Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol er en FN-traktat som etablerer en fast, internasjonal straffedomstol med myndighet til å strafforfølge og dømme enkeltindivider for internasjonale forbrytelser. Etter omfattende forhandlinger ble vedtektene vedtatt på en diplomatkonferanse i Roma 17. juli 1998. Norge ratifiserte vedtektene 16. februar 2000, etter at spørsmålet var forelagt Stortinget, jf. St.prp. nr. 24 (1999-2000) og Innst. S. nr. 94 (1999-2000). Pr. 1. mai 2001 var vedtektene undertegnet av 139 stater og ratifisert av 30 stater. For at vedtektene skal tre i kraft kreves ratifikasjon av 60 stater.

Roma-vedtektene utgjør samlet sett et omfattende regelverk som er egnet til å sikre en mest mulig effektiv, uavhengig og troverdig rettergang, med ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier for den anklagede. De bygger på Nürnbergprinsippene og nylige erfaringer fra Jugoslavia- og Rwanda-domstolene, og representerer den første internasjonale regulering av disse spørsmål på grunnlag av multilaterale forhandlinger med universell deltakelse. På en rekke felter gir vedtektene anvisning på oppdaterte og mer detaljerte reg­ler enn de som gjaldt for tidligere internasjonale straffedomstoler.

Domstolens saklige virkeområde vil være straffeforfølgning overfor enkeltindivider for de alvorligste internasjonale forbrytelser. I første omgang gjelder dette for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Domstolens stedlige virkeområde framgår av artikkel 12. For at Domstolen skal ha kompetanse til å behandle saken, må forbrytelsen enten ha skjedd på territoriet til en kontraherende stat (eller om bord på et skip eller luftfartøy registrert i en kontraherende stat), eller den mistenkte må være statsborger i en kontraherende stat. Domstolen skal videre kunne behandle saker som blir henvist til den etter vedtak i FNs sikkerhetsråd i henhold til kapittel VII i FN-pakten.

Domstolens kompetanse bygger på det såkalte komplementaritetsprinsippet. Dette innebærer at statene selv skal beholde hovedansvaret for strafforfølgningen. Det er først ved manglende vilje eller evne til slik nasjonal strafforfølgning at Domstolen skal kunne behandle saken.

I vedtektenes del 3 fastslås eller utfylles en rekke alminnelige strafferettslige prinsipper, herunder legalitetsprinsippet, forbud mot tilbakevirkende kraft og skyldkravet samt medvirkningsansvaret og straffrihetsgrunner. Prinsippene i vedtektene er i hovedsak sammenfallende med de strafferettsprinsipper norsk straffelov bygger på.

Vedtektenes del 4 inneholder nærmere bestemmelser om organiseringen av domstolen og organenes kompetanse og sammensetning.

I vedtektenes del 5 fastsettes det bestemmelser om etterforskning og påtale, herunder bestemmelser om mistenktes rettigheter under etterforskningen.

Del 6 gir bestemmelser om rettergangen. Det gis bl.a. regler om tiltaltes nærvær under rettergangen, behandling av tilståelsessaker, uskyldspresumsjonen, tiltaltes rettigheter og vitners deltakelse i forhandlingene, fremlegging av bevis, krav til domsgrunner, straffeutmåling og erstatning til ofre.

I del 7 reguleres straffereaksjonene og prinsippene for straffeutmåling. Domstolen skal kunne idømme tidsbegrenset fengselsstraff som ikke kan overskride 30 år, eller fengsel på livstid. Domstolen kan ikke idømme dødsstraff.

I del 8 gis det regler om anke, gjenopptakelse og erstatning for uberettiget forfølgning.

Del 9 inneholder regler om de kontraherende staters samarbeidsplikt. I artikkel 86 fastsettes det en generell samarbeidsplikt overfor Domstolen, mens de følgende bestemmelser gir mer detaljerte regler om forskjellige former for samarbeid, herunder overlevering av mistenkte personer til Domstolen. Dersom Domstolen har kompetanse til å behandle en sak, har partene plikt til å etterkomme Domstolens anmodning om rettshjelp, med enkelte begrensede unntak.

I del 10 fastsettes det regler om fullbyrdelse av straffen. Fengselsstraffer skal sones i kontraherende stater som har sagt seg villig til å ta imot fanger for soning.

De av bestemmelsene i vedtektene som det er nødvendig eller hensiktsmessig å innarbeide i norsk lov, gjøres det i proposisjonen nærmere rede for i tilknytning til det enkelte spørsmål.

I stor utstrekning vil bestemmelsene for samarbeid med Domstolen være av samme karakter som bestemmelsene i lov 24. juni 1994 nr. 38 om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Forarbeidene til denne loven finnes henholdsvis i Ot.prp. nr. 54 (1993-1994) og Innst. O. nr. 42 (1993-1994) for Jugoslavia-domstolen, og Ot.prp. nr. 37 (1994-1995) og Innst. O. nr. 54 (1994-95) for Rwanda-domstolen. I særlig grad gjelder en slik parallellitet i forhold til forpliktelsene i vedtektenes del 9 om internasjonalt samarbeid og internasjonal rettshjelp.