3. Gjennomgang av enkelte sider ved reguleringen av Norges Banks stilling
- 3.1 Oppnevning til Norges Banks hovedstyre og offentlighet rundt hovedstyrets rentebeslutninger mv.
- 3.2 Norges Banks forhold til statsmyndighetene ved utøvelsen av pengepolitikken
- 3.3 Regler for hvem som kan være medlemmer eller vararepresentanter til hovedstyret eller representantskapet
- 3.4 Modernisering av reglene om Norges Banks avdelinger
- 3.5 Representantskapets oppgaver
- 3.6 Adgangen for Norges Bank til å yte kreditt
- 3.7 Forskrifter om plassering av valutareservene
Den vanligste ordningen internasjonalt er at sentralbankens hovedstyre eller tilsvarende organ, forestår de pengepolitiske beslutningene, jf. over. Det finnes imidlertid også eksempler på at denne oppgaven er lagt til en egen pengepolitisk komité, jf. bl.a. Storbritannia. I enkelte land, som New Zealand, er den pengepolitiske beslutningsmyndighet tillagt sentralbanksjefen alene.
Sentralbanksjefen er som regel leder av sentralbankens pengepolitiske beslutningsorgan. I USA bestemmer den pengepolitiske komiteen selv den interne organiseringen, men det er tradisjon for at komiteen ledes av sentralbanksjefen. Internasjonalt ser det ut til å være utbredt praksis at det sentrale beslutningsorganet i pengepolitikken er sammensatt av personer med ekspertise innen økonomi og finans. Flere land har imidlertid ingen særskilte lovbestemte kvalifikasjonskrav til styremedlemmene, utover det som følger av habilitetshensyn. Dette gjelder blant annet i Sverige.
Hva som skal legges i begrepene "eksperter" eller "ekspertise" er ikke opplagt. Opprettelse av styrer i Norge hvor medlemmene har vært gjenstand for særlige vurderinger med hensyn til formelle kvalifikasjoner, ble blant annet gjort i forbindelse med organiseringen av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Av Ot.prp. nr 20 (1990-1991) og Ot.prp. nr. 8 (1991-1992) om henholdsvis Banksikringsfondet og Bankinvesteringsfondet framgår det at styremedlemmer skal være kvalifisert og ha kompetanse innenfor fagområdene økonomi og jus, og for Banksikringsfondets del måtte medlemmer også være i besittelse av regnskapsmessig og revisjonsrettslig kompetanse. Regjeringen har for disse styrene også lagt vekt på at man finner fram til personer som er tilstrekkelig uavhengige i forhold til banksystemet.
Etter gjeldende praksis for oppnevning av de fem ordinære medlemmene til hovedstyret med vararepresentanter, legges det ved oppnevningen vekt på "et bredt spekter av samfunnsinnsikt", jf. omtalen i Innst. O. nr. 50 (1984-1985) om lov om Norges Bank s. 36. Krav om at hovedstyremedlemmer skal besitte formelle kvalifikasjoner vil kunne sikre en sammensetning av hovedstyret med høy grad av formell kompetanse innenfor ønskede fagområder. Kompetanse innenfor et fagfelt kan imidlertid opparbeides også uten at formelle krav nødvendigvis er tilfredsstilt. Behovet for skjønnsutøvelse ved utvelgelsen av medlemmer vil kunne være større i slike tilfeller. Uansett om en stiller som krav at medlemmer skal ha tilstrekkelig formell kompetanse, må det i alle tilfeller brukes skjønn i vurderingen av aktuelle kandidater.
Det overordnede hensynet må etter Regjeringens vurdering være å ha prosedyrer for oppnevning som sikrer at en får et kompetent og tilstrekkelig bredt sammensatt hovedstyre. Dagens oppnevningspraksis har enkelte prinsipielle svakheter i så måte. Når enkeltpartier på Stortinget hver for seg fremmer kandidater til styret, vil ikke nødvendigvis hensynet til en helhetlig sammensetning av hovedstyret ivaretas i tilstrekkelig grad. Hensynet til å sikre en god sammensetning av styret kan etter Regjeringens oppfatning tilsi at hovedstyremedlemmer bør foreslås av én og samme instans. Etter en samlet vurdering går Regjeringen inn for at praksis for oppnevning av hovedstyrets medlemmer endres. Regjeringen mener at hovedstyremedlemmer bør vurderes uavhengig av partibakgrunn, og at disse oppnevnes av Kongen etter tilråding fra Finansdepartementet. Regjeringen foreslår derfor at en går bort fra praksisen med at politiske partier på Stortinget nominerer aktuelle kandidater til Norges Banks hovedstyre med personlige vararepresentanter.
Regjeringen legger vekt på at hovedstyret også i framtiden skal reflektere en bred bakgrunn og kompetanse, med særlig vekt på økonomi og finans samt betydelig innsikt i samfunnsøkonomiske problemstillinger. Regjeringen går ikke inn for at det stilles særskilte kvalifikasjonskrav til hovedstyremedlemmene i sentralbankloven, men at faglig kompetanse i noe grad kan ses atskilt fra formell kompetanse. Det er også i framtiden viktig at hovedstyret skal være sammensatt av personer med ulik bakgrunn for å sikre hovedstyrets evne til å være kritisk til egne vurderinger. Regjeringen går derfor inn for å videreføre at det ved oppnevninger til hovedstyret skal legges vekt på et bredt spekter av samfunnsinnsikt. Medlemmer som oppnevnes må videre tilfredsstille kravet til habilitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de fem ordinære medlemmene av Norges Banks hovedstyre og deres personlige vararepresentanter etter sedvane oppnevnes etter forslag fra stortingsgruppene etter styrkeforholdet på Stortinget.
