4.1 Etableringslandsprinsippet

Direktivet fastsetter et såkalt etableringslandsprinsipp for anvendelsen av rettsregler på det koordinerte regelområdet i forhold til informasjonssamfunnstjenester. Prinsippet skal gjelde for alle krav innenfor det koordinerte regelområdet og ikke bare med hensyn til de materielle regler som direktivet gjennomfører. Etableringslandsprinsippet innebærer at det er lovgivningen i den stat hvor tjenesteyteren er etablert som skal anvendes. Tjenesteyteren er etablert i den stat hvor den økonomiske virksomheten for den aktuelle informasjonssamfunnstjenesten faktisk utøves. Tjenesteyterens virksomhet vil ofte kunne strekke seg ut over etableringsstatens geografiske område. Norsk rett vil slik kunne få anvendelse for virksomhet som kun er rettet mot annen EØS-stat.

Etableringslandsprinsippet krever at norske myndigheter sørger for at tjenesteytere av informasjonssamfunnstjenester som er etablert i Norge, driver sin virksomhet i samsvar med de norske regler som gjelder uansett om tjenestemottakeren befinner seg i Norge eller i en annen EØS-stat. Stater innenfor EØS kan i utgangspunktet ikke hindre en tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat å utøve sin virksomhet. Etableringsstedet er et fast forretningssted der næringsvirksomheten faktisk utøves. Visse områder er direkte unntatt fra prinsippet i artikkel 3, jf. vedlegget til direktivet.

Etter direktivet kan det gjøres unntak fra etableringslandsprinsippet for en bestemt informasjonssamfunnstjeneste dersom dette er begrunnet i følgende forhold (nr. 4 bokstav a):

• a) den offentlige orden,

• b) vern av folkehelsen,

• c) den offentlige sikkerhet, herunder vern av den nasjonale sikkerhet og det nasjonale forsvar,

• d) forbrukervernet, herunder vern av investorer.

Det er spesielt viktig å merke seg at etableringslandsprinsippet ikke bare knytter seg til direktivet konkret, men gjelder alle de krav som stilles til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteytere angående etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester.

Kompetansen til å påberope seg unntakene i lovforslaget § 5 annet ledd ligger hos relevante myndigheter, og ikke hos den private parten. Unntakene i § 6 er generelle. Derimot er unntakene i lovforslagets § 5 annet ledd begrenset til "en bestemt" informasjonssamfunnstjeneste. Dette innebærer at det ikke foreligger hjemmel til å begrense generelle typer av informasjonssamfunnstjenester.

Departementet deler ikke Kredittilsynets syn om at unntak fra etableringslandsprinsippet hjemlet i andre direktiver også vil få anvendelse for direktivet om elektronisk handel. Etter departementets oppfatning er prinsippet i artikkel 3 absolutt, og vil bare kunne fravikes dersom det foreligger hjemmel for dette i selve direktivet om elektronisk handel. De andre nordiske landene har også lagt denne tolkningen av direktivet til grunn. Dette innebærer at et sektordirektiv vil kunne hjemle unntak fra etableringslandsprinsippet dersom tjenesten ytes per brev, men dersom den samme tjenesten ytes som en informasjonssamfunnstjeneste vil etableringslandsprinsippet få anvendelse gjennom direktivet om elektronisk handel. På denne måten vil ulike regler kunne gjelde for samme tjeneste utifra om tjenesten tilbys on-line eller ikke.

4.2 Opplysningsplikt

Det er ofte ikke mulig å se f.eks. av en web-adresse hvor virksomheten er etablert eller hvem som står bak tjenesten. Direktivets artikkel 5 regner opp en rekke opplysninger som tjenesteyteren plikter å holde tilgjengelig for tjenestemottakeren og de kompetente myndigheter. Bestemmelsen ivaretar hensynet til at både myndigheter, næringsdrivende og forbrukere kan ha behov for å vite hvem som står bak en tjeneste og hvordan vedkommende kan kontaktes. Det kreves at disse på en enkel og vedvarende måte alltid har tilgang til opplysningene. I dette ligger det at opplysningene skal være lett tilgjengelige.

