Vedlegg 2: Brev fra Kultur- og kirkedepartementet til familie-,kultur- og administrasjonskomiteen, datert 29. oktober 2002
Kultur og kirkedepartementet viser til brev av 22. oktober 2002 fra Familie , kultur og administrasjonskomiteen. Vi besvarer fortløpende spørsmålene som reises. Som en generell kommentar vil departementet vise til side 6 i proposisjonen hvor det sies:
"Ved revisjon av lovgivningen på kringkastingssektoren er det et spørsmål om hvor langt man skal gå i å forskuttere mulige fremtidige endringer i rammebetingelser som teknologi, markedsutvikling og internasjonale avtaler. (..) Det er (..) grunn til å understreke at lovgivningen ikke bare kan rette seg mot en tenkt fremtidig utvikling, men også må fungere i dagens situasjon."
Det er viktig å understreke at det i tilknytning til enhver lov kan oppstå tolkingsspørsmål. Det lar seg ikke gjøre gjennom proposisjonen å avklare alle grensetilfeller som kan dukke opp. Når departementet nedenfor forsøker å besvare komiteens spørsmål må det tas i betraktning at en del av spørsmålene er meget konkrete og forutsetter et visst innslag av tolking av den aktuelle lovbestemmelse.
Når det gjelder forslaget til ny kringkastingsdefinisjon viser departementet også til proposisjonen side 10, første spalte hvor det står:
"Departementet kan se at det også etter lovforslaget vil oppstå tvilstilfeller. Dette skyldes imidlertid først og fremst at tjenestetilbudet er så sammensatt og mangfoldig at det vil forekomme vanskelige grensetilfeller uansett hvordan definisjonen utformes."
Når det gjelder forslaget til justering av kringkastingsdefinisjonen i forslagets § 1-1 er det viktig å merke seg at dette først og fremst er en presisering av gjeldende rett. Noe av formålet bak å bygge på etablerte begreper er at tidligere forarbeider, teori og praksis fortsatt er relevant for tolkingen av bestemmelsen.
For øvrig bygger definisjonen på definisjonen i EØS avtalens TV-direktiv. Om definisjonen innsnevres eller utvides står man derfor i fare for å bryte med Norges internasjonale forpliktelser.
Trådløse, optiske nettverk som for eksempel baserer seg på infrarøde stråler har normalt meget kort rekkevidde. Det er lite praktisk å tenke seg at et trådløst optisk nettverk benyttes til masseutsendelse til en ubestemt krets av personer. Om bedriftsintern distribusjon vises det til svaret på spørsmål 1 f nedenfor.
Prinsipielt er det imidlertid ikke avgjørende hvilken trådløs teknologi nettet baserer seg på. I prinsippet spiller det derfor ingen rolle for definisjonen om nettet baserer seg på optisk overføring eller radiobølger. Hvis de andre vilkårene i definisjonen er oppfylt, vil dette være kringkasting.
Ja, signalene er egnet for samtidig mottak selv om de mottas raskere enn de kan forbrukes. Dette følger av uttalelsen på side 25, første spalte i proposisjonen. Her sies det at det er mottaket som er det sentrale, ikke forbruket.
Selv om den teknologiske standarden gjør det alminnelig med utsending av innhold for lokal lagring før avspilling, vil det kunne regnes som kringkasting. På side 25, første spalte i proposisjonen sies det:
"Det avgjørende er tidspunktet når seernes mottaksutstyr tar imot eller eventuelt lagrer tjenesten. Er digitale dekodere utstyra med lagringsmuligheter, vil brukerne selv, på et eget valgt tidspunkt kunne hente opp programmer som er lagret lokalt i egen dekode: (..) Slike tjenester vil kunne fremstå som interaktive for brukerne, men vil rettslig sett være kringkasting. Dette gjelder selv om man rent hypotetisk ser for seg at flertallet av brukerne etter hvert endrer sine TV vaner ved at man ikke lenger følger sendinger i sanntid."
Det må bemerkes at selv om slik utsending som omtales i spørsmålet nok kan tenkes, går ikke utviklingen på området like raskt som man tidligere antok. Departementet antar derfor at det kan gå relativt lang tid før slik utsending som beskrives blir alminnelig i større målestokk. Departementet uttaler på side 6, andre spalte i proposisjonen at,
"Det er likevel grunn til å understreke at lovgivningen ikke bare kan rette seg mot en tenkt fremtidig utvikling, men også må fungere i dagens situasjon. En noe avventende holdning gjør det mulig å unngå reguleringer som teknologien må vokse seg inn i."
Hvis utviklingen gjør det naturlig å holde visse tjenester utenfor kringkastingsloven, kan det gjøres med hjemmel i forslagets § 1 1, 6. ledd. På side 9, andre spalte i proposisjonen sies det:
"(...) Omfanget av slike tjenester er foreløpig beskjedent. Det vil være et skjønnsspørsmål hvilke tjenester som i utgangspunktet formidles som kringkasting, men som eventuelt kan anses å være så fjernt fra tradisjonell kringkasting at de ikke bør omfattes av definisjonen. Det er vanskelig å ta stilling til dette før man har sett konkrete eksempler på de tjenester det siktes til. Utviklingen bør derfor ses an og heller vurderes under unntakshjemmelen i § 1 1, 6. ledd (...)."
I proposisjonen side 25, første spalte står det følgende:
"Av passusen "ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig" følger det at tidspunktet for når forbruket av tjenesten rent faktisk skjer er uten prinsipiell betydning. Det avgjørende er tidspunktet når seernes mottaksutstyr tar imot eller eventuelt lagrer tjenesten."
Av de alternativene som skisseres i spørsmålet er det derfor "ved mottak til brukeren" som er det korrekte svar.
