4. Frister ved pågripelse og varetektsfengsling. Isolasjon
- 4.1 Bør fristen for å fremstille en pågrepet person for retten utvides?
- 4.2 Rett til forsvarer før fremstilling
- 4.3 Andre endringer som følge av utvidet fremstillingsfrist
- 4.4 Maksimumsgrense for varigheten av varetekt?
- 4.5 Tidsfristen for varetektsfengsling og oppfølgingen av fengslingssakene
- 4.6 Bør det innføres egne bestemmelser om isolasjon og om lengstefrister for isolasjon?
En pågrepet person skal etter gjeldende rett "snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen" fremstilles for forhørsretten. Hvis fristen ikke holdes, skal grunnen til det opplyses i rettsboken. Utløper fremstillingsfristen på en lørdag eller en helligdag, forlenges den til nærmeste virkedag. Loven stiller ikke opp noen absolutt lengstefrist for å fremstille pågrepne personer for retten.
Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr. 3 har den som er arrestert rett til "promptly" å bli fremstilt for en domstol. Praksis fra Menneskerettsdomstolen taler for at en fremstilling eller løslatelse fire dager etter pågripelse vil være helt i ytterkant av hva som kan godtas i forhold til bestemmelsen. Grensen for hva som regnes som "promptly", vil imidlertid variere fra sak til sak.
I proposisjonen pkt. 4.1.3 gjennomgås reglene i Sverige, Danmark, Nederland og England. Fremstillingsfristen i disse landene varierer fra 24 timer til 3 dager og 15 timer.
Arbeidsgruppe I foreslår at fremstillingsfristen for varetekt forlenges til fire dager fra pågripelsen i en prøveperiode på tre år. Tanken bak forslaget er at en lengre frist for fremstilling totalt sett vil medføre færre fengslinger og færre døgn i arrest/fengsel. Sverige har tilsvarende regler. Arbeidsgruppen mener at praktiseringen av reglene bør følges opp med enkelte kontrolltiltak. Målinger bør foretas for å undersøke hvordan ordningen praktiseres. Videre bør den siktede ha krav på forsvarer når han ikke blir løslatt senest dagen etter pågripelsen.
Departementet var i høringsnotatet enig i at en lengre fremstillingsfrist kan bidra til å redusere den samlede varetektstiden og gikk inn for en utvidelse i en prøveperiode på 3 år. Departementet var i tvil om hvor lang fremstillingsfristen burde være, men foreslo at den utvides til 72 timer. Hensynet til EMK artikkel 5 nr. 3 tilsier at man i tillegg til den absolutte fristen viderefører kravet om at fremstilling må skje "snarest mulig". Fengsling ut over 72 timer, for eksempel hvis fristen løper ut på lørdag eller helligdag, skulle bare helt unntaksvis være tillatt.
Høringsinstansene er delt i synet på om fremstillingsfristen bør forlenges eller ikke. Et flertall av instansene støtter forslaget, og de aller fleste av disse er enig i at lengstefristen skal være 72 timer/tre dager. De fleste av de høringsinstanser som går imot å forlenge fremstillingsfristen, fremhever at en slik utvidelse er rettssikkerhetsmessig betenkelig.
Departementet viser til at høringsinstansene er delt i troen på om den totale bruken av frihetsberøvelse under etterforskningen vil bli redusert hvis fremstillingsfristen utvides. På bakgrunn av en totalvurdering av uttalelsene og erfaringene fra Sverige, holder departementet fast ved at man bør kunne regne med en slik reduksjon.
Bestemmelsen i gjeldende lov om at grunnen til forsinkelsen må opplyses i rettsboken hvis fremstilling skjer senere enn dagen etter pågripelsen videreføres. Departementet forutsetter for øvrig at det bare unntaksvis er aktuelt å vente med å fremstille den siktede til lengstefristen løper ut.
Departementet drøfter om utvidelsen av lengstefristen bør gjelde generelt, eller bare for noen typer av forbrytelser avhengig av hvor alvorlig saken er, men foreslår ingen slik sondring.
Det foreslås i proposisjonen at fremstillingsfristen utvides til 3 dager etter pågripelsen, og at fristen skal være absolutt, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 183. Den siktede skal straks løslates hvis fremstilling ikke kan skje innen den absolutte fristen. Det presiseres videre i loven at kjæremål over kjennelser om varetektsfengsling skal behandles snarest mulig.
