1. Fritak fra arveavgift for visse samboere
Bakgrunnen for framlegget om fritak frå arveavgift for visse sambuarar er det gjort rede for i punkt 1.1 til 1.5 i proposisjonen.
Dei omsyn som ligg til grunn for at ektefellar etter norsk rett er fritekne frå arveavgift, går fram av forarbeida til arveavgiftslova av 1964.
Av di sambuarar ikkje har felleseige, vil noko av argumentasjonen i forarbeidene om ektefellar vera mindre relevant. Argumentet om at arv og gåve ofte ikkje fører med seg nokon reell auke i skatteevna, gjeld likevel også for mange sambuarar.
Omsynet til sambuarane sine felles barn talar også for fritak for arveavgift. I fall arveavgifta fører til at den tidlegare felles bustaden må seljast, vil dette kunne føre til at barna vert rivne opp frå sitt vante miljø.
Gåver mellom sambuarar er avgiftspliktige berre dersom givar har oppretta testament til føremon for sambuaren. Dette vil kunne motverke at sambuarar opprettar testament, noko som regelmessig ville styrke den økonomiske situasjonen til gjenlevande sambuar og eventuelle barn.
Ei eventuell utviding av den lovmessige arveretten og retten til å sitja i uskifte, vil måtte skje gjennom ei endring av arvelova. Dette er endringar som særleg vil kunne styrke og sikre ei tryggare økonomisk stilling for dei etterlatne sambuarane og deira barn.
Ein avgiftspliktig arvtakar under 21 år som tek i mot arv etter sin forsørgjar, får frådrag i avgiftsgrunnlaget. Han kan trekkje frå eit fastsett beløp for kvart år som manglar på at han har fylt 21 år. I 2002 vart det årlege frådraget sett opp frå 25 000 kroner til 35 000 kroner. Regjeringa meiner det er viktig å skjerme barn som får arv etter forsørgjaren og gjer framlegg om å auka det årlege frådraget til 50 000 kroner.
Framlegget får òg verknad for barn som har gifte foreldre eller om forsørgjaren er einsleg.
Regjeringa gjer framlegg om at endringa skal gjelde for arv der råderetten er oppnådd 1. januar 2002 eller seinare. Dette krev endring i avgiftsvedtaket for 2002.
Det finst ikkje nokon eintydig definisjon av kven som kan seiast å vera sambuarar. Folketrygdlova § 1-5 slår fast at reglane for ektefellar i folketrygdlova også skal gjelde for to ugifte personar som lever saman når paret a) har eller har hatt felles barn, eller b) tidlegare har vore gifte med kvarandre.
Skattelova likestiller også visse sambuarar med ektefellar. Dette gjeld sambuarar med særskild meldeplikt etter folketrygdlova § 25-4. I tillegg til sambuarar som nemnt i folketrygdlova § 1-5, gjeld dette sambuarpar som har budd saman i 12 av dei siste 18 månadene når dei får pensjon, overgangsstønad frå folketrygda eller avtalefesta pensjon.
Departementet er samd med arveavgiftsutvalet, som meiner at sambuarar etter folketrygdlova § 1-5 bør likestillast med ektefellar. Dette reiser ikkje store administrative problem eller bevisproblem. Avgiftsfritaket vil truleg ha mest å seie for gjenlevande sambuar som sit att med felles barn etter dødsfallet, og slikt fritak er oppnådd med ei endring som vert avgrensa etter forslaget.
Departementet ser at det kan vera grunn til å vurdere ei likestilling også for visse andre grupper av sambuarar. Men dette vil krevje utreiing og truleg ny høyring. Det vidare arbeidet må òg sjåast i samanheng med eventuelle endringar som skjer for sambuarar i arve- og familieretten. For barn av sambuarar vil det i første rekkje vera skiftereglane som avgjer når arven fell og arveavgifta dermed vert utløyst.
I folketrygdlova § 1-5 tredje ledd er sambuarar definerte som to ugifte personar som lever saman og som anten har eller har hatt felles barn (under dette felles adoptivbarn) eller som tidlegare har vore gifte med kvarandre. Det er gitt nærare reglar i fjerde ledd om kva som ligg i kravet til at dei skal leva saman. Bur partane i ulike deler av same hus, vert dei likevel rekna å leva saman. Men har huset meir enn fire sjølvstendige bueiningar, kan det gjerast unntak frå dette dersom dei bur i kvar si klårt separate bueining. Når to personer som har barn saman bur i kvar sin del av tomannsbustad, vert dei såleis rekna som sambuarar. Om dei til vanleg bur saman, fører ikkje mellombels separat bustad, til dømes på grunn av utdaning eller militærteneste, til endring. Ved varig brot blir sambuarskapet rekna som avslutta frå den dagen sambuarane flytter frå kvarandre. Testament mellom sambuarar vil ofte vera slik utforma at arveretten fell bort ved varig brot mellom dei. I så fall oppstår ikkje avgiftsspørsmål etter slikt brot.
Departementet gjer framlegg om at det i ein ny § 47A blir teken inn ein uttrykkeleg definisjon av omgrepet sambuar. Det vil lette lesinga av lovteksten fordi ein utan fare for mistydingar da kan bruke uttrykka "ektefellar" og "sambuarar" i den lovteksten der dette er relevant.
Når sambuarar som kjem inn under folketrygdlova § 1-5 blir likestilte med ektefellar med omsyn til avgiftsfritak, meiner departementet at også dei reglane som fører med seg plikter for ektefellar, bør gjelde sambuarar. Avgiftsplikta for gåver er i hovudsak innskrenka til å gjelde gåver til arvingar og deira nærståande, fordi eit viktig formål med avgiftsplikt på visse gåver er å hindre omgåing av plikta til å svare avgift av regulær arv. Det er denne avgrensinga som er lagt til grunn for arveavgiftslova. Når gåve til slektningar av ektefelle til givar eller til ektefellar til slektningar av givar kjem inn under avgiftsplikta, er det liten grunn til at ikkje tilsvarande skal gjelde for sambuar når sambuarar og ektefellar elles blir likestilte. Dei same reglane som har vore sett som naudsynte for å hindre omgåing av plikta til å svare arveavgift, bør også gjelde sambuarar og deira slektningar.
Etter § 2 bokstav a kjem gåve til næraste arving til ektefellen til givar etter lova inn under plikta til å svare arveavgift. I dag kjem ikkje gåve til sambuar sitt særkullsbarn inn under avgiftsplikta, med mindre sambuar eller særkullsbarnet er nemnd i testamentet til givaren. Etter forslaget blir regelen utvida til å gjelda gåve til sambuar sin næraste arving etter lova. Gåve til foreldre og svigerforeldre vil vere avgiftspliktig om givar eller ektefelle ikkje sjølve har livsarvingar. Avgiftsplikta er foreslått utvida til å gjelde gåve til foreldre til sambuar.
Etter § 2 første ledd bokstav c vil gåve til livsarving etter ektefellen sin næraste arving vera avgiftspliktig. Det blir såleis avgiftsplikt om ektefellen gir gåve til barnebarn av ektefellen (barn av særkullsbarn). Ved endring av § 2 bokstav a vil dette etter bokstav c også gjelde livsarving etter næraste arving til sambuar.
Etter § 2 første ledd bokstav d er det avgiftsplikt for gåve til ektefellen til nokon som fell inn under bokstav a til c. Etter forslaget blir bokstav d utvida til å gjelde gåve til sambuar til nokon som fell inn under a til c. Ved utvidinga vil også gåve gitt sambuar til barn og eventuelle barnebarn bli avgiftspliktig. Avgiftsplikta vil også gjelde for gåve til sambuar av ein som er nemnd i testamentet til givaren. Regelen vil også hindre omgåing ved at ei gåve bli gitt avgiftsfritt til ektefelle eller sambuar til ein person som sjølv er avgiftspliktig.
Etter § 2 første ledd bokstav e er det avgiftsplikt for gåve til mellom anna eit selskap der nokon som fell inn under a til d er aksjonær. Ved endring av bokstav a og d vil bokstav e også omfatte sambuarar.
Etter § 2 andre ledd andre punktum er det avgiftsplikt for gåve om mottakar eller ektefellen til denne er tilgodesett i testamentet til givaren og gåva blei gitt mindre enn fem år før dødsfallet. Krinsen av avgiftspliktige blir her foreslått utvida til å gjelde sambuarar.
I § 2 fjerde ledd blir det presisert at det er uten relevans for dei reglane som her er omtalt om ekteskapet er oppløyst ved død. Det blir gjort framlegg om at dette også skal gjelda for sambuarar.
§ 5 fjerde ledd fastset at ein inntektsnytar skal reknast som eigar av den kapitalen som er avsett til inntektsgrunnlag i fall kapitalen skal tilfalle nokon av hans eller ektefellen sine slektningar i rett nedstigande line, eller ektefelle til slik slektning. Etter forslaget skal dette gjelde også for sambuarar.
