2.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Inga Balstad, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian og Einar Olav Skogholt, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, mener at det er et kvalitets­merke ved den norske velferdsmodellen at vi har velferdsordninger som sikrer hele befolkningen rimelig tilgang på offentlige tjenester og velferdstilbud, samtidig som de som av ulike grunner faller utenom helse- og velferdstilbudene, i stor grad fanges opp av ulike personrettede ordninger. Helsetjenestene utgjør en fundamental viktig del av dette velferdstilbudet som skal gi befolkningen trygghet og sikkerhet for helsehjelp når det trengs.

Komiteen ser det som et mål at alle som har behov, skal sikres tilgang til nødvendige omsorgs- og helsetjenester, uavhengig av inntekt, bosted, etnisk bakgrunn og kjønn. En godt utbygd offentlig helsetjeneste skal sikre at disse viktig fordelingshensynene ivaretas. Det må være folks behov som skal styre vår utvikling av velferdstjenestene, ikke den enkeltes økonomi eller ønske om å tjene penger.

Komiteen mener at samtidig må den offentlige helsetjenesten tilpasses slik at den kan møte de utfordringene som ligger i en stadig raskere teknologiutvikling, og ikke minst økende etterspørsel etter helsetjenester.

Teknologiutvikling og nyvinninger innenfor medisinsk forskning og praksis vil gi store deler av befolkningen bedre helse og økt livskvalitet, men den økte etterspørselen er også en utfordring. Ny medisinsk teknologi er kostbar å utvikle og bruke, og mye kan tyde på at den teknologiske utviklingen er en hovedrivkraft bak veksten i helseutgiftene. Nyere moderne behandlingstilbud gjør også enkelte behandlinger billigere. Komiteen mener at dette vil stille store krav til det offentliges prioriteringer og til effektivisering av helsevesenet. Dette vil gjelde krav både til god organisering, entydig og klart finansieringsansvar og til effektiv drift.

Komiteen mener at også andelen og antall eldre i befolkningen vil bety mye for helsevesenets oppgaver sammen med helsevesenets økte muligheter til forebygging og behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at Norge har gode helsetjenester sett i et internasjonalt perspektiv, bl.a. målt ut fra de fire tradisjonelle mål som brukes i internasjonale sammenligninger, dvs. helseutgiftene, legetettheten, spedbarnsdødeligheten og middellevetiden som er forventet gjenstående levetid for nyfødte. I en slik sammenligning kommer Norge godt ut i forhold til de fleste andre land. Når det gjelder helseutgifter, lå Norge relativt lavt gjennom første del av 1990-tallet, mens ved utgangen av 1990-tallet, i 1998, var Norge ifølge OECD et av de landene i verden som brukte mest på helsetjenester, inkludert omsorgstjenester, målt i forhold til BNP pr. innbygger. De totale helseutgiftene i Norge i 1998 utgjorde 8,9 pst. av BNP som plasserer Norge på sjetteplass blant OECD-landene. Legetettheten ser ut til å nærme seg verdenstoppen med 293 innbyggere pr. yrkesaktiv lege i år 2000.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener reformer er nødvendig for å øke kapasiteten i helsevesenet. Manglene i helsevesenet er åpenbare. Organiseringen er preget av uklare ansvarsforhold og bidrar til at de menneskelige, økonomiske og tekniske ressurser som settes inn, utnyttes dårlig. Antallet leger, og særlig sykepleiere, pr. innbygger er høyt i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Kostbart utstyr står ubrukt store deler av døgnet. Det delte finansieringsansvaret mellom staten og fylkene hindrer rasjonell ressursutnyttelse og har bidratt til at ledig kapasitet ikke blir utnyttet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at dersom innslaget av stykkpris hadde vært større, og stykkprisen hadde gått direkte til det enkelte sykehus, ville sykehusene hatt incentiver for å utnytte kapasiteten bedre og slik at flere ville fått et tilbud om behandling uten unødvendig ventetid.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at nærhet, likhet og kvalitet er gode overordnede mål for helsetjenesten. Disse medlemmer ser sykehusene som en av grunnpilarene i den norske velferdsstaten. Disse medlemmer vil understreke at et godt utbygget og desentralisert sykehustilbud med nærhet til befolkningen, er nødvendig for å gi trygghet og omsorg når helseproblemer oppstår. Disse medlemmer mener derfor at sykehusene og spesialisthelsetjenesten må forbli en del av velferdsstatens infrastruktur under politisk og demokratisk styring og kontroll.

For disse medlemmer er det viktig å sette pasienten i sentrum i helsepolitikken. En slik tankegang forutsetter et nært forhold mellom pasient, helse og omsorgstilbudet i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Modellen med statlige helseforetak fjerner muligheten til innsyn og deltakelse i beslutningsprosessene. Disse medlemmer peker på at både enkeltpersoner, interesseorganisasjoner og faggrupperinger mister muligheten til å stille lokale politikere til ansvar for helsetilbudet.

Disse medlemmer vil peke på at prinsippet om lokalt politisk ansvar for viktige velferdstjenester har stått sentralt i utviklingen av den norske velferdsstaten i hele etterkrigstiden. Disse medlemmer mener at Regjeringens modell tar strukturspørsmål av vidtrekkende regionalpolitisk betydning ut av folkevalgt styring.

I Regjeringens forslag til organisasjonsmodell for spesialisthelsetjenesten, oppsummeres problemer som helsesektoren står overfor, uten at disse medlemmerkan se at årsaken eller kilden til problemene defineres eller drøftes. Det foretas ingen samfunnsanalyser eller regionalpolitiske vurderinger i lovforslaget. Disse medlemmer vil også bemerke at forbindelseslinjene til Oppgavefordelingsutvalgets innstilling (NOU 2000:22) ikke er trukket opp.

Det er stor politisk enighet om at helsevesenet kan og må forbedres. Disse medlemmer er bekymret for at økt vekt på hierarkisk styring og funksjonsfordeling kan vende oppmerksomhet bort fra lokale behov. Desentralisert eierskap og styring gir god mulighet for samhandling mellom sykehusene/spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten. Disse medlemmer viser til at fylkeskommunen har vært en buffer og på nasjonens vegne ivaretatt styringen og den økonomiske kontrollen. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at fylkeskommunen som sykehuseier har hatt liten innflytelse over egne inntekter.