Ved oppnevning til Norges Banks hovedstyre mener flertallet det er avgjørende at det ikke kan stilles spørsmål ved habilitet, og at hensynet til en helhetlig sammensetning ivaretas. Flertallet vil understreke viktigheten av at hovedstyret reflekterer en bred bakgrunn og samfunnsinnsikt og bredde i den økonomiske tenkningen som stimulerer til faglig debatt i styret. Det er viktig at hovedstyret sammensettes slik at en sikrer hovedstyrets evne til å være kritisk til egne vurderinger.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til forslaget om å endre praksisen for oppnevning til Norges Banks hovedstyre. Endringen bidrar til å tydeliggjøre rollefordelingen. Dette flertallet mener at den folkevalgte kontroll bedre kan sikres gjennom en jevnlig vurdering av pengepolitikken, jf. komiteens merknad under punkt 3.2.2 nedenfor. Dette flertallet legger til grunn at nytt styre kan oppnevnes med virkning fra 1. januar 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at dagens praksis for oppnevning av styremedlemmer og vararepresentanter til Norges Banks hovedstyre bør videreføres. Medlemmene bør foruten å ha god kunnskap om samfunnsøkonomiske spørsmål, også ha bred erfaring og innsikt i generelle samfunnsforhold. Disse medlemmer mener det ikke er ønskelig med et rent fagøkonomisk hovedstyre. Internt i Norges Bank finnes et bredt miljø av økonomer med spesiell kompetanse innen spørsmål om pengepolitikk. Disse medlemmer mener at dagens praksis fungerer godt og sikrer et bredt sammensatt styre, der medlemmene har ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at departementets intensjoner medfører at styret får en slik bredde i den økonomiske tenkningen at det stimulerer til faglig debatt i styret, og unngår at en ensrettet akademisk retning eller politiske ideologier ukritisk får dominere pengepolitikken i Norge. Dette innebærer at finansministeren ikke må falle for fristelsen til ensidig å utnevne sine egne politiske representanter. Disse medlemmer mener det er viktig at Stortinget skal ha mulighet til å "godkjenne/akseptere" kandidater til hovedstyret, og vil derfor foreslå at dette gjøres gjennom en høring i finanskomiteen.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har klargjort tidspunktet for endring av hovedstyrets sammensetning. Dagens representanter har varierende tid igjen av sine verv, og i tillegg vil endringer i habilitetsreglene gjøre at enkelte må tre ut av vervene før deres periode er slutt. Disse medlemmer ønsker at et nytt styre skal oppnevnes med virkning fra 1. januar 2004, uavhengig av gjenværende periode for dagens hovedstyremedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til den foreslåtte endring om hvem som kan oppnevnes til hovedstyret i Norges Bank. Disse medlemmer vil advare mot en slik omlegging. Ved oppnevning fra partigruppene på Stortinget sikrer man medlemmer i hovedstyret med ulik politisk og samfunnsmessig bakgrunn. Dette er viktig for å unngå en ensidig sammensetting av hovedstyret. Hovedstyret skal vektlegge helheten i økonomien og ikke være eksperter, slik det lett vil bli med oppnevninger som er mer økonomifaglig orientert. Disse medlemmer vil understreke at det også lett vil bli en politisk slagside i en slik oppnevning, som ikke reflekterer politisk bredde. Beslutninger i hovedstyret bygger i stor grad på politiske avveininger, og ikke bare strengt økonomifaglige vurderinger, selv om det ofte forsøkes fremstilt slik. Det viktigste kriteriet for å sitte i hovedstyret er bred samfunnserfaring, god dømmekraft og innsikt i økonomiske spørsmål. En omlegging av oppnevning til hovedstyret kan vanskelig forstås som annet enn et ønske om større politisk uavhengighet. Disse medlemmer ønsker ikke en slik utvikling.
Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke se at de foreslåtte endringene nødvendigvis vil skape bedre beslutninger, og vil derfor gå imot de foreslåtte endringene.
Komiteens medlemmerfra Senterpartiet og Kystpartiet mener det er fullt mulig å beholde dagens oppnevningsmåte og samtidig sikre de hensyn som er angitt fra Regjeringen. Disse medlemmer forutsetter at dagens praksis med oppnevningsmåten blir beholdt.
Regjeringen mener at det i sentralbankloven bør inntas et prisnipp om at banken skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder pengepolitikken. Etter gjeldende rett har bankens ansatte og tillitsvalgte taushetsplikt om bankens "forretningsmessige forhold", jf. sentralbankloven § 12. Rentebeslutninger og diskusjoner som leder fram til slike, regnes som forretningsmessige forhold. Hovedstyret selv (eller den som hovedstyret har gitt fullmakt) kan imidlertid dispensere fra taushetsplikten, jf. § 12 fjerde ledd.
Praksis internasjonalt går i retning av større grad av offentlighet rundt pengepolitiske beslutninger, selv om praksis varierer en del mellom de ulike land. Sentralbanker som offentliggjør protokoll fra møter i pengepolitiske beslutningsorganer, refererer i stor grad slike diskusjoner anonymt, men redegjør uttykkelig for hvem som har sluttet seg til vedtaket eller hvem som har dissentert, jf. bl.a. praksis i Sverige, England og USA. Tidspunktet for offentliggjøring av referatene varierer fra noen uker etter siste møte til rett etter det påfølgende møtet.
Åpenhet er en viktig side ved utøvelsen av sentralbankens oppgaver. Etter sentralbankloven § 3 skal banken informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene. Ifølge forskriften om pengepolitikken skal banken jevnlig offentliggjøre de vurderingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken. Norges Banks årsberetning, årsregnskap og representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller skal etter sentralbankloven § 28 sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget. Budsjett for kommende driftsår skal etter § 27 meddeles departementet. Offentlighetsloven gjelder for Norges Bank som for andre forvaltningsorganer.