Bestillingstidspunktet er ikke relevant i forhold til definisjonen. Det avgjørende er tidspunktet for når brukeren mottar tjenesten, jf ovenfor. Hvis utsenderen sender ut programmer til alle som har bestilt samtidig, vil situasjonen kunne bli identisk med den som er beskrevet under svaret på spørsmål 1 c. Dette vil altså kunne regnes som kringkasting.
Allmennhetskriteriet er ikke nytt. Det har lenge vært en del av kringkastingsdefinisjonen. I og med at allmennhetskriteriet ikke er blitt korrigert, har departementet ikke funnet grunn til å knytte særskilte merknader til dette begrepet i proposisjonen. Det er bevisst fra departementets side at endringsforslaget bygger på den tradisjonelle definisjonen jf. uttalelsen på side 10, andre spalte i proposisjonen. Dette gjør at teori og praksis til nå fortsatt er relevant. Når det gjelder for eksempel bedriftsintern kommunikasjon, har det normalt ikke vært vanlig å betrakte slike sendinger som en sending til allmennheten. Det avgjørende for om en slik sending er rettet mot allmennheten, vil være sendingens innhold. Er dette eksempelvis faglig/saklig relevant for bedriftens tilsatte, vil det ikke være en sending rettet mot allmennheten.
Et Virtual Privat Network vil normalt være skjermet mot allmennheten på en eller annen måte. I så tilfelle er ikke det som distribueres i nettet "ment" til å distribueres til en allmennhet. Sendinger i slike nett vil normalt være skjermet gjennom kryptering e.l. For at uvedkommende skal få tilgang til sendingene, vil krypteringskoden måtte brytes, noe som normalt vil være et lovbrudd. Selv uten kvalifisert skjerming av et VPN vil ikke sendingene i nettet være å betrakte som kringkasting.
Hvis skjermingen bygger på en abonnementsløsning vil det bero på en vurdering av allmennhetskriteriet om tjenesten er kringkasting. Hvis det er en allmennhet som tilbys abonnement, kan tjenesten være å betrakte som kringkasting. Dette forutsetter blant annet at det kan identifiseres en kringkaster som står redaksjonelt ansvarlig for sendingene i nettet, jf. kringkastingsloven § 1 1, tredje ledd.
Norsk lovgivning, herunder forslagets § 2 1 gjelder ethvert selskap underlagt norsk jurisdiksjon. Selskaper som ikke ligger under norsk jurisdiksjon vil ikke være omfattet. Problemstillingen blir derfor hvilke kringkastingsselskaper som regnes for å være under norsk jurisdiksjon. Dette reguleres av EUs TV-direktiv. Jurisdiksjonsbestemmelsene i direktivet er implementert i kringkastingsforskriften § 11. Hovedprinsippene er at et kringkastingsselskap regnes for å ligge under norsk jurisdiksjon hvis det har sitt hovedkontor i Norge, og de redaksjonelle avgjørelsene tas i Norge. Det siste forutsetter normalt at redaksjonen og ansvarlig redaktør er stasjonert i Norge. Det kan også ha betydning for jurisdiksjonsspørsmålet om en betydelig del av selskapets ansatte holder til i Norge. Jurisdiksjonsreglene er det gjort detaljert rede for i Ot.prp nr. 2 (1999 2000) om gjennomføring av endringsdirektiv 97/36/EF.
Hvis det her siktes til jurisdiksjonsspørsmålet, så vil organisasjonen ligge under norsk jurisdiksjon hvis redaksjonelle avgjørelser tas i Norge, eller hvis hovedkontoret ligger i Norge. I så fall vil kravet til registrering i § 2 1 i prinsippet gjelde. Hvor serveren befinner seg er ikke under noen omstendighet relevant. For øvrig må utsendingen vurderes opp mot kravene i kringkastingsdefinisjonen i § 2 1. Det må også vurderes om organisasjonen kan betraktes som kringkaster etter § 1 1, tredje ledd.
Departementet vil bemerke at slike nett med kort rekkevidde i mange tilfeller ikke kunne nå ut til en allmennhet. I høyden vil det dreie seg om en større begrenset krets, for eksempel ansatte i et firma. Derfor kan spørsmålet om forholdet til kringkastingsdefinisjonen bli noe teoretisk. Definisjonen i § 2 2 er imidlertid nøytral i forhold til hva slags trådløs teknologi bakkesenderne benytter. Hvis slike sendere som omtales i spørsmålet "hovedsakelig vil bli benyttet til kringkasting" (vår understrekning) vil de være omfattet av konsesjonsplikten i § 2 2.
For øvrig vil departementet gjøre det klart at mobiltelefoninettene faller utenfor definisjonen og konsesjonsplikten, jf proposisjonen side 27, første spalte.
Hjemmelen er ikke begrenset til en bestemt type programguide, eller en bestemt distributør av slike tjenester. Det sentrale for bruk av hjemmelen er å ivareta de formål den skal sikre. Begrensningene vil i stedet ligge i at man unnlater å bruke hjemmelen. På side 27 i proposisjonen sies det:
"Det er meningen at myndighetene først skal overlate til markedet å finne frem til hensiktsmessige løsninger og at man skal være varsomme med å gripe inn. "
Ja. Det vises til svaret ovenfor. Hjemmelen er ikke begrenset til en bestemt type programguide.
Ja. Det vises til svaret ovenfor. Hvis brukerens valgfrihet er reell vil det ikke være grunnlag for inngrep. Det er ikke ønskelig å styre brukernes adferd, og dette er neppe heller mulig.
Kopi av vårt svar på brev av 14. oktober 2002 fra Norsk Forbund for Lokal tv vil bli oversendt komiteen så snart det er sendt fra departementet.