3. Saklig virkeområde - utvidelse av anvendelsesområdet
- 3.1 Innledning
- 3.2 Finansinstitusjoner mv.
- 3.3 Revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere
- 3.4 Forsikringsmeglere, prosjektmeglere og valutameglere
- 3.5 Eiendomsmeglere
- 3.6 Advokater mv.
- 3.7 Forhandlere av verdifulle gjenstander
- 3.8 Spillvirksomhet og kasinoer
- 3.9 Personer eller virksomheter som mot betaling tilbyr tilsvarende tjenester, som advokater, revisorer etc.
- 3.10 Inkassoforetak
- 3.11 Verdipapirregistre
- 3.12 Regulerte markeder (børser og autoriserte markedsplasser)
- 3.13 Lovens anvendelse for ansatte mv.
- 3.14 Foretak og personer som utfører tjenester på vegne av rapporteringspliktige
Regjeringen foreslår å utvide anvendelsesområdet for bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking. Anvendelsesområdet er nærmere redegjort for nedenfor i dette kapittelet.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å utvide anvendelsesområdet for bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking. En rekke nye grupper skal inkluderes blant de rapporteringspliktige. Komiteen understreker at effekten av en slik utvidelse må måles opp mot mulige svekkelser av personvernet. Komiteen viser til at det er foreslått en rekke avgrensninger og unntak for enkelte av de rapporteringspliktige, og at dette vil begrense hvilke typer transaksjoner som kan oppfattes som mistenkelige og hvilke typer opplysninger som kan brukes som grunnlag for å rapportere til ØKOKRIM. Komiteen viser videre til at de fleste berørte høringsinstanser har stilt seg positive til at anvendelsesområdet utvides til å omfatte deres område. Komiteen påpeker at flere av de gruppene som nå vil bli underlagt undersøkelses- og rapporteringsplikt, representerer bransjer som kan være kanaler for hvitvasking. Om lovverket kun skal gjelde for finansinstitusjoner, vil det finnes en rekke mulige kanaler for hvitvasking som ikke omfattes av loven, og dermed vil det også foreligge et bredt spekter av muligheter for å hvitvaske verdier uten å gå veien om institusjoner som har slike lovfestede plikter. Komiteen mener derfor hensynet til et effektivt lovverk tilsier at anvendelsesområdet utvides, og støtter Regjeringens forslag.
Komiteen viser til at flere av de nye rapporteringspliktige representerer bransjer som normalt er organisert i mindre foretak, med få ansatte. Dette kan gi mistenkte større muligheter for å identifisere hvem som står bak en hvitvaskingsmelding. Komiteen viser til at det i en rapport om EUs arbeid med tiltak mot hvitvasking, framgår at EU-kommisjonen arbeider med et framtidig tredje hvitvaskingsdirektiv som skal inneholde tiltak for å motvirke trusler mot ansatte hos rapporteringspliktige. Komiteen understreker viktigheten av at også Norge prioriterer dette høyt.
Komiteen viser til at det må antas at utvidelsen av anvendelsesområdet vil føre til en økning i antallet hvitvaskingsmeldinger som sendes til ØKOKRIM. Det er svært viktig at slike meldinger blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil derfor understreke viktigheten av at ØKOKRIM får tilgang til tilstrekkelige ressurser til å håndtere en økning i antallet mottatte hvitvaskingsmeldinger.
Regjeringen slutter seg for det første til arbeidsgruppens forslag om å videreføre regelverkets anvendelse for de institusjoner som i dag er omfattet etter finansvl. § 2-17, jf. finansvl. § 2-1. Regjeringen slutter seg også til forslaget om å utvide virkeområdet til å omfatte e-pengeforetak, jf. arbeidsgruppens omtale av dette.
Norske Pensjonskassers Forening (NPF) anfører at pensjonskasser ikke bør omfattes av loven, og viser i den anledning til at pensjonskasser vanskelig kan benyttes til hvitvaskingsformål. Regjeringen er for så vidt enig i at pensjonskasser trolig er mindre utsatt for hvitvaskingsforsøk enn alminnelige finansinstitusjoner, men etter Regjeringens syn foreligger imidlertid en reell fare for at også pensjonskasser kan benyttes til hvitvasking av utbytte. Det vises eksempelvis til at en rekke pensjonskasser låner ut penger, herunder til boligformål. For tidlig tilbakebetaling av slike lån vil etter omstendighetene kunne innebære hvitvasking av utbytte. Det vil også være uheldig å rangere ulike institusjoner etter hvor aktuelle en måtte mene de er mht. hvitvasking. Grensetrekkingen må her være prinsipiell. Regjeringen slutter seg derfor til arbeidsgruppens forslag om at pensjonskasser bør omfattes av loven, jf. lovforslaget § 4 første ledd nr. 8.