Det er gjennom den pengepolitiske forskriften av 29. mars 2001 lagt vekt på et klart definert og kontrollerbart mandat for pengepolitikken. Dessuten har banken lagt opp til vesentlig større åpenhet om grunnlaget for og rapportering om de pengepolitiske beslutningene. Det blir lagt fram tre inflasjonsrapporter i løpet av året som analyserer utsiktene for norsk økonomi og utviklingen i pris- og kostnadsveksten på to års sikt. Renten vurderes normalt hver sjette uke på egne rentemøter. Rentebeslutninger offentliggjøres umiddelbart etter rentemøtene og på et tidspunkt som er kjent på forhånd. Dette gjelder også om renten ikke blir endret. Det holdes en pressekonferanse der banken gjør nærmere rede for rentebeslutningen. Pressekonferansen kan følges direkte på Internett. Høsten 2002 besluttet banken også å offentliggjøre strateginotatene for pengepolitikken som utarbeides hver fjerde måned og behandles i tilknytning til inflasjonsrapportene. Strateginotatene vil bli gjort kjent ved strategiperiodens utløp fire måneder etter hovedstyrets behandling. Vurderingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken omtales fyldig i årsberetningen.
Departementet skrev i høringsnotatet at det er grunner for å vurdere om det bør være større grad av offentlighet også rundt hovedstyrets rentebeslutninger. Åpenhet rundt hovedstyremøtene vil bl.a. bidra til en ansvarliggjøring for beslutningene. Full åpenhet omkring alle sider av virkemiddelvurderingene og beslutningsprosessen vil på den annen side kunne virke hemmende på drøftingene i de pengepolitiske beslutningsorganene. Det er på denne bakgrunn behov for å balansere ulike sider ved økt grad av offentlighet.
Etter en samlet vurdering mener Regjeringen at det også i loven bør inntas et prinsipp om at hovedstyret skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for beslutninger som gjelder utøvelsen av pengepolitikken. Regjeringen antar at lovfesting av et slikt prinsipp vil markere og kunne legge til rette for å videreutvikle den positive utviklingen med økt åpenhet og offentlighet knyttet til hovedstyrets beslutninger. Det legges til grunn at den praksis som utvikles på dette området trekker på erfaringer fra andre land som praktiserer offentliggjøring av sentralbankens pengepolitiske vurderinger.
Det vises til forslag til § 3 nytt fjerde ledd.
Komiteen ser positivt på at Norges Bank de senere år har lagt opp til større åpenhet om grunnlaget for de pengepolitiske beslutningene. Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Norges Banks hovedstyre hvor de skriver:
"Muligheten for innsyn, åpenhet og transparens er en viktig side og forutsetning for utøvelsen av sentralbankens oppgaver og tillit til virksomheten."
Komiteen er enig i dette og slutter seg til Regjeringens forslag til sentralbankloven § 3 nytt fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at offentliggjøring av referater fra hovedstyremøtene er sentralt i åpenheten om beslutningene i Norges Bank, og forutsetter at det legges til rette for det.
I drøftinger av spørsmålet om uavhengighet for sentralbanker skilles det gjerne mellom om sentralbanken har måluavhengighet og/eller instrumentuavhengighet. Måluavhengighet for sentralbanken følger dersom formuleringene av de endelige målene for den økonomiske politikken og de avledede delmålene (valutakursmål eller inflasjonsmål) for pengepolitikken ikke er forbeholdt de politiske myndighetene, men i stedet lagt til sentralbanken. Instrumentuavhengighet er knyttet til sentralbankens selvstendighet med hensyn til de penge- og valutapolitiske virkemiddelvurderingene og -beslutningene.
Målet for pengepolitikken og forholdet til statsmyndighetene varierer mellom land. Enkelte land har i tillegg til instrumentuavhengighet gitt sentralbanken en viss frihet til også selv å definere målet for pengepolitikken. Dette gjelder bl.a. i Sverige og i euroområdet hvor tallfestingen av inflasjonsmålet har vært overlatt til henholdsvis Sveriges Riksbank og ESB. En form for måluavhengighet ligger også innenfor Federal Reserve systemet i USA, hvor pengepolitikken skal søke å fremme full sysselsetting, stabile priser og moderate langsiktige renter, men hvor noe mål for inflasjonen ikke er tallfestet. Vanligere er det imidlertid at sentralbankens uavhengighet er begrenset til instrumentuavhengighet, mens formuleringen av målene for den økonomiske politikken, herunder også avledede delmål for valutakurs eller inflasjon, er definert av de politiske myndighetene. Dette gjelder bl.a. i Norge, Danmark og Storbritannia. Det forekommer også at målet for pengepolitikken er definert nærmere av Regjeringen og sentralbanken i fellesskap, jf. bl.a. Canada og New Zealand. I Norge er målet for pengepolitikken fastlagt i forskift av 29. mars 2001. Forskriften er fastsatt med hjemmel i sentralbankloven §§ 2 og 4. Etter Regjeringens vurdering bør det ikke nå foretas endringer i loven i forhold til fastleggelsen av målet for pengepolitikken. Det vises til at dagens ordning fungerer på en hensiktsmessig måte.
Når det gjelder den nærmere utøvelsen av pengepolitikken, vises til at Norges Bank er ansvarlig for denne. Norges Banks fremste virkemiddel er bankens folio- og D-lånsrente. Foliorenten er den nominelle renten på bankenes innskudd i Norges Bank. D-lånsrenten er den nominelle renten på bankenes døgnlån i Norges Bank. Norges Banks hovedstyre fastsetter sentralbankens folio- og D-lånsrente. Når banksystemet samlet sett har innskudd på foliokontoen i Norges Bank, er foliorenten den marginale plasseringsrenten for banksystemet sett under ett. Foliorenten er da den effektive styringsrenten. Norges Bank styrer likviditeten i pengemarkedet. Likviditetspolitikken støtter på den måten opp om de rentesignaler som Norges Bank gir og bidrar til at endringer i styringsrenten får bredt gjennomslag i de korte pengemarkedsrentene.