§ 7 femte ledd regulerer kven arven skal reknast å kome frå om ektefellar har oppretta felles siste viljeerklæring (typisk gjensidig testament). Om det etter tolkinga av testamentet er usikkert kven arven kjem frå, skal den reknast å kome frå begge med ein halvpart frå kvar. Arv som fell på nokon som berre blir omfatta av den eine ektefellen sine arvegangsklasser etter arvelova, vert rekna heilt å kome frå denne.
§ 8 andre ledd første punktum fastset at når nokon døyr før han har skaffa seg råderetten over midel som han elles ville ha avgiftsplikt av, skal den som midelen går til reknast å ha fått arven direkte frå den opphavlege givar eller arvlatar. I andre punktum er det gjort eit unntak frå denne regelen. Om midelen fell på ektefellen til den døde, skal avgifta reknast som om den døde fekk råderetten sjølv. Fritaket for ektefellar vil da gjelda. Denne regelen blir såleis utvida til å gjelda sambuarar.
I § 14 fjerde ledd siste punktum er det ein særregel om at ektefellar med omsyn til reglane i fjerde ledd (om gunstig verdsetjing i høve av åsetesrett) skal reknast som ein arvlatar. Denne regelen tilrår ein også skal gjelde sambuarar.
Etter § 28 første ledd skal attlevande ektefelle gi opplysningar om avgiftspliktig midel og om alle omstende av relevans for avgiftsplikta. Etter forslaget skal regelen utvidast til å gjelde sambuarar.
Frå Statistisk sentralbyrå er det opplyst at det i 1999 var 129 dødsfall blant sambuarar med felles heimebuande barn. I tillegg kjem dødsfall blant sambuarar som ikkje har heimebuande barn og sambuarar utan felles barn som tidlegare har vore gifte med kvarandre. På svært usikkert grunnlag er det grunn til å tru at færre enn 500 sambuarar årleg vil bli omfatta av den nye regelen om avgiftsfritak. Provenyverknaden av å fjerne avgiftsplikta for desse sambuarane er derfor truleg liten. Avgiftsauke på grunn av innføring av avgift på gåver til slektningar av sambuaren blir venteleg svært låg.
Departementet gjer framlegg om at fritaket for arveavgift for sambuarar vert sett i kraft med verknad for arv og gåve der råderetten er vunnen 1. januar 2002 eller seinare, jf. §§ 9 og 10. Dermed blir verknadstidspunktet og utgangspunktet for det årlege arveavgiftsvedtaket det same. Fastsetjing av arveavgift ved dødsfall har eit visst etterslep, da fristen for innsending av arvemelding er 6 månader etter dødsfallet. Dette kan grunngje ein viss verknad bakover i høve til lovvedtaket. Lengre tilbakeverknad ville derimot auke faren for at det ikkje blir lik handsaming av like tilfelle, og ville kunne føre til gjenopptaking av eit ikkje oversiktleg tal avslutta saker, med meirarbeid for skattefutar og skifterettar. Lengre tilbakeverknad ville også verka tilfeldig for alle som heller ikkje da ville bli omfatta av avgiftsfritaket.
Når det gjelde den nye avgiftsplikta, foreslår departementet at regelen blir sett i kraft med verknad for råderett som skjer frå det tidspunkt lovendringa er sett i kraft. Med dette blir det ikkje tilbakeverknad av dei skjerpande sidene ved lovforslaget.
Komiteen slutter seg til forslaget om endring av arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstavene a og d, § 2 annet ledd annet punktum, § 4 fjerde ledd, § 5 fjerde ledd første punktum, § 7 femte ledd, § 8 annet ledd annet punktum, § 14 fjerde ledd siste punktum og § 28 første ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til forslaget om endring av arveavgiftsloven § 2 fjerde ledd og ny § 47A.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til forslaget om ikrafttredelsesbestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til justiskomiteens Innst. S. nr. 157 (2001-2002), jf. Dokument nr. 8:39 (2001-2002), der såvel arverettslig som arveavgiftsmessig likestilling av ektefeller og samboere ble behandlet. Både proposisjonen og justiskomiteens behandling av Dokument 8-forslaget, viser at arverett og arveavgift kan ses hver for seg.
Disse medlemmer viser til merknadene i Innst. S. nr. 157 (2001-2002) fra medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til definisjon av samboer innebærer at de to ugifte som lever sammen enten må ha eller ha hatt felles barn eller tidligere må ha vært gift med hverandre. Av proposisjonen punkt 1.6.5 fremgår det at det foreslåtte avgrensningen ikke innebærer noe i nærheten av likestilling av ektefeller og samboere i arveavgiftsmessig sammenheng. Disse medlemmer mener at det ikke er grunn til en slik form for forskjellsbehandling av samboerpar i arveavgiftsmessig sammenheng. Etter disse medlemmers oppfatning bør avgiftsfritaket omfatte samboere som lever i ekteskapslignende forhold, men av praktiske hensyn, blant annet til avgiftsmyndighetenes kontroll, bør det stilles krav om en viss varighet i samboerskapet. Arv og gave som ytes etter toårig sammenhengende samboerskap bør derfor omfattes av avgiftsfritaket, i tillegg de til de personer som omfattes av folketrygdloven § 1-5. Toårsregelen er i samsvar med Samboerutvalgets anbefaling. Disse medlemmer foreslår derfor følgende:
"I lov 19. juni 1964 nr. 14 om lov om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endringer:
Ny § 47 A skal lyde:
Definisjon
Som samboere regnes i denne lov personer omfattes av bestemmelsen i folketrygdloven § 1-5 og to ugifte personer som har bodd sammen i ekteskapslignende forhold sammenhengende i to år og fortsatt bor sammen.
§ 2 fjerde ledd skal lyde:
Det er uten betydning for bestemmelsen foran om ekteskapet eller samboerskapet er opphørt ved dødsfall."
Disse medlemmer legger til grunn at to personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen punkt 1.3 varsler at samboerutvalgets vurderinger av samboerbegrepet tas opp i familiemeldingen.
Disse medlemmer tar til etterretning at Stortinget 16. mai 2002 ikke vedtok forslaget fra justiskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om arverettslig og arveavgiftsmessig likebehandling av ektefeller og samboere. Disse medlemmer viser til at Samboerutvalgets utredning vil bli behandlet i en egen stortingsmelding om familiepolitikken, og at spørsmålet om arverett for samboere må vurderes ved behandlingen av denne. Tilsvarende gjelder etter komiteens oppfatning også arverett og arveavgift når det gjelder toårsregelen for samboere av samme kjønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet slutter seg til forslaget til endring i arveavgiftsloven med den endring at fritaket for arveavgift settes i kraft med virkning for arv der råderetten er vunnet 1. januar 2001 eller senere. Betaling av arveavgift har et betydelig etterslep, bl.a. fordi fristen for innsending av arvemelding er 6 måneder etter dødsfallet. Betaling vil derfor ofte finne sted mer enn ett år etter dødsfallet.
Disse medlemmer mener at ved at endringen settes i kraft med virkning fra 1. januar 2001 vil den omfatte all ikke forfalt avgift, og at det er en rimelig avgrensning når endringen likevel skal gis tilbakevirkende kraft.
Disse medlemmer ser at dette kan føre til et visst merarbeid ved at noen avsluttede saker må taes opp på nytt, men vil ikke tillegge dette avgjørende betydning, da dette kun vil gjelde et begrenset antall saker i en overgangsperiode.
Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag til ikrafttredelsesbestemmelser med unntak for virkningstidspunkt for arv, og fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen skal avsnitt VII annet ledd lyde:
Endringene under II trer i kraft straks, med virkning for arv der rådigheten er ervervet 1. januar 2001 eller senere, og med virkning for gave der rådigheten er ervervet 1. januar 2002 eller senere."
Komiteen viser til at arveavgiftsloven § 8 annet ledd annet punktum er foreslått utvidet til å omfatte samboere. I finansministerens brev til finanskomiteen 28. mai 2002 heter det:
"Begrunnelsen for regelen … er at gjenlevende ellers ville måtte svare en høyere avgift enn avdøde selv ville pliktet. Dette slår ikke alltid til. … det [kan] tenkes tilfeller der lengstlevende av foreldrene etter annet punktum skulle betale høyere avgift enn etter første punktum. Det er i juridisk litteratur lagt til grunn at det ut fra bestemmelsens begrunnelse vil være rimelig å velge det gunstigste alternativet. Departementet er enig i dette."
Komiteen deler denne oppfatningen.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 255 (2001-2002) punkt 2.2, jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002) punkt 2.3, når det gjelder forslaget om endring av Stortingets arveavgiftsvedtak § 2 tredje ledd om fradragsbeløpet for arvtaker under 21 år.