4. Penge- og kredittreguleringer
Gjennom store deler av etterkrigstiden hadde penge- og kredittpolitikken en sentral plass i styringen av samlet etterspørsel og som ledd i nærings- og distriktspolitikken. Bankkriseutvalget (jf. NOU 1992:30) oppsummerte målene for penge- og kredittpolitikken under reguleringsperioden i tre punkter:
1. Opprettholde en kontrollert renteutvikling.
2. Sørge for en balansert kredittilgang, altså hindre at kredittinstitusjonenes utlån vokste for sterkt.
3. Kanalisere kreditten til de ønskede realøkonomiske sektorer.
Den detaljerte utformingen av reguleringene endret seg over tid. En sentral oppgave for myndighetene i store deler av reguleringsperioden var å holde igjen på utlånsøkningen fra bankene og finansieringsselskapene. Dette må bl.a. ses i sammenheng med den lavrentepolitikken som ble ført.
Kredittmarkedet var således gjenstand for detaljert rente- og mengderegulering.
Generelt ble reguleringssystemet satt under økende press i 1970-årene. Den økte inflasjonen, kombinert med en økning av marginalskatten på lønnstakernes nettoinntekt, førte til et kraftig fall i lånekostnadene etter skatt som igjen bidro til å øke kredittetterspørselen. Som en følge av bl.a. lavrentepolitikken vokste det parallelt med denne utviklingen fram et uregulert kredittmarked. Dette markedet vokste dels fram på siden av, men også i tilknytning til, de ordinære kredittinstitusjonene. Videre fant det sted økt kredittgivning over landegrensene og en fremvekst av et mer effektivt internasjonalt pengemarked. Endelig medførte den teknologiske utviklingen at kostnadene ved betalingstransaksjoner ble redusert, og at de kunne skje i et stadig raskere tempo.
Dereguleringen av kredittmarkedet skjedde gradvis over en årrekke. I 1988 var omtrent alle gjenværende reguleringer tatt bort. Det vises til NOU 1989:1 Penger og kreditt i en omstillingstid og St.meld. nr. 39 (1993-1994) "Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen", for en nærmere beskrivelse av bruken og avviklingen av kredittreguleringene. Penge- og kredittreguleringer har siden 1987 ikke utgjort en aktiv del av virkemiddelbruken i pengepolitikken
I medhold av lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven) kan det settes krav til finansinstitusjonenes likviditets-, deknings- og tilleggsreserver. Videre kan det i medhold av loven fastsettes plasseringsplikt, utlånsregulering, regulering av garantiomfang og normering av rentesatser. Loven inneholder også bestemmelser om finansinstitusjonenes plikt til å rapportere om sin virksomhet til de kontrollerende myndigheter.
Bestemmelsene i penge- og kredittreguleringsloven §§ 7 og 8 om reservekrav må etter sin intensjon skilles fra bestemmelsene §§ 4 til 6 om bankenes likviditetskrav, som regulerer bankenes minste beholdning av likvide midler i forhold til bankens skyldnader (jf. forretningsbankloven § 22 og sparebankloven § 27). Mens reservekrav kan anses som mulige pengepolitiske instrumenter, er likviditetskrav begrunnet ut fra likviditets- og soliditetshensyn.
Banklovkommisjonen har i NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet kapittel 7 foreslått regler om likviditet og likviditetsstyring i finansforetak. Banklovkommisjonen uttaler bl.a. i punkt 7.6 i utredningen:
"Norges Banks rolle som "lender of last resort" utgjør den siste linje i likviditetsvernet for norsk finansiell sektor og er derfor nær knyttet til de systemene som bygges opp for å begrense finansforetakenes likviditetsrisiko. Det bør derfor være et nært samarbeid mellom Kredittilsynet og Norges Bank på dette området. Myndigheten til å gripe inn overfor enkeltforetaks manglende håndtering av sin likviditetsrisiko bør fortsatt ligge i Kredittilsynet."
Banklovkommisjonen foreslår kvalitative krav og en adgang for Kongen til å fastsette kvantitative likviditetskrav. Utredningen er for tiden til behandling i Finansdepartementet. Regjeringen vil i den forbindelse vurdere kvantitative likviditetskrav, jf. penge- og kredittreguleringsloven §§ 4-6.
Regjeringen viser til at Norges Bank i høringsuttalelsen fra 1997 påpeker at det er gitt en tilsvarende bestemmelse i Maastricht-traktaten for Den europeiske sentralbanken. Det er også fastsatt en slik adgang etter den svenske sentralbankloven. Reservekrav anvendes ikke som virkemiddel i pengepolitikken i Norge i dag og det er heller ikke vanlig i andre land. Reservekrav anvendes bl.a. ikke av den europeiske eller svenske sentralbanken. Regjeringen har merket seg at Norges Bank likevel anser det som hensiktsmessig å ha en bestemmelse om reservekrav i beredskap. Regjeringen anser likevel at de konsekvenser bruk av reservekrav kan få og usikkerhet om dette, tilsier lovbehandling før reservekrav eventuelt tas i bruk som pengepolitisk virkemiddel. I motsetning til pengepolitisk styring ved rentesetting, vil et reservekrav som avgrenses til banker mv. bære preg av kredittregulering. En må kunne anta at ensidig nedbremsing av bankenes utlånsvekst vil ramme visse anvendelser sterkere enn andre, for eksempel boliglån og usikrede lån til små bedrifter. Det vises til at flere høringsinstanser går mot å videreføre et lovgrunnlag for anvendelse av reservekrav.
Regjeringen foreslår etter dette ikke å videreføre en adgang for Norges Bank til å pålegge bankene reservekrav.
Regjeringen anser ikke lenger plasseringsplikten som et aktuelt virkemiddel i penge- og kredittpolitikken, og foreslår derfor å oppheve bestemmelsen om plasseringsplikt.
Regjeringen anser ikke lenger direkte regulering av utlån og garantier som et egnet penge- og kredittpolitisk virkemiddel, og foreslår å fjerne adgangen til direkte regulering av utlån og garantier i penge- og kredittreguleringsloven § 12 og å oppheve sentralbankloven § 19 andre ledd andre og tredje punktum.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 14 første ledd kan Kongen, uansett om lånet ytes eller formidles av en som driver virksomhet som går inn under lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, utferdige forskrifter om høyeste rente og provisjon for de forskjellige typer av utlån. I det enkelte tilfelle kan det gjøres unntak fra forskriftene. Likeledes kan Kongen fastsette at slike rente- og provisjonssatser ikke kan endres uten etter samtykke fra Norges Bank. Etter andre ledd får paragrafen ikke anvendelse på rente og provisjon fastsatt etter regler gitt i eller med hjemmel i annen lov.
Kvantitative restriksjoner i det innenlandske kredittmarked har sine klare begrensninger i en situasjon med full frihet til grenseoverskridende kapitaltransaksjoner. Dersom det skulle vise seg at monopolmakt i finansnæringen gir opphav til urimelig høye renter, legger en til grunn at en slik situasjon ville bli håndtert med et konkurransepolitisk utgangspunkt. I den grad det er behov for renteregulering i en krisesituasjon som krig e.l., legger en til grunn at lov om pristiltak kan hjemle slik regulering.
Regjeringen foreslår derfor å fjerne adgangen til å gi forskrifter om høyeste tillatte rente- og provisjonssatser i penge- og kredittreguleringsloven § 14.
Etter penge- og kredittreguleringsloven § 15 kan Kongen ved forskrift bestemme at lån mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner eller obligasjoner registrert i Verdipapirsentralen, eller lån som ellers gis av flere långivere sammen, ikke skal kunne tas opp uten etter samtykke fra Kongen.
Forskriften om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av obligasjoner ble fastsatt i desember 1996 og erstattet ved fastsettelsen den tidligere emisjonsforskriften fra 1989 som også inneholdt et forbud mot utstedelse av obligasjoner til underkurs. Spørsmålet om å oppheve forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs ble vurdert da en fastsatte nåværende forskrift. Departementet kom til at det var behov for å videreføre forbudet inntil nye skatteregler for obligasjoner var kommet på plass.
Departementet sendte forslag om endringer i reglene for obligasjonsbeskatningen på høring 9. juli 2001 med frist for merknader 22. september 2001. Forslaget er for tiden til behandling i departementet. Regjeringen anser fortsatt at det er behov for å videreføre forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs inntil nye skatteregler for obligasjoner er på plass. Regjeringen går etter dette inn for å utsette opphevelsen av penge- og kredittreguleringsloven § 15, som er lovgrunnlaget for forbudet mot utstedelse av obligasjoner til underkurs, inntil nye regler for beskatning av obligasjoner er på plass. Det vises til det vedlagte lovforslaget romertall V om ikrafttredelse.
Regjeringen går ikke inn for særskilt regulering som kun skal ha til formål å definere et skille mellom korte og lange obligasjonslån (sertifikater og obligasjoner) til hjelp ved utarbeidelse av offisiell statistikk.
Regjeringen legger til grunn at en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven ikke vil innebære en endring i den etablerte praksis som er utviklet over tid for Regjeringens redegjørelse for Stortinget om penge- og kredittforhold. Regjeringen anser det derfor ikke nødvendig å videreføre informasjonsplikten i penge- og kredittreguleringsloven § 2.
Ved en opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven antar Regjeringen at behovet for bestemmelsen i penge- og kredittreguleringsloven § 3 om at Norges Bank skal ha anledning til å uttale seg før Kongen treffer bestemmelse i medhold av penge- og kredittreguleringsloven, vil falle bort. Regjeringen foreslår derfor å oppheve også denne bestemmelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag til opphevelse av penge- og kredittreguleringsloven, sentralbankloven § 19 andre ledd andre og tredje punktum og finansieringsvirksomhetsloven § 2-13 andre punktum. Komiteen slutter seg til at de enkelte bestemmelser i penge- og kredittreguleringsloven kan oppheves til ulik tid nedenfor under punkt 11.2.