Når det gjelder regelverkets anvendelse for vekslingskontorer, slutter Regjeringen seg til arbeidsgruppens og Kredittilsynets vurdering av at det ikke anses nødvendig å angi disse særskilt, da slik virksomhet er forbudt å drive i Norge for andre enn Norges Bank og valutabanker. Det vises for øvrig til forslag om endringer i sentralbankloven mv. som ble sendt på høring 18. januar 2003, hvor det bl.a. foreslås å tillate at andre finansinstitusjoner enn banker tillates å drive ervervsmessig valutavekslingsvirksomhet. Det foreslås således ikke å åpne for frittstående vekslingskontorer. Siden finansinstitusjoner uansett omfattes av virkeområdet, synes det derfor ikke nødvendig å nevne vekslingskontorer som egen gruppe rapporteringspliktige. Forslaget vil følges opp i en egen proposisjon om endringer i sentralbankloven mv. våren 2003.
Det vises til lovforslaget § 4 første ledd nr. 1 til 8 og nr. 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag og vurdering.
Regjeringen slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag hva gjelder revisorer og regnskapsførere. Regjeringen synes det er hensiktsmessig å knytte avgrensingen av hvilke revisorer og regnskapsførere som er omfattet, til personer og foretak som har godkjenning etter hhv. revisorloven og regnskapsførerlovene, jf. lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1 og nr. 2.
Arbeidsgruppen foreslår å erstatte gjeldende opplysningsrett for revisor med en opplysningsplikt i hvitvaskingsloven. Regjeringen vil imidlertid peke på at opplysningsretten i revisorloven § 6-1 fjerde ledd har et videre omfang enn den foreslåtte opplysningsplikten, siden opplysningsplikten bare er knyttet til mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering i tråd med det generelle lovkravet. Arbeidsgruppen synes ikke å ha vurdert dette. Etter Regjeringens syn bør imidlertid revisor fortsatt ha adgang til å melde fra ved mistanke om straffbare handlinger, uavhengig av om det foreligger rapporteringsplikt etter hvitvaskingsregelverket. Revisor bør for eksempel fortsatt ha adgang til å melde fra om straffbare brudd på aksjelovgivningen, uavhengig av om det gjelder en transaksjon med tilknytning til utbytte fra en straffbar handling. Regjeringen vil derfor ikke foreslå endringer i revisorloven § 6-1 fjerde ledd.
Regjeringen mener det ikke er hensiktsmessig å lovfeste at den nye loven skal gjelde for "skatterådgivere". I mange andre land er denne tittelen knyttet til bestemte yrkesgrupper e.l. Skatterådgivere er imidlertid ingen entydig definert yrkesgruppe etter norsk rett, selv om tittelen blir brukt i ulike sammenhenger. Skatterådgivere vil imidlertid etter omstendighetene omfattes av forslaget § 4 andre ledd nr. 7.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1 og nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag og vurdering.
Regjeringen foreslår at loven skal gjelde for forsikringsmeglere, prosjektmeglere og valutameglere i utøvelsen av deres yrker.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 4 til 6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at anvendelsesområdet knyttes til eiendomsmeglerbevilling, (jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1) og advokatbevilling. Kredittilsynet kan bl.a. gi eiendomsmeglerbevilling til person med eiendomsmeglerbrev, ansvarlige selskap og aksjeselskap. I tillegg kan i det enkelte tilfelle bank og boligbyggelag gis bevilling. Boligbyggelag kan uten bevilling medvirke til omsetning av andeler i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget er forretningsfører, jf. eiendomsmeglerloven § 2-1 tredje ledd. Boligbyggelag må imidlertid følge enkelte bestemmelser i eiendomsmeglingsloven.
Omsetning av fast eiendom er internasjonalt erfart å være utsatt for misbruk til hvitvaskingsformål. Det er derfor viktig å bringe meglere aktivt inn i kampen mot økonomisk kriminalitet. Etter direktivets ordlyd skal "eiendomsmeglere" omfattes. Etter Regjeringens syn åpner ikke direktivet for å differensiere plikter etter direktivet mellom små og store eiendomsmeglerforetak mv.
Regjeringen deler ikke NBBLs vurdering av at boligbyggelags virksomhet ikke vil være aktuell for hvitvasking på bakgrunn av boligbyggelags regler for slike kjøp, herunder bl.a. til krav om styregodkjennelse av kjøper. Boligbyggelag kan drive begrenset eiendomsmegling uten bevilling, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1 tredje ledd. Boligbyggelag vil utøve tjenester som etter Regjeringens syn må karakteriseres som eiendomsmegling i direktivets forstand, herunder omsetning av andeler i tilknyttede boligbyggelag. Regjeringen foreslår etter dette at den nye loven skal gjelde for eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og forslag.