Disse medlemmer vil rette oppmerksomheten mot utredningene; Hellandsvikutvalget (NOU 1996:5 Hvem skal eie sykehusene?), St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet, og Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22). Flertallet i disse utvalgene gikk imot statlig eierskap av sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at forslaget om statlige helseforetak ikke gir svar på de styrings- og ledelsesutfordringer som helsesektoren står overfor. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er eierstrukturen, men utfordringer innen ledelse og intern oppgavefordeling, og mangelfulle bevilgninger i forhold til sykehusenes oppgaver og folks forventninger, som er hovedårsakene til problemene i sykehussektoren. Disse medlemmer viser til at prosjekter der sykehusledelsen er gitt utvidede fullmakter i sykehusdriften fra fylkeskommunene, kan vise til gode resultater. Samtidig er flere fylkeskommuner i gang med å finne fram til bedre og klarere funksjonsfordeling mellom sykehusene.

Disse medlemmer vil peke på at lik tilgjengelighet til helsetjenester for hele befolkningen sammen med optimal utnytting av ressursene er sentrale mål i helsepolitikken. Disse medlemmer er sikker på at foretaksmodellen ikke gir flere muligheter til å nå helsepolitiske mål enn forvaltningsmodellen med utvidede fullmakter. Den enhetlige styringen mot disse målene er enklere å gjennomføre innenfor forvaltningen enn gjennom fem selvstendige regionale helseforetak. Disse medlemmer mener at hensynet til en klar plassering av ansvar og offentlig politisk styring og kontroll, tilsier at sykehusene må beholdes innenfor forvaltningen. Disse medlemmer er overbevist om at en friere stilling for sykehusene med fylkeskommunene som eier, best ivaretar de viktige funksjonene som sykehusene har for befolkningen.

Disse medlemmer understreker at store prinsipielle spørsmål ikke er avklart før Stortinget skal fatte vedtak; som økonomiske konsekvenser for fylkeskommunene, grensene for den politiske styringen av helseforetakene, og spørsmål knyttet til de ansattes situasjon m.m.

Sentralt i valg av organisasjonsmodell står balansegangen mellom behovet for politisk og demokratisk styring, og sykehusenes behov for fleksibilitet og handlingsrom. Disse medlemmer vil særlig peke på at den foreslåtte reformen ikke bidrar til å endre antallet beslutningsnivåer i spesialisthelsetjenesten, men til at de nivåene som er nærmest brukerne, ikke underlegges direkte folkevalgt styring. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen har lagt fram en framtidig organisasjonsmodell for spesialisthelsetjenesten med et betydelig demokratisk underskudd. Disse medlemmer mener at indirekte politisk kontroll ikke er tilfredsstillende når det gjelder institusjoner av en så stor samfunnsmessig verdi.

Disse medlemmerviser til at det i allment aksepterte prinsipper for arbeidsdeling mellom stat og kommunesektoren legges til grunn at oppgaver skal løses på lavest mulig effektive nivå. Det er også en oppfatning at oppgaver som krever utøvelse av skjønn, skal legges til folkevalgte organer. Flertallet i Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22) understreket dette viktige prinsippet.

Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom på tempoet i reformprosessen, med en høringsfrist på 6 uker, og en politisk behandlingstid på ca. en måned for en av de større reformene i helsesektoren. Disse medlemmer finner at det ikke er rimelig trygghet for at reformen vil oppfylle de målene som Regjeringen har satt seg, og eventuelle negative effekter er ikke tilstrekkelig belyst.

Disse medlemmer mener at det er fullt mulig å løse de utfordringer dagens helsevesen står overfor innen en forvaltningsmodell. En statlig forvaltningsmodell er imidlertid ikke satt på dagsordenen, og burde etter disse medlemmers mening vært utredet samtidig med foretaksmodellen. Mye av kritikken som i dag reises mot sykehuskøer og manglende behandlingstilbud, kan slik disse medlemmer ser det, tilskrives at fylkeskommunen ikke får tilført inntekter i samsvar med de helsepolitiske oppgaver som skal løses. Nye behandlingstilbud gir stadig flere mennesker hjelp med fysiske og psykiske plager, og andelen eldre i befolkningen gir også økte krav til kapasitet i helsevesenet.

Disse medlemmer mener at problemene i sykehussektoren langt på vei kan løses ved å rette økt fokus mot sykehusenes interne planlegging og organisering, og bedre samhandlingen mellom sykehus. Det er ingen grunn til å tro at selvstendige foretak, med datterforetak, vil ha en bedre evne til samordning enn dagens system. Disse medlemmer vil peke på at det er behov for en gjennomgang av de arbeidsoppgavene som skal utføres, slik at rett person kommer på rett plass, og at den samlede kompetansen blir maksimalt benyttet. Disse medlemmer mener at det må tilføres tilstrekkelig støttepersonell, slik at både leger, sykepleiere, hjelpepleiere og annet omsorgspersonell gis økt mulighet til å ta direkte del i pasientbehandlingen, og ikke blir belastet med tilleggsfunksjoner som har andre målsettinger enn omsorg for pasienten.

Disse medlemmer mener at det er en fare for at den foreslåtte organisasjonsmodellen vender oppmerksomheten bort fra primærhelsetjenestens behov. Disse medlemmer mener at det er oppsiktsvekkende at helse- og sosialtjenestene ikke er sett i sammenheng. Barnevern, rusomsorg og familievern er ikke tilstrekkelig vurdert, på tross av den nære sammenhengen mellom barne- og ungdomspsykiatrien og disse områdene. Disse medlemmer vil peke på at det underbygger inntrykket av at reformen ikke er helhetlig og lite gjennomtenkt.

En av Regjeringens intensjoner med reformen er å øke styringen i forhold til strukturen på helsetjenesten. Disse medlemmer viser til at et ankepunkt mot fylkeskommunalt eierskap har fra enkelte miljøer vært at fylkene ikke makter å gjennomføre endringer i strukturen gjennom nedlegging av sykehus og konsentrering av akuttmedisinen til større og mer rasjonelle enheter. Det hevdes fra samme hold at slike spørsmål må vurderes rent faglig og ikke underlegges politiske prosesser. Disse medlemmer vil peke på at det er godt dokumentert at det største potensialet for en bedre utnyttelse av ressursene i spesialisthelsetjenesten ligger i en bedre intern organisering på sykehusene.

Disse medlemmer vil minne om at det gjennom flere lovendringer er vedtatt store reformer innen spesialisthelsetjenesten de siste årene. Dette gjelder bl.a. de regionale helseutvalgene, muligheter til å velge organisasjonsform for sykehusene, pasientrettighetslovgivning og sykehusselskapsloven. Fylkenes adgang til å bruke kommunalt foretak ble gitt først fra 1. januar 2000, mens en så sent som fra 1. januar 2001 kan organisere sykehusene som egne rettssubjekt i form av kommunalt selskap. Fylkenes arbeid med funksjonsfordeling mellom sykehus innen regionene ble sluttført gjennom de regionale helseplanene som ble avgitt ved utgangen av 2000. Disse medlemmer vil påpeke at Stortinget ikke får mulighet til å vurdere virkningene av disse reformene.

Disse medlemmer vil understreke at forslaget til ny lov om helseforetak er noe annet og langt mer enn det å overføre fylkeskommunenes nåværende eierskap av sykehusene til statlig eierskap. Det er et systemskifte der eierskapets betydning reduseres kraftig ved at de nåværende offentlig eide sykehusene juridisk sett blir selvstendige foretak.

Sykehusene skal organiseres som egne rettssubjekt i form av helseforetak eid av staten. De regionale helseforetakene vil ikke stå til ansvar for noen folkevalgte organ, men skal derimot stå ansvarlig for at driften følger bedriftsøkonomiske prinsipper i en foretakslov etter modell av aksjeloven.

Fra at det i dag er åpenhet om regionale beslutninger og virkninger av dem gjennom åpne prosesser underlagt politisk styring, vil Stortinget måtte forholde seg til helseministeren i alle slike saker. Denne svekkelsen av politisk kontroll og innsyn i beslutningsprosessen blir ofte framstilt som en fordel for å gi større frihet til å gjennomføre funksjonsfordeling og strukturendringer uten å være utsatt for innbyggernes påvirkning gjennom lokale politiske styringsorganer. Dette er i sterk konflikt med vanlig tenking om folkestyre og styring av oppgaver som løses lokalt.

Disse medlemmer vil sterkt påpeke at en sentralisering av sykehusstrukturen som går på bekostning av de små sykehusene til fordel for sentralsykehus og regionalsykehus, er lite ønskelig. Disse medlemmer mener likevel at dette framstår som en sannsynlig effekt av reformen. Samtidig er det de minste sykehusene som i mange sammenhenger driver best, og som oppleves som de beste av pasientene. Undersøkelser så langt viser også at fritt sykehusvalg ikke vil bety særlig mye for pasientmobiliteten, fordi de aller fleste ønsker å bli behandlet ved nærmeste sykehus.

Disse medlemmer viser til erfaringer fra tilsvarende styringssystemer i England og New Zealand og vil påpeke at markedsprinsipper i helsesektoren førte til bl.a. økte administrasjonskostnader, svekket behandlingskapasitet, ineffektivitet, større ulikheter og sentralisering.

Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens forslag til styringsmodell for spesialisthelsetjenesten og sykehusene forutsetter et «indre marked» der det handles med offentlige penger. I prinsippet skilles det mellom kjøpere og selgere, og det skapes en markedsliknende situasjon i det offentlige sykehusvesenet. Disse medlemmer mener at slikt et markedssystem kan ha en rekke konsekvenser som strider mot de grunnleggende helsepolitiske målene.

Disse medlemmer vil peke på at det de siste årene er gjennomført flere reformer som legger til rette for at markedet får større betydning i den daglige prioriteringen i sykehusene. Det gjelder stykkprisfinansieringen (ISF) og retten til fritt sykehusvalg for pasientene som vil være en vesentlig del av det enkelte sykehus inntektsgrunnlag. Sammen med en fristilling av sykehusene som selvstendige rettssubjekter, er disse medlemmer bekymret for en mulig nedprioritering av pasientgrupper som ikke godt nok omfattes av ISF-ordningen, og da særlig pasienter med sammensatte og langvarige lidelser som er kostbare å behandle. Disse medlemmer mener samtidig at belastningen på førstelinjetjenesten kan øke ved at «ulønnsomme» pasientgrupper skrives hurtig ut fra sykehusene. ISF-ordningen har av flere instanser blitt dokumentert å ha uønsket effekt på flere diagnosegrupper. Disse medlemmer mener uavhengig av eiermodell for øvrig, at det er behov for en gjennomgang og forbedring av ISF- og DRG-systemet.

Selv om loven bestemmer at staten skal være eneeier for foretakene, og foretakene ikke kan gå konkurs, mener disse medlemmer at driften av helseforetakene og datterforetakene i store trekk vil foregå etter de samme regler som gjelder for et vanlig aksjeselskap. Statlig helseforetak sikrer ikke tilstrekkelig politisk styring og kontroll, og er etter disse medlemmers oppfatning en uegnet organisasjonsmodell for helsevesenet.

Disse medlemmer viser til at styrene i de regionale helseforetakene skal bli utnevnt av helseministeren. Styremedlemmene trenger verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonell bakgrunn. Det legges stor vekt på økonomisk kompetanse og styring i hele reformforslaget.

Disse medlemmer vil påpeke at det er helseforetakene som skal vurdere de ulike tjenestetilbudene etter anbudsprinsipper og inngå avtaler med de tjenesteyterne de vurderer som best. Dermed blir oppgavefordelingen mellom private og offentlige sykehus avgjort av helseforetaksstyrene og ikke tatt av et helsepolitisk ansvarlig nivå.

Disse medlemmer vil understreke at selv om helsevesenet i dag er utilstrekkelig på flere områder, betyr det ikke at enhver endring er til det gode. En effektivisering av sykehusdriften basert på bedriftsøkonomiske modeller vil etter disse medlemmers mening ikke nødvendigvis føre til at målene i helsepolitikken nås. En tilsvarende målstyring for sykehusene og spesialisthelsetjenesten kan føre til at effektiviteten økes, basert på rent tallmessig rapportering av antallet pasienter behandlet for en pris. Men en slik modell mangler de mest avgjørende elementene for en vellykket pasientbehandling og vil ikke stå i forhold til de helsepolitiske målsettinger som tidligere er lagt av Stortinget.

Disse medlemmer viser til at helsetjenester er kompliserte samhandlinger der kartlegging av behovet er en vesentlig del av selve helsetjenesten. Tillit mellom pasienten og behandler er en nødvendig forutsetning for gode resultater. Det er f.eks viktig med tilstrekkelig tid for legen til å samtale med pasienten for kunne stille riktig diagnose. Riktig diagnose kan spare både behandlingstid, og motvirke sykdomsforverring og unødvendige plager for pasienten. Ensidig vektlegging av «produksjonshastighet» kan virke mot sin hensikt ved at regnskapet, og ikke pasientens tilstand og behandlingsbehov, blir målet for virksomheten. Rapporteringskravene og målstyringen kan føre til en uønsket forskyvning av behandlingstilbudet. Disse medlemmer mener at dette er sannsynlige konsekvenser av denne reformen.