Penge- og valutapolitikken utgjør sammen med budsjett-, struktur- og inntektspolitikken rammene for den økonomiske politikken. Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse forhindrer imidlertid etter Regjeringens oppfatning ikke at hovedstyret på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig penge- og valutapolitisk virkemiddelvurdering.
Foreleggelsesplikten har en oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål. Plikt til å forelegge og informere statsmyndighetene er heller ikke uvanlig internasjonalt. Sentralbankene i Australia og Canada skal for eksempel ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken forhåndsinformere myndighetene om viktige pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis i New Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.
Heller ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig internasjonalt. Land med inflasjonsstyring som Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia har former for formell instruksjonsrett overfor sentralbankens pengepolitiske beslutninger.
Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2 om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.
Sentralbankloven inneholder ingen eksplisitt sanksjonsklausul. Enkelte land har innført konkrete sanksjonsprosedyrer overfor sentralbankens ledelse, dersom sentralbanken ikke oppnår sine mål. New Zealand er det landet som har gått lengst i den retning, og hvor sentralbanksjefen kan avsettes dersom ikke målet om å holde inflasjonene mellom 1 og 3 pst. oppfylles. I Storbritannia forutsetter en at sentralbanksjefen gir en særlig redegjørelse for årsakene og aktuelle tiltak fra Bank of England, dersom inflasjonen havner utenfor målsonen for inflasjonen på 2,5 pst. +/- 1 prosentpoeng.
Mandatet for pengepolitikken gitt ved forskrift 29. mars 2001 gir etter Regjeringens oppfatning et godt grunnlag for å vurdere Norges Banks virkemiddelbruk. Departementet gir i de årlige kredittmeldingene, som legges fram om høsten og hvor det redegjøres nærmere for bl.a. Norges Banks virksomhet for året før, en omtale av pengepolitikken sett i forhold til bankens mandat. Retningslinjene av 29. mars 2001 innebærer at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Forskriften av 29. mars 2001 gjør det naturlig at departementets vurdering av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken i kredittmeldingene videreutvikles. Pengepolitikken skal i henhold til retningslinjene være framoverskuende. En vesentlig del av virkningene av den politikken som blir ført, vil først komme noe fram i tid. Inflasjonen som kan observeres på et bestemt tidspunkt, er således bl.a. et resultat av styringsrenten og valutakursen i en forutgående periode. Norges Bank har lagt til grunn en toårsperiode for å vurdere virkningen av renteendringer på prisstigningen.
Det har de siste årene vært gjort ulike uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Centre for Monetary Economics tilknyttet Bedriftsøkonomisk Institutt har gjennom oppnevning av ekspertgrupper vært initiativtaker til flere Norges Bank Watch-rapporter. Regjeringen legger vekt på at slike eksterne evalueringer blir videreført. Slike rapporter vil i sin tur kunne danne et grunnlag for departementets omtale til Stortinget. Liknende gjennomganger av sentralbankers pengepolitikk gjøres for øvrig i andre land med inflasjonsstyring, bl.a. Sverige og New Zealand.
Det vil alltid være usikkerhet rundt anslag for den økonomiske utviklingen. Etterprøving av anslagene vil imidlertid kunne gi viktige holdepunkter med hensyn til kvaliteten på det arbeidet som har vært gjort. Etterprøvingen kan også gi ny viten og være en viktig del av arbeidet med å forbedre prognoseverktøyet og forståelsen av de økonomiske sammenhengene.
Regjeringen vil etter dette ikke gå inn for å uttrykke sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre nærmere. Regjeringen viser til at Norges Bank, dersom det oppstår vesentlige avvik mellom den faktiske prisutviklingen og målet for pengepolitikken, skal redegjøre for årsakene til dette i sin årsberetning eller på andre måter dersom omstendighetene skulle tilsi dette, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001) hvor forskrift av 29. mars 2001 om pengepolitikken ble presentert og omtalt.
Sentralbanker internasjonalt synes å ha ulike former for rapporteringsplikt. For eksempel skal Sveriges Riksbank minst to ganger i året avgi en rapport til Riksdagens finanskomité om utøvelsen av penge- og valutapolitikken. Riksbanken har valgt å benytte inflasjonsrapportene til dette. Riksbanksjefen kan anmode om å få informere Riksdagen om pengepolitikken, og riksbanksjefen eller en annen representant for banken kan innkalles til offentlige høringer. ESB sender årsberetning om virksomheten i nasjonale sentralbanker og penge- og valutapolitikken i det foregående og inneværende år til Europaparlamentet, Rådet (Ecofin), Kommisjonen og Det europeiske råd. Presidenten for ESB og de andre medlemmene av hovedstyret kan på anmodning fra Europaparlamentet eller etter eget initiativ uttale seg for parlamentets fagkomiteer. Etablert praksis er at presidenten for ESB møter for Europaparlamentets pengepolitiske komité fire ganger i året og for plenum én gang i året.
I sentralbankloven § 2 fjerde ledd heter det at "Banken er et eget rettssubjekt, som eies av staten. Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget". Etter sentralbankloven § 28 skal bl.a. årsberetning og årsregnskap sendes departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget. I Norge er det praksis for at omtalen av Norges Banks virksomhet gjøres i den årlige kredittmeldingen. Årsberetning og regnskap følger meldingen som utrykt vedlegg. I tillegg publiserer Norges Bank inflasjonsrapporter som redegjør nærmere for deres virkemiddelvurderinger tre ganger i året. Regjeringen kan således i utgangspunktet ikke se noe ytterligere behov for særskilt rapportering om utøvelsen av pengepolitikken overfor Stortinget.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering om ikke å gå inn for å uttrykke sanksjonsklausuler i lovs form, eller konkretisere en sanksjonsprosedyre nærmere.