Internasjonale erfaringer viser at advokattjenester misbrukes til hvitvaskingsformål. Det er derfor viktig at advokater bringes aktivt inn i kampen mot slik kriminalitet. Etter endringsdirektivet skal advokater omfattes av regler om tiltak mot hvitvasking.
Når det gjelder angivelsen av den aktuelle personkretsen, foreslår arbeidsgruppen at "advokater og andre som ervervsmessig yter selvstendig juridisk bistand" skal omfattes av regelverket (gjelder alle tre alternativer). Angivelsen av personkretsen bygger på definisjonen av rettshjelpvirksomhet i domstolloven § 218 første ledd, dog slik at forslaget kun omfatter de som yter "selvstendig" juridisk bistand. Denne kvalifiseringen tar sikte på å klargjøre at husadvokater mv. ikke omfattes av forslaget. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag på dette punktet. I enkelte tilfeller vil personer og foretak som yter rettshjelpvirksomhet etter omstendighetene også kunne omfattes av andre alternativer i forslagets § 4. Dette kan for eksempel gjelde revisorer. Regjeringen kan imidlertid ikke se at dette tilsier særskilte rettstekniske løsninger ved angivelsen av regelverkets virkeområde. Ved vurderingen av om de særskilte unntakene fra rapporteringsplikten får anvendelse, vil det imidlertid ha betydning om vedkommende omfattes av regelverket som følge av rettshjelpalternativet eller andre alternativer. For øvrig finner ikke Regjeringen det naturlig å avgrense virkeområdet til virksomhet som er underlagt tilsyn av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.
Direktivet åpner for å avgrense advokaters plikter til nærmere angitte situasjoner, jf. artikkel 2 a nr. 5. Arbeidsgruppen har utformet tre alternative lovforslag på dette punktet. I alternativ 1, som er det minst vidtrekkende alternativet, avgrenses virkeområdet til å gjelde advokatens bistand i tilknytning til enkelte angitte finansielle transaksjoner og transaksjoner som gjelder fast eiendom. I alternativ 2 avgrenses virkeområdet til å gjelde bistand i tilknytning til finansielle transaksjoner generelt sett, samt transaksjoner som gjelder fast eiendom. Alternativ 3 omfatter all juridisk bistand, og vil innebære den videste rekkevidden av virkeområdet for advokater.
Det er flere hensyn som må avveies i vurderingen av eventuelle unntak for advokaters rapporteringsplikt, herunder personvernhensyn, rettssikkerhetshensyn, og hensynet til det særlige tillitsforhold mellom advokater og deres klienter.
Høringsinstansene er delt i synet på hvilket alternativ som er å foretrekke. Advokatforeningen og Norges Kommunerevisorforbund går inn for det alternativet som i størst grad begrenser rekkevidden. Kredittilsynet, NARF, Skattedirektoratet og ØKOKRIM går inn for alternativet som vil innebære den videste rekkevidden av rapporteringsplikten. Justisdepartementet har foreslått en kombinasjon av alternativ 1 og 2.
Innledningsvis vil Regjeringen bemerke at angivelsen av hvitvaskingsregelverkets saklige virkeområde må holdes atskilt fra spørsmålet om hvilke rapporteringsplikter som skal pålegges de ulike grupper rapporteringspliktige. Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er om advokater bare skal omfattes av regelverket i enkelte situasjoner. I de situasjonene advokatene vil være underlagt hvitvaskingsregelverket, foreslår arbeidsgruppen vesentlige unntak fra advokaters rapporteringsplikt.
I utgangspunktet kan det synes hensiktsmessig å regulere advokaters særlige forhold gjennom unntak fra rapporteringsplikten, jf. bl.a. Kredittilsynets og ØKOKRIMs høringsuttalelse om dette. Med en vid angivelse av virkeområdet vil en bl.a. unngå vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til når advokater vil omfattes av regelverket. På den annen side reiser også en slik løsning vanskelige spørsmål. Dersom advokater mottar opplysninger i tilknytning til for eksempel en straffesak eller en barnefordelingssak, vil vedkommende etter en slik løsning i utgangspunktet omfattes av regelverket. Opplysninger som advokater mottar i slike tilfeller, vil imidlertid kunne være unntatt fra rapporteringsplikten. Omfanget av unntaket er imidlertid begrenset, noe som kan reise særskilte spørsmål. Et problem er at advokaten vil ha rapporteringsplikt om opplysninger som mottas i andre situasjoner enn i tilknytning til en rettssak eller ved fastleggelse av klientens rettsstilling. Opplysninger mottatt i tilknytning til avgivelse av for eksempel strategiske råd mv. i tilknytning til en barnefordelingssak, vil i så fall omfattes av rapporteringsplikten, for eksempel dersom advokaten i tilknytning til slik bistand blir klar over at klienten foretar transaksjoner med utbytte fra straffbart trygdemisbruk. Et annet problem med et vidt anvendelsesområde vil være at advokaten også vil ha plikt til å kjenne klientens identitet. Dette kan etter omstendighetene reise særskilte problemer, bl.a. i forhold til enkelte straffesaker og asylsaker. Unntak fra rapporteringsplikten vil ikke avhjelpe slike problemer, og det vil i så fall måtte gjøres unntak i forskrift.