Disse medlemmer tror at de færreste helsearbeidere vil akseptere å betrakte en pasient som et produkt, slik et markedsorientert sykehusvesen i stor grad legger opp til. Det strider mot menneskesynet og fagetikken for de fleste. Disse medlemmer mener at vi står overfor en fremmedgjøring, som allerede har fått betydning for fagfolks manglende oppslutning og identifikasjon med de foreslåtte helseforetakene. Disse medlemmer er redd for at det verdifulle engasjementet som er så viktig i omsorgsarbeid, kan bli skadelidende.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at det inngås avtaler med de institusjoner som i dag drives av private, og som nå er inne i de offentlige helseplanene, slik at de fortsatt blir en del av tjenestetilbudet.

Disse medlemmer viser til at ifølge proposisjonen skal ledelsen av sykehusene drive sykehusene som selvstendige selskaper med ansvar for å skaffe sine egne inntekter og kontrakter, for investeringer, låneopptak (begrenset) gjeld (begrenset) og lønnspolitikk, samt ha frihet til å «forvalte» evt. overskudd og formue, jf. §§ 6, 7, 14, 15, 32. Selv om helseministeren avviser at det er målsettingen, mener disse medlemmer at denne loven åpner for en eierprivatisering av sykehusene. Disse medlemmer viser til at det er opp til helseforetaksstyrene helt eller delvis å privatisere viktige ikke-medisinske funksjoner i sykehusene som kjøkken, vaskeri, it-avdelinger og lignende. Medisinske funksjoner ved et sykehus kan selges dersom et flertall i Stortinget vedtar dette.

Ifølge lovforslagets § 43 kan helseforetak eller datterforetak samarbeide eller danne nye selskaper med andre foretak. Dersom flere foretak eier virksomhet som yter spesialisthelsetjenester sammen, skal virksomheten organiseres som et ansvarlig selskap i medhold av selskapsloven. Videre heter det:

«Når det er egnet til å fremme foretakets formål, kan foretaket eie virksomheter som ikke yter spesialisthelsetjenster, alene eller sammen med andre. Slike selskaper skal organiseres som selskaper med begrenset ansvar.»

Disse medlemmer mener at sykehusreformen vil styrke de profesjonelle markedsøkonomiske miljøene innen helsevesenet på bekostning av brukerinteressene og omsorgs- og medisinfaglig innflytelse. Både fordi innsynet i beslutningsprosessen blir svekket sett fra innbyggernes side, og ved at styringen av sykehusene vil skje etter bedriftsøkonomiske retningslinjer.

En av konsekvensene av dette er at det blir vanskeligere å få til justeringer av behandlingstilbud ut fra regionale forhold. Disse medlemmer vil peke på at statlig eierskap og statlige retningslinjer for budsjettering og betaling vil måtte knyttes til «gjennomsnittsbetraktninger» på nasjonalt nivå. Slike likhetsbetraktninger kan lett føre til mistilpasninger fordi regionale forhold og ulikheter i behov ikke fanges opp i de styringssignalene som gis.

Disse medlemmer er urolige for at de ansattes vilkår ikke er tilfredsstillende belyst ved omdanningen av sykehusene til fristilte foretak. Disse medlemmer vil peke på at tilknytning til arbeidsgiverorganisasjon kan ha stor betydning for de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringen flytter arbeidsgiveransvaret for flere titalls tusen arbeidstakere uten at det er gjennomdrøftet og ferdigutredet før vedtak skal fattes. Disse medlemmer viser til at de ansatte ikke lenger vil være ansatt i offentlig forvaltning, og at deres nåværende rettigheter som arbeidstakere vil bortfalle. Heller ikke de ansattes pensjonsforhold er tilstrekkelig avklart. Disse medlemmer viser til at de ansattes organisasjoner går inn for at samtlige foretak må samles i én arbeidsgiverorganisasjon uten at dette er ivaretatt i lovforslaget. Disse medlemmer forutsetter som en selvfølge at et avtaleverk er etablert før reformen eventuelt kan settes ut i livet, og at arbeidstakerorganisasjonene er sikret reell medvirkning og innflytelse på alle leddene i omorganiseringsprosessen.

Disse medlemmer er bekymret for at fristilte sykehus som underlegges krav om å konkurrere om tilgjengelige ressurser, vil virke mot de mest sentrale helsepolitiske målsetninger om at befolkningen skal gis lik tilgjengelighet til nødvendige helsetjenester. Disse medlemmer mener at det er en reell fare for at helsepersonell vil bli rekruttert til de beste lønns- og arbeidstilbud med store merkostnader for befolkningen og helseinstitusjoner som ligger i utkantkommuner.

Disse medlemmer ser muligheten for at både undervisning, forskning og pasientundervisning, som er viktige deler av sykehusenes øvrige oppgaver utover pasientbehandlingen, kan gå en usikker framtid i møte med den foreslåtte foretaksmodellen med et markedsbasert økonomigrunnlag.

Disse medlemmer vil påpeke at forslaget om regionale folkevalgte rådsorganer viser at disse bare skal kunne uttale seg om de regionale helseforetakenes planer og ikke om den konkrete gjennomføringen av disse. En av konsekvensene av dette er at det blir vanskeligere å få til justeringer av behandlingstilbudet tilpasset regionale forhold. Disse medlemmer vil peke på at statlig eierskap og statlige retningslinjer for budsjettering og betaling vil måtte knyttes til gjennomsnittsbetraktninger på nasjonalt nivå. Slike likhetsbetraktninger kan lett føre til mistilpasninger fordi regionale forhold og ulikheter i behov ikke fanges opp i de styringssignalene som gis.

Disse medlemmer vil også rette oppmerksomheten mot de forretningsmessige prinsippene i reformen, som levner liten synlig plass for faglig medvirkning i driften av helseforetakene. Disse medlemmer vil påpeke at det er i motsetning til målsettingen for helsereformen, som er uttalt å være å sikre en effektiv spesialisthelsetjeneste basert på kunnskap om de beste behandlingsmetodene. Disse medlemmer viser til at det ikke er foreslått noen struktur for faglig kvalitetssikring, og det er ikke laget en faglig kanal til beslutningsorganene i helseforetakene. Dermed inviteres det indirekte til lobbyvirksomhet og uformelle kanaler som disse medlemmer mener både kan være partiske og situasjonsbetingede.

