Vedlegg: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 15. januar 2003
Det vises til brev 9. januar 2003, der Stortingets justiskomité reiser enkelte spørsmål vedrørende Ot.prp. nr. 2 (2002-2003) Om lov om beskyttelse av design (designloven).
Justiskomiteen ønsker Justisdepartementets begrunnelse for hvorfor en fullmektig må være bosatt i Norge, jf. lovforslaget § 49. Videre bes det om en vurdering av om en slik bestemmelse kan være i strid med EØS-avtalen.
Regler som pålegger søkere og rettighetshavere å ha en fullmektig bosatt i Norge, finnes på alle områder innenfor lovgivningen om industrielt rettsvern, se lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker § 31, lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter §§ 12 og 67, lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster §§ 12 og 45 og lov 12. mars 1993 nr, 32 om planteforedlerrett § 27. I patentlovens forarbeider (Nordisk utredningsserie 1963:3 på side 195) begrunnes fullmektigplikten slik:
"Begrunnelsen for fullmektigplikten for utenlandsboende patentsøkere og patenthavere har for dansk og norsk retts vedkommende dels vært prosessrettslige hensyn - man skulle sikre at patentsøkeren, resp. patenthaveren, i saker vedr. patentsøknaden og patentet har et verneting innen landets grenser. For øvrig er begrunnelsen for samtlige nordiske lands vedkommende å søke i rent praktiske hensyn, som særlig på søknadsstadiet har spilt sin vesentligste rolle. De ofte omfattende forhandlinger som finner sted mellom patentsøker og patentmyndighet må antas å ville bli betydelig hemmet og vanskeliggjort hvis nevnte myndighet skulle måtte stå i direkte kontakt med søkere som bor utenfor landets grenser og som derfor i alminnelighet vil være uten kjennskap til forholdene her og har liten eller intet kjennskap til språket her. Gjennom fullmektigplikten vil man videre sikre en lettere adgang til å foreta forkynnelser og andre rettslige meddelelser overfor søkeren og patenthaveren. Ennvidere skulle det for den berørte almenhet bety en lettelse til enhver tid å kunne komme i kontakt med en person her i landet som er berettiget til på søkerens eller patenthaverens vegne å drøfte inngreps-, lisensspørsmål, m.v."
Fullmektigplikten er altså begrunnet i prosessrettslige og praktiske hensyn.
Eruopa-Kommisjonen har overfor de nordiske medlemslandene gitt uttrykk for at kravet om fullmektig bosatt i eget land er i strid med EF-traktatens regler om fri bevegelighet for tjenester og etableringer, som også er en del av EØS-avtalen. Blant annet på denne bakgrunn ble det i Patentstyrets høringsnotat om designlov foreslått at reglene om nasjonal fullmektig ble erstattet med regler om fullmektig bosatt innenfor EØS (utkastet § 46).
NOU 2001:8 Lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen II inneholder forslag til oppheving av reglene om fullmektigplikt på varemerkeområdet (utkastet § 37). Det er også her vist til EØS-avtalens regler. I denne utredningen er reglene foreslått erstattet med en plikt til å ha en adresse i Norge som Patentstyret kan sende meldinger og annen korrespondanse til. Reglene er altså ikke utformet på samme måte som i Patentstyrets høringsnotat om designlov. Under høringen av NOU 2001:8 møtte endringsforslaget motstand fra enkelte hold. Norske Patentingeniørers Forening anførte at det foreslå en "plikt til å ha nasjonal fullmektig i de aller fleste land, også innenfor EU". Å sløyfe fullmektigplikten i Norge ville ifølge foreningen innebære at "Norge tar hensyn til en ennå ikke avklart mulighet for at krav om nasjonal fullmektig er i strid med EØS-avtalen, samtidig som EU og en rekke land i EU ikke har tatt tilsvarende skritt". NHO etterlyste en vurdering av hva forslaget ville innebære av merarbeid for Patentstyret. Organisasjonen mente at det ville være "uheldig om forslaget innebærer betydelig merarbeid, på bekostning av Patentstyrets øvrige oppgaver".
Justisdepartementet mener det er viktig for både brukerne og Patentstyret at reglene om korrespondanse med Patentstyret er utformet på samme måte i alle lovene om industrielt rettsvern. Det er også ønskelig å opprettholde nordisk rettsenhet i størst mulig grad. Reglene må dessuten utformes slik at en er trygg på at de vil fungere godt i praksis. Departementet vil derfor foreta en samlet gjennomgåelse av reglene om fullmektig innenfor lovgivningen om industrielt rettsvern og herunder vurdere de EØS-rettslige problemstillingene nærmere. Et eventuelt endringsforslag vil bli sendt på høring.
Inntil videre mener departementet at det er mest hensiktsmessig å beholde de eksisterende reglene om fullmektig på designområdet, som tilsvarer reglene på andre områder innenfor industrielt rettsvern. I Ot.prp. nr. 2 (2002-2003) er det uttalt at "[d]epartementet vurderer å foreslå endringer i fullmektigreglene i alle lovene om industrielt rettsvern og vil eventuelt fremme et eget lovforslag om dette", se proposisjonen s. 98.
2.1 Justiskomiteen reiser spørsmål om Justisdepartementet har foretatt noen berekninger av de økonomiske konsekvensene som følger av at beskyttelsestiden for reservedeler settes til femten år sammenliknet med for eksempel 3-5 år. Komiteen ønsker også departementets vurderinger av hvilken betydning beskyttelsestidens lengde har for forbrukerne. Endelig ønsker komiteen en redegjørelse for hvorfor beskyttelsestiden ikke kan settes til 3-5 år.