Komiteen mener det er viktig at det jevnlig gjennomføres uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. I tillegg vil komiteen understreke viktigheten av at en vurdering av pengepolitikken og utøvelsen av denne forankres i Stortinget. I den årlige kredittmeldingen som behandles av Stortinget gis en omtale av Norges Banks virksomhet. Komiteen viser til brev av 16. mai 2003 fra Siv Jensen på vegne av Fremskrittspartiets stortingsgruppe hvor det bes om en "noe bredere omtale av pengepolitikken og Norges Bank gjennom Kredittmeldingen".
Det vises videre til finansministerens svar av 21. mai 2003. Komiteen ser positivt på at det vil bli gitt en noe bredere pengepolitisk omtale i Kredittmeldingen og vil se det som naturlig at Stortinget ved finanskomiteen gjennom behandling av denne avholder åpen høring hvor sentralbanksjefen kan møte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurdering om at det ikke nå foretas endringer i loven til fastleggelsen av målet for pengepolitikken.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens vurdering om at det ikke foreslås endringer i sentralbankloven § 2 om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener foreleggelsesplikten burde oppheves. Siden man må anta at Regjeringen utpeker et kompetent styre, bør styret få den tillit at de kan bruke sitt beste skjønn uten at hver eneste rentebeslutning må forelegges finansministeren. Disse medlemmer mener at foreleggelsen i praksis fungerer som en binding på de eksterne styremedlemmenes beslutningsfrihet. De stilles overfor et forslag til vedtak som allerede har vært bekjentgjort for finansministeren. Rent praktisk vil det kunne være problematisk for styret å fatte en annen beslutning enn den som finansministeren er innforstått med, både siden han da må informeres på nytt før endelig beslutning fattes, og fordi man er avhengig av at et vedtak er i havn før det annonserte tidspunktet for offentliggjøring som er samme dag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om endringer i sentralbankloven § 2, slik at foreleggelsesplikten oppheves."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til hva disse medlemmene sa ved endring av valutaforskriften:
"Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at Solidaritetsalternativet har lagt rammene for en vellykket økonomisk politikk gjennom 90-tallet. Den har bestått av moderate lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet der konkurranseutsatt sektor har fått bestemme rammene for lønnsutviklingen, en ansvarlig finanspolitikk som ikke har bidratt til å øke temperaturen i økonomien, og en pengepolitikk som har opprettholdt en stabil valutakurs. På denne måten har man klart å holde arbeidsledigheten lav, samtidig som inflasjonen er holdt på et lavt nivå og den økonomiske utviklingen for landet stort sett har vært god.
Dette medlem ser ikke noen grunn for en omlegging av denne vellykkede politikken. Endringene innebærer sterkere fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet som mål for den økonomiske politikken. I gitte økonomiske situasjoner er det en avveining mellom disse. Dette medlem understreker betydningen av at dette blir et valg som foretas av Stortinget, ikke av Norges Bank. Forslaget fra Regjeringen medfører en klarere definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Sjøl om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre en mer ekspansiv politikk for å redusere antall arbeidsløse, kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at dette motarbeides av Norges Bank gjennom pengepolitikken.
Finanspolitikken kan i større grad rettes direkte mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker indirekte, og i like stor grad på alle sektorer. Dette medlem er uenig i forskyvingen av fokus i den økonomiske politikken i retning av mindre presise virkemidler.
Hvis Norge opplever stagflasjon - en situasjon med høy arbeidsledighet og høy inflasjon samtidig, for eksempel som følge av plutselig sterk økning i prisen på viktige innsatsfaktorer - vil pengepolitikken med nye retningslinjer bidra til å forsterke problemene. Finanspolitisk motkonjunkturpolitikk kan i slike tilfeller mer effektivt hindre høy arbeidsløshet. Må man i en slik krisesituasjon endre valutaforskriften, vil dette redusere troverdigheten til norsk pengepolitikk, med varig høye renter som resultat. Sjøl om dette ikke ser ut til å være en sannsynlig utvikling på kort sikt, mener dette medlem vi bør føre en politikk som kan fungere også i krisetilfeller."
Disse medlemmer vil ikke nå ta til orde for å endre forskriften nå, men vil understreke at Sentralbanken har lagt seg på en snever og lite smidig tolking av mandatet, som har hatt uheldig innvirkning på norsk økonomi.
Regjeringen legger vekt på at medlemmer og vararepresentanter til hovedstyret ikke skal ha en egeninteresse i hva hovedstyrets beslutninger skal gå ut på. De alminnelige habilitetsreglene i forvaltningsloven om inhabilitet ved bl.a. partsinteresse og når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet, gjelder for medlemmer og vararepresentanter til hovedstyret. Hensynet til å unngå egeninteresse har etter Regjeringens oppfatning også vekt utover de tilfeller som rammes av de alminnelige bestemmelsene i forvaltningsloven. Hovedstyrets beslutninger påvirker inntjeningsevnen til næringslivet generelt og kredittinstitusjonene spesielt. Det er viktig at det er tillit til at hovedstyremedlemmer ikke kan utnytte sitt verv til å skaffe en særlig fordel til seg selv, nærstående eller bedrifter vedkommende er tilknyttet. Blant annet slike betraktninger ligger til grunn for forskriftene som er fastsatt i medhold av sentralbankloven § 6 sjette ledd om at Kongen kan gi forskrifter om hovedstyremedlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter. I utredningen av sentralbankloven i NOU 1983: 39 begrunnet utvalget sitt forslag om en slik forskriftshjemmel slik (s. 343):
"For det første bør visse typer verv og virksomheter ikke tillates av hensyn til de interessekonflikter som kan tenkes å oppstå. Dernest bør loven neppe inneholde absolutte forbud mot visse former for virksomhet. Slike forbud vil kunne bli enten for snevre eller for vidtgående. Utvalget har derfor foreslått at Kongen skal kunne gi forskrifter om styremedlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter, jfr. lovutkastets § 6 sjette ledd."