Departementet holder fast ved at en endring i reglene om fremstillingsfristen bør etterkontrolleres, men mener det ikke er nødvendig å gjøre lovendringen tidsbegrenset.
Komiteen har merket seg at departementet går inn for å utvide fremstillingsfristen for varetekt til tre dager etter pågripelsen. Etter departementets vurdering kan dette bidra til å redusere den totale bruken av frihetsberøvelse under etterforskningen. Slik komiteen ser det vil en utvidet fremstillingsfrist gi politiet bedre tid til å etterforske, herunder å sikre bevis, eller sjekke den mistenkte ut av saken slik at varetekt blir unødvendig. I tillegg vil retten få et bedre grunnlag for å vurdere fengslingsspørsmålet.
Komiteen slutter seg til forslaget om at denne fristen skal være absolutt, og at det fremdeles skal stå i loven at fremstilling må skje snarest mulig. Dette er etter komiteens mening nødvendig i forhold til EMKs regler, og komiteen vil understreke at det bør utvises varsomhet med å vente med fremstilling i så lang tid som den nye fristen åpner for. Fristen bør først og fremst være forbeholdt de saker der etterforskningen er spesielt komplisert.
Komiteen støtter departementets forslag om etterkontroll av endringen i fremstillingsfristen for å vurdere om endringen har virket etter intensjonene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at en utvidelse av tidsfristen for fremstilling ligger i yttergrensen av det EMK tillater. Disse medlemmer vil likevel støtte forslaget om utvidelse til 3 dager fordi denne bestemmelsen gjøres absolutt og den sannsynligvis vil medføre at behovet for varetektsfengsling blir redusert. Disse medlemmer forutsetter at det foretas en etterkontroll som sluttføres to år etter lovens ikrafttredelse, og som gir dokumentasjon på om behovet for frihetsberøvelse under etterforskningen er blitt mindre. Disse medlemmer er innstilt på at dersom det viser seg at utvidelsen av fremstillingsfristen ikke vil redusere behovet for varetekt, vil det være naturlig å gå tilbake til den opprinnelige fristen på 24 timer.
En pågrepet person har i dag som hovedregel ikke krav på forsvarer på det offentliges bekostning før han eventuelt fremstilles for varetektsfengsling. Bare dersom "særlige grunner taler for det", kan retten oppnevne en forsvarer til å bistå den siktede før fremstilling, for eksempel under politiavhør.
Arbeidsgruppen foreslår at den siktede skal ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen.
I høringsnotatet støttet departementet arbeidsgruppens forslag. En slik ordning kan imidlertid by på enkelte praktiske problemer. Dette taler for at forsvarer bør kunne oppnevnes av andre enn retten hvis det vil forsinke saken å vente på rettens beslutning. Departementet foreslo at politiet burde få en generell kompetanse til å oppnevne forsvarer for pågrepne personer. Begrensningen i dagens lov om at forsvarer for forhørsretten skal oppnevnes "så vidt mulig", videreføres. Det ble ikke foreslått noen særregler om forsvarers rett til å få innsyn i, eller til å få kopi av saksdokumentene.
Under forutsetning av at fremstillingsfristen utvides, støtter alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet forslaget om å gi den siktede rett til offentlig forsvarer dersom han ikke er fremstilt for varetektsfengsling - eller løslatt - innen 24 timer etter pågripelsen. Ingen mener at retten bør inntre senere enn etter 24 timer, mens noen mener at den bør inntre før. De fleste høringsinstansene enten støtter uttrykkelig eller har ikke innvendinger mot at politiet gis rett til å oppnevne forsvarer.
Departementet foreslår i proposisjonen at forsvareren så vidt mulig skal oppnevnes straks det er klart at den pågrepne skal holdes i mer enn 24 timer. Både politiet og retten bør ha kompetanse til å oppnevne forsvarer for personer som er pågrepet, men politiet bør overlate dette til retten med mindre det er vanskelig å trekke inn domstolen på det aktuelle stadiet i saken. Har den siktede ikke ønske om noen bestemt forsvarer bør en fast forsvarer oppnevnes hvis det er mulig. Forsvareren bør velges ut etter tilfeldighetsprinsippet. Retten skal fortsatt kontrollere og honorere salærregningen for forsvareren.
Komiteen støtter forslaget om at siktede skal ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen. Dette vil utgjøre en viktig kontrollfunksjon så lenge siktede ikke har vært fremstilt for retten. At den pågrepne får oppnevnt en forsvarer tidligere, vil være en motvekt til de negative sidene ved en utvidet fremstillingsfrist. Forsvareren kan virke som en pådriver overfor politi- og påtalemyndighet og til en viss grad få innsikt i etterforskningen. Av effektivitetshensyn er komiteen enig i forslaget om at det bør være adgang for påtalemyndigheten til å oppnevne forsvarer. Prinsippet om fritt forsvarervalg vil ellers bli lagt til grunn.
Gjeldende rett har ingen regler om når fengslingsbegjæringer skal sendes retten. Arbeidsgruppen viser til at i Sverige skal begjæringen leveres retten dagen før fengslingsmøtet, og mener denne regelen bør kopieres. Siden departementet går inn for at fremstillingsfristen skal være tre dager, og ikke fire slik arbeidsgruppen gikk inn for, foreslås det ikke noen regel om når fengslingsbegjæringen skal sendes retten. Ingen av høringsinstansene har gått inn for at det lovfestes en slik regel.
Er den siktede varetektsfengslet når det avsies ubetinget dom på frihetsstraff, kan han fortsatt holdes fengslet i fire uker hvis ikke retten bestemmer noe annet (straffeprosessloven § 187). Etter arbeidsgruppens syn bør § 187 endres til også å omfatte pågrepne hvis fremstillingsfristen utvides. Departementet peker på at saker hvor den siktede bare har vært pågrepet, skiller seg fra sakene hvor han er varetektsfengslet. Bare i de sistnevnte sakene har retten tidligere behandlet spørsmålet om fengsling. Etter departementets syn skulle det ikke være behov for en særregel i § 187 slik arbeidsgruppen foreslår. Siktede som er fengslet når hovedforhandlingen begynner, kan videre holdes fengslet til dom er avsagt selv om fengslingstiden i mellomtiden løper ut. Hensynene mot å endre § 187 gjelder også i forhold til denne regelen.
De fleste høringsinstansene enten støtter uttrykkelig departementets syn eller har ingen innvendinger. Enkelte høringsinstanser mener at fengslingsbegjæringen bør kunne fremmes direkte under hovedforhandling. Departementet holder fast ved at det praktiske behovet er så lite at det ikke er grunn til å foreta lovendring, men vil holde spørsmålet under oppsikt.
Arbeidsgruppen fremhever at en eventuell endring av fremstillingsfristen ikke må lede til at siktede kan holdes lengre i politiarrest enn nå. Høringsinstansene gir gjennomgående uttrykk for at de er enige i at bruken av politiarrest ikke skal øke, men noen instanser peker på en rekke praktiske problemer.
Departementet understreker at det er en klar forutsetning for forslaget om å utvide fremstillingsfristen at bruken av politiarrest ikke skal øke i forhold til i dag. For å sikre dette, har departementet i utkastet til § 183 i straffeprosessloven tatt inn en hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift om bruken av politiarrest. Totalt sett er det ikke grunn til å vente noen økning i behovet for fengselsplasser hvis alle departementets forslag blir vedtatt - heller tvert imot. Eventuelt praktiske problemer med å overføre en pågrepet person fra politiarrest før han fremstilles for varetektsfengsling, kan reduseres ved å heve standarden i noen politiarrester.
Komiteen viser til at det fra flere hold, bl.a. fra FNs torturkomité, har blitt reist kritikk av bruken av politiarrest, som i flere tilfeller har strukket seg over urimelig lang tid. Komiteen imøteser forskrifter om bruken av politiarrest, og mener det her er et behov for klare retningslinjer.
Gjeldende rett har ingen maksimumsgrense for hvor lenge en person kan holdes i varetekt. EMK artikkel 5 nr. 3 har heller ingen slik maksimumsgrense. Ut fra praksis synes det som om maksimumsgrensen i forhold til EMK går ved om lag fire år.
