Departementet har kommet til at en maksimumsalder på 4 uker for kastrering av gris vil være det mest hensiktsmessige. En slik aldersgrense har fordeler med hensyn til sårheling. Grisen vil i tillegg ha opparbeidet tilstrekkelig immunforsvar. Aldersgrensen medfører også at veterinæren har mulighet for å kastrere flere kull samtidig, noe som gir reduserte omkostninger for dyreeier.

Departementet støtter også de vurderinger som er gjort når det gjelder å utvikle en anbefalt metode for kastreringen.

Tidspunktet for når et forbud mot kastrering av gris lar seg gjennomføre, må ta utgangspunkt i fakta og kunnskaper som er tilgjengelige og som næringen og NILF redegjør for. De avgjørende faktorene for å kunne innføre et forbud, er å ha metoder for å kunne sortere ut gris med avvikende smak/lukt, slik at disse ikke kommer på markedet, og å finne økonomisk akseptable alternative metoder for anvendelse av disse slaktene.

Så lenge det ikke finnes anvendbare metoder for påvisning av androstenon på slaktelinjen, vil mengden slakt med rånelukt/-smak som slippes på markedet ved et kastreringsforbud, være så stort at dette vil få uheldige konsekvenser både for næringen og for forbrukerne. Når anvendbar metodikk foreligger, vil næringen måtte finne anvendelse for det utsorterte slaktet. Mengden slakt som utsorteres vil langt overstige det volum som det kan finnes anvendelse for i norsk produksjon. Det er derfor etter departementets mening et klart behov for ytterligere forskning omkring avl og miljø, som kan redusere innholdet av skatol og androstenon, før det kan innføres et forbud mot kastrering av gris. Denne forskningen bør intensiveres og foregå parallelt med utvikling av metoder for å frasortere kjøtt på slaktelinjen.