4. Er det behov for lovendringer?
- 4.1 Er det behov for at siktede i visse tilfeller nektes informasjon om forhold som påtalemyndigheten ikke vil føre som bevis?
- 4.2 Særlig om forholdet til forsvareren
Departementet sendte på høring forslag om visse begrensninger i den siktedes rett til å gjøre seg kjent med materiale som er kommet frem under etterforskningen av en sak, men som påtalemyndigheten ikke vil bruke som bevis i saken. Det var en forutsetning for forslaget at den siktedes muligheter til å forsvare seg ikke svekkes vesentlig. Departementet har lagt til grunn at begrensninger som blir gjort innenfor disse rammene, er i samsvar med kravene i EMK og med andre folkerettslige forpliktelser som Norge har.
De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enig i at det er behov for lovendringer, og slutter seg i hovedsak til departementets begrunnelse.
Forsvarergruppen av 1977, Norsk forening for kriminalreform (KROM) og Rettspolitisk forening er kritiske og mener bl.a. at det ikke foreligger noe dokumentert behov for lovendringer nå.
Departementet viser til avveiningen av de kryssende hensyn som er gjengitt i proposisjonen, men fastholder likevel at det er behov for snarlige lovendringer. Selv om problemstillingen har vært kjent i en årrekke, har kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i den såkalte heroinsaken presisert rettstilstanden på en måte som gjør at lovgivningsbehovet er blitt atskillig mer markert. Departementet legger vekt på at de lovendringene som nå foreslås, også vil føre til en sterkere domstolskontroll med en side ved politiets og påtalemyndighetens virksomhet som i dag i liten grad er gjenstand for slik kontroll.
Arbeidet med lovforslaget har vist at det reiser seg vanskelige og prinsipielle problemstillinger som det bør arbeides videre med, også etter at departementet nå fremmer et lovforslag som avhjelper det umiddelbare behovet for å beskytte politiets informasjonskilder. Departementet vil derfor etter at Pedersen-utvalget, som vurderer forebyggende politimetoder, og Lund-utvalget, som vurderer regler av betydning for rikets sikkerhet mv., har avgitt sine utredninger, oppnevne et eget utvalg for å etterkontrollere lovendringene som nå foreslås.
Et sentralt spørsmål er om begrensningene skal gjelde bare for den siktede eller om de også skal kunne gjelde for forsvareren. Behovet for å gjøre begrensninger er størst i forhold til den siktede. Men behovet kan også gjøre seg gjeldende overfor forsvareren. Departementet foreslo derfor i høringsutkastet at det bør være adgang til å nekte forsvareren tilgang til opplysninger som politiet har. Det ble fremhevet som en forutsetning at dette gjennomføres på en måte som ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar.
En rekke av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter departementets forslag, men flere domstoler er skeptiske til å begrense forsvarerens rett til dokumentinnsyn.
Departementet mener at det er risiko for uaktsomme eller forsettlige lekkasjer fra enkelte forsvarere som må tas alvorlig. Og uansett hvor stor denne risikoen er, må en ta tilstrekkelig hensyn til at de som har opplysninger å gi, ofte ikke anser beskyttelsen god nok dersom forsvareren får tilgang på opplysningene. Dette kan på lengre sikt føre til at politiet ikke mottar viktig informasjon og dermed blir dårlig rustet til å bekjempe harde og lukkede forbrytermiljøer. Departementet fastholder på denne bakgrunnen at det bør være en adgang til å begrense også forsvarerens innsynsrett.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at Stortinget de siste årene har vedtatt flere lovendringer for å bekjempe bruken av trusler og vold mot kilder, informanter og vitner i straffesaker. I Innst. O. nr. 78 (1999-2000) ble det vedtatt en rekke lovtiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier. Høsten 2002 ble det vedtatt lovendringer som i særlige tilfeller gir trusselutsatte adgang til å benytte fingerte personopplysninger, jf. Innst. O. nr. 36 (2002-2003), og som kan bidra til ytterligere å styrke sikkerheten til aktører i alvorlige straffesaker.
Komiteen er kjent med at mye tyder på at forbrytere i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold overfor kilder, informanter og vitner i straffesaker. Komiteen har merket seg politidistriktenes tilbakemelding om at vold mot informanter er et økende problem, og at man ser et sterkt behov for tiltak som kan være med på å beskytte kilder og informanter mot trusler og skader. Samtidig er det vanskelig å stadfeste hvor omfattende trusler og vold faktisk er, fordi slike saker svært sjelden blir anmeldt og ikke alltid kommer til politiets kunnskap.
Komiteen viser til problemstillingene som var oppe i den såkalte "heroinsaken", jf. kjennelse 5. september 2002 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. Rt. 2002 s. 1049. Denne saken har vist ytterligere behov for tiltak som kan beskytte politiets kilder og informanter.
Komiteen mener det er svært alvorlig dersom rettssamfunnet kan komme til å mislykkes i straffeforfølgningen mot en mistenkt fordi vitner ikke tør stå frem med det de vet. Et grunnleggende trekk ved vårt strafferettssystem er, som Regjeringen påpeker, at lovbrytere skal stilles til ansvar overfor samfunnet. Vitner, informanter og politiets arbeid, blant annet med infiltrasjon av miljøer, er i mange tilfeller helt avgjørende for at man skal få kjennskap til alvorlige forbrytelser, særlig innenfor den organiserte kriminaliteten.
Det er etter komiteens oppfatning en alvorlig svekkelse av allmennhetens tillit til rettspleien dersom forbrytere går fri fordi man ikke er i stand til å ivareta informanters sikkerhet. Samfunnet må til enhver tid ha tilstrekkelige virkemidler for å hindre bruk av vold og trusler, og virkemidler som sikrer en effektiv etterforskning og straffeforfølgning av forbrytelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er gledelig at Regjeringen har handlet raskt etter at lovendringsbehovet ble tydelig som følge av Høyesteretts kjæremålutvalgs kjennelse, og flertallet mener Regjeringens forslag til lovendringer vil bidra til å styrke samfunnets evne til å avdekke og bekjempe alvorlig kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å få et lovverk som både kan beskytte vitner, kilder og informanter på en effektiv og god måte og som kan bidra til økt kontroll med politiets metoder. Disse medlemmer deler departementets syn på nødvendigheten av å foreta lovendringer som forhindrer at alvorlige straffesaker blir henlagt av hensyn til kilder og informanters sikkerhet.
Disse medlemmer mener at forslagene i Ot.prp. nr. 24 (2002-2003) burde vært gjenstand for en langt grundigere vurdering enn hva som har vært tilfelle fra Justisdepartementets side. Behovet for å vise handlekraft har etter disse medlemmers syn gått på bekostning av en god saksbehandling og gjennomtenkte forslag, noe departementet selv langt på vei innrømmer. Ved å foreslå disse lovendringene såpass raskt etter en konkret hendelse, nemlig avgjørelsen i den såkalte heroinsaken, gis det dessuten et inntrykk av at dersom de foreslåtte endringene gjaldt som norsk lov før den aktuelle saken ble behandlet i norske domstoler i fjor, så ville saken ha fått et annet utfall enn det Høyesteretts kjæremålsutvalg kom fram til den 5. september 2002. Det er det ikke mulig å fastslå. Departementet uttaler selv i brev 7. mars 2003 til Justiskomiteen at man ikke har detaljkunnskap nok om denne saken til at man kan slå fast at kjæremålsutvalget ville ha kommet til en annen konklusjon dersom departementets forslag var en realitet.
Disse medlemmer mener videre det er både uakseptabelt og uansvarlig å operere med en høringsfrist på fem dager for en sak som har så store prinsipielle implikasjoner som denne. At departementet selv innså dette og derfor valgte å utvide fristen til fire uker, bidro til å gjøre prosessen mer forsvarlig. Ikke desto mindre er fire uker en svært kort frist for et forslag som vil innebære prinsipielle endringer på strafferettsområdet. Disse medlemmer vil videre vise til at Riksadvokaten, som har foreslått omfattende endringer til departementets forslag, på første side i sin høringsuttalelse skriver følgende:
"Høringsbehandlingen ved Riksadvokatembetet har også vist at det er en betydelig utfordring å utforme en god og hensiktsmessig lovregulering, hvilket er årsaken til at vår uttalelse avgis noen dager etter fristen."
Riksadvokaten har flere forslag til endringer til den framlagte proposisjonen. Disse forslagene har Justisdepartementet valgt å se bort fra, da det etter departementets mening er avgjørende at endringene trer i kraft så raskt som mulig:
"Riksadvokatens forslag fortjener etter departementets mening å bli grundig vurdert, men reiser spørsmål som vil kreve ytterligere utredning og en egen høring. Samtidig er det etter departementets mening behov for snarlige lovendringer. Departementet har derfor valgt å arbeide hurtig med et lovforslag som vil avhjelpe det behovet for lovendring som er påvist etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa sin kjennelse i den såkalte heroinsaken 5. september 2002."
Disse medlemmer mener dette er svært betenkelig og at departementet klart innrømmer at hastverket har resultert i en svært dårlig saksbehandling. Like betenkelig er det at komiteens flertall, herunder regjeringspartiene, går imot forslaget fra sin egen statsråd og velger å likevel fremme deler av Riksadvokatens forslag som nye lovendringer. Dette gjør man uten at det konkrete forslaget har vært på høring, noe Justisdepartementet faktisk mener er påkrevet. Riksadvokaten skriver dessuten i sin høringsuttalelse at:
"For det tilfellet at Justisdepartementet velger å foreslå en ordning i tråd med Riksadvokatens forslag, må det derfor gjennomføres en høring i politi og påtalemyndighet, samt i alle fall utvalgte domstoler, om de praktiske konsekvenser og mulige motforestillinger."
Riksadvokaten påpeker også at virkningene av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. september 2002 – så langt – ikke er mer påtrengende enn at man bør ta seg tid til den ekstra kvalitetssikring det innebærer at sentrale høringsinstanser gis anledning til å uttale seg på ny.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det eneste forsvarlige i denne saken er å sende proposisjonen tilbake til departementet for ny og grundig vurdering, og det fremmes forslag i tråd med dette.