2.2 Spørsmålet om beskyttelsestiden for reservedeler er drøftet i kapittel 7 i Ot.prp. nr. 2 (2002-2003), primært med sikte på reservedeler for biler. I kapittel 7.4.5 konkluderes det med at det i dagens norske marked neppe kan påvises noen sammenheng mellom designbeskyttelse og det alminnelige prisnivået på bilreservedeler.
Etter departementets oppfatning har beskyttelsestiden for bilreservedeler derfor ingen vesentlig betydning for forbrukerne. Problemstillingen har også blitt grundig vurdert i de andre nordiske landene, som har kommet til samme konklusjon for så vidt gjelder sine nasjonale markeder. Det vises bl.a. til den svenske utredningen i SOU 2001:68 Förslag til formskyddslag - Slutbetänkande av Mönsterutredningen (se utredningen kapittel 9).
Hovedgrunnlaget for konklusjonen i proposisjonen om designlov er at antallet designregistreringer knyttet til bilreservedeler er meget lavt. De senere årene har det i gjennomsnitt blitt registrert om lag seks slike produkter årlig. Totalt innleveres det nesten 1 000 designsøknader i året til Patentstyret. Det er vanskelig å tenke seg at et så lavt antall designregistreringer kan ha noen vesentlig betydning for den samlede prisfastsettelsen på det norske reservemarkedet. Antallet søknader er beskjedent også i de andre nordiske landene.
Det finnes ofte billige ikke-originale bildeler på markedet som likevel ikke blir brukt ved reparasjoner. Dette ble også påpekt av Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norges Automobil-Forbund under høringen. Når det finnes tilnærmet identiske ikke-originale deler på markedet, vil originaldelen normalt ikke være designbeskyttet. Dette skyldes at designbeskyttelse gir enerett til å produsere deler med den aktuelle designen, slik at originaldelen normalt vil være alene på markedet. Når originale deler blir foretrukket fremfor lovlig fremstilte kopier til tross for den høye prisen, kan det derfor ikke skyldes designbeskyttelse. Forklaringen på dette - og på prisforskjellene - må søkes i andre forhold som f.eks. kvalitetsforskjeller, renommé, avtaler mellom produsenter og verksteder om bruk av originaldeler, garantier som forutsetter bruk av originaldeler ved reparasjon og forskjeller i produksjons- og lagringskostnader, se nærmere proposisjonen om designlov s. 35-36.
Noen undersøkelser som kan gi grunnlag for å tallfeste den økonomiske betydningen av designbeskyttelse på reservedelsområdet, er ikke foretatt i de nordiske landene.
Kommisjonen arbeider med relativt omfattende analyse av designbeskyttelsens betydning for det europeiske reservedelsmarkedet, bl.a. basert på spørreundersøkelser hos aktørene innenfor bilbransjen. Det ville da vært lite hensiktsmessig å gjennomføre liknende analyser i de nordiske landene.
Det er dessuten vanskelig å gjøre mer konkrete berekninger av beskyttelsestidens økonomiske konsekvenser for reservedelsmarkedet, f.eks. ved å sammenlikne prisnivået på beskyttede og ubeskyttede deler på markedet, fordi designbeskyttelsen er til hinder for å produsere slike deler. Som oftest finnes det derfor ingen identiske produkter som kan danne grunnlag for sammenlikninger når det gjelder pris og kvalitet mv.
2.3 Bakgrunnen for at departementet ikke har foreslått å redusere beskyttelsestiden til for eksempel 3-5 år, er for det første at det ikke synes å være behov for en slik lovendring i Norge på det nåværende tidspunkt. (Her kan det være variasjoner mellom ulike europeiske land.) Basert på sin analyse av reservedelsmarkedet vil Kommisjonen dessuten trolig legge frem et forslag til harmoniserte direktivbestemmelser om reservedelsbeskyttelse senest høsten 2005, jf. mønsterdirektivet artikkel 18. Etter departementets oppfatning er det ikke ønskelig å forskuttere utfallet av denne prosessen. Hvis direktivet blir endret, kan det uansett bli nødvendig med en lovendring om noen få år. Hyppige lovendringer kan være uheldig for næringslivet. En reduksjon av beskyttelsestiden for reservedeler av hensyn til prisene på bildeler vil dessuten kunne ramme andre sektorer enn bilbransjen.
Departementet legger også vekt på hensynet til nordisk rettsenhet. En bestemmelse om femten års beskyttelse er foreslått eller vedtatt i alle de andre nordiske landene. En kortere beskyttelsestid i Norge kan virke konkurransevridende.
Lovforslaget i proposisjonen om designlov vil uansett innebære innskrenkninger i adgangen til å designbeskytte reservedeler i forhold til dagens mønsterlov. Det vil bli et vilkår for beskyttelse at reservedelen er synlig under normal bruk av hovedproduktet. Beskyttelsen vil ikke omfatte de delene av produktet som er nødvendige for sammenføyning med hovedproduktet, f.eks. festeanordninger for karosserideler. Etter departementets oppfatning bør disse innskrenkningene være tilstrekkelige i første omgang, slik at beskyttelsestiden på femten år foreløpig bør beholdes. Dette gjelder særlig fordi en ytterligere innskrenkning vil måtte bygge på et faglig usikkert grunnlag.
Det vises ellers til vurderingene i proposisjonen kapittel 7, se særlig kapittel 7.4.4 og 7.4.5.