I kapittel 8 i proposisjonen drøftes vitners og fornærmedes rettigheter. I Roma-vedtektene finnes det en del bestemmelser som gjelder vitners og ofres stilling i prosessen for Domstolen. Det er også utarbeidet nærmere bestemmelser i utkast til prosessregler om bistand og beskyttelse av fornærmede og andre vitner.

Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for Domstolen selv, og vedtektene har få bestemmelser om statenes plikter på dette området.

På anmodning fra Domstolen plikter statspartene i samsvar med nasjonal rett å beskytte ofre og vitner. Det legges til grunn at bestemmelsen ikke pålegger statsparter en plikt til å ta imot ofre eller vitner med det formål å beskytte dem, men at forpliktelsen gjelder ofre og vitner som allerede befinner seg på norsk territorium.

Regjeringen foreslår ikke særlige regler for beskyttelse av personer som befinner seg i Norge og som skal vitne for Domstolen. De alminnelige reglene i straffeloven, blant annet om trusler i §§ 222 og 227, vil gi et strafferettslig vern for dem som skal vitne eller har vitnet.

Vedtektenes artikkel 93 nr. 1 bokstav e bestemmer at statspartene skal legge forholdene til rette for at vitner og sakkyndige møter for Domstolen. Det spesifiseres ikke nærmere hva slags tilrettelegging det kan være tale om. Regjeringen legger til grunn at bestemmelsen ikke nødvendiggjør særlige lovregler. Man har likevel vurdert om det bør innføres møteplikt for Domstolen, og konkluderer med at det ikke bør innføres slik møteplikt for vitner for Domstolen.

Å møte for Domstolen vil være langt mer tyngende enn å møte for en norsk domstol, særlig pga. reiseavstanden. Det vises også til at Domstolen kan anmode om bevisopptak av vitner ved nasjonale domstoler, og at nasjonale myndigheter vil måtte etterkomme en slik anmodning.

I kapittel 8.3 vurderes forholdet til norske taushetspliktsbestemmelser når et vitne møter frivillig for Domstolen. I slike tilfeller kan det oppstå spørsmål om hvilken rett eller plikt vitnet har til å forklare seg om forhold som er underlagt taushetsplikt etter norske regler. Det samme gjelder framlegging av dokumenter eller andre bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger.

Taushetsplikt etter norsk lov vil gjelde også overfor Domstolen dersom det ikke eksplisitt eller implisitt framgår av grunnlaget for taushetsplikten at taushetsplikten ikke gjelder i et slikt tilfelle. Vitner som møter frivillig for Domstolen, vil dermed ikke kunne vitne om taushetsbelagte forhold uten å bryte sin taushetsplikt, med mindre det framgår av grunnlaget for taushetsplikten at den er begrenset i disse tilfellene. Det vil heller ikke være anledning til å framlegge opplysninger som er underlagt taushetsplikt i skriftlig form.

Det vil være et tolkningsspørsmål om den aktuelle taushetspliktsbestemmelse åpner for begrensninger for å forklare seg om, eller framlegge skriftlig, taushetsbelagte opplysninger for Domstolen. Av hensyn til forutberegnelighet mener Regjeringen at forholdet mellom taushetsplikt og vitneplikt bør reguleres i loven her.

Det konkluderes med at Kongen må gi samtykke til at Domstolen mottar opplysninger som er holdt hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, men at lov- eller instruksbestemt taushetsplikt for øvrig vil vike i den utstrekning Domstolen pålegger vitnet å forklare seg. De samme reglene foreslås når Domstolen krever framlagt skriftlig bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger.

Det antas at vilkårene for bruk av anonym vitneførsel i straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a, vil kunne være oppfylt i relativt mange saker hvor Domstolen anmoder om politiavhør eller bevisopptak. Det foreslås derfor at disse bestemmelsene kommer til anvendelse i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.

Verken vedtektene eller prosessreglene har bestemmelser om statenes plikt til å sørge for juridisk bistand til fornærmede.

Etter straffeprosessloven § 107 a har fornærmede rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av nærmere angitte alvorlige seksualforbrytelser. Også ellers kan retten oppnevne bistandsadvokat for fornærmede dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.

Det er rimelig at fornærmede bør kunne få oppnevnt advokat også dersom disse sakene er til behandling i Domstolen, i den grad etterforskningsskritt foretas i Norge. Regjeringen vil imidlertid ikke foreslå en ubetinget rett til bistandsadvokat. I disse sakene vil hovedforhandling ikke bli avholdt i Norge, og det vil variere både hvor belastende gjennomføringen av disse etterforskningsskrittene vil være for fornærmede, og hvor stort behov vedkommende har for juridisk bistand ellers. Det foreslås derfor at fornærmede på begjæring kan få oppnevnt bistandsadvokat hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.