Det framkom ikke innvendinger mot dette under den videre lovbehandling, jf Ot.prp. nr. 25 (1984-1985) s. 76 og Innst. O. nr. 50 (1984-1985) s. 36.
Forskriftsreguleringen av interessekonflikter synes etter Regjeringens vurdering å ha fungert tilfredsstillende. Adgangen til å fastsette forskrifter har gjort det mulig å gi mer detaljerte og presise regler enn det som vil være hensiktsmessig å fastsette i sentralbankloven. Etter Regjeringens syn er dette en styrke ved den norske reguleringen sammenlignet med reguleringen i sentralbanklovgivningen i Danmark og Sverige. Disse lovene inneholder mer generelle krav om at medlemmene ikke kan ha annen stilling eller oppdrag som gjør dem uskikket til vervet (Sverige) eller at medlemmene må ha den til stillingen fornødne tillit og aktelse (Danmark). Regjeringen går derfor inn for å beholde den gjeldende bestemmelsen om at Kongen kan gi forskrifter om hovedstyremedlemmenes forhold til andre kredittinstitusjoner og bedrifter. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette.
Regjeringen foreslår å utvide kretsen av "politisk inhabile" i sentralbankloven. Regjeringen legger vekt på at en slik utvidelse vil bidra til å styrke hovedstyret ved å sette klare skiller mellom politikere på Stortinget og politikere og embetsverk i departementene. Forslaget understreker på den måten betydningen av at sentralbanken skal ha en selvstendig funksjon i utøvelsen av pengepolitikken.
Regjeringen legger vekt på at avgrensningen av hvem som ikke kan være med i hovedstyret, ikke blir for vid. Det kan være uheldig om ellers vel kvalifiserte personer som det ikke er reell grunn til å utelukke fra vervet, blir gjort formelt inhabile. Regjeringen foreslår derfor ikke å utelukke nærstående av embetsmenn i departementene. En vil her likevel konkret vurdere eventuell oppnevning av nærstående til embetsmenn ut fra den aktuelle embetsmannens stilling og arbeidsfelt. Derimot anser Regjeringen at ingen medarbeidere i Finansdepartementet eller Statsministerens kontor bør kunne fungere som medlemmer til hovedstyret og heller ikke nærstående av disse.
Regjeringen anser videre at hensynet til selvstendige vurderinger i hovedstyret taler for at bare sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen stiller i hovedstyret fra Norges Bank, jf. sentralbankloven § 6 andre ledd om at sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen skal være leder og nestleder i hovedstyret. Andre medarbeidere i Norges Bank bør være utelukket. Det samme gjelder nærstående av medarbeidere i banken, inkludert nærstående av sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen.
De hensyn som er anført i forhold til politikere innen de konstitusjonelle styreorganer, har etter Regjeringens oppfatning en viss reell vekt også i forhold til personer med sentral partipolitisk tilknytning. I den svenske sentralbankloven er det tatt inn en bestemmelse som utelukker sentralt ansatte i et politisk parti. Etter Regjeringens syn har imidlertid hensynet til tilliten til sentralbankens beslutninger mest vekt i forhold til personer tilknyttet de konstitusjonelle styreorganer, som er Stortinget og Regjeringen. Det foreslås derfor ikke å inkludere personer som har en sentral partipolitisk tilknytning i kretsen av personer som etter loven ikke kan fungere som medlemmer til hovedstyret.
Regjeringen anser at de foreslåtte endringene i habilitetsreglene bør gjelde på samme måte for vararepresentanter til hovedstyret samt medlemmer og vararepresentanter til representantskapet.
Regjeringen foreslår etter dette at kretsen av personer som ikke kan være medlemmer eller vararepresentanter til hovedstyret utvides fra i dag å omfatte regjeringsmedlemmer, statssekretærer, andre politiske medarbeidere i departementene samt stortingsrepresentanter, til i fremtiden også å omfatte embetsmenn i departementene, medarbeidere i Finansdepartementet og Statsministerens kontor, andre politiske medarbeidere på Stortinget, komitésekretærer på Stortinget samt medarbeidere i Norges Bank. Det foreslås at heller ikke nærstående av slike personer kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter til hovedstyret. Nærstående til embetsmenn i departementene skal likevel ikke være utelukket etter forslaget. Nærstående til medarbeidere i Finansdepartementet og Statsministerens kontor, både embetsmenn og andre, skal ikke kunne oppnevnes.
Som nærstående regnes etter forslaget slektninger i rett opp- og nedstigende linje, ektefeller, registrerte partnere, personer som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold og barn av disse. En tilsvarende utvidelse foreslås når det gjelder personer som ikke kan fungere som medlemmer eller vararepresentanter til representantskapet.
Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 6 femte og sjette ledd og § 7 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 6 femte ledd og nytt sjette ledd samt endring av § 7 tredje ledd og at nåværende § 6 sjette og syvende ledd blir nye syvende og åttende ledd.
Regjeringen anser, i tråd med forutsetningene i høringsnotatet, at beslutninger om opprettelse, nedleggelse og organisering av Norges Banks avdelinger i Norge og i utlandet kan følge de alminnelige kompetansereglene i sentralbankloven. Det innebærer at hovedstyret har beslutningsmyndigheten mens representantskapet har kontroll- og budsjettfunksjoner. Regjeringen legger vekt på at det er en fordel ikke å blande funksjonene til hovedstyret og representantskapet. Det vises også til at banken ikke lenger har avdelinger i Norge som omfattes av sentralbankloven § 8.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve bestemmelsene i sentralbankloven om avdelinger i Norge og utlandet. Det foreslås å beholde bestemmelsen om at banken har hovedkontor i Oslo og en bestemmelse om at det kan opprettes kontorer i Norge og utlandet. Det vises til forslagene om endring av sentralbankloven § 8 og konsekvensjusteringer i § 5 tredje ledd og § 9 tredje til femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 8 og konsekvensjusteringer i form av opphevelse av § 5 tredje ledd sjette punktum og endring av nåværende åttende punktum som blir nytt syvende punktum, opphevelse av § 9 tredje og femte ledd samt endring av nåværende § 9 fjerde ledd som blir nytt tredje ledd.
Representantskapets kompetanse er angitt i sentralbankloven § 5 tredje ledd. Etter bestemmelsen første punktum fører representantskapet tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt.
Regjeringen anser at formuleringen av representantskapets oppgaver i sentralbankloven, ikke gir dekkende uttrykk for hva som er og bør være representantskapets funksjon. Representantskapet skal ha en videre tilsynsfunksjon enn den legalitetskontroll som lovens ordlyd direkte gir anvisning på. Regjeringen foreslår derfor at det presiseres i sentralbankloven at representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift. Regjeringen er enig med representantskapet i at dette bør reflekteres i den årlige uttalelsen som representantskapet avgir, og foreslår å lovfeste at representantskapet også skal avgi uttalelse om tilsynet med banken.
Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje ledd og § 30 andre ledd første punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje ledd første og nåværende syvende punktum som blir sjette punktum samt endring av nåværende § 28 andre ledd første punktum som blir § 30 andre ledd første punktum.
Sentralbankloven § 7 fjerde ledd gir regler for representantskapets sammensetning og arbeidsformer og bestemmer at det "kan blant sine medlemmer oppnevne utvalg til å forberede saker for representantskapsbehandling".
Etter Regjeringens vurdering er det ikke nødvendig med særskilte presiseringer i sentralbankloven av at representantskapet kan la sentralbankrevisjonen eller eventuelt utvalg utpekt blant representantskapets medlemmer utføre kontrolloppgaver på sine vegne. Etter Regjeringens vurdering innebærer sentralbankloven både plikt og anledning for representantskapet til å organisere gjennomføringen av sine tilsynsoppgaver på en tjenelig måte. Regjeringen anser heller ikke at det er nødvendig å presisere særskilt i loven at representantskapet innen budsjettkompetansen kan fastsette fullmaktsrammer som hovedstyret kan disponere eller at hovedstyret kan endre budsjettposter ut fra bestemte forhold. Regjeringen anser at det er tilstrekkelig klart at en slik praksis er i samsvar med de gjeldende bestemmelsene om dette i sentralbankloven § 5 tredje ledd.
Det følger uttrykkelig av sentralbankloven § 5 tredje ledd andre punktum at det hører under representantskapets kompetanse å organisere bankens revisjon og å ansette nødvendig personale. Regjeringen anser at det er tilstrekkelig å lovfeste at representantskapet ansetter sentralbankrevisor, slik at det blir klart at det kan overlates til sentralbankrevisor å ansette personale under seg. Regjeringen foreslår en presisering i sentralbankloven § 5 tredje ledd i tråd med dette.
Regjeringen mener at det ikke bør være adgang for representantskapet til å delegere beslutningskompetanse til underutvalg. Regjeringen legger vekt på at dette i realiteten vil bli egne organer under representantskapet og at hensynet til klare styringsmekanismer tilsier at det bare er ett tilsynsorgan i banken. De hensyn som taler for delegering og som er nevnt i høringsnotatet vil etter Regjeringens syn bli ivaretatt på en ryddigere måte ved å fastsette adgang til å delegere beslutningskompetanse til representantskapets leder i særlige tilfeller.
Regjeringen legger vekt på at Norges Banks representantskap ikke går inn for å åpne for at representantskapet skal kunne treffe avgjørelser på annen måte enn ved møter, og foreslår ikke regler som vil åpne for det. Etter Regjeringens vurdering er ikke dette til hinder for eventuelt å sammenkalle representantskapet til fjernmøte ved hjelp av videokonferanse eller lignende når det gjøres på en måte som reelt erstatter formålet med fysiske møter.
Regjeringen slutter seg til Norges Banks hovedstyres vurdering av at det fortsatt bør kreves at hovedstyret treffer sine avgjørelser i møte, og foreslår ikke regler som vil åpne for det. Det som er sagt om sammenkalling av representantskapet til fjernmøte, gjelder også i forhold til hovedstyret.
Regjeringen foreslår etter dette at representantskapet, når særlig hensyn gjør det ønskelig, skal kunne delegere til lederen for representantskapet å treffe avgjørelse i saker som hører under representantskapet. Regjeringen foreslår videre å lovfeste at representantskapet ansetter sentralbankrevisor, i stedet for "nødvendig personale" til revisjonen. Det vises til forslag til endringer i sentralbankloven § 5 tredje ledd andre punktum og § 7 fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 5 tredje ledd andre punktum og § 7 fjerde ledd nytt første punktum.
Etter sentralbankloven § 18 kan Norges Bank yte sesongmessig og annen kortsiktig kreditt direkte til staten innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Banken kan i særlige tilfeller yte langsiktig kreditt direkte til staten innenfor særskilte rammer fastsatt av Stortinget. Bankens kjøp av statskasseveksler, statsobligasjoner og andre gjeldsdokumenter utstedt av staten omfattes ikke av disse bestemmelsene.
Regjeringen legger vekt på at et forbud for Norges Bank mot å yte kreditt direkte til staten, kan bidra til å styrke tilliten til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Regjeringen vil peke på at det i denne sammenhengen er viktig å følge den internasjonale utviklingen i retning av strammere bestemmelser. Et forbud for Norges Bank mot å yte kreditt direkte til staten skal signalisere at sentralbankens oppgave er å utøve pengepolitikk, og at banken ikke har ansvar for å finansiere statlige utgifter.
Norges Bank er gitt en rolle som tilrettelegger/markedspleier i organiseringen av statsgjeldsforvaltningen, noe som bl.a. innebærer kjøp og salg av statspapirer. Dagens praksis med kjøp direkte fra staten for markedspleieformål kan ikke videreføres etter forslaget her. Regjeringen anser ikke at dette vil skape særlige problemer for gjennomføringen av statsgjeldsforvaltningen. Som Norges Banks hovedstyre indikerer i sin høringsuttalelse, kan dette løses ved at Norges Bank gis fullmakt til å handle med statens egne beholdninger av statspapirer. Norges Bank trenger da ikke ha statspapirer i eget navn for å utøve markedspleie. For aktørene i statspapirmarkedet vil ikke dette innebære noen forskjell. I Danmark, der også sentralbanken har operative oppgaver i statsgjeldsforvaltningen, er forholdet til artikkel 101 nr.1 i EF-traktaten løst gjennom en tilsvarende omlegging. Etter Regjeringens vurdering vil ikke en slik omlegging svekke Norges Banks mulighet til å ivareta de gjeldsforvaltningsoppgavene som banken i dag utfører på vegne av Finansdepartementet.
Regjeringen foreslår etter dette å lovfeste at Norges Bank ikke skal kunne yte kreditt direkte til staten. Et slikt forbud vil omfatte direkte lån til staten og kjøp av gjeldsinstrumenter utstedt av staten direkte fra staten. Kjøp av statspapirer i annenhåndsmarkedet omfattes ikke.
Det vises til forslag til endring av sentralbankloven § 18.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 18 første ledd og opphevelse av andre og tredje ledd.
Etter sentralbankloven § 22 første ledd kan Norges Bank i særlige tilfeller yte lån og andre former for kreditt til andre enn banker. Vilkårene for slik kreditt fastsettes av banken. Etter § 22 andre ledd kan innskudd fra andre mottas i særlige tilfeller. Banken fastsetter innskuddsvilkårene.
Regjeringen anser at næringslivslån bør ytes av det alminnelige bankvesen og ikke av sentralbanken. Det vises i den anledning til at alle næringslivslån fra Norges Bank nå er avviklet. Regjeringen legger på samme måte som i høringsnotatet vekt på at sentralbanklån til næringslivet kan komme i konflikt med sentralbankens pengepolitiske oppgaver gjennom sentralbankens rolle som bankenes bank. Gjennom denne rollen har sentralbanken også viktige oppgaver i forhold til å bevare finansiell stabilitet. Denne sammenhengen taler for at Norges Bank fortsatt bør kunne yte kreditt til andre foretak i finansiell sektor i tilfeller der det er nødvendig for å hindre eller begrense finanskriser, bl.a. i form av svekket finansiell infrastruktur eller tilbud av finansielle tjenester. Regjeringens foreslår ikke å lovfeste spesifikke begrensninger ut fra formålet med slik kreditt. Regjeringen anser at det er mest hensiktsmessig å beholde vilkåret om "særlige tilfeller". Forutsetningen er likevel, slik Norges Banks hovedstyre påpeker, at adgangen skal praktiseres restriktivt til forhold av betydning for den finansielle stabilitet.
Regjeringen foreslår etter dette å regulere adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til andre enn banker ved å fastsette at banken i særlige tilfeller skal kunne yte lån og andre former for kreditt til andre foretak i finansiell sektor enn banker. Det vises til vedlagte forslag til endring av sentralbankloven § 22 første ledd med en lovteknisk tilpasning i andre ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til endring av sentralbankloven § 22 første og andre ledd.
Etter sentralbankloven § 24 skal banken plassere de offisielle valutareserver slik at de tjener den valutapolitikk som er fastlagt. Kongen kan gi forskrifter om plasseringen av de offisielle reserver.
Regjeringen legger vekt på gjeldende praksis med at Norges Bank fastsetter retningslinjer for plassering av valutareservene, fungerer tilfredsstillende og på at det faktiske systemet for fastsetting av retningslinjer for plassering av valutareservene bør samsvare med lovens system. Regjeringen legger videre vekt på at større endringer i retningslinjene vil være "vedtak av særlig viktighet" som må forelegges departementet etter sentralbankloven § 2 andre ledd før de fastsettes. Regjeringen anser at det ikke bør innføres en særskilt foreleggelsesplikt for vedtak om endringer av retningslinjene for plassering av valutareservene.
Regjeringen foreslår etter dette å oppheve adgangen for Kongen til å gi forskrifter om plasseringen av de offisielle valutareserver. Det vises til forslag om å oppheve sentralbankloven § 24 første ledd tredje punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag til opphevelse av sentralbankloven § 24 første ledd tredje punktum.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil gå mot å oppheve loven § 24 første ledd tredje punktum. Dette medlem mener det er viktig at det er et klart folkevalgt ansvar for den investeringsstrategi som velges for så store verdier som valutareservene representerer. Dette medlem vil vise til de store tap som nå kan konstateres i aksjemarkedet, og at den maksimale aksjeandelen av valutareservenes langsiktige del i denne situasjonen høsten 2002 ble hevet fra 20 pst. til 40 pst. Dette medlem anser at denne beslutning om å øke risikoeksponeringen ikke burde vært bifalt av Finansdepartementet.