Etter en helhetsvurdering har Regjeringen kommet til at det ikke nå bør innføres et generelt anvendelsesområde i forhold til advokater. Det vises i den anledning til at behovet for hvitvaskingsregler åpenbart vil være mest til stede i tilknytning til finansielle transaksjoner mv., og at slike transaksjoner uansett vil omfattes av regelverket. Videre vil regelverkets anvendelse i forhold til advokater reise en rekke nye spørsmål som vil måtte finne sin løsning i praksis, og dette tilsier at en går noe skrittvis frem fra lovgivers side. Etter Regjeringens syn bør imidlertid regelverksendringer på dette området vurderes løpende i lys av de erfaringer man høster. Slike regelverksendringer bør imidlertid skje i lovs form, og ikke ved forskriftsendringer.
Det neste spørsmål blir således hvordan en i loven bør avgrense virkeområdet for advokater. Etter Regjeringens vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt i arbeidsgruppens annet alternativ. Det første alternativ knytter virkeområdet til enkelte positivt angitte situasjoner, og dette åpner etter Regjeringens syn for omgåelsesmuligheter og vanskelige tolkningsspørsmål.
I likhet med arbeidsgruppen legger Regjeringen til grunn at samtlige "finansielle transaksjoner" bør omfattes, uavhengig av om de utføres i tilknytning til en "virksomhet" eller ikke. Begrepet "finansielle transaksjoner" kan reise tolkningstvil. Etter Regjeringens syn bør begrepet tolkes vidt. Arbeidsgruppens alternativ 1 (som er basert på minimumsreglene i direktivet) angir i så måte en rekke eksempler på finansielle transaksjoner som vil omfattes av begrepet, men disse transaksjonene vil etter Regjeringens forslag ikke være uttømmende. For øvrig vil begrepet ved behov kunne presiseres nærmere i rundskriv eller i forskrift. I tillegg bør alle transaksjoner knyttet til fast eiendom omfattes av virkeområdet, og transaksjoner knyttet til slike løsøregjenstander som er nevnt i lovforslagets § 4 andre ledd nr. 8 (gjenstander som koster mer enn 40 000 kroner). Jf. lovforslaget § 4 andre ledd nr. 7.
Regjeringen slutter seg til Konkursrådets uttalelse om at rapporteringsplikten bør omfatte advokater i egenskap av bostyrere. Etter Regjeringens vurdering bør slike bostyrere bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i den nye loven. Flere av lovens bestemmelser er knyttet til etablering av kundeforhold (for eksempel gjelder dette plikt til å foreta identitetskontroll og registrere opplysninger), og vil således ikke være aktuelle for bostyrere. Etter en konkret vurdering foreslår Regjeringen at lovforslaget §§ 7, 8, 11, 16 og 17 gjøres gjeldende for advokater i egenskap av bostyrere, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 7 og fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ser at en viktig problemstilling i forslaget om utvidet rapporteringsplikt synes å være den saklige avgrensningen for når advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, plikter å rapportere til ØKOKRIM. Mye av det personene listet opp i § 4 utfører i sine yrker, vil også mange advokater ha som en del av sitt virke. Det er derfor naturlig at den delen av advokatvirksomheten som gjelder finansielle transaksjoner, eiendomstransaksjoner og transaksjoner av løsøre over en viss verdi, også faller inn under lovens anvendelsesområde. Flertallet er av den oppfatning at en særordning for advokater der disse har mindre omfattende rapporteringsplikt enn de øvrige i lovforslaget § 4, ville være uheldig i seg selv. Samtidig går ikke forslaget så langt at klientenes normale og nødvendige tillit til advokaten skulle bli svekket. Flertallet ser positivt på at Advokatforeningen langt på vei følger forslaget, selv om foreningens primærforslag i sin høringsuttalelse ønsket en noe mer begrenset rapporteringsplikt enn det fremlagte forslaget.
Flertallet slutter seg til forslaget om rapporteringsplikten for advokater slik den framkommer i lovforslaget § 4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at advokater er utsatt for å bli misbrukt til å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger. Disse medlemmer ønsker derfor en lovformulering som gir advokater størst mulig frihet til å rapportere om mistenkelige transaksjoner uten å risikere straffeansvar. Disse medlemmer vil videre peke på at arbeidet mot hvitvasking av utbytte kan komme til å utvikle seg raskt, og at det derfor kan være hensiktsmessig med en generell lovparagraf, og at mer detaljerte avgrensninger reguleres i forskrift. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) skal
§ 4 annet ledd nr. 7 lyde:
Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand
§ 4 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra rapporteringsplikten for juridiske og fysiske personer som omfattes av annet ledd nr. 7."