Disse medlemmer ser urettferdigheten i den økonomiske modellen Regjeringen legger opp til i forbindelse med den statlige overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår at staten skal overta alle fylkeskommunenes eiendommer og verdier som er knyttet til spesialisthelsetjenesten. Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil gi noen form for kompensasjon for verdier, selv om de ikke er direkte knyttet til driften, og foreslår at staten skal overta verdiene vederlagsfritt. Det gjelder for eksempel barnehager, personalboliger, større parker og rekreasjonsområder. Disse medlemmer finner det ikke akseptabelt at staten skal overta verdiene fra fylkeskommunene uten vederlag og uten sikkerhet for at verdiene kommer spesialisthelsetjenesten eller fellesskapet til gode i framtiden. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen vil dekke gjeld som er knyttet til spesialisthelsetjenesten. Det medfører at befolkning i fylkeskommuner som har bestrebet seg på å ha mindre gjeld i spesialisthelsetjenesten, og som dermed kan ha forsømt andre viktige samfunnsoppgaver, vil bli økonomisk skadelidende.

Disse medlemmer vil videre understreke at dersom det etter en eventuell statlig overtakelse blir gjort vedtak om å avslutte spesialisthelsetjenestens virksomhet, eller noe av den virksomhet som ligger til grunn for statlig overtakelse gjennom denne loven, må eiendom og bygninger tilbakeføres til fylkeskommunen gjennom opprettelse av hjemfallsrett.

Disse medlemmer mener for øvrig at et eventuelt overtakelsesoppgjør med fylkeskommunene må skje i en dialog med hver enkelt fylkeskommune slik at oppgjøret blir så reelt som mulig.

Disse medlemmer bygger sin holdning til forslagene i lov om helseforetak på andre verdier enn Regjeringen. Disse medlemmer mener at helsevesenet blir best når det bygger på en solidarisk tankegang. Disse medlemmer vil peke på at erfaringer fra andre land viser at en overgang til markedsløsninger har gitt større ulikheter i helsetilbudet, mindre samarbeid om langsiktige løsninger, økte utgifter, mer administrasjon, lavere prioriteringer av de som trenger lengst og mest kostbar hjelp, dårligere vilkår for fagutøvelse og sterkere misnøye hos brukerne.

Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag til helsereform samlet sett representerer en svekkelse av innbyggernes mulighet til påvirkning av tjenestetilbudet og innsyn i de beslutninger som gjøres, bl.a. funksjonsfordeling og sykehusstruktur. I tillegg representerer helsereformen en uønsket sentralisering, en uheldig oppbygging av statlig driftsansvar og økt profesjonsstyring. Disse medlemmer hevder at Regjeringens reform ikke gir en reduksjon av beslutningsnivåer i spesialisthelsetjenesten, men fjerner den direkte folkevalgte styringen av de nivåene som er nærmest innbyggerne. Regjeringens reform svekker også Stortingets styringsmulighet gjennom den forutsatte delegasjon av styringsmyndighet til de regionale foretakene.

Disse medlemmer vil påpeke at innholdet i lovforslaget om helseforetak ofte omtales med begrepene «statlig overtakelse av sykehusene» og «helsereformen», og skjuler den egentlige hensikten med prosessen: å ta sykehusene ut av offentlig forvaltning og bort fra demokratisk styring og kontroll. Disse medlemmer mener at mange av elementene i lovforslaget avslører at det i virkeligheten er et markedsstyrt system for sykehusvesenet Regjeringen egentlig foreslår. Disse medlemmer frykter at landets helseoppgaver i stor grad vil bli konkurranseutsatt og delt mellom de regionale helseforetakene, datterforetakene og private sykehus i hele EØS-området etter anbudsprinsippet, i tro på at dette vil løse dagens problemer med ventelister og pengemangel i sykehusene, og gi et effektivt sykehusvesen. Med dette vil disse medlemmer påpeke faren for at vi mister sentrale velferdsgoder som er uerstattelige goder for samfunnet vårt.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen basere sin framtidige helsepolitikk på det lovverket som er vedtatt for spesialisthelsetjenester, og de planer som ble ferdig utarbeidet i den enkelte helseregion i løpet av 2000.

Samarbeid og bedre koordinering mellom de enkelte helseregioner, mellom de enkelte institusjoner og mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten må tilrettelegges og klargjøres gjennom utarbeidelse av en nasjonal helseplan der alle deler av helsevesenet blir gjennomgått og samordnet.

I forbindelse med utarbeidelse av en slik nasjonal helseplan må også finansieringsordningene gjennomgås og forbedres; det samme gjelder ressursspørsmålene når det gjelder investeringsbehov, personellbehov, forskning og utdanning.»

Komiteens medlemmer fra Høyre ser positivt på at departementet har lagt frem forslag om statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten, og viser til at Høyre tidligere har fremmet forslag om dette i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste, og Ot prp. nr. 10 (1998-1999) om lov om spesialisthelsetjenesten. Det er nødvendig å samle det politiske ansvaret for spesialisthelsetjenesten for å unngå spill og ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene. Fylkeskommunene har vist seg å være for små enheter til å ha ansvaret for sykehusene. Statlig ansvar legger til rette for en bedre koordinering og mer effektiv utnyttelse av ressursene gjennom en nasjonal helseplan. Hovedpunktene i det forslag Høyre fremmet, var:

• Staten skal ha ansvaret for spesialisthelsetjenestene.

• Stortinget og Regjeringen fastsetter strukturen i sykehusvesenet gjennom en nasjonal helseplan og står for økonomiske bevilgninger.

• Bestiller- og utførerrollene skilles gjennom fristilling av sykehusene og etablering av statlige bestillerkontorer i regionene.

• Private aktører slippes til i konkurranse om å yte bedre og mer kostnadseffektive tjenester.

Disse medlemmer viser til at Høyre ville kunnet stemme for flere av paragrafene i departementets forslag, dersom det hadde vært mulig å oppnå en felles forståelse med regjeringspartiet om hvordan disse skal forstås. Dette gjelder særlig § 32 og § 43 i forslaget til lov om helseforetak. Disse medlemmer konstaterer at det fra Arbeiderpartiets side ikke har vært vilje til å komme frem til en slik felles forståelse, og viser for øvrig til sine merknader og alternative forslag til lovtekst.

Disse medlemmer viser til at Høyre og Fremskrittspartiet i sine generelle merknader gir uttrykk for et sammenfallende syn når det gjelder betydningen av å skille statens roller som bestiller og utfører av helsetjenester. Disse medlemmer konstaterer at Fremskrittspartiet ikke har villet følge dette opp gjennom felles forhandlinger med Arbeiderpartiet med sikte på å danne et flertall for endringer, eller gjennom å fremme konkrete lovendringsforslag.

Innenfor rammen av et offentlig finansiert helsevesen må private slippes til når det gjelder utbygging og drift av tjenestene. Dette er ikke privatisering. Privatisering innebærer at det offentlige frasier seg ansvaret for at tjenestene skal være tilgjengelige. Disse medlemmer fastholder at det er et offentlig ansvar å sørge for at befolkningen har tilgang til nødvendige helsetjenester av høy kvalitet.

Disse medlemmer viser til at departementets forslag først og fremst er en eierskapsreform. Selv om sykehusene fristilles som selvstendige rettssubjekter, er det ikke lagt opp til å skille mellom det offentliges ulike roller som bestiller og tjenesteyter, eller å behandle endringer i finansieringsordningene i denne omgang.

Disse medlemmer slutter seg til at staten i første omgang overtar eierskapet til alle de offentlige sykehusene. Dette er et viktig skritt som samler det politiske ansvaret og legger til rette for en mer effektiv sykehusstruktur gjennom utarbeidelse av en nasjonal helseplan. Høyre mener det på et senere tidspunkt bør kunne åpnes for et mer variert eierskap med større innslag av privat eide sykehus. Forslaget hindrer ikke at dette kan skje på et senere tidspunkt med Stortingets godkjennelse, jf. lovforslagets § 32.

Disse medlemmer mener departementets forslag om en konsernmodell hvor statens eierskap til sykehusene organiseres gjennom regionale helseforetak, kan være en hensiktsmessig måte å organisere statens eierskap til sykehusene på. Det er behov for et nivå som kan være en «buffer» mellom departementet og de enkelte sykehusene.

Disse medlemmer viser til at departementets forslag åpner for at styrene i de regionale helseforetakene fritt kan organisere all virksomhet i regionen direkte under styret. Departementet viser til at det vil være naturlig å skille de største institusjonene innen spesialisthelsetjenesten som egne foretak. Disse medlemmer er bekymret for at lovforslaget dermed legger til rette for at de regionale helseforetakene i for stor grad overtar fylkeskommunenes rolle, og at ansvarsforholdene blir uklare når det regionale foretaket også skal kunne utføre tjenester i egen regi.

Disse medlemmer mener det må det være obligatorisk for de regionale helseforetakene å organisere tjenesteytingen i egne helseforetak. Det må presiseres at det regionale helseforetakets oppgave skal være å legge til rette for spesialisthelsetjenester, forsk­ning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette, mens slike tjenester skal ytes av egne helseforetak som eies av det regionale helseforetaket. Det vil være forskjeller mellom regionene når det gjelder hvilke institusjoner som bør etableres som egne helseforetak, og hvilke som bør inngå i det samme helseforetaket. I vurderingen av dette må det tas hensyn til funksjoner, størrelse, kommunikasjoner og andre lokale forhold.

Disse medlemmer slutter seg til at det regionale helseforetaket skal stå for fordeling av sykehusfunksjoner innenfor regionen.

Disse medlemmer mener hovedmålet med en omfattende reform av spesialisthelsetjenesten må være å klargjøre roller og ansvarsforhold. Stortinget og Regjeringen skal sørge for at befolkningen har rask tilgang til nødvendige helsetjenester av høy kvalitet, og skal ta det overordnede ansvaret gjennom prioritering, finansiering og funksjonsfordeling. På utførersiden bør det legges til rette for konkurranse mellom sykehusene, og også i større grad åpnes for private tjenesteytere.

Disse medlemmer viser til at departementets forslag ikke skiller mellom bestiller- og utførerrollene, og at det er grunnleggende uklarheter knyttet til de regionale helseforetakenes rolle. Disse skal kunne velge å organisere virksomheten i helseforetak som er egne rettsubjekter, men de skal også kunne velge å utføre tjenestene i egen regi. Samtidig skal de ivareta en bestillerrolle ved at de overtar fylkeskommunenes eksisterende avtaler med private spesialister og klinikker, og ved at de også kan oppfylle plikten til å sørge for helsetjenester gjennom avtaler med private. De private institusjonene i spesialisthelsetjenestene, hvorav mange driver på idealistisk grunnlag, frykter at denne sammenblandingen av roller vil føre til en favorisering av de offentlig eide sykehusene.

Disse medlemmer er videre kritisk til at «sørge for»-plikten, ansvaret for å sørge for at helsetjenestene er tilgjengelige, foreslås lagt til fristilte regionale foretak. Hvis denne plikten legges til et organ utenfor forvaltningen, svekkes det politiske ansvaret for å sikre folks tilgang til nødvendige helsetjenester. Etter Høyres oppfatning må dette ansvaret være en integrert del av forvaltningen. Ivaretakelsen av denne «sørge for»-plikten må skilles fra utøvelsen av eierrollen.

Disse medlemmer kan slutte seg til departementets modell for organisering av det statlige eierskapet til sykehusene under forutsetning av at det samtidig etableres en parallell bestillerorganisasjon som er adskilt fra eierskapet og driften av sykehusene. Dette må være et forvaltningsorgan med statlige regionkontorer som skal forvalte «sørge for»-plikten og Stortingets sykehusbevilgning knyttet til regionen. De statlige regionkontorene må stå fritt til å inngå avtaler med både offentlige og private tjenestetytere for å oppfylle plikten til å sørge for tjenester. Tjenester må også kunne kjøpes utenfor regionen der dette er hensiktsmessig. Regionkontorene må ha frihet til å inngå ulike typer avtaler, f. eks. avtaler basert på høyere innsatsstyrt finansiering eller volumbaserte avtaler.

Stortinget vedtar bevilgninger til spesialisthelsetjenesten over statsbudsjettet. Innen hver region forvaltes denne bevilgningen av de statlige regionkontorene, som inngår avtaler med sykehusene. En andel av finansieringen følger pasientene som i dag gjennom ordningen med innsatsstyrt finansiering. Slik bringes det inn et element av konkurranse mellom sykehusene nedenfra, gjennom det frie sykehusvalg og innsatsstyrt finansiering, som et korrektiv eller en «motstrøm» til den funksjonsfordeling som vedtas og de avtaler de statlige regionkontorene inngår med helseforetakene (sykehusene).

Disse medlemmer mener helseforetakenes midler til investeringer må komme gjennom de ordinære driftsinntektene slik at sykehusene kan bygge opp investeringsfond. For å sikre gjennomføring av større investeringer hvor det vil være naturlig at det regionale helseforetaket involveres, kan det etableres en ordning med «konsernbidrag» fra helseforetaket til det regionale helseforetaket. Disse medlemmer ser positivt på departementets forslag om at investeringer aktiviseres og avskrives etter alminnelige regnskapsprinsipper. Dette vil legge til rette for mer effektiv utnyttelse av sykehusenes anleggsmidler.

I sine merknader til § 30 viser departementet til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning for foretakets virksomhet skal fattes i foretaksmøtet. Disse medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke legges lavere enn dette.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag under de enkelte paragrafer.

Høyres forslag til organiseringen av det statlige ansvaret for spesialisthelsetjenesten kan skisseres slik:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den medisinske utviklingen og sykehusene som kompetansebedrifter fremtvinger et behov for raske beslutninger, noe som gjør det helt nødvendig med en friere stilling for sykehusene enn det som er mulig innen rammen av dagens organisasjonsform. Disse medlemmer viser til at sykehusdrift passer dårlig inn i et forvaltningssystem der beslutningsprosesser kan ta lang tid, hvor ansvarslinjene utviskes og selve organisasjonsformen virker demotiverende for ledere og ansatte. Det bør etter disse medlemmers mening legges til rette for at sykehusene kan ta raske beslutninger når det gjelder både drift og investering, for å sikre tilfredsstillende tilgjengelighet og kvalitet på tjenestene og en effektiv drift av sykehusene. Beslutninger som tas nær pasienten, gir etter disse medlemmers mening bedre service og behandlingskvalitet.

Disse medlemmer mener at sykehusenes administrative organisering og eierstruktur bør være et spørsmål om hensiktsmessighet, der pasientenes tilgang til rettmessige helsetjenester er et overordnet mål. Disse medlemmer viser til at følgende forhold tilsier at offentlige sykehus bør få full fristilling og operere som selvstendige enheter:

• Pasientenes økende krav til kvalitet

• Klarere og konsise ansvarsforhold

• Økt krav til kostnadseffektivitet

• Fritt sykehusvalg

• Innsatsstyrt finansiering

• Eierstruktur

• Konkurranseutsetting

• Det må skilles mellom bestiller- og utførerrollen

Dagens nasjonale og lokale føringer i helsepolitikken tilsier økt vekt på bruker- og markedsstyring også innen helsevesenet. Slik disse medlemmer ser det, vil pasientenes krav om bedre kvalitet, bedre organisering og større medvirkning bli et allment rettskrav fra den norske befolkning i årene som kommer, slik pasientrettighetsloven også tilsier. Utfordringen for våre helsemyndigheter vil nå være å finne organisasjonsmodeller for offentlig sykehusdrift som for det første understreker og underbygger helsepolitiske mål og strategier, og for det andre ivaretar pasientenes rettigheter i forhold til krav om behandling og rehabilitering innen en faglig forsvarlig tidsfrist, slik pasientrettighetsloven krever.

Disse medlemmer viser videre til at sykehusene også er kunnskapsbedrifter med stor grad av nyskapende aktiviteter på bakgrunn av klinisk forskning og medisinsk-teknisk utvikling. Dette stiller også krav til raske omstillinger og endringer i driftsformene, noe som krever korte kommandolinjer. Disse medlemmer viser videre til at dagens rollefordeling i de offentlige sykehus er preget av at drifts- og forvaltningsspørsmål dels ivaretas på sykehusene, og dels ivaretas og detaljstyres fra fylkeskommunenes helseadministrasjoner. Disse medlemmer vil videre peke på at det bør komme en avklaring når det gjelder ulike roller, som eierrollen, bestillerrollen og utførerrollen. Det er viktig at en holder disse rollene atskilt. Dette vil etter disse medlemmersmening føre til mer konkurranse og bedre driftsresultater i sykehusene.

Disse medlemmer viser til at det de siste år fra sentrale myndigheters side har vært innført en rekke nye virkemidler i spesialisthelsetjenesten som for eksempel ISF, fritt sykehusvalg for hele landet og utarbeidelse av regional helseplan. De nevnte virkemidler har etter disse medlemmers mening ført til en viss konkurranse sykehusene imellom og større brukermedvirkning i utviklingen av våre sykehustjenester. Utviklingen har også ført til en sterkere styring fra statens side over den fylkeskommunale sykehusvirksomhet, noe som disse medlemmer har sett som en fordel.

Det er etter disse medlemmers mening særdeles viktig at en fristilling av sykehusene i større grad klargjør ansvarsforholdene internt i sykehuset, og at ansvaret blir personifisert i forhold til styret og sykehusets direktør. En klargjøring av rollefunksjonene er også nødvendig for å kunne plassere ansvar på alle nivå i det komplekse sykehus. Det er etter disse medlemmers mening særdeles viktig at kommandolinjene internt i sykehuset er kortest mulig, og at det etableres klare styrings- og ansvarsforhold mellom eier, styre og administrerende direktør.

Uavhengig av hvilken tilknytningsform en velger for de offentlige sykehus, er det viktig at en skiller rollene som bestiller og utfører. Disse medlemmer viser til at denne rollefordelingen og atskillelsen av bestiller- og utførerrollen har man ikke tradisjon for i Norge, og her trengs en omfattende motivering og tilrettelegging.

I Innst. O. nr. 88 (1999-2000) om fylkeskommunalt sykehusselskap, fremmet Fremskrittspartiet forslag om å gjøre de offentlige sykehus til AS, men ble nedstemt.

Disse medlemmer er fremdeles av den formening at sykehusene og brukerne fortsatt ville være best tjent med at de offentlige sykehus nå når staten overtar ansvaret, hadde blitt organisert som aksjeselskap. Med henvisning til at Fremskrittspartiets forslag om å organisere de offentlige sykehus som AS ble avvist for kort tid tilbake, fremmer ikke disse medlemmer dette forslaget på nytt.

Med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten samles Norge til et helserike, noe Fremskrittspartiet har jobbet for siden partiet ble etablert i 1973. Disse medlemmer kan bare beklage at det tok så lang tid før andre politiske partier erkjente at fortsatt fylkeskommunal sykehusdrift med 19 ulike eiere og drivere ikke noen gang kunne oppfylle de helsepolitiske målsetninger som er nedfelt og vedtatt i Stortinget i Nasjonal helseplan, om likeverdig helsetilbud til alle.

Slik disse medlemmer ser det, vil den foreslåtte foretaksmodellen for statlig sykehusdrift med utstrakt fristilling til det enkelte foretak et godt stykke på vei imøtekomme sykehusenes behov for bedre organisering, fleksibel målstyring og god ressursutnyttelse.

Disse medlemmer vil imidlertid hevde at det må vesentlige endringer til i det fremlagte foretaksforslag om en skal få optimal effekt av sykehusreformen til beste for brukerne.

Slik disse medlemmer ser det, inneholder sykehusreformen tre etapper:

• Vedta lov om helseforetak

• Omlegging av finansieringsordningene

• Endring av struktur innenfor ordningen med sykehusforetak

Disse medlemmer vil medvirke til at den fremlagte lov om helseforetak blir vedtatt. Disse medlemmer avviser påstanden fra motkreftene til sykehusreformen om at gjennomføringen av reformen går for raskt. Disse medlemmer ser det som særdeles viktig at reformen med statlig eier- og driveransvar er på plass fra 1. januar 2002. Disse medlemmer er imidlertid innforstått med at en underveis må komme tilbake til finansiering og fremtidig sykehusstruktur.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går inn for et sterkt offentlig helsevesen. Det er nødvendig for å sikre alle like muligheter til behandling. Organiseringen av helsetjenestene må skje ut fra det som tjener pasientene, og ikke ut fra hva som tjener faggrupper eller markedet. Helsepolitikk handler om fordeling av knappe velferdsgoder og må derfor underlegges folkevalgt styring.

Disse medlemmer mener dagens helsevesen ikke fungerer godt nok. På tross av rekordstore økninger i bevilgningene til sykehusene de siste 10 år er det fremdeles lange, uverdige helsekøer. Behandlingskapasiteten til sykehusene presses, samtidig som det satses for lite på både forebyggende tiltak og på helsetjenesten i kommunene. Mange helseproblemer kan løses også uten innleggelse ved sykehusene, dersom helsevesenet utvikles med nærhet til befolkningen. Da kan vi spare både menneskelige lidelser og økonomiske og medisinske ressurser, men også sikre tilgjengelige spesialisttjenester når folk har behov for det. Målet må være god behandling på riktig nivå.

Disse medlemmer kan ikke slutte seg til Regjeringens forslag til reform fordi den åpner opp for en kraftig kommersialisering og privatisering av spesialisthelsetjenesten.

Disse medlemmer konstaterer at flertallet har avvist å utsette behandlingen av Regjeringens forslag til etter valget. Videre viser disse medlemmer til at et flertall ønsker å overføre eierskapet for spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil derfor fremme forslag om hvordan dette kan skje på en mest mulig forsvarlig måte, særlig med tanke på å sikre at helsetjenesten fortsatt er en del av offentlig forvaltning, hindre privatisering og kommersialisering og få til en sterkere politisk styring med helsetilbudet.

Dette medlem vil påpeke at dagens system med innsatsstyrt finansiering av sykehus (ISF) har ført til sterkt fokus på reparasjon av lønnsomme pasienter i sykehus, på bekostning av en behandling som er helhetlig, og som sikrer et best mulig samarbeid mellom de ulike helseinstitusjonene til beste for den syke. Systemet har ført til byråkratisering og svikt i økonomistyringen av sykehusene. Dette medlem går inn for en endret finansieringsmodell med større forutsigbarhet for sykehusene, og som er mindre byråkratisk enn dagens ISF-ordning.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil framheve at sykehus er store, kompliserte driftsorganisasjoner i kontinuerlig endring - ikke minst pga. teknologiutviklingen. Innad i sykehusene ligger det et stort forbedringspotensial.

Disse medlemmer vil gi sykehusene den frihet og fleksibilitet som er nødvendig for å gi en moderne, effektiv og kvalitetsorientert serviceorganisasjon. Ledelsen ved sykehusene skal gis fullmakter som står i forhold til deres ansvar for resultatene. En særlig utfordring ligger i å endre det forhold at dyktig fagpersonell i altfor stor utstrekning settes til å utføre administrative oppgaver gjennom papirarbeid og møter, framfor å utnytte tiden til direkte pasientrettet arbeid.

Disse medlemmer mener at offentlige sykehuseiere bør styre gjennom overordnede mål, og gjennom kvantitative og kvalitative produksjonskrav. Med basis i de overordnede helsepolitiske mål som til enhver tid gjelder, skal det enkelte sykehus stilles fritt i valg av intern organisering og ressursdisponering, herunder rett til å foreta de drifts- og omstillingsbeslutninger som er nødvendige for at resultatkravene kan oppnås.

Disse medlemmer går inn for en tilknytningsform som gir den nødvendige handlefriheten, i kombinasjon med overordnede politiske forpliktelser. Ved å utvide sykehusenes fullmakter (blant annet innenfor personal- og økonomiforvaltning) kan en oppnå den ønskede styringsmessige klarhet.

Disse medlemmer vil påpeke at det er påkrevet å sørge for å opprette en offentlig kapasitetssentral, slik at pasienter som ønsker å benytte seg av fritt sykehusvalg, får nødvendige gratis opplysninger om ledig kapasitet. Dette burde vært på plass i forbindelse med fritt sykehusvalg. Staten må ta ansvar for å koordinere slik informasjon og gjøre den åpent tilgjengelig for pasienter og primærleger. Slike opplysninger selges nå av private firmaer. Skal fritt sykehusvalg ha noen mening, må opplysninger om ledig kapasitet være tilgjengelig og gratis for alle. Ikke engang innenfor eget fylke er det sikkert at slike opplysninger er tilgjengelige. Det kan ikke forventes at pasienter eller primærleger skal ha mulighet og tid til å finne ut av dette sjøl.

Disse medlemmer mener informasjonsenheten må lokaliseres utenfor Oslo og de større byene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen opprette en offentlig koordinerings- og formidlingssentral for ledig behandlingskapasitet som gir gratis formidling av nødvendig informasjon om behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at fritt sykehusvalg er innført fra 1. januar 2001, men at det ennå ikke fungerer på en tilfredsstillende måte. Det offentlige har ennå ikke greid å utvikle et informasjonssystem om hvor det er ledig kapasitet. Pasientene hindres derfor i å benytte seg av den retten Stortinget har bestemt at de skal ha.

Disse medlemmer er kjent med at en privat gruppe, som kaller seg GetMedic, allerede har utviklet et system som gir denne typen informasjon. I dag er de den eneste reelle formidler av helsetjenester. De har også sagt seg villige til et samarbeid med det offentlige, eventuelt gjennom statlig medeierskap.

Disse medlemmer mener et slikt system burde vært på plass ved innføringen av fritt sykehusvalg. Når dette ikke er tilfelle, har staