I kapittel 6 i proposisjonen redegjøres det for statenes plikt til å samarbeide med Domstolen. Det redegjøres først for de generelle regler. Utgangspunktet er at statene har plikt til å etterkomme anmodninger om bistand fra Domstolen. Dersom statene mener at Domstolen ikke har kompetanse til å behandle saken, at saken skal avvises eller at det for øvrig foreligger vilkår som gjør at de ikke har plikt til å etterkomme anmodningen, må de rette en avvisningsbegjæring til Domstolen, eller inngå i drøftelser med Domstolen. Videre redegjøres det for statenes plikt til å overlevere personer som befinner seg på statens territorium til Domstolen. Overleveringsplikten er nærmest absolutt. Det vises til drøftelsen i pkt. 6.2.1. Utleveringsloven kapittel I, som oppstiller en rekke generelle materielle vilkår for utlevering, kan derfor ikke komme til anvendelse på overlevering til Domstolen.

Overlevering til en internasjonal straffedomstol er prinsipielt noe annet enn utlevering til en fremmed stat. Domstolen har en særlig legitimitet, og vedtektene sikrer at saksbehandlingen tilfredsstiller de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for de siktede. I stedet foreslår Regjeringen en generell hjemmel til å overlevere en person til Domstolen etter anmodning i samsvar med bestemmelsene i vedtektene.

Regjeringen foreslår imidlertid at saksbehandlingsreglene i utleveringsloven kapittel II kommer til anvendelse så langt de passer. En slik løsning er også valgt for anmodninger om utlevering til straffedomstolene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia. Dette innebærer at de samme instanser som behandler vanlige utleveringsanmodninger også skal behandle eventuelle anmodninger om overlevering fra Domstolen.

Det foreslås videre at det kan anvendes tvangsmidler i samsvar med bestemmelsene i utleveringsloven §§ 15 og 20. De tvangsmidler som kan være aktuelle er bl.a. pågripelse, fengsling, ransaking og beslag. Det vises for øvrig til drøftelsen i pkt. 6.2.3 i proposisjonen.

I kapittel 6.3 i proposisjonen gjøres det rede for statenes plikt til å yte Domstolen annen rettshjelp. Det dreier seg bl.a. om hjelp til identifikasjon og lokalisering av personer eller gjenstander, bevisopptak og framskaffelse av bevis, herunder sakkyndige rapporter, avhør av personer under forfølgning, gransking, ransaking og beslag, oversendelse av dokumenter til Domstolen og forkynning av dokumenter, eller hjelp til å legge forholdene til rette for at personer frivillig møter for Domstolen som vitner eller sakkyndige, og at ofre og vitner gis beskyttelse.

Utgangspunktet er at statene plikter å etterkomme en anmodning fra Domstolen. Det finnes imidlertid enkelte begrensninger i denne plikten.

Statene kan nekte å etterkomme en anmodning dersom dette vil stride mot et grunnleggende og allment rettsprinsipp.

De kan videre nekte å etterkomme en anmodning om bistand som ikke er spesifikt nevnt i vedtektene, dersom gjennomføring av slik bistand vil være i strid med nasjonal lovgivning.

Domstolen kan heller ikke gå videre med en anmodning dersom det vil stride mot en stats internasjonale forpliktelser om immunitet overfor en tredjestat å etterkomme den.

Det foreslås at det fastsettes en bestemmelse som gir norske myndigheter kompetanse til å etterkomme slike anmodninger om rettshjelp. Det foreslås videre at anmodningene skal gjennomføres etter norsk lov så langt den passer og at man skal følge den framgangsmåten Domstolen har anmodet om med mindre dette vil være forbudt etter norsk rett.