Arbeidsgruppen anbefaler ikke at det innføres maksimumsgrenser for hvor lenge en person kan holdes i varetekt. Variasjonen mellom sakene er stor, og selv om man kan tenke seg frister med ulik lengde for ulike sakstyper, er det problematisk å fastsette frister som gir den riktige balanse.
Under høringen gikk de fleste av de instansene som uttalte seg om dette imot at det innføres maksimumsgrenser for varigheten av varetekt.
Departementet ser godt argumentene for å innføre en lengstefrist for varetekt. Men som arbeidsgruppen og det store flertallet av høringsinstanser, mener departementet at ulempene likevel er så store at det ikke bør innføres en slik frist. Særlig legges det vekt på at lengden av varetektstiden i stor grad ligger utenfor politiet og påtalemyndighetens kontroll.
Komiteen merker seg at departementet ikke ønsker å innføre en maksimumsgrense for varetekt. Komiteen er enig i de betraktninger som gjøres, og understreker at behovet for fortsatt varetekt vil være gjenstand for rettslig prøving med jevne mellomrom, i tillegg til at praksis ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) vil sette grenser for varetektstidens lengde. Dersom man innfører en absolutt lengstefrist, mener komiteen man vil binde seg opp i for stor grad med tanke på spesielt komplekse saker som kan oppstå fra tid til annen. Dette vil særlig være aktuelt i alvorlige narkotikasaker hvor siktede har liten eller ingen tilknytning til Norge, og unndragelsesfaren er stor.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) om lovtiltak mot terrorisme og de store utfordringene verdenssamfunnet står overfor i kampen mot terror og de trusler dette medfører. På denne bakgrunn er det også viktig at norsk politi har et så fleksibelt regelverk som de grunnleggende menneskerettigheter tillater for å etterforske og hindre mulige terroranslag i Norge. Her vil muligheten til å holde personer mistenkt for å være involvert i terrorvirksomhet i varetekt, være av avgjørende betydning, og en absolutt lengstefrist kan være uheldig i denne typen saker.
Beslutter retten å fengsle den siktede, skal den etter gjeldende regler fastsette en tidsfrist for fengslingen. Fristen skal være så kort som mulig og må ikke overstige 4 uker. Retten kan forlenge fengslingen med inntil 4 uker av gangen. Dersom etterforskningens art eller andre særlige forhold tilsier at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning, kan retten sette en lengre frist. Straffeprosessloven (Strpl) § 170 a fastsetter at fengsling ikke må være et uforholdsmessig inngrep.
EMK artikkel 5 nr. 4 krever at enhver som er pågrepet eller berøvet sin frihet skal ha rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt kan bli avgjort av en domstol. Det er innfortolket et krav om regelmessige prøvinger av fengslingsgrunnlaget.
Arbeidsgruppe I viser til at i Sverige er "normalfristen" for varetektsfengsling 14 dager. Gruppen mener gode grunner kan tale for å erstatte den någjeldende fire-ukersfrist med en frist på to uker selv om en slik ordning vil føre til merarbeid ved hyppigere rettsmøter. En normalfrist på to uker kan eventuelt innføres for en prøveperiode på tre år.
Det er ulike syn blant høringsinstansene. Et flertall advarer mot forslaget. Hovedinnvendingen er at en slik endring vil være ressurskrevende og føre til en tregere saksbehandling.
Etter departementets mening gir dagens ordning et fleksibelt system, og departementet går ikke inn for å redusere fristen. Departementet understreker betydningen av at retten tar sitt ansvar alvorlig, og at fristen skal settes til 4 uker bare hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Det pekes på at en mellomløsning kunne være å redusere fristen bare i saker der det er bevisforspillelsesfare, eller å forkorte normalfristen til 2 uker bare ved første gangs fengslinger, men departementet går under noe tvil ikke inn for dette.
I Sverige er det slik at retten, når den mener å ha tilstrekkelig oversikt over saken, fastsetter et tidspunkt for når eventuell tiltale skal være tatt ut. Konsekvensen av at tiltale ikke foreligger innen fristen, er at retten løslater siktede med mindre påtalemyndigheten kan anføre gode grunner for forsinkelsen. Arbeidsgruppen mener at tilsvarende regler neppe passer i Norge, og at tiltale fortsatt eksklusivt bør høre under påtalemyndigheten. De aller fleste høringsinstanser går enten imot å innføre en slik ordning eller har ikke uttalt seg om det. Departementet finner etter dette at det ikke bør innføres en slik ordning i Norge. Derimot er departementet enig med arbeidsgruppen i at retten bør være mer aktiv i sin kontroll med fremdriften i etterforskningen.