Endringsdirektivet krever at forhandlere av verdifulle gjenstander mv. skal omfattes av hvitvaskingsregelverket dersom det betales kontant for et beløp på 15 000 euro eller mer. Gjennomføringen i norsk rett reiser spørsmål i flere retninger.
Et første spørsmål gjelder hvilke transaksjonsformer som skal omfattes. Arbeidsgruppen anfører at regelverket også bør omfatte situasjoner hvor det gis selgerkreditt, selv om det i slike tilfeller ikke "betales kontant" for gjenstanden. Regjeringen slutter seg til dette, og viser til at det ellers ville være enkelt å omgå regelverket. Det foreslås derfor i samsvar med arbeidsgruppens forslag at regelverket skal omfatte "transaksjoner som gjelder" et nærmere angitt beløp. I tillegg til selgerkreditt, omfatter transaksjonsbegrepet også betaling med elektroniske penger. Når det gjelder den nærmere forståelse av "elektroniske penger", vises til lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak.
Flere høringsinstanser har reist spørsmål ved arbeidsgruppens forslag om å avgrense plikten mot betaling foretatt med betalings- eller kredittkort. I Banklovkommisjonens utredning NOU 1994: 19 legger kommisjonen til grunn at betalingskort omfatter elektronisk eller manuelt benyttet uttaks-, debet- og kredittkort for uttak eller overføring av penger. Begrepet omfatter ikke elektroniske penger.
Muligheten til å spore opp informasjon om en transaksjon vil vanligvis være større ved transaksjoner foretatt med betalingskort enn ved kontant betaling. Informasjonstilgangen vil imidlertid bero på bl.a. hvem som er utsteder av betalingskortet og hvilken type betalingskort som benyttes. Avgrensningen mot betalinger med betalingskort vil kunne medføre at enkelte mistenkelige transaksjoner ikke blir undersøkt og rapportert. På den annen side vil hvitvaskingsrisikoen trolig være mindre ved betaling med betalingskort knyttet til direkte trekk på bankkonto i Norge. Regjeringen foreslår etter en helhetsvurdering en hjemmel til i forskrift å fastsette at loven skal gjelde ved betaling med betalingskort.
Et annet spørsmål er hvilken beløpsgrense som skal gjelde. Arbeidsgruppen foreslo at transaksjoner på mer enn 100 000 kroner skulle omfattes. Arbeidsgruppen begrunner ikke forslaget nærmere, men det fremgår at en kun tar sikte på å gjennomføre direktivets minimumsregler. Etter Regjeringens vurdering er dette beløpet for høyt, særlig med tanke på at forslaget kun gjelder kontanttransaksjoner. Hvitvaskingsfaren er særlig stor ved slike kontanttransaksjoner. Beløpsgrensen bør derfor etter Regjeringens vurdering settes vesentlig lavere enn 100 000 kroner. Etter en helhetsvurdering vil Regjeringen foreslå at grensen settes til 40 000 kroner. Det kan etter Regjeringens vurdering ikke anses som en uforholdmessig byrde at forhandlere som mottar mer enn 40 000 kroner i kontanter pålegges visse plikter i forhold til hvitvaskingsregelverket, særlig sett i lys av den hvitvaskingsfare slike transaksjoner vil kunne innebære. Heller ikke personvernhensyn mv. bør tilsi en vesentlig høyere grense, siden en ofte vil kunne velge å foreta betaling gjennom det alminnelige banksystemet (og dermed unngå de særskilte reglene for forhandlere mv.).
Betaling av gjenstander ved transaksjoner på 40 000 kroner eller mer vil etter Regjeringens vurdering ikke innebære at det etableres et "kundeforhold" mellom forhandler og kjøper.
Regjeringen har vurdert om tiltakene bør omfatte selgere av tjenester mv. (for eksempel håndverkertjenester). Regjeringen foreslår imidlertid ikke i denne omgangen en slik utvidelse av anvendelsesområdet. Det vises til at endringsdirektivet ikke krever dette. Videre vises det til at Bokføringsutvalget i NOU 2002: 20 Ny bokføringslov kapittel 9.12 har vurdert tiltak mot hvitvasking av penger i tilknytning til bokføring og dokumentasjon av transaksjoner og oppbevaring mv. Bokføringsutvalget uttaler bl.a.:
"Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å se nærmere på regelverket for dokumentasjon av kontanttransaksjoner generelt, og det vises til uttalelser i FATFs konsultasjonsdokument om ønskeligheten av å erstatte kontanttransaksjoner med sporbare alternativer. Intensjonen bak hvitvaskingsregelverket er at det skal være vanskeligere for de kriminelle å anvende utbyttet av de kriminelle handlingene, eller omgjøre utbyttet til verdier som ikke så lett kan føres tilbake til lovbruddet, herunder investere utbyttet fra straffbare handlinger i fast eiendom, biler, båter, verdipapirer, forretningsvirksomhet osv. Hensikten med hvitvaskingsreglene kan oppnås bl.a. ved å sette grenseverdier for muligheten til å opptre anonymt i slike transaksjoner. Dette vil i praksis kunne oppnås ved å sette regler for dokumentasjon av kontanttransaksjoner."
