2. Hjemmel for å kreve produkt- opplysninger fra tobakks- industrien
Direktiv 2001/37/EF artikkel 6 inneholder krav til medlemslandene om årlig å innhente oversikt over alle ingredienser med mengdeangivelse for alle tobakksprodukter fra produsenter og importører. For å kunne oppfylle Norges forpliktelser etter direktivet er det behov for en klar hjemmel for å kunne pålegge næringen en slik opplysningsplikt.
Det uttales at det er tvil om eksisterende hjemmel for departementet til å kunne innhente opplysninger fra produsenter, importører og forhandlere av tobakksvarer, samt deres fellesorganer, som er nødvendige for at Sosial- og helsedirektoratet skal kunne utføre sine gjøremål, er tilstrekkelig til å kunne pålegge tobakksindustrien en detaljert opplysningsplikt i forhold til produktenes ingredienser og tilsettingsstoffer.
Departementet anser det mest hensiktsmessig at hjemmelen for opplysningsplikt følger direkte av tobakksskadeloven framfor at myndigheten i produktkontrollen overføres til Helsedepartementet.
Det foreslås at tobakksskadeloven § 7, slik den lyder i dag, oppheves og erstattes av en ny bestemmelse om opplysningsplikt til tilsynsmyndigheten. Etter forslaget skal det kunne gis pålegg om utlevering av opplysninger som er nødvendige for å forebygge helseskade som bruk av tobakk medfører. Departementet foreslår at plikten til å gi opplysninger ikke begrenses til produsenter og importører.
Departementet er av den oppfatning at dersom de opplysninger som produsent eller importør faktisk sitter inne med, er mangelfulle, er det et behov for en hjemmel for å kreve undersøkelser for å vurdere produktets egenskaper og virkninger. Det uttales at den klare hovedregel må være at den som foretar undersøkelsene, normalt produsent eller importør, selv bærer utgiftene til disse undersøkelsene. Det foreslås likevel at Sosial- og helsedirektoratet får adgang til helt eller delvis å frita produsent og importør fra å betale kostnadene ved slike undersøkelser, dersom det vil føre til et urimelig resultat at industrien må dekke alle utgifter.
Sosial- og helsedirektoratets pålegg om utlevering av opplysninger, eller andre pålegg etter denne bestemmelsen, vil være enkeltvedtak som i tråd med vanlig forvaltningsrett kan påklages. Klageinstans for slike vedtak vil være Helsedepartementet.
Tobakksskadeloven § 7 annet ledd inneholder i dag en særskilt hjemmel om taushetsplikt i forhold til "drifts- og forretningsforhold". Etter departementets oppfatning må det kunne legges til grunn at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt er godt kjent, og at det derfor må være unødvendig å bevare en særskilt bestemmelse om taushetsplikt i tobakksskadeloven. Departementet gjør oppmerksom på at forvaltningens taushetsplikt ikke kan være til hinder for at myndighetene kan offentliggjøre detaljerte opplysninger om tobakksvarer, så lenge forretningshemmeligheter beskyttes.
Det uttales at opplysningsplikten i stor grad vil gjelde opplysninger som næringen allerede er i besittelse av, og at den dermed ikke vil innebære vesentlige ekstrakostnader. Forslaget vil imidlertid kunne påføre produsenter og importører noen økte kostnader til undersøkelser av tobakksproduktene. Det uttales at det er vanskelig å anslå størrelsen av de økonomiske konsekvenser forslaget kan medføre for næringen. Departementet viser til at opplysningspliktens rekkevidde blant annet må fastsettes ut fra en avveining mellom kostnader forbundet med undersøkelsen og nytten av de opplysninger som undersøkelsen skal framskaffe.
Det foreslås at endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Komiteen viser til at Direktiv 2001/37/EF artikkel 6 omhandler et krav til medlemslandene om at det årlig skal innhentes oversikt over alle ingredienser med mengdeangivelser for alle tobakksprodukter fra produsenter og importører, og komiteen støtter dette forslaget som fremkommer i direktivet. Det er etter komiteens mening produsenter og importører som er de som har den beste forutsetning for å kunne gi opplysninger om hvilke ingredienser som inngår i de enkelte produkter. Det er også disse som har ansvaret for at disse er forsvarlige.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg uttrykket "enhver" i lovteksten og forstår dette som "enhver importør eller produsent av tobakksprodukter" og legger denne forståelsen i lovteksten i § 7.
Flertallet er enig med departementet i at det er produsenter og importører som må bære kostnadene med undersøkelser som departementet med hjemmel i lov ber om, med mindre Sosial- og helsedirektoratet har bestemt noe annet, jf. § 7.
Flertallet vil understreke at det i det enkelte tilfelle foretas en konkret avveining mellom kostnader, kompleksitet og nytte forbundet med undersøkelser og nytten av de opplysninger som undersøkelsen skal fremskaffe.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er verdt å merke seg at Regjeringen legger opp til å kunne pålegge "enhver" en mulig opplysningsplikt. Dette er etter disse medlemmers mening å gå utover direktivets innhold og intensjon. Disse medlemmer mener at det ikke er naturlig å pålegge andre enn produsenter og importører denne opplysningsplikten, og vil derfor ikke støtte at denne opplysningsplikten kan gjøres gjeldende mot "enhver".
Disse medlemmer er av den oppfatning at det er akseptabelt at produsenter og importører kan pålegges opplysningsplikt og en viss plikt til å foreta undersøkelser. Det er imidlertid viktig å presisere at dette må begrenses til å gjelde undersøkelser som er mulig å gjennomføre innen økonomisk mulige rammer, slik at pålegg om store og meget omfattende undersøkelser ikke skal kunne brukes som et verktøy for å "ta livet av" en uønsket næring. Det er etter disse medlemmers mening naturlig at dersom det er ønskelig med større og meget omfattende undersøkelser fra myndighetenes side for å kartlegge mulige problemstillinger rundt et spesielt produkt, så må dette gjøres for myndighetenes regning, eller at produktet forbys dersom man ikke finner at produktet kan aksepteres innefor de rammer som er gitt for denne type produkter.
Disse medlemmer ønsker ikke at regelen om taushetsplikt skal fjernes fra tobakksskadeloven da en slik regel vil gi den beste oversikt over hvilke regler som gjelder ved behandling av denne typen saker. Dette gjør også at en ikke trenger å kople inn annet lovverk i denne sammenheng.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader skal § 7 lyde:
Den som tilvirker eller innfører tobakksvarer, plikter etter pålegg av Sosial- og helsedirektoratet å gi de opplysninger som er nødvendige for å forebygge helseskader som bruk av tobakk medfører, eller gjennomføre gjøremål etter loven.
Sosial- og helsedirektoratet kan kreve at den som tilvirker eller innfører tobakksvarer, gir opplysninger om tobakksvarens innhold. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om opplysningsplikten etter første punktum.
Den som mottar opplysninger etter denne paragrafen, skal med de begrensninger som følger av hans gjøremål etter loven, iaktta taushet om drifts- og forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår."