6. Designrettens innhold, omfang og varighet
Registrering etter mønsterloven gir innehaveren en enerett til å utnytte designen i nærings- og driftsøyemed. For at andre skal kunne bruke designen i slik sammenheng, kreves det tillatelse fra designhaveren. Prinsippet om konsumpsjon i mønsterloven innebærer at designretten ikke kan brukes til å hindre videre salg av designbeskyttede produkter som er ført på markedet i EØS-området av designhaveren eller med dennes samtykke. Et annet unntak fra beskyttelsen er den såkalte forbenyttelsesretten etter mønsterloven. Unntaket innebærer at den som utnyttet designen kommersielt da søknaden om registrering ble innlevert, kan fortsette utnyttelsen hvis den ikke utgjorde et åpenbart misbruk. Tilsvarende gjelder for den som har gjort vesentlige forberedelser til bruk. Siktemålet med forbenyttelsesretten er å hindre at investeringer går tapt.
Direktivet gjør ingen endringer i prinsippet om at designretten gir en rett til å nekte andre å utnytte designen. Men i motsetning til mønsterloven gir direktivet ingen uttømmende opplisting av utnyttelsesmåter som er omfattet av eneretten. Direktivet gir kun noen eksempler på slike utnyttelsesmåter. Prinsippet i mønsterloven speilvendes ved at designretten omfatter alle typer utnyttelse som ikke er uttrykkelig unntatt. Samlet sett vil direktivet likevel ikke føre til noen omfattende endringer sammenliknet med dagens regler om beskyttelsens innhold.
Direktivet gjør visse unntak fra beskyttelsen. Designretten er ikke til hinder for at designen brukes til private formål, og det er også adgang til å forske på designen. Videre kan designen reproduseres med sikte på undervisning eller sitering. Designretten kan heller ikke påberopes i forhold til utstyr på skip og luftfartøyer som bare har midlertidig opphold her i landet, eller i forhold til reparasjon av slike fartøyer.
Direktivet innebærer at EU-statene må oppstille et prinsipp om EØS-regional konsumpsjon på designområdet.
Direktivet har ikke regler om rett til å fortsette utnyttelse som ble påbegynt før designsøknaden ble innlevert. Mønsterlovens bestemmelser om forbenyttelsesrett er derfor ikke ført videre.
Etter mønsterloven kan designretten påberopes i forhold til alle varer med et utseende som ikke skiller seg vesentlig fra designen, eller som har opptatt i seg noe som ikke skiller seg vesentlig fra designen.
Etter direktivet omfatter designretten enhver design som ikke gir en informert bruker et annet helhetsinntrykk. Dette svarer til forskjellskravet som er oppstilt som et vilkår for beskyttelse i direktivet.
Eneretten etter mønsterloven omfatter bare utseendet til varer av samme eller liknende slag som dem designen er registrert for. Hvis søknaden eksempelvis gjelder utsmykkingen (ornamenteringen) av kjøkkenserviser, vil beskyttelsen ikke være til hinder for at andre fremstiller klesplagg med den samme dekorasjonen. Siktemålet med dette prinsippet er å svekke den konkurransebegrensende virkningen av rettighetene. I direktivet er designrettens omfang ikke formelt begrenset på denne måten. Eneretten omfatter i prinsippet all design som gir det samme helhetsinntrykket, uavhengig av hvilket produkt designen brukes på.
Etter mønsterloven gjelder registreringen av en design i inntil fem år fra den dagen da søknaden om beskyttelse ble innlevert til Patentstyret. Registreringen kan forlenges med ytterligere to femårsperioder, slik at samlet beskyttelsestid kan komme opp i femten år. Når beskyttelsen er opphørt etter utløpet av maksimal registreringstid eller ved at registreringen ikke er fornyet, kan hvem som helst utnytte designen uten hinder av mønsterloven.
Direktivet gjør det nødvendig å heve maksimal beskyttelsestid til tjuefem år. Det skal dessuten være mulig å søke om beskyttelse for flere femårsperioder samtidig, forutsatt at samlet beskyttelsestid ikke overskrider tjuefem år.
Forslaget i designutredningen til bestemmelser om designrettens innhold, omfang og varighet bygger på direktivets bestemmelser. Få høringsinstanser har hatt annet enn tekniske merknader til forslagene; bortsett fra når det gjelder designrettens varighet.
Departementet har merket seg at det er uenighet blant høringsinstansene om hvor lang den alminnelige beskyttelsestiden bør være, men understreker at hovedregelen om beskyttelse i maksimalt tjuefem år følger av direktivet. Departementet fremmer forslag i tråd med designutredningen til bestemmelser om designrettens innhold, omfang og varighet.
Komiteen viser til at departementets forslag til bestemmelser om designrettens innhold, omfang og varighet bygger på direktivets bestemmelser. Komiteen har merket seg noe uenighet blant høringsinstansene om hvor lang den alminnelige beskyttelsestiden bør være. Komiteen deler noe av den skepsis som er uttrykt med hensyn til den lange beskyttelsestiden, blant annet av forbrukermessige og konkurransepolitiske hensyn. Det er lagt for liten vekt på internasjonale trender om at produkters levetid generelt sett, blir kortere som følge av økende, global konkurranse. Komiteen har imidlertid merket seg at forslaget om utvidet beskyttelsestid til tjuefem år følger av direktivet. For de fleste produkters vedkommende vil en slik designbeskyttelse langt overstige produktets reelle levetid.