Bokføringsutvalget foreslår på denne bakgrunn at det i ny bokføringsforskrift fastsettes at selger plikter å angi kjøpers navn og adresse i salgsdokumentasjonen der betaling skjer med kontanter for et beløp på 100 000 norske kroner eller mer inklusive merverdiavgift, eller et tilsvarende beløp i annen valuta. Forslaget vil også omfatte tjenester mv. Salgsdokumentasjon er etter utvalgets forslag oppbevaringspliktig regnskapsmateriale. Reglene vil således bidra til å gjøre større kontanttransaksjoner sporbare, ved at kjøpers navn og adresse vil foreligge hos selgeren.
Regjeringen foreslår som nevnt ovenfor ikke at tjenester mv. skal omfattes i denne omgangen. Regjeringen vil imidlertid følge utviklingen på dette området, og eventuelt foreslå endringer i hvitvaskingsregelverket dersom erfaringer viser at det er nødvendig for en effektiv forebygging og bekjempelse av hvitvasking av utbytte.
Regjeringen slutter seg ikke til NARFs uttalelse om at anvendelsesområdet bør avgrenses til forhandlere av enkelte typer verdifulle gjenstander. Hvitvaskingsrisikoen vil foreligge ved alle transaksjoner som involverer denne type kontanttransaksjoner, uavhengig av hvilke gjenstander det dreier seg om. For øvrig vil neppe en positiv angivelse av enkelte forhandlere være i samsvar med direktivet. Det vises også til at en tilsvarende løsning er valgt i dansk rett, jf. LKB nr. 734 av 30. august 2002 § 1 stk. 2 nr. 5.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Arbeidsgruppen har foreslått at Regjeringen i forskrift kan fastsette lovens anvendelse for spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. lovforslaget § 4 femte ledd. Arbeidsgruppen har som begrunnelse for sitt forslag bl.a. vist til revisjonen av FATF-anbefalingene og eksempler i rettspraksis på at slik virksomhet benyttes til hvitvasking.
Regjeringen viser til at kasinoer er forbudt i Norge. Spørsmålet er derfor slik Regjeringen ser det, om loven bør gjelde for spillvirksomhet generelt sett.
Regjeringen er kjent med at FATF i sitt seneste forslag til reviderte anbefalinger ikke vil anbefale at spillvirksomhet skal omfattes av regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Dette er heller ikke en eksplisitt forpliktelse etter direktivet. Etter Regjeringens syn foreligger det imidlertid en særlig risiko for at spillvirksomhet utnyttes i forbindelse med hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Det vises bl.a. til arbeidsgruppens henvisninger til rettspraksis og ØKOKRIMs høringsuttalelse. Regjeringen har merket seg at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto m.fl., som anses for å være de største aktørene i dette markedet, stiller seg positive til arbeidsgruppens forslag.
Det synes ut ifra høringsinstansenes uttalelser som om det er ulike typer tiltak som vil kunne bidra til å redusere hvitvaskingsrisikoen, bl.a. å påby registrering av alle spillere. Hvitvaskingsreglenes anvendelse for spillvirksomhet vil kunne reise enkelte særlige spørsmål. Det antas at det vil bli behov for nærmere regler om lovens anvendelse for spillvirksomhet. Slike regler vil forutsette et nærmere samarbeid mellom flere berørte virksomheter. Det foreslås derfor at Kongen i forskrift kan fastsette regler om lovens anvendelse for spillvirksomhet. Ved fastsettelse av slik eventuell forskrift vil også personvernhensyn stå sentralt. Dette innebærer også at EØS-forpliktelsene mht. kasinoer vil kunne gjennomføres, dersom det åpnes for kasinoer i Norge.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg Regjeringens forslag.
Komiteen viser til omtalen av behovet for tiltak mot hvitvasking i forbindelse med spillvirksomhet. Spillvirksomhet ligger godt til rette for hvitvasking av kriminelle penger, direkte gjennom spill eller ved oppkjøp av vinnerkuponger. Dette er et område som i dag i utstrakt grad blir benyttet til hvitvaskingsformål. Komiteen støtter derfor at det gis hjemmel til forskrift som kan gi loven anvendelse for spillvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet forutsetter at en slik forskriftshjemmel benyttes.
Disse medlemmer viser til at Lotteritilsynet mener det mest effektive tiltaket mot hvitvasking i pengespillmarkedet er å påby registreringsplikt for spillerne. Slik vil kuponger og kvitteringer være registrert på en bestemt spiller og ikke lenger kunne omsettes og brukes til hvitvasking. Økokrim påpeker at man i dag kan vinne forholdsvis store gevinster uten å bli registrert, og Økokrim har også erfaring for at vinnerkuponger omsettes og benyttes til å dokumentere tilsynelatende lovlige inntekter. På denne bakgrunn går disse medlemmer inn for at deltakelse i pengespill skal foregå registrert, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag om registreringsplikt ved pengespill."
Arbeidsgruppen foreslår at hvitvaskingsreglene skal gjelde for personer og foretak som tilbyr tilsvarende tjenester som nevnt i lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1 til 8.
Ingen høringsinstanser har spesielle merknader til forslaget.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag. En slik bestemmelse vil fange opp personer mv. som ikke er omfattet av de alminnelige konsesjonsreglene, men som likevel driver med virksomhet som etter sin art bør omfattes av regelverket.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 9.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Med inkassovirksomhet forstås ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav på vegne av tredjemenn, jf. inkassoloven § 2. I tillegg omfattes oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse.
Det er ingen internasjonale forpliktelser som krever at inkassoforetak skal omfattes av hvitvaskingsreglene. Det må imidlertid vurderes konkret om inkassovirksomhet særlig kan tenkes å bli brukt i tilknytning til hvitvasking. Det vises til hvitvaskingsdirektivet artikkel 12. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene påfører virksomheten og personvernet for den enkelte. Regjeringen er i utgangspunktet enig med Kredittilsynet i at inkassoforetak kan være praktisk egnet til hvitvaskingsformål og at inkassoforetak vil kunne bidra til å forebygge og avdekke hvitvasking. Det vises i den anledning til Ot.prp. nr. 22 (1995-1996) punkt 3.1 hvor Regjeringen foreslo at inkassatorer skulle omfattes av virkeområdet. Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget, jf. Innst. O. nr. 50 (1995-1996) punkt 1.1 og 2.1.2.
Etter Regjeringens syn bør imidlertid konsekvensene av forslaget og den nærmere utforming av pliktene utredes noe nærmere. Regjeringen foreslår derfor en forskriftshjemmel til å underlegge inkassoforetak hvitvaskingsloven.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og har sluttet seg til lovforslaget § 4 femte ledd ovenfor i punkt 3.7.2.
Regjeringen viser til at det ikke er en forpliktelse etter direktivet å inkludere verdipapirregistre i hvitvaskingsregelverket. Det vises imidlertid til hvitvaskingsdirektivet artikkel 12, der det fremgår at medlemsstatene skal påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking av penger. Det må foretas en konkret vurdering av denne risikoen. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene påfører virksomheten og personvernet for den enkelte.
Når det gjelder hvitvaskingsreglenes anvendelse for verdipapirregistre, uttalte Regjeringen i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) om lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) (s. 96) følgende:
"Flertallet i utvalget legger til grunn av departementet skal vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansvl. § 2-17 skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. Etter gjeldende regler er ikke VPS underlagt reglene om tiltak mot hvitvasking av penger. Bakgrunnen for dette er at all kontakt mellom den enkelte investor og VPS skjer gjennom en kontofører. Dersom et verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene bør gjelde."
Finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens vurdering, jf. Innst. O. nr. 47 (2001-2002) punkt 9.4.1.
Etter den opphevede verdipapirsentralloven § 3-1 var alle foretak som kunne opptre som kontoførere, omfattet av hvitvaskingsreglene (dette gjaldt bl.a. banker, Norges Bank, enkelte verdipapirforetak og kredittforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond). Verdipapirregisterloven trådte i kraft 1. januar 2003. Etter verdipapirregisterloven § 6-5 fastsetter verdipapirregisteret selv regler om bl.a. bruk av eksterne kontoførere. I tillegg kan registeret selv være kontofører. Slike regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2. Kredittilsynet har ved brev 18. desember 2002 godkjent utfyllende regler for Verdipapirsentralen ASA, jf. verdipapirregisterloven § 1-2. Godkjennelsen ble gitt med bl.a. følgende vilkår:
"Før VPS selv og foretak som ikke er omfattet av hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands rett kan være kontofører i VPS, skal VPS fremlegge for godkjenning regler for legitimasjonskontroll mv etter hvitvaskingsforskriften som skal gjelde for VPS selv som kontofører og eventuelle andre kontoførere som ikke er underlagt hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands rett."