Tjenesteytere som tilbyr internettjenestene ren videreformidling, mellomlagring og lagring av materiale (nettleverandører) omfattes også i utgangspunktet av opplysningsplikten i lovforslagets § 8. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved behovet for å la forpliktelsen omfatte tjenesteytere som tilbyr ren videreformidling. Departementet anser teleloven for uttømmende når det gjelder å regulere disse tjenesteyteres opplysningsplikt om virksomheten. Ehandelsloven § 8 får dermed ikke anvendelse overfor disse.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å innføre andre unntak enn de direktivet setter opp. Departementet har derfor fulgt direktivets avgrensninger av anvendelsesområdet. Innføringen av direktivet i Norge bør etter departementets oppfatning ikke fravike fra innføringen i andre EU/EØS-stater. Ett av formålene med direktivet er nettopp å skape rettsenhet innenfor EØS på dette området.

4.3 Uanmodet e-postreklame

Det er forbudt for virksomheter etablert i Norge å rette markedsføringshenvendelser ved hjelp av e-post og lignende til forbrukere i Norge uten deres forutgående samtykke, jf. markedsføringsloven § 2b. Etableringslandsprinsippet gjelder ikke for adgangen til å sende uanmodet reklame via e-post. Unntaket er fulgt opp i lovutkastet, jf. § 6 bokstav e. Derfor kan virksomheter etablert i Norge sende e-postreklame til fysiske personer som ikke har reservert seg, hvis de bor i et land der enkeltpersoner bare har reservasjonsrett. Direktivet regulerer ikke hvorvidt det etter nasjonal lov skal være adgang til å sende uanmodet e-postreklame eller ikke, dvs. om landene skal ha et opt-out eller opt-in system.

4.4 Elektronisk avtaleinngåelse

Artiklene 9 til 11 i direktivet regulerer elektroniske avtaler. Det legges til grunn at kravene i artikkel 9 er blitt gjennomført ved eRegelprosjektet og vedtakelsen av Ot.prp. nr. 9 (2001-2002) og Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) - se nærmere omtale i proposisjonens pkt. 12.4.1.2.

Etter utkastet skal tjenesteyteren opplyse om innholdet av avtalen og herunder standardvilkår og bransjenormer som gjelder og som skal legges til grunn for kontraktsforholdet. Det kreves at mottakeren får direkte tilgang til avtalen. Det vil si at avtaleteksten kommer frem og blir vist for mottakeren. Det vil ikke være tilstrekkelig at mottakeren får tilgang på avtalen. Den tekniske løsningen bør være slik at mottakeren må arbeide seg gjennom avtalevilkårene for å komme videre i avtaleinngåelsen.

Departementet kan være enig i at kravene i høringsforslaget om hvordan opplysninger skal presenteres er slik konstruert at det ikke er mulig å oppfylle dem på annen måte enn ved kommunikasjon der tjenestemottaker bruker en stor skjerm, f.eks. PC eller TV. Dette strider mot direktivets mål om teknologinøytralitet. Forbrukernes interesser taler imidlertid for å stille strenge krav til tilgjengeligheten av opplysningene, slik som anbefalt i høringsforslaget. De to ovennevnte hensynene står mot hverandre. Dette kan etter departementets vurdering best løses ved at det stilles ulike krav til tjenesteyteren utfra hvilke medier tjenestemottaker benytter.

Det foreslås også at det utarbeides en regel om at en tjenesteyter ved elektronisk avtaleinngåelse alltid og uten ugrunnet opphold skal sende en elektronisk bekreftelse. Videre foreslås at en melding skal anses for mottatt når parten har tilgang til meldingen. Dette kan fravikes ved avtale utenfor forbrukerkjøp. Dersom det stilles krav om ordrebekreftelse slik at det blir et nytt "trinn" ved avtaleinngåelsen (tilbud - aksept - bekreftelse), vil man gjøre et skille mellom avtaler ved elektronisk handel og øvrig avtaleinngåelse, herunder også avtaleinngåelse ved elektronisk post. Dette er ikke ønskelig. Bestemmelsene i denne loven kommer som et supplement til gjeldende avtalelovgivning og vil ikke ha betydning i forhold til selve avtaleinngåelsen eller gyldigheten av en avtale.

4.5 Tilsyn og nasjonale kontaktpunkter

Ifølge direktivet artikkel 19 nr. 1 skal medlemsstatene sørge for at det finnes tilstrekkelige kontroll- og undersøkelsesmidler til effektiv iverksettelse av direktivet, og sikre at tjenesteyterne gir myndighetene de nødvendige opplysninger.

Videre skal medlemsstatene samarbeide med øvrige medlemsstater og i forbindelse med dette utpeke ett eller flere nasjonale kontaktpunkter, som skal kunne nås av tjenestemottakere og -ytere. De skal her få generelle opplysninger om hvilke kontraktsrettslige regler som gjelder, samt om muligheten for å reise sak.

Direktivets krav om tilsyn er allerede ivaretatt i markedsføringslovens bestemmelser. Kravet om å utpeke nasjonale kontaktpunkter er imidlertid ikke ivaretatt. I utgangspunktet er det mest hensiktsmessig å utpeke allerede eksisterende organ til kontaktpunkter. De oppgaver som nevnes i nr. 4 skulle kunne ivaretas av for eksempel Forbrukerombudet (FO) som er rette instans ved klage på et markedsføringstiltak med sikte på å få det stoppet eller endret for fremtiden. Dersom FO utpekes som nasjonalt kontaktpunkt, må det vurderes om dette får økonomiske og administrative konsekvenser for FO.

Det er på det rene at tilbydere av informasjonssamfunnstjenester ikke representerer én, men mange ulike bransjer, men med det felles at de tilbyr sine varer og tjenester på nett. På bakgrunn av dette vil det være vanskelig å finne ett kontaktpunkt (eller noen kontaktpunkter) som representerer alle tjenestetilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Dette tatt i betraktning, men fortsatt med et ønske om at kontaktpunktene kan dekke alle spørsmål tilknyttet informasjonssamfunnstjenester, mener departementet at et skille i stedet bør gå mellom forbrukerspørsmål og øvrige spørsmål (normalt i forhold mellom to næringsdrivende). Den nærmere avklaringen av hvilke(t) organ(er) som skal utpekes som kontaktpunkt vil skje i forskrift til loven.

4.6 Sanksjoner

Forbrukerombudet og Markedsrådet vil ha kompetanse til å gripe inn mot handlinger som omfattes av norsk regelverk som gjennomfører direktivet om elektronisk handel, såfremt handlingen skader forbrukernes interesser og for øvrig strider mot markedsføringsloven. Departementet antar ut fra dette at det i forhold til de generelle markedsførings- og avtalevilkårsbestemmelser, ikke er nødvendig med ytterligere regler om tilsyn og sanksjoner i lovforslaget.

Videre ønsker departementet ikke at en manglende bekreftelse etter lovforslagets § 12 skal gis virkninger som tilsvarer bestemmelsene i angrerettsloven. Kravene i angrerettsloven kommer til anvendelse også overfor visse informasjonssamfunnstjenester. Manglende etterlevelse av disse kravene vil få de konsekvenser som reguleres i angrerettsloven. Er det tale om markedsføringstiltak, som representerer et brudd på markedsføringslovgivningen, og som er rettet mot andre næringsdrivende, vil konflikten kunne bringes inn for Næringslivets Konkurranseutvalg. Departementet ser ikke behov for per i dag å etablere et nytt tvisteløsningsorgan ved manglende bekreftelse.