1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Bakgrunn for forslagene
- 1.3 Endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover
Sosialdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover. Målet med forslagene er å redusere antallet nye uførepensjonister og forebygge varig uførhet gjennom blant annet å innføre en ny tidsbegrenset uførestønad som skal revurderes etter 1-4 år. Forslagene er en oppfølging av forslag i Sandmanutvalgets innstilling, jf. NOU 200:27 som ble avgitt 15. september 2000.
Forslagene gjelder:
Gjeldende uførepensjonsordning deles i en ordning med tidsbegrenset uførestønad og en varig ordning.
Inntektsgrensen før uføregraden revurderes for varige uførepensjonister endres fra 1 G (folketrygdens grunnbeløp) til 0,1 G.
Regelen om at uførhetsvurderingen av deltidsarbeidende også skal ta hensyn til evnen til å utføre arbeid i hjemmet oppheves.
Fastsettelse av uføregrad skal foretas med fem prosents intervaller.
Det framholdes at sykefraværet og tallet på nye uførepensjonister økte kraftig på 1990-tallet samtidig som det har vært en sterk vekst i sysselsettingen.
Det uttales at utfordringen framover er å opprettholde en høy yrkesdeltakelse bl.a. for å sikre et godt tjenestetilbud til store grupper eldre i befolkningen.
Det vises til intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv som ble inngått høsten 2001 mellom partene og offentlige myndigheter, som har som mål å hindre utstøting fra arbeidslivet og legge til rette for at flere med nedsatt arbeidsevne skal komme i arbeid.
Det understrekes at mange av dem som er innvilget uførepensjon, har en restarbeidsevne som kan nyttes i lønnet arbeid dersom forholdene legges til rette.
Ved utgangen av 2001 var det over 285 000 uførepensjonister. Dette utgjør 10 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser er de hyppigst forekommende diagnosene. Ved utgangen av 2000 hadde 79 prosent full uførepensjon og 21 prosent gradert uførepensjon. Av nye uførepensjonister i 2000 fikk 1/3 gradert pensjon. Det er store variasjoner mellom fylkene i antallet uførepensjonister og i nytilgangen. Andelen uførepensjonister er 80 prosent høyere i det fylket som har flest uførepensjonister (Finnmark) enn i Sogn og Fjordane som har færrest uførepensjonister, korrigert for befolkningsstørrelse og alderssammensetning.
Færre søker om uførepensjon enn tidligere, og avslagsprosenten har økt fra 15,7 prosent i 1998 til 24 prosent i 2001. I 2000 ble kravet om at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges, skjerpet. Dette har ført til en sterk økning i antallet personer på yrkesrettet attføringstiltak. Det er også langt flere enn tidligere som mottar rehabiliteringspenger.
Det redegjøres for Sandmanutvalgets forslag på uføreområdet. Sandmanutvalget mente at det viktigste tiltaket for å redusere uføretilgangen er å gripe inn tidlig i sykmeldingsfasen. Utvalget la til grunn at arbeidsplassen skal være den viktigste arenaen for å forebygge sykefravær og hindre utstøting fra arbeidslivet. Videre mente utvalget at flere må få tilbud om yrkesrettet attføring. For å få uføre tilbake i arbeid, foreslo Sandmanutvalget å dele uførepensjonen i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Utvalget foreslo videre nye regler for inntektsprøving av uførestønad/uførepensjon for uføre som kombinerer arbeid og trygd. For å stimulere til økt yrkesdeltakelse, bør avkortingsreglene etter utvalgets oppfatning være utformet slik at det alltid lønner seg å arbeide mer, og foreslo bl.a. å avvikle ordningen med friinntekt på 1 G.
Det vises til at det har vært iverksatt flere typer tiltak for å begrense tilgangen til uførepensjonsordningen og/eller få uførepensjonister tilbake i arbeid på heltid eller deltid.
De medisinske inngangsvilkårene for å få uførepensjon ble innskjerpet i 1991, da det i forskrift ble presisert at ervervsevnen skal være varig nedsatt med minst halvparten, og at nedsettelsen i vesentlig grad skal skyldes sykdom. Med bakgrunn i en trygderettskjennelse fra 1994 ble forskriften senere opphevet, og det ble i stedet presisert i loven at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon, at den medisinske lidelsen skal være varig, og at sykdommen skal være hovedårsak til reduksjon i ervervsevnen. I 1991 ble også kravet om yrkesmessig og geografisk mobilitet skjerpet.
Det framholdes at trygdeetaten de senere år har arbeidet med å utvikle og iverksette tiltak for å sikre kvaliteten ved behandlingen i uførepensjonssaker.
Med bakgrunn i forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2000 er kravet om at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges blitt skjerpet.
Det redegjøres for iverksatte tiltak for å motivere til kombinasjon arbeid og trygd.
Fra 2001 har det vært satset på å få uførepensjonister tilbake til arbeid. Det legges vekt på at personer som har full uførepensjon, skal komme tilbake i arbeid på deltid eller full tid, og at personer med gradert pensjon og deltidsarbeid skal øke arbeidsinnsatsen.
Det uttales at oppfølging av intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter om et inkluderende arbeidsliv i dag er det viktigste tiltaket for å beholde folk i arbeid og få personer som har falt ut av arbeid av helsemessige årsaker, tilbake i arbeid.
Det er etter forslag i Ot.prp. nr. 29 (2001-2002) presisert i folketrygdloven at legens vurdering av arbeidsuførhet i forbindelse med sykmelding skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Sykmeldingsattesten er endret i tråd med dette. Det er også presisert at den sykmeldte har plikt til å gi arbeidsgiver og trygdeetaten opplysninger om egen funksjonsevne. Departementet vil foreta en nærmere vurdering av saksbehandlingsrutiner og beslutningsprosesser ved behandling av søknad om uførepensjon og den nye tidsbegrensede stønaden. Det uttales at det i den forbindelse bør vurderes i større grad å benytte tverrfaglige vurderinger hvor funksjonsvurderinger inngår som et viktig verktøy for å avklare søkerens arbeidsevne. Det bør også etter departementets oppfatning i større grad legges til rette for at arbeidsevnen skal kunne prøves ut.
Det påpekes at gjennom å innføre en tidsbegrenset stønad slik Sandmanutvalget har foreslått, vil en markere at uføre ikke alltid skal ha en varig ytelse. Det uttales at som hovedregel bør tidsbegrenset uførestønad gis når søkeren har en ikke ubetydelig arbeidsevne i behold og derfor får gradert ytelse. Tidsbegrenset uførestønad skal også kunne ytes til personer som er 100 prosent arbeidsuføre på søknadstidspunktet dersom det med tiden vil kunne skje en bedring av arbeidsevnen. Departementet anslår på usikkert grunnlag at 40 prosent av nytilgangen vil få tidsbegrenset uførestønad.
Det understrekes at det bør skisseres et oppfølgingsopplegg i regi av trygdeetaten i samarbeid med Aetat, eventuelt rehabiliteringsansvarlig i kommunen eller sosialetaten. Oppfølgingen kan for eksempel bestå i oppfølgingssamtale, deltakelse i nettverksgrupper eller aktivitetsgrupper. Revurdering av tidsbegrenset uførestønad med sikte på tilbakeføring til arbeid forutsetter aktiv innsats både fra trygdeetaten og Aetat.
Det uttales at dagens ordning med friinntekt på 1 G kombinert med ventetid på ett år har uheldige terskelvirkninger når inntekten overstiger friinntektsgrensen. Da blir uførepensjonen revurdert og ny uføregrad fastsatt på grunnlag av den faktiske arbeidsinntekten. Uførepensjonister med tidligere lav eller middels høy inntekt vil kunne få samlet lavere inntekt eller få lite igjen for å øke arbeidsinntekten utover friinntektsgrensen på 1 G. Ventetiden på ett år før en uførepensjonist kan tjene 1 G uten reduksjon i ytelsen er også blitt sett på som lite fleksibel bl.a. fordi den innebærer at uførepensjonister som har mulighet for ekstrainntekt, må avstå fra dette i ett år og på den måten vil kunne miste kontakten med arbeidslivet. Uføregradering i 10 prosentsintervaller gir også terskeleffekter. Uheldige insentiv- og terskelvirkninger er bakgrunnen for at det fra 1. september 2001 er etablert en forsøksordning der friinntekten på 1 G er gjort om til et fribeløp som holdes utenfor ved ny fastsetting av uføregrad.
Det redegjøres for skattereglene for pensjonister. For blant annet å unngå de uheldige insentivvirkningene som følger av de særskilte skattereglene som gjelder for uførepensjonister, foreslår departementet at den tidsbegrensede uførestønaden skal beregnes som andre korttidsytelser (rehabiliteringspenger og attføringspenger) og ikke som en pensjonsytelse. Det foreslås at kompensasjonsnivået settes til 60 prosent av inntektsgrunnlaget. Det er i dag ikke frinntekt eller fribeløp til rehabiliteringspenger og attføringspenger, og det foreslås heller ingen friinntekt/fribeløp til den nye tidsbegrensede stønaden. Dette gjør at det alltid vil lønne seg å arbeide og øke arbeidsinnsatsen.
Det foreslås at dagens ordning med friinntekt på 1 G avvikles over en periode på 5 1/2 år og erstattes med et toleransebeløp på 0,1 G. Dette vil medføre at det alltid vil lønne seg for uførepensjonister å øke arbeidsinnsatsen. Uførepensjonister med politiske verv og verv i frivillige organisasjoner får etter forslaget beholde dagens friinntekt på 1 G.
Stortinget har i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:95 (2001-2002) bedt Regjeringen om å likestille omsorgslønn med godtgjørelse for politiske verv, og departementet vil følge dette opp med forskriftsendring fra 1. januar 2003.
Det bør etter departementets oppfatning være krav om at den som skal ha varig uførepensjon, skal være minst 50 prosent arbeidsufør ved innvilgelse. Departementet ser derfor ingen grunn til å endre inngangsvilkåret for dem som er varig uføre.
Også når det gjelder den tidsbegrensede stønaden foreslås at det skal være et hovedvilkår at arbeidsevnen skal være nedsatt med minst 50 prosent som inngangsvilkår. I den tidsbegrensede ordningen vil stønadsmottakerne imidlertid etter forslaget kunne trappe opp arbeidsinnsatsen umiddelbart etter at stønaden er innvilget. Ytelsen vil da vil kunne graderes ned til 20 prosent.
For at den enkelte skal kunne utnytte sin restarbeidsevne fullt ut, mener departementet at det likevel bør kunne ytes tidsbegrenset stønad når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent. For å få mer kunnskap om hvor stort behovet er for å kunne tilstå tidsbegrenset uførestønad når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent, foreslår departementet at det iverksettes et forsøk over tre år for unge personer med en klar medisinsk diagnose.
Uførepensjonen har som formål å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Varig funksjonsnedsettelse må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Uførepensjon utmåles etter de samme regler som gjelder for alderspensjon. For unge uføre med alvorlig og varig sykdom er det gitt særskilte regler, slik at disse er garantert en høyere ytelse enn minstepensjon. Hjemmearbeidende ektefeller som ikke har hatt inntektsgivende arbeid, kan få uførepensjon på grunnlag av nedsatt evne til å utføre arbeid i hjemmet. Uførepensjon løper vanligvis inntil mottakeren fyller 67 år da den avløses av alderspensjon. Det ytes en gradert uførepensjon (50, 60, 70, 80 eller 90 prosent) dersom vedkommende har tapt en del av sin inntektsevne/arbeidsevne.
For å kunne få uførepensjon må vedkommende ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring. Målsettingen er at god oppfølging i perioder hvor det ytes sykepenger, rehabiliteringspenger eller attføringspenger skal forebygge uførepensjonering.
Folketrygdloven § 12-12 har regler om revurdering. Det stilles krav om "vesentlig endring" for å revurdere uføregraden. I henhold til folketrygdloven § 21-6 plikter den som mottar en ytelse, å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen, eller for ytelsens størrelse. Etter gjeldende rett regnes en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil folketrygdens grunnbeløp ikke som en vesentlig endring dersom det har gått ett år siden uførepensjonen ble innvilget eller endret. Dette beløpet kalles friinntekt. Det inntrer en ny ventetid på ett år hver gang det blir fattet vedtak om endring av uføregraden. Fra 1. januar 2000 ble det gjort unntak fra ventetidsbestemmelsen for uføre med politiske og andre tillitsverv i frivillige organisasjoner. Dersom uførepensjonisten prøver seg i arbeid eller deltar i tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten, beholder vedkommende retten til pensjon i inntil 3 år selv om uførepensjonen reduseres eller faller helt bort.
I 1997 ble det innført en forsøksordning med lavere uføregrad enn 50 prosent for personer som allerede mottar uførepensjon. Dersom en uførepensjonist etter ett år utvider sin arbeidsinnsats, er det adgang til å fastsette en uføregrad under 50 prosent. Det kan ikke fastsettes lavere uføregrad enn 20 prosent. Retten til pensjon etter tidligere innvilget uføregrad opprettholdes så lenge forsøksordningen varer. Ordningen er gitt virkning fram til 1. januar 2003. Det er ikke anledning til å ha friinntekt når uføregraden er lavere enn 50 prosent. Ved utgangen av 2000 var det 203 personer med lavere uføregrad enn 50 prosent (eksklusive yrkesskadetilfeller). Det antas at en av grunnene til at så få har benyttet seg av forsøksordningen, er at det ofte ikke lønner seg økonomisk fordi det ikke er rett til friinntekt ved siden av pensjonen når uføregraden er lavere enn 50 prosent. I forbindelse med de pågående reaktiviseringstiltak av uførepensjonister er det etablert en forsøksordning med gunstigere avkortingsregler, og dette har bidratt til at antallet personer med uføregrad lavere enn 50 prosent har vært stigende. Ved utgangen av 2001 hadde 300 personer en slik uførepensjon.
Det framholdes at for enkelte som har hatt moderate arbeidsinntekter, kan summen av uførepensjon og friinntekt gi et høyt kompensasjonsnivå. Med en høy friinntekt vil det for mange personer med lave inntekter ikke lønne seg å øke arbeidsinnsatsen utover friinntektsgrensen. Det understrekes at gjeldende regler ikke synes å stimuleres til yrkesaktivitet framfor passivitet.
Det redegjøres for hvordan uførepensjon samordnes med offentlige tjenestepensjonsordninger. Det framholdes at endringer i folketrygdens uførepensjonsordning vil gjøre det nødvendig å vurdere behovet for endringer i lov om foretakspensjon, og at Finansdepartementet tar sikte på å komme tilbake med en særskilt vurdering av behovet for slike endringer.
Departementet ønsker å fjerne varighetsperspektivet som i dag preger uførepensjonsordningen. Det uttales at en ordning med tidsbegrenset stønad ved uførhet vil være et velegnet virkemiddel for å forhindre varig utstøting fra arbeidslivet, og at slik stønad skal gis når det etter en samlet vurdering ikke framstår som usannsynlig at vedkommende til tross for uførheten etter en tid kan vende tilbake til arbeidslivet.
Uførepensjon skal fortsatt beregnes og utmåles som i dag. For å unngå uheldige terskelvirkninger av gjeldende graderingssystem foreslås det at uførepensjonen skal kunne graderes i intervaller på 5 prosent.
Det redegjøres for eksisterende regler for tilståelse av uførepensjon til deltidsarbeidende kvinner. Det framholdes at økende yrkesdeltakelse blant kvinner har medført at færre blir vurdert etter bestemmelsen om tilståelse av uførepensjon på bakgrunn av en kombinert vurdering av arbeidsevne både i forhold til arbeid i hjemmet og i forhold til yrkeslivet. Det foreslås at den kombinerte vurderingen avvikles i den varige ordningen. Gjeldende § 12-9 i folketrygdloven foreslås opphevet. Paragrafen foreslås erstattet med nye regler om tidsbegrenset uførestønad. Vilkårene for uførepensjon til ektefeller som har vært hjemmearbeidende på heltid, foreslås opprettholdt slik de er i dag. Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 2003 og gis virkning for nye tilfeller.
Vilkårene for varig uførepensjon skal etter forslaget også gjelde for den tidsbegrensede stønaden. Tidsbegrenset uførestønad skal gis når ytterligere behandling, rehabilitering og attføring på søknadstidspunktet ikke ventes å bedre arbeidsevnen, men framtidig arbeidsevne er usikker. Som hovedregel skal stønaden gis til alle som har en viss arbeidsevne i behold (som bare er delvis uføre), men den skal også kunne gis til personer som på søknadstidspunktet er 100 prosent uføre.
Som inngangsvilkår for tidsbegrenset uførestønad foreslås at søkerens arbeidsevne skal være nedsatt med minst 50 prosent på samme måte som for varig uførepensjon, men at det gjennomføres forsøk med lavere uføregrad for visse grupper. Det foreslås at uføregraden i revisjonsperioden "fryses", dvs. at stønadsmottakere som forsøker seg i arbeid eller øker arbeidsandelen, kan få tilbake uførestønaden etter den opprinnelige uføregraden.
Stønaden skal innvilges for et tidsrom av ett til fire år. Når stønadsperioden utløper, skal saken revurderes. Det forutsettes et oppfølgingsopplegg i regi av trygdeetaten, eventuelt i samarbeid med Aetat eller rehabiliteringsansvarlig i kommunen og/eller sosialetaten.
Det uttales at det bør vurderes et unntak fra kravet om minst 50 prosent arbeidsuførhet for uførepensjon ved overgang mellom tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon.
For å markere at tidsbegrenset uførestønad ikke er en pensjonsytelse, foreslås det at beregningen av denne stønaden løsrives fra pensjonssystemet og knyttes nærmere opp til reglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger.
Det understrekes at det bør være en økonomisk stimulans knyttet til å gå over fra tidsbegrenset uførestønad til mer aktive ordninger med sikte på tilbakeføring til arbeid, og at dette tilsier at kompensasjonsnivået bør være lavere i den tidsbegrensede uførestønadsordningen enn i attførings- og rehabiliteringspengeordningen, som har en kompensasjonsgrad på 66 prosent av beregningsgrunnlaget. Departementet foreslår at kompensasjonsnivået for tidsbegrenset uførestønad settes til 60 prosent av beregningsgrunnlaget for rehabiliteringspenger. Sammenlignet med dagens uførepensjon vil beregningsreglene for den tidsbegrensede uførestønaden føre til en lavere nettoytelse for midlere og lavere inntekter. Ved inntekter på kr 308 000 vil tidsbegrenset uførestønad være en høyere ytelse enn uførepensjon.
Det påpekes at for personer med tidligere lave inntekter kan ulikt stønadsnivå i de to ordningene føre til et visst press mot den varige uførepensjonsordningen. Departementet mener likevel at insitamenter for å vende tilbake til arbeidslivet eller å velge en aktiv ytelse (rehabiliterings- eller attføringspenger) må veie tyngst.
Det foreslås at minstenivået for tidsbegrenset uførestønad skal være lik minstenivået for rehabiliterings- og attføringspenger, dvs. 1,6 G. Det påpekes at dette er lavere enn minstepensjon til enslig (1,79 G). I tillegg kommer de særlige skattefordelene for uførepensjonister. Det framholdes at denne forskjellen vil kunne medføre et press i retning av uførepensjon for personer med liten eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. På denne bakgrunn foreslås det at minsteytelsen for tidsbegrenset uførestønad settes til 1,8 G, og at den samme minsteytelsen innføres for rehabiliterings- og attføringspenger.
Tillegget i rehabiliterings- og attføringspengeordningen utgjør kr 4 420 per år, og kan gis til begge foreldrene, mens en uførepensjonist med forsørgeransvar har rett til et behovsprøvet barnetillegg opptil kr 20 544 per år per barn. Departementet finner det riktig å ha den samme ordningen for rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, fordi man ellers risikerer at det ikke vil lønne seg for stønadsmottakere med forsørgeransvar å gå over fra uførestønad til aktive tiltak med rehabiliterings- eller attføringspenger. Regjeringen vil vurdere et mulig økt barnetillegg som er felles for korttidsytelsene.
Det foreslås å innarbeide de nødvendige endringer i folketrygdloven (trygdeavgift) og skatteloven slik at det vil gjelde de samme skattereglene for tidsbegrenset uførestønad som for rehabiliterings- og attføringspenger.
Innføringen av tidsbegrenset uførestønad foreslås å tre i kraft 1. juli 2003 og skal bare gjelde nye tilfeller. Departementet foreslår at endringene i skatteloven og folketrygdloven trer i kraft 1. januar 2003.
Det foreslås at den tidsbegrensede stønaden skal graderes i intervaller på fem prosent på samme måte som uførepensjon.
Det er ikke anledning til å ha friinntekt ved siden av rehabiliteringspenger. Departementet foreslår at de samme reglene skal gjelde for tidsbegrenset uførestønad. Det uttales at ved å skattlegge tidsbegrenset uførestønad som arbeidsinntekt vil en unngå uheldige terskelvirkninger når inntekten økes, og det vil alltid lønne seg å arbeide og å øke arbeidsinnsatsen.
Innføringen av en ny type stønad medfører behov for en rekke tekniske lovjusteringer i folketrygdloven og i andre lover. Når det gjelder samordning med andre pensjonsytelser, må det på grunn av at den tidsbegrensede uførestønaden ikke skal beregnes som uførepensjon, foretas tilpasninger i gjeldende samordningsregler, og det foreslås at tidsbegrenset uførestønad skal samordnes på samme måte som ytelser under rehabilitering og attføring.
Departementet foreslår at når det gjelder avkorting av overgangsstønad, ytelser til tidligere familiepleier, ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon, skal de samme reglene gjelde for den tidsbegrensede uførestønaden som for rehabiliterings- og attføringspenger.
I tråd med Sandmanutvalgets anbefaling foreslår departementet at ordningen med friinntekt på 1 G avvikles og erstattes med et toleransebeløp på 0,1 G. Det uttales at med et toleransebeløp på 0,1 G vil det ikke være nødvendig med en ventetid på ett år før uførepensjonister kan ha inntekt av en slik størrelse.
Det foreslås at ordningen med hvilende pensjonsrett ("frysing" av uførepensjonen) for nye tilfeller ikke inntrer før ett år etter at ytelsen er innvilget.
Det foreslås derfor at det fortsatt skal være mulig å ha en inntekt på inntil 1 G for personer med verv i politiske eller frivillige organisasjoner uten at pensjonen blir redusert. Det foreslås videre å innføre et tilsvarende toleransebeløp for slike verv i den tidsbegrensede stønadsordningen. Dette skal også gjelde omsorgslønn.
Det foreslås at de nye inntektsprøvingsreglene med et toleransebeløp på 0,1 G trer i kraft 1. juli 2003 for nye tilfeller med varig uførepensjon. For uførepensjonister som på ikrafttredelsestidspunktet har rett til friinntekt på 1 G foreslås en gradvis tilpasning til de nye reglene.
Innføring av en tidsbegrenset uførestønad som beregnes med 60 prosent av det samme grunnlaget som for rehabiliteringspenger og skattlegges som arbeidsinntekt, vil isolert sett gi en merinntekt på om lag 58 mill. kroner i 2003 og om lag 500 mill. kroner med full effekt. Heving av minstenivået fra 1,6 G til 1,8 G for alle tre ordningene vil første året koste 15 mill. kroner stigende til 142 mill. kroner.
Som en beregningsteknisk illustrasjon framholdes at dersom en forutsetter at 10 prosent av de som får innvilget tidsbegrenset uførestønad, går ut av ordningen etter to år, og at 30 prosent reduserer uføregraden med 30 prosent, vil bruttoinnsparingen etter to år bli på vel 200 mill. kroner. Den akkumulerte innsparingen vil med disse forutsetningene stige til 900 mill. kroner fra og med 2010 og til vel 2 mrd. kroner fra og med 2015.
Oppfølging av den enkelte stønadsmottaker i stønadsperioden og revurdering etter 1-4 år vil kreve ressurser i trygdeetaten tilsvarende 300 årsverk eller 100 mill. kroner årlig. Økte utgifter til arbeidsmarkedstiltak og personellressurser i Aetat anslås til 50 mill. kroner. I tillegg kommer en administrativ engangsutgift for trygdeetaten på 9 mill. kroner det første året.
Erstatningen av dagens friinntekt på 1 G med et toleransebeløp på 0,1 G i den varige uførepensjonsordningen vil gi innsparinger i størrelsesorden 480 mill. kroner i 2004 stigende til 870 mill. kroner i 2010 og senere. Dette forutsetter at uførepensjonistene har like høye arbeidsinntekter ved siden av pensjonen som i dag.
Endringer i reglene for uførevurdering og utmåling av uførepensjon til tidligere deltidsarbeidende vil gi merutgifter med om lag 1 mill. kroner i 2003 stigende til 36 mill. kroner i 2015.
Samlede økonomiske konsekvenser av forslagene kan bli en innsparing på 30 mill. kroner i 2003 stigende til 3,012 mrd. kroner med full virkning i 2010-2015.