7.1 Sammendrag

Hovedlovene om krigspensjonering er av 13. desember 1946 - én for militærpersoner (militærloven) og én for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). I henhold til militærloven § 3 og sivilloven § 4 ytes fri sykebehandling under krigsbetinget sykdom. Med sykebehandling forstås bl.a. nødvendig legehjelp (herunder tannbehandling), medisiner og innleggelse i sykehus. Militærloven (§ 23) og sivilloven (§ 31) har bestemmelser som tilsier at retten til ytelser faller bort hvis krigspensjonisten tar bopæl i utlandet, men Rikstrygdeverket kan gjøre unntak fra disse bestemmelsene når det finnes rimelig. Det er vanlig praksis at det gjøres unntak fra disse bestemmelsene med tilsvarende dekning som her i landet.

Det framholdes at det etter hvert har utviklet seg praksis på hva "fri sykebehandling" i krigspensjoneringen innebærer, både ved sykebehandling her i landet og i utlandet, og at denne praksisen er komplisert og lite oversiktlig, spesielt ved dekning av utgifter ved innleggelse i private sykehus i utlandet.

Rikstrygdeverket har opplyst at nærmere 15 prosent av krigsinvalidene er bosatt utenfor Norge, og det framholdes at behovet for sykebehandling i utlandet trolig vil være økende.

Departementet anser det som lite hensiktsmessig med en uttømmende regulering av praksis når det gjelder "fri sykebehandling" i loven. Det foreslås en lovhjemmel som gir departementet adgang til å utarbeide forskrifter om refusjon av utgifter ved sykebehandling i tråd med gjeldende praksis på området. En tar således sikte på å opprettholde gjeldende rett.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks. Det uttales at endringene ikke har økonomiske konsekvenser og ikke innebærer noen vesentlig administrativ merbelastning for trygdeetaten.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til departementets forslag som gir departementet adgang til å utarbeide forskrifter om refusjon av utgifter ved sykehusbehandling i tråd med gjeldende praksis på området.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at 15 prosent av krigsinvalidene er bosatt i utlandet, og at deres behov for sykebehandling i utlandet trolig vil øke. Flertallet viser videre til at disse ytes fri sykebehandling ifølge lov om krigspensjonering.

Flertallet tar til orientering at det etter hvert har utviklet seg en praksis for hva "fri sykebehandling" i krigspensjoneringen innebærer både her i landet og i utlandet, og at denne praksis etter hvert er blitt komplisert.

Flertallet er enig med departementet i at det er lite hensiktsmessig med uttømmende regulering av praksis i loven, og at departementet gis adgang til å utarbeide forskrifter.

Flertallet viser til at helsetilbud som hjemmetjenester, sykehjemstilbud osv. er viktige deler av det totale helse- og sykebehandlingstilbud her i landet. Når fri sykebehandling omtales her i landet, sees disse tilbudene i sammenheng. Flertallet antar at departementet vil legge en slik helhetsforståelse til grunn når nye forskrifter til sykebehandling utarbeides på dette området.

På dette grunnlaget slutter flertallet seg til forslaget som gir departementet adgang til å utarbeide forskrifter om refusjon av utgifter ved sykebehandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti forstår ikke departementets forslag slik at det skal utarbeides et helhetstilbud for krigspensjonister med pleiebehov i utlandet. Gjeldende rett og praksis er basert på at krigspensjoneringen skal dekke de samme utgifter til sykebehandling i utlandet som den dekker her i landet. Utgifter/hjelpebehov som i dag hører inn under den kommunale omsorgs- og helsetjenesten, dekkes således ikke. Disse medlemmer viser til at krigspensjonen i dag utgjør nær 230 000 kroner, slik at krigspensjonister har en forholdsvis god økonomi. Også her i landet må krigspensjonister betale vederlag for opphold på sykehjem.