Forslaget om at lekfolk ikke lenger skal kunne kastrere smågris uten bedøvelse og at all kastrering skal utføres av veterinær ved bruk av bedøvelse, vil ikke medføre noen økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Forslaget vil derimot påføre dyreeier økte utgifter. Små besetninger vil få høyest gjennomsnittskostnad pr. avlspurke pr. år. Den gjennomsnittlige årlige merkostnad pr. avlspurke vil ligge på ca. kr 450. NILF har videre beregnet at de gjennomsnittlige årlige kostnader vil reduseres noe ved at alderen på grisen økes fra 1 til 4 uker.

For en gjennomsnittsbesetning på 15-29 purker, vil kostnadene utgjøre ca. kr 13 000 pr. år. Ved å bruke NILF sin modell for beregning av kostnader, har næringen konkludert med at kostnadene totalt vil være 40-45 mill. kroner ved kastrering ved 1 ukes alder og 30-35 mill. kroner ved kastrering ved 4 ukers alder.

Forslaget om å forby all kastrering av gris vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Dersom forbudet innføres før de forannevnte forutsetninger er på plass, vil det imidlertid medføre store kostnader og inntektstap for næringen. Det konkluderes med at kostnadene i sum vil true hele det norske svineholdet og det stipuleres et tap for primærprodusentene pr. år på 300 til 500 mill. kroner. I tillegg vil det miljø-/ressursmessig være etisk betenkelig å produsere så store mengder slakt for destruksjon. Dersom all kastrering av gris blir utført av veterinær ved bruk av bedøvelse, er det etter departementets mening ut fra et dyrevernmessig synspunkt ikke lenger like påkrevet med et snarlig totalforbud, slik som forutsatt ved forrige endring av dyrevernlov, jf. lov 19. januar 2001 nr. 6. Det er imidlertid fortsatt et mål at kastrering av gris som sådan skal bli en unødvendig produksjonsmetode.

Det vil være behov for å sette et visst press på næringen slik at forhold vedrørende utsortering og reduksjon av andel utsortert slakt, skal utvikles og komme på plass så raskt som mulig. Departementet vil derfor foreslå at det nå innføres et forbud i loven, men at forbudet ikke trer i kraft før etter nærmere kunngjøring. I samråd med næringen vil departementet arbeide for at dette kan skje så snart det er praktisk og økonomisk gjennomførbart.