommisjonærer og valutamegling. Ingen høringsinstanser har gått i mot forslaget.
Etter Regjeringens vurdering skal bare banker og finansieringsforetak, samt utenlandske foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet her i riket, kunne drive betalingsformidling med utlandet. På samme måte som forslaget om valutaveksling, vil dette innebære en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, ved at også finansieringsforetak skal kunne drive slik virksomhet. Etter Regjeringens syn innebærer forslaget en hensiktsmessig avveining av hensynet til å hindre hvitvasking og terrorfinansiering, og hensynet til økt konkurranse og tilgjengelighet av slike tjenester på den annen side.
Det oppstår særlige spørsmål i forhold til å definere området for konsesjonsplikten, dvs. hva som skal regnes som konsesjonspliktig betalingsformidling. I høringsnotatet benyttes begrepet "betalingsformidling med utlandet" i lovteksten, men det presiseres i omtalen at begrepet skal tolkes vidt til å omfatte enhver overføring av betalingsmidler over landegrensene, uavhengig av om formålet med overføringen er betaling for en vare eller tjeneste. Videre skal begrepet omfatte fysisk forsendelse av kontanter. Regjeringen opprettholder denne vurderingen, men vil foreslå en legaldefinisjon av begrepet i lovteksten.
Etter forslaget vil både tradisjonelle betalingsoppdrag, hawalavirksomhet og fysisk forsendelse av kontanter omfattes. Et annet spørsmål knytter seg til hva som menes med "forretningsmessig" betalingsformidling. Etter gjeldende rett avgrenses reguleringen til "ervervsmessig betalingsformidling med utlandet på vegne av allmennheten", jf. valutaforskriften kapittel 4. Virksomhet som har gått med underskudd og som er ideelt begrunnet har også blitt regnet som "ervervsmessig" virksomhet. Etter en fornyet vurdering har Regjeringen kommet til at det neppe er behov for å begrense konsesjonsplikten til "forretningsmessig" betalingsformidling. Formålet bak konsesjonsplikten er å regulere betalingsoverføringer som utføres på vegne av andre, uavhengig av om virksomheten kan betegnes som "forretningsmessig" eller ikke. Det foreslås derfor å erstatte kravet til "forretningsmessig" betalingsformidling til "virksomhet som består i" betalingsformidling med utlandet. Virksomhetsbegrepet skal tolkes vidt, men vil neppe omfatte betalingsformidling som bare skjer ved enkeltstående tilfeller.
I likhet med det som foreslås for valutavekslingsvirksomhet, foreslår Regjeringen en hjemmel til å gjøre unntak fra konsesjonsplikten ved enkeltvedtak eller forskrift. Etter Regjeringens foreløpige vurdering vil det bl.a. kunne være aktuelt å gi en forskrift som unntar foretak som driver postformidling (aktuelt for bl.a. Posten og DHL) fra konsesjonsplikt ved betalingsformidling, forutsatt at hensynene bak konsesjonsplikten vil kunne ivaretas på annen betryggende måte. Dette er imidlertid spørsmål som eventuelt må utredes nærmere.
Når det gjelder den nærmere reguleringen av konsesjonspliktig virksomhet foreslås ikke en lovhjemmel til å gjøre unntak fra eierkontrollreglene og kapitalkrav mv. for foretak som omfattes av konsesjonsplikten.
Kredittilsynet vil kunne pålegge stans av ulovlig betalingsformidlingsvirksomhet, jf. kredittilsynsloven § 4a. For ordens skyld presiseres at foretak som driver ulovlig ikke vil være underlagt tilsyn, jf. også uttalelser i Ot.prp. nr. 65 (1997-1998) s. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag til opphevelse av valutareguleringsloven, endring av finansieringsvirksomhetsloven § 3-16 første og andre ledd samt nytt kapittel 4a i finansieringsvirksomhetsloven. Komiteen slutter seg til at de enkelte bestemmelser i valutareguleringsloven kan oppheves til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går imot Regjeringens forslag om at bestemmelsen i valutareguleringsloven § 6 ikke skal videreføres. Disse medlemmer støtter forslaget i høringsnotatet fra 1996 der det foreslås en ny § 29 i sentralbankloven om at Kongen kan fastsette at det skal svares en avgift til Norges Bank når noen omsetter utenlandsk valuta eller når det foretas overføringer i norske kroner til eller fra en utlendings bankkonto. Det samme skal etter forslaget gjelde for inn- og utgående oppgjørsbetalinger og avregningsforretninger mellom Norge og utlandet. Disse medlemmer anser ikke en avgift på omsetning av valuta som et egnet eller ønskelig virkemiddel å innføre for Norge på ensidig basis. Det understrekes derfor at dette virkemiddelet bare skal anvendes dersom en slik avgift innføres internasjonalt. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer forslag om at følgende bestemmelse tas inn i sentralbankloven:
"Departementet kan bestemme at det skal svares en avgift til staten når noen omsetter utenlandsk valuta eller når det foretas overføringer i norske kroner til eller fra en utlendings bankkonto. Det samme gjelder for inn- og utgående oppgjørsbetalinger og avregningsforretninger mellom Norge og utlandet. En slik avgift skal bare innføres som del av en internasjonal avtale der store, toneangivende land deltar."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til den internasjonale debatten om innføring av en egen avgift på valutatransaksjoner, også kalt Tobin-avgift, eller valuta-avgift. Disse medlemmer mener en slik avgift ville bidratt til å hindre spekulasjon og virke stabiliserende på valutamarkedene. Mange land har tatt til orde for en slik avgift, blant dem Frankrike og Canada. Disse medlemmer etterlyser en vilje fra Den norske regjering til å reise spørsmålet internasjonalt, og registrerer at det er en betydelig forskjell på regjeringen Bondevik I og den sittende i synet på slike tiltak. Disse medlemmer mener at når det blir aktuelt å innføre en slik avgift vil det naturlige være å hjemle dette i egen lov, og ikke i valutareguleringsloven, og vil derfor støtte opphevelse av loven.