Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan Simonsen, viser til at det er behov for å avklare hvorvidt staten eller fylkeskommunene skal ha det fremtidige juridiske, faglige og økonomiske ansvar for opplæring av pasienter i medisinske institusjoner etter at staten 1. januar 2002 har overtatt ansvaret for disse. Ansvaret vil omfatte barn, unge og voksne pasienter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, sier seg etter en samlet vurdering enig i at fylkeskommunene fortsatt skal oppfylle retten til å gi spesialpedagogisk hjelp, grunnskoleopplæring og videregående opplæring for klienter i sosiale og medisinske institusjoner.

Fylkeskommunene organiserer opplæringsvirksomheten i institusjonene ulikt. Noen få har en egen skolevirksomhet som har ansvar for all opplæring av klienter både i de sosiale og de medisinske institusjonene. Andre fylkeskommuner har egne skoleavdelinger ved institusjonene, gjerne underlagt nærmeste videregående skole. Det finnes også eksempler på at kommunen der institusjonen ligger, driver all undervisning og at fylkeskommunen gjennom samarbeidsavtaler kjøper denne tjenesten. Flertallet ser det som viktig at gode fleksible løsninger kan videreføres.

Flertallet ser det som avgjørende at pasienter på institusjoner gis så gode opplæringstilbud som mulig, at tilbudene samordnes med de medisinske tiltakene og at ansvarsforholdet er avklart.

Flertallet viser til at det er fylkeskommunen som har det generelle ansvaret for videregående opplæring, som har fagkompetansen og et apparat til å handtere dette. Et vesentlig argument er at det organ som til daglig har opplæringsansvaret i videregående skole også bør ha ansvaret når eleven er på institusjon.

En prolongering av dagens ordning vil ikke skape behov for nye administrative enheter.

Flertallet vil peke på at samme forvaltningsnivå bør ha ansvaret for opplæringen både i sosiale og medisinske institusjoner, fordi en del pasienter er elever begge steder.

Flertallet slutter seg til at det blir gjennomført en fullstendig gjennomgang av opplæringsvirksomheten ved de medisinske institusjonene, deriblant institusjonene underlagt kap. 221 og 243.

Flertallet støtter forslaget som innebærer at staten kan gi pålegg om opplæring i enkelttilfeller, dette for å sikre elevenes rettigheter på alle nivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen har merket seg at det foreligger argumenter for og imot de ulike alternativene for organisering av opplæringen. Det kan imidlertid ikke være hensiktsmessig å videreføre en organisasjonsform for opplæringen samtidig som at eier- og driftsstrukturen for sykehusene endres. Disse medlemmer vil derfor vise til at det over tid har vært en bevisst politikk å nedlegge fylkeskommunen som eget forvaltningsorgan.

For å få rene forvaltningsmessige strukturer, organisasjonsformer, samt en bedre ivaretagelse av brukernes rettigheter og rettssikkerhet, er disse medlemmer av den oppfatning at staten skal overta både det økonomiske ansvaret for all opplæring og organiseringen av den samme. Det er derfor hensiktsmessig å starte overføringen av dette ansvaret i forbindelse med omorganiseringen av de medisinske institusjonene.

Disse medlemmer viser til at undervisningspersonalet i dag har staten som forhandlingsmotpart i lønns- og tariffspørsmål selv om fylkeskommunen ansees som arbeidsgiver, og derfor ikke vil oppleve store endringer med staten som arbeidsgiver. Kompetansen hos arbeidstakerne er den samme enten de jobber for fylkeskommunen eller staten.

Disse medlemmer viser til at elevers rettssikkerhet trues ved at individuelle rettigheter ikke er tydeliggjort. Det vil etter disse medlemmers syn ikke bedre den enkelte elevs rettssikkerhet at staten gis en rett til å gi pålegg om opplæring i enkelttilfeller. Disse medlemmer viser til at en slik rett allerede eksisterer i § 2-1 Rett og plikt til grunnskoleopplæring. Rett og plikt til grunnskoleopplæring gjelder fra det kalenderåret barnet fyller 6 år og varer til eleven har fullført det tiende skoleåret. Det kvalitative innhold og hvilke ferdigheter eleven skal ha etter gjennomført grunnskole er ikke klart presisert, noe disse medlemmer finner bekymringsfullt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at ansvaret for skyss av førskolebarn etter opplæringsloven overføres fra fylkeskommunene til kommunene. Dette vil være i tråd med det finansielle ansvarsprinsippet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Sem-erklæringen slår fast at Samarbeidsregjeringen vil fremme forslag om å overføre ansvaret for skoleskyss for grunnskoleelever til kommunene. Flertallet mener at en slik ansvarsoverføring vil sikre at skyssutgiftene blir vektlagt ved vurdering av endringer i skolestrukturen. Flertallet forutsetter at Regjeringen så raskt som praktisk mulig fremmer forslag til nødvendig endring i opplæringsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen vil vise til opplæringslova kap. 7 Skyss og innlosjering hvor det pålegges kommunen å sikre skoleskyss for elevene etter nærmere bestemmelser om avstand og særlig farlig eller vanskelig skolevei. Det er store variasjoner om fortolkning av ovennevnte paragrafer, noe som etter disse medlemmers oppfatning kan føre til urimelig forskjellsbehandling og i enkelttilfelle medføre en øket risiko for fare.

Når det gjelder ansvaret for skoleskyss med mer i § 13-4, viser disse medlemmer til at kommuner med en desentralisert skolestruktur ofte benytter seg av at fylkeskommunen skal organisere skoleskyss og derved utføre en grunnfinansiering av kollektivtrafikktilbudet eller drosjenæringen. En sentralisering av skolestrukturen vil derfor belaste fylkets budsjett direkte samtidig som kommunen kan påregne innsparinger ved en subsidiert takst.

Komiteen vil vise til at dårlig økonomi i kommunen i de fleste tilfeller er begrunnelsen for en sentralisering av skolestrukturen. Det er derfor viktig etter komiteens syn å synliggjøre de totale offentlige kostnadene forbundet med endringer i skolestrukturen.

Komiteen har merket seg at departementet følger opp Stortingets vedtak om at KRL-faget i grunnskolen skal hete «Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 240 (2000-2001) hvor Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo at faget skulle hete «Tro og livssyn». Disse medlemmer tar Stortingets avgjørelse i saken til etterretning.