I departementets forslag er Kongens adgang til å bestemme krav til bredde og fordypning for grader og yrkesutdanninger opphevet. Institusjonene skal i utgangspunktet selv bestemme innholdet i lavere grader. Etter Stortingets vedtak 12. juni 2001 skulle regelverket utformes "slik at institusjonene gis frihet til selv å forme innholdet i bachelorgraden ut over de første 20 studiepoengene (ex.phil./ex.fac.)". Departementet mener det er svært viktig at de nye gradene inneholder emner som gir innføring i grunnleggende etiske, forsk­ningsmetodiske og vitenskapsteoretiske spørsmål, og forutsetter at alle utdanninger inneholder slike elementer. Adgang for departementet til å kunne fastsette at bestemte emner inntil 20 studiepoeng skal inngå i en grad, hjemles i loven.

Departementet gis i lovforslaget hjemmel til å fastsette forskrift om krav til høyere grad inkludert omfanget av selvstendig arbeid. Hensikten er å gi en felles nivåforståelse av høyere grad som et tiltak for kvalitetssikring.

Når det gjelder etablering av studier og myndighetsfordelingen mellom departement og institusjon, foreslår departementet at alle institusjoner selv skal bestemme hvilke fag, emner eller emnegrupper som kan tilbys og skal inngå i grad og yrkesutdanning på lavere grads nivå. For statlige høyskoler og kunsthøyskoler bestemmer departementet fortsatt hvilke fag og emner som kan tilbys og skal inngå i grunnlaget for en høyere grad. Universitetene skal ha denne myndigheten på alle nivåer, inkludert doktorgrad. De vitenskapelige høyskolene får samme myndighet som universitetene på sine særskilte fagområder, ellers som for høyskoler. Universiteter som opprettes etter lovens ikrafttredelse, får tilsvarende myndighet innenfor de fagområder der de kan tildele doktorgrad. Det er dermed den faglige kompetansen i det enkelte fagområde som utløser økt myndighet, ikke institusjonsbetegnelsen.

Departementet mener prinsippet om full frihet innenfor doktorgradens fagområde må legges til grunn. I praksis innebærer dette at vitenskapelige høyskoler og statlige høyskoler som ønsker å etablere nye master- og doktorgradsstudier må akkrediteres av organet for akkreditering og evaluering. Departementet skal vurdere behov og arbeidsdeling før eventuell godkjenning av etablering. Departementet åpner ellers for adgang til å tildele graden æresdoktor for betydningsfull kunstnerisk innsats.

Komiteen viser til Mjøs-utvalgets innstilling hvor det bl.a. heter:

"Det er nasjonalt ikke behov for å utvikle kopier av de universiteter man allerede har eller bygge ut fagområder som allerede er godt dekket. Det er utvalgets klare oppfatning at Norge ikke bør ha flere "klassiske universiteter". For de institusjoner som ønsker en utvikling mot universitet bør det skje slik at man styrker utdanninger man allerede har på institusjonen. Videre at man øker sin kompetanse på områder som står sentralt i forhold til verdiskapning i det regionale næringslivet og som samtidig har nasjonal betydning."

Komiteen viser også til Innst. S. nr. 337 (2000-2001), side 25:

"Komiteen stør Regjeringa sitt framlegg om at universiteta sjølve skal ha ansvaret for å opprette og leggje ned fag og gradar. Universiteta kan etter eige initiativ innanfor den økonomiske ramma dei har til disposisjon, ta initiativet til å opprette nye mastergradsstudium og nye doktorgradsprogram. Institusjonane må sjølve sjå til at dei har gode kvalitetssikringssystem internt slik at alle fag og gradar held internasjonale kvalitetsmål."

Komiteen konstaterer videre at Stortinget under behandlingen av Innst. S. nr. 337 (2000-2001) sluttet seg til Mjøs-utvalgets foreslåtte kriterier for å kunne betegnes som universitet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene i Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, sier seg enig i at det ikke er behov for flere "klassiske" universiteter i Norge. Opprettelse av nye fag ved universitetene vil bli styrt av faglige hensyn og kvalitet, økonomi og samfunnsbehov.

Komiteen finner det unaturlig å lovfeste et skille mellom gamle og eventuelle nye universiteter. Komiteen viser til at akkrediteringsorganet også skal være et evalueringsorgan som skal kontrollere kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning.

Komiteen foreslår at § 46 endres i tråd med ovenstående merknader, og får følgende ordlyd:

• 1. Universiteter bestemmer selv hvilke fag, emner og emnegrupper institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for en grad eller yrkesutdanning fastsatt med hjemmel i § 45 nr. 1.

• 2. Vitenskapelige høgskoler, statlige høgskoler og kunsthøgskoler bestemmer selv hvilke fag, emner og emnegrupper institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for lavere grad eller yrkesutdanning fastsatt med hjemmel i § 45 nr. 1. Innenfor de fagområder der de kan tildele doktorgrad bestemmer de selv hvilke fag, emner og emnegrupper institusjonen skal tilby, og som skal inngå i grunnlaget for øvrige grader eller yrkesutdanninger fastsatt med hjemmel i § 45 nr. 1. For fagområder der de ikke kan tildele doktorgrad fastsetter departementet slike bestemmelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen finner den klare avgrensning som flertallet legger opp til i forhold til "breddeuniversitet" problematisk. En slik formulering vil gjøre opprettelse av et privat ideelt universitet tilnærmet umulig. Disse medlemmer er fortsatt av den oppfatning at kriteriene nedfelt i Mjøsutvalget er tilstrekkelige til å ivareta hovedhensynet om høy faglig kvalitet i forholdet til studenter og forskning.

For at kvaliteten på tilbudet innen høyere utdanning ikke skal reduseres, er det etter disse medlemmers oppfatning viktig at tilbaketrekking av myndighet skjer. En formulering i lovteksten om at myndighet kan trekkes tilbake, sikrer ikke kvaliteten på en tilfredsstillende måte. Det vises til Innst. S. nr. 337 (2000-2001) vedtak XII hvor Mjøs-utvalgets kriterier i NOU 200:14 legges til grunn for opprettelsen av et uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan. Disse medlemmer er av den oppfatning at formelt sett vil departementet være tvunget til å trekke tilbake myndigheten, dersom organet ikke finner kvaliteten god nok til å akkreditere hele eller deler av et tilbud. Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag til § 46 nr. 6:

"§ 46 nr. 6 skal lyde:

Myndighet gitt i § 46 nr. 1-2 skal trekkes tilbake av departementet dersom institusjonene ikke har tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring, jf. § 2 nr. 8."

Disse medlemmer viser til proposisjonens kap. 10a om Lærerutdanning. Kapitlet med § 54a ansees som unødvendig fordi all profesjonsutdanning bør behandles likt. Disse medlemmer er av den oppfatning at lærerutdanningen bærer preg av sterke likhetstrekk med institusjonenes egne detaljplaner og omfatter generelle læringskrav som ikke bør tas inn i lovs form. Av denne grunn vil disse medlemmer gi departementet nødvendig forskriftsrett i ny § 54a og at § 54b utgår:

"Ny § 54a skal lyde:

Departementet gir forskrift om lærerutdanningens innhold og struktur."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at flertallet tolker intensjonen i Mjøsutvalgets innstilling på en slik måte at muligheten for at høyskoler skal kunne oppnå universitetsstatus på bakgrunn av dokumentert og akkreditert kvalitet og bredde vanskeliggjøres. Disse medlemmer finner det nødvendig å vise til at for eksempel høyskolen i Stavanger ikke vil ha mulighet til å bygge ut sine fag ytterligere med denne innsnevringen.