Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). I tillegg foreslås det endringer i offentlighetsloven (lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen), produktkontrolloven (lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester), plan- og bygningsloven (lov av 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningslov), tvangsfullbyrdelsesloven (lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring) og genteknologiloven (lov av 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer).

Den foreslåtte miljøinformasjonsloven skal styrke og klargjøre gjeldende rett på miljøinformasjonens område, og bidra til å operasjonalisere retten til miljøinformasjon etter Grunnloven § 110 b. Loven vil bringe norsk rett i samsvar med nye internasjonale forpliktelser, muliggjøre ratifikasjon av UN/ECE-konvensjonen fra 1998 om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage eller domstolsprøving på miljøområdet (jf. Århuskonvensjonen), og synliggjøre Norges holdning overfor andre land og i det internasjonale samarbeidet under Århuskonvensjonen.

Lovforslaget bygger på Miljøinformasjonsutvalgets innstilling NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger. I tillegg er det tatt med spørsmål om tilgang til rettsmidler utredet av Justisdepartementet, som foreslår to mindre endringer i tvangsfullbyrdelsesloven som følge av Århuskonvensjonen. Lovendringsforslaget fremmes sammen med de andre lovendringene av hensyn til ratifikasjon av Århuskonvensjonen.

Miljøinformasjonsloven definerer begrepet miljøinformasjon og inneholder fem hovedgrupper av bestemmelser:

• Oversiktsinformasjon om miljøforhold. Forvaltningsorganer på sentralt, regionalt og kommunalt nivå pålegges et særskilt ansvar for å ha og gjøre allment tilgjengelig oversiktsinformasjon om miljøtilstanden og miljøforhold innenfor sine respektive ansvarsområder.

• Miljøinformasjon hos offentlige organer. Loven styrker allmennhetens rett til å få miljøinformasjon hos offentlige organer, gjennom særskilte innsyns- og saksbehandlingsregler som går lenger enn offentlighetsloven, og ved å gjøre loven gjeldende overfor flere organer enn det som regnes som forvaltningsorgan etter offentlighetsloven.

• Miljøinformasjon i egen virksomhet. Alle som driver virksomhet i offentlig og privat sektor får plikt til å ha kunnskap om forhold i egen virksomhet som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, og allmennheten gis rett til å få miljøinformasjon direkte fra virksomheten.

• Miljøinformasjon om produkter. Det lovfestes nye rettigheter i forhold til miljøinformasjon om produkter i miljøinformasjonsloven og i produktkontrolloven.

• Miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser. Den nye loven gir regler for hvordan en i beslutningsprosesser av betydning for miljøet skal sikre allmennheten innflytelse og deltakelse.

Miljøverndepartementet foreslår også å opprette en egen klagenemnd for klage over avslag på krav om miljøinformasjon fra private virksomheter, hvor næringslivs-, forbruker-, medie- og miljøinteresser er representert. Miljøinformasjonsloven inneholder særskilte saksbehandlingsfrister og krav til begrunnelse ved avslag. Overtredelse av loven foreslås ikke belagt med straff på dette tidspunkt.

Miljøverndepartementet viser til at bevisstheten om miljøinformasjon har økt i takt med den internasjonale utviklingen. Grunnlovsbestemmelsen om rett til miljø, herunder miljøinformasjon, kom i 1992, og miljøinformasjonsdirektivet har lenge vært i kraft.

Behovet for informasjon som setter den enkelte i stand til å beskytte seg eller sin familie mot skadevirkninger, for eksempel mot de produkter man omgir seg med eller faktorer i nærmiljøet, øker i takt med kunnskapen om stadig flere sammenhenger mellom produkter og helseskader, og mellom miljøkvalitet og helse. Man vil ha kunnskap om faktorer man omgis av til daglig og produktenes innhold.

Departementet viser til at økt åpenhet om miljøforhold kan gi offentlig og privat virksomhet og næringsdrift økt tillit og legitimitet. Åpenhet om miljøaspekter ved egen drift kan bidra til å dempe ubegrunnet frykt og usikkerhet, skape større aksept for beslutninger, og synliggjøre positive miljøtiltak.

Det er etter Miljøverndepartementets syn behov for en klarere operasjonalisering av grunnlovsbestemmelsen i § 110 b annet ledd om miljøinformasjon. De kravene Grunnloven stiller på dette området, er ikke tilfredsstillende dekket av gjeldende rett, og det er på noen områder klare mangler. Grunnlovsbestemmelsen kan i en viss utstrekning utgjøre et selvstendig rettsgrunnlag, men er ikke forutsatt å være det eneste rettsgrunnlaget, og inneholder derfor en klar forpliktelse for statens myndigheter til å nedfelle dens "Grundsætninger" i et mer operasjonelt lovverk.

Det er også avdekket behov for endringer i norsk regelverk for at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen.

Miljøinformasjonsdirektivet er en del av EØS-avtalen og har hittil vært ansett for å være gjennomført gjennom eksisterende lovgivning, men direktivet er på flere punkter ikke tilfredsstillende gjennomført i norsk rett.

Århuskonvensjonen artikkel 3 nr. 1 forplikter partene til å

"treffe de nødvendige lovgivningstiltak, reguleringstiltak og andre tiltak, (...), samt passende håndhevingstiltak for å etablere og opprettholde en klar, åpen og konsekvent ramme for gjennomføringen av bestemmelsene i denne konvensjonen".

Det finnes ikke fra før noen felles regler om miljøinformasjon i lovverket. På det offentligrettslige området hviler retten til innsyn og deltakelse i dag på det generelle lovverket om offentlighet og saksbehandling i offentlighetsloven og forvaltningsloven. Videre er den alminnelige areallovgivningen i plan- og bygningsloven viktig gjennom regelverket om konsekvensutredninger og planprosesser.

Departementet mener at tilgang til miljøinformasjon om produkter er et helt sentralt element i retten til miljøinformasjon og derfor også et naturlig element i loven om miljøinformasjon. Departementet kan derfor ikke gå inn for at alle bestemmelser om produkter skal tas ut av miljøinformasjonsloven og flyttes over i produktkontrolloven.

Departementet viser til at regler om produktinformasjon kan tas inn både i miljøinformasjonsloven og i produktkontrolloven, en todelt løsning vurderes i dette tilfellet som det mest dekkende. Departementet mener dette gir en god samlet løsning for de helse- og miljøfarlige produktene, og samtidig beholder man miljøinformasjonsloven som det generelle hjemmelsgrunnlaget og basis for rett til miljøinformasjon om produkter som ikke er omfattet av produktkontrolloven.

Departementet viser til at den foreslåtte loven har generell adresse til allmennheten. Loven gir rettigheter til allmennheten, noe som inkluderer profesjonelle, organisasjoner, interessegrupper, forbrukere og miljøinteresserte enkeltpersoner. Den gir ikke spesielle rettigheter til noen berørt del av allmennheten og differensierer heller ikke mellom profesjonelle og private eller andre grupperinger.

Loven inneholder regler om rett til å få informasjon på forespørsel, dvs. en passiv informasjonsplikt, og som ikke i særlig grad berører den aktive informasjonsplikten (informasjon som gis uavhengig av oppfordring).

Det framgår ellers av lovens form og innhold at den ikke tar mål av seg til å samle de enkeltregler om miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser som finnes i andre lovverk, og flytte dem sammen i en felles lov.

På de områdene hvor miljøinformasjonsloven gir nye regler i forhold til eksisterende lovgivning, vil loven være enerådende som rettsgrunnlag. Dette gjelder blant annet for bestemmelsene om offentlige or­ganers plikt til å ha kunnskap om miljøforhold, og for allmennhetens rett til miljøinformasjon direkte fra private.

På det offentligrettslige området vil miljøinformasjonsloven gjelde ved siden av de generelle reglene om dokumentoffentlighet i offentlighetsloven og reglene i forvaltningsloven.

Definisjonen av offentlig organ i miljøinformasjonsloven går lenger enn offentlighetslovens definisjon. For de virksomhetene eller aktivitetene dette gjelder, vil miljøinformasjonsloven være eneste rettsgrunnlag og uttømmende regulere spørsmål om miljøinformasjon. Miljøinformasjonslovens saksbehandlingsregler gjelder alle som den selv definerer som "offentlig organ" i § 5 første ledd uansett tilknytning til offentlighetsloven.

Når det gjelder produkter, vil forholdet mellom miljøinformasjonsloven og de nye bestemmelsene i produktkontrolloven §§ 9-10 hovedsakelig være at de har sine respektive virkeområder.

Bestemmelsen om deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet er av generell karakter og setter en standard for allmennhetens rett til deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet. På dette området gjelder også særregler i annet lovverk, blant annet i plan- og bygningsloven. Forholdet mellom miljøinformasjonsloven og annet regelverk på dette området er regulert i § 20 femte ledd i miljøinformasjonsloven.

For å sikre at norsk rett samsvarer med Århuskonvensjonen artikkel 9 om adgang til klage og domstolsprøving i miljøsaker, foreslår departementet visse endringer i lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) §§ 3-5 og 15-6.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd kan retten bestemme at saksøkeren som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av en midlertidig forføyning, skal stille sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte.

Endringsforslagene går ut på at det i saker om midlertidige forføyninger der hovedkravet bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og midlertidig forføyning er besluttet etter muntlige forhandlinger på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort, tas inn et vilkår i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 om at saksøkeren må ha opptrådt uaktsomt for at han skal kunne holdes erstatningsansvarlig. Samtidig foreslås det at § 15-6 endres slik at det ikke kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse for ikrafttredelse og gjennomføring av midlertidig forføyning i disse tilfellene.