Arbeidsgruppen er videre opptatt av at rettens grunnlag for å avgjøre spørsmålet om fortsatt fengsling bør bli bedre. I tillegg til informasjon om når saken ventes ferdig etterforsket, bør det kreves at begjæringen gir en kortfattet redegjørelse for den etterforsking som er foretatt siden forrige rettsmøte, og hvilken etterforsking som gjenstår. De fleste høringsinstanser er positive til en slik ordning, men er delt i synet på om ordningen bør lovfestes eller ikke. Etter departementets syn er det viktig at retten får best mulig grunnlag for å føre kontroll med fremdriften i etterforskningen. Departementet foreslår etter dette å ta inn en bestemmelse som nevnt i straffeprosessloven § 185 annet ledd.
Komiteen viser til at normalfristen for varetektsfengsling i Sverige er 14 dager, og at dette gjelder også for forlengelser. I proposisjonen drøftes mulighetene for å innføre en slik frist også i Norge, blant annet fordi dette kan sikre en bedre fremdrift i politiets etterforskning. Departementet, i likhet med en rekke høringsinstanser, ønsker likevel ikke å innføre en slik frist.
Komiteen støtter flertallet av høringsinstansene som mener dette vil påføre både domstolene, politiet og påtalemyndigheten merarbeid. Antallet fremstillinger vil øke og legge beslag på store ressurser både hos politi, påtalemyndighet og rettssystemet. Dagens system har den fleksibilitet man ofte er avhengig av under etterforskningen av kompliserte saker, men komiteen vil understreke at adgangen til å sette fristen til 4 uker bør brukes med varsomhet, og kun benyttes hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Komiteen mener rettssikkerheten til den siktede blir ivaretatt i tilstrekkelig grad gjennom straffeprosessloven § 170 a som fastsetter at fengslingen ikke må være et uforholdsmessig inngrep.
For å sikre at retten får opplysninger om etterforskningen og fremdriften i denne, foreslår departementet at det tas inn en regel i § 185 som pålegger påtalemyndigheten å ta inn dette i begjæring om forlengelse av varetektstiden. Komiteen mener dette ikke pålegger påtalemyndigheten vesentlig ekstraarbeid, men tvert om kan være en nyttig gjennomgang av etterforskningen og status i saken. Dette vil også gi retten et bedre grunnlag for å vurdere behovet for fortsatt fengsling.
Retten kan i den utstrekning hensynet til etterforskningen i saken tilsier det, bestemme at den fengslede skal ilegges brev- eller besøksrestriksjoner (straffeprosessloven § 186 annet ledd). Det samme kan bestemmes for tilgang til aviser og kringkasting.
Nektelse av samvær med andre innsatte reguleres i fengselsreglementet: Varetektsinnsatte som av retten er ilagt brev- og besøksrestriksjoner, skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte hvis politiet samtykker.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om forbud mot tortur vil kunne begrense adgangen til å isolere varetektsinnsatte. Bruk av isolasjon er i seg selv ikke i strid med reglene i EMK. Derimot vil bruken av isolasjon i en konkret sak kunne være konvensjonsstridig.
Arbeidsgruppe I uttaler bl.a. at det er åpenbart at restriksjoner - og særlig isolasjon - kan innebære en betydelig belastning for den fengslede. På den annen side medfører hensynet til kriminalitetsbekjempelsen at man ikke kan gi avkall på bruk av restriksjoner.
Justisdepartementets varetektsstatistikk for 1999 viser at restriksjoner ble brukt ved 41 pst. av førstegangsfengslingene. I mer enn halvparten av tilfellene varte restriksjonene mindre enn 15 dager. Riksadvokaten har også innskjerpet rutinene for å begjære restriksjoner.
Arbeidsgruppen viste til et dansk lovforslag om endrede frister ved bruk av varetektsfengsling med isolasjon. Etter arbeidsgruppens syn burde tilsvarende lovendring vurderes her i landet. De danske reglene inneholder dels generelle vilkår for å beslutte fengsling med isolasjon, dels er det fastsatt maksimumsgrenser for hvor lenge slik fengsling kan vare. Fordi varetektsfengsling med isolasjon er svært inngripende, foreslås et ekstra fradrag i varetektstiden på én dag for hvert påbegynte tredje døgn den domfelte har sittet isolert.
Departementet ga i høringsnotatet sin tilslutning til arbeidsgruppens vurderinger. Etter det danske forslaget kan isolasjon besluttes bare når den arresterte er fengslet pga. fare for bevisforspillelse. Dessuten gjelder det et særlig forholdsmessighetskrav ut over det alminnelige kravet. Det er understreket at man må være meget tilbakeholden med å bruke isolasjon overfor unge lovbrytere.
Etter departementets syn bør den norske straffeprosessloven få en bestemmelse om isolasjon etter mønster av dansk rett. Rettssikkerhetshensyn tilsier at retten tar uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om isolasjon, og at loven fastsetter vilkår for når isolasjon skal besluttes. Isolasjon bør brukes bare når fengslingsgrunnen er bevisforspillelsesfare, og når varetektsfengsling i seg selv ikke er nok til å hindre at den siktede forspiller bevis. Departementet foreslår ikke at det lovfestes et særskilt proporsjonalitetskrav. Det vises til at straffeprosessloven § 170 a på generelt grunnlag stiller opp et proporsjonalitetskrav: Jo mer inngripende et tvangsmiddel er, desto mer skal det til for å bruke det. Adgang til å benytte isolasjon skal gjelde også overfor siktede som er under 18 år, men bare når det er særlig påkrevd.
Delvis isolasjon vil si at den fengslede ikke får ha samvær med bestemte andre innsatte. Slik isolasjon er langt mindre inngripende enn fullstendig isolasjon, og departementet går inn for at en ny bestemmelse om isolasjon bare skal gjelde for fullstendig isolasjon.
Departementets forslag får i hovedsak massiv støtte under høringen. Bare noen få instanser har innvendinger mot enkelte deler av forslaget. Ny bestemmelse om fullstendig isolasjon gis i § 186 a.
Det danske forslaget har bl.a. tidsbegrensninger for sammenhengende isolasjon som varierer fra 4 uker til 3 måneder avhengig av strafferammen på det aktuelle lovbruddet. Unntaksvis kan isolasjon forlenges ut over 3 måneder i de alvorligste sakene. Hvis arrestanten er under 18 år, gjelder imidlertid en absolutt maksimalfrist for sammenhengende isolasjon på 8 uker.
Justisdepartementet foreslo i høringsnotatet at det i Norge innføres fristregler for isolasjon etter mønster av dansk rett, men med visse justeringer. Forslaget fikk bred støtte under høringen. Departementet legger også stor vekt på at internasjonale kontrollorganer har anbefalt Norge å sette i verk tiltak for å redusere bruken av isolasjon.
I høringsbrevet ble det foreslått at isolasjon ved første gangs fastsettelse ikke kan besluttes for mer enn 2 uker, og at isolasjonen deretter kan forlenges for inntil 4 uker av gangen, men likevel bare for inntil 2 uker dersom den siktede er under 18 år. Det foreslås i proposisjonen at begge fristene som hovedregel settes til 2 uker. Bare dersom særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker er uten betydning - og den siktede er fylt 18 år - kan isolasjon besluttes for inntil 4 uker av gangen.
Høringsinstansene er noe mer delt i synet på hvor lange lengstefristene for den totale bruken av isolasjon skal være, og på om fristene skal være absolutte eller ikke. I høringsnotatet var det angitt 3 kategorier av frister. Under høringen er det antydet at lovteksten ved dette blir unødvendig komplisert.
Departementet går inn for at strafferammene anvendes som avgrensningskriterium for isolasjonsperiodene. Det foreslås i proposisjonen to kategorier av frister for sammenhengende isolasjon: en frist på 6 uker for saker med en strafferamme inntil 6 år og en frist på 12 uker for saker med en høyere strafferamme. Fristene er ikke absolutte, men unntaksreglene er snevre. For ungdom under 18 år foreslås likevel en maksimalgrense på 8 uker.