VPS har i sin høringsuttalelse bedt om at problemstillingen utredes nærmere før hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende for verdipapirregistre. Regjeringen er i utgangspunktet enig i at lovens anvendelse for verdipapirregistre reiser enkelte særlige spørsmål. Regjeringen viser imidlertid til at kontoførere i den nye Verdipapirsentralen ASA allerede er underlagt hvitvaskingsreglene gjennom Kredittilsynets nevnte vilkår. Av hensyn til rettsenhet og forutberegnelighet for eventuelle andre søkere om å etablere verdipapirregistre, mener Regjeringen at hvitvaskingsreglenes anvendelse for verdipapirregistre bør lovfestes.
Det vises til lovforslaget § 4 første ledd nr. 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Børser og autoriserte markedsplasser er ikke underlagt hvitvaskingsreglene etter gjeldende rett.
Regjeringen er ikke kjent med at internasjonale forpliktelser eller erfaringer anbefaler at regulerte markeder skal underlegges hvitvaskingsreglene. Etter hvitvaskingsdirektivet artikkel 12 skal imidlertid medlemsstatene påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking av penger. Det må foretas en konkret risikovurdering. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene påfører virksomheten og personvernet for den enkelte.
Kredittilsynet har bl.a. pekt på at andre enn verdipapirforetak kan være medlem av norsk børs, herunder enkeltpersoner og foretak og personer hjemmehørende i andre land og i land utenfor EØS-området. Det er videre ikke et krav at pengeoppgjøret skal skje gjennom en norsk bank. Etter Regjeringens syn vil dette kunne innebære at handel på børser kan brukes som ledd i å skjule opprinnelsen til utbytte.
Etter Regjeringens vurdering bør imidlertid konsekvensene av forslaget og utformingen av pliktene utredes noe nærmere, jf. bl.a. tilknytning til endringer i investeringstjenestedirektivet (ISD-direktivet). Regjeringen foreslår derfor en forskriftshjemmel til å underlegge regulerte markeder hvitvaskingsloven.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering og har sluttet seg til lovforslaget § 4 femte ledd ovenfor i punkt 3.7.2.
Arbeidsgruppen foreslår i sitt lovutkast § 1 første ledd og andre ledd at loven skal gjelde for nærmere angitte "fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører funksjoner på deres vegne". I tillegg til dette, tilføyes i forslagets andre ledd "i utøvelsen av deres virke".
Arbeidsgruppen uttaler følgende om regelverkets anvendelse for ansatte i forbindelse med revisorer og regnskapsførere:
"Det er ikke bare ansatte med utdannelse som revisorer eller regnskapsførere som omfattes, men alle ansatte i en virksomhet som nevnt i lovforslaget § 1 andre ledd nr. 1, som har en funksjon som medfører at de innehar opplysninger som kan gi mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering."
Regjeringen legger til grunn at hensikten med tilføyelsen "i utøvelsen av deres virke" i arbeidsgruppens lovutkast § 1 andre ledd, er å avgrense rekkevidden av reglene for "fysiske personer" til å gjelde under utøvelsen av deres profesjoner. En tilsvarende avgrensing er ikke relevant for juridiske personer. Regjeringen viser for øvrig til at dette er i samsvar med direktivets ordlyd. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag på dette punktet.
Etter gjeldende rett er legitimasjonsplikten, undersøkelsesplikten og plikt til å oversende ytterligere opplysninger til ØKOKRIM gjort tilsvarende gjeldende for "tjenestemenn", jf. finansvl. § 2-17. Regjeringen mener at det er hensiktsmessig å videreføre gjeldende avgrensninger mht. til hvilke plikter som skal gjelde direkte for ansatte etter den nye loven. Det vises bl.a. til at flere av pliktene etter loven retter seg direkte mot foretaket eller virksomheten som sådan, for eksempel etablering av kontrollrutiner. Dette er også i tråd med direktivet. Regjeringen slutter seg således ikke til NARFs uttalelse om at rapporteringsplikten bør begrenses til oppdragsansvarlig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering.
Regjeringen foreslår at loven også skal gjelde for foretak og personer som utfører tjenester på vegne av rapporteringspliktige. Ansvaret for den som utfører tjenester på vegne av en advokat eller en annen som er nevnt i lovforslaget § 4 andre ledd nr. 7 er begrenset på samme måte som for vedkommende selv. Medhjelperen vil dermed bare omfattes av loven dersom han bistår en advokat eller en annen som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, og bare når det gjelder den type transaksjoner som samme bestemmelse andre ledd nr. 6 nevner. Tilsvarende gjelder for medhjelpere til andre grupper som bare omfattes av loven på nærmere vilkår.
Det vises til lovforslaget § 4 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.