Kjennelser om isolasjon skal etter dagens regler angi på hvilken måte etterforskningen vil bli skadelidende hvis ikke den fengslede blir underlagt forbud og kontroll. Det skal også gå frem av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep. Tilsvarende regler bør gjelde ved fullstendig isolasjon etter den nye § 186 a.
Straffeprosessloven § 187 a foreskriver at den som er fengslet skal løslates så snart grunnen til fengslingen er falt bort, eller når fengslingsfristen har løpt ut. En tilsvarende regel gis også for isolasjon og restriksjoner.
Ved den danske revisjonen ble det innført særregler om varetektsfradrag i saker hvor den fengslede har vært underlagt isolasjon. Straffen blir etter reglene redusert med en dag ekstra for hvert 3. døgn den dømte har vært isolert. Høringsinstansene er delt i synet på om en tilsvarende bestemmelse bør innføres i norsk rett, og hvor stort et ekstra fradrag eventuelt bør være.
Etter departementetssyn er det rimelig å gi et ekstra varetektsfradrag ved fullstendig isolasjon ettersom varetekt i isolasjon er vesentlig mer byrdefullt enn annen varetekt. Departementet foreslår at to dager i varetekt skal gi krav på én dags ekstra fradrag, jf. lovutkastet til straffeloven § 60.
Komiteen mener hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse i noen tilfeller må veie tyngre enn den belastningen restriksjoner kan medføre for den fengslede. Komiteen ønsker derfor at det fremdeles skal være adgang til å ta i bruk restriksjoner når dette er påkrevd av hensyn til etterforskningen.
Komiteen viser til sine merknader under pkt. 2.2 og den kritikken som har kommet fra internasjonale kontrollorganer vedrørende norske bestemmelser om isolasjon. Komiteen ser på bakgrunn av dette, samt det inngrep isolasjon kan være for den enkelte, et klart behov for å foreta visse endringer i bestemmelsene om den mest inngripende form for varetekt.
Departementets forslag om innføring av isolasjonsfrister vil etter komiteens mening føre til at reglene samsvarer med EMK.
På bakgrunn av det inngrep total isolasjon er for den enkelte, synes komiteen det er rimelig at det gis et ekstra varetektsfradrag ved fullstendig isolasjon, som foreslått i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti stiller spørsmål ved om bruk av full isolasjon i forbindelse med straffesaker i det hele tatt er nødvendig, da delvis isolasjon med brev- og besøkskontroll synes som en mer hensiktsmessig ordning. Isolasjon kan innebære betydelig psykisk belastning for den som isoleres fra omverdenen. Dette medlem vil fremheve at selv etter kortvarig full isolasjon får enkelte alvorlige psykiske plager, herunder svært aggressiv adferd. Dette medlem vil også fremheve at norsk praksis med isolasjon under varetekt synes å ha gått for langt, jf. flere kritiske rapporter om dette fra FNs torturovervåkningskomité. Norge er dessuten ett av svært få land som praktiserer full isolasjon. Dette medlem er usikker på om de landene som ikke praktiserer full isolasjon har større problemer enn norsk politi med å oppklare forbrytelser.
Dette medlem vil med dette fremheve at den fremlagte proposisjonen med fordel kunne redegjort nærmere for det konkrete behovet for isolasjon. Dette medlem vil videre fremheve at isolasjon ikke skal kunne brukes for å hindre siktede i å tilpasse sin egen forklaring til de øvrige bevis i saken, da dette etter høyesterettspraksis ikke faller inn under begrepet "bevisforspillelse", jf. Rettstidende 1996 side 1089. Fare for gjensidig samordning mellom flere siktede må stå i samme stilling. Dette medlem er videre av den oppfatning at det må konkret påvises hvilke bevisforspillelsesmuligheter som skal forhindres ved bruk av isolasjon. En unnlatelse av en slik nærmere påvisning vil lett være i strid med EMK.
Dette medlem vil fremheve at de foreslåtte endringer om isolasjon går i riktig retning, da de gir et noe bedre vern for den siktede. Dette medlem vil av disse grunner støtte de fremlagte forslag om isolasjon, men presiserer at forslagene med fordel kunne gått adskillig lengre i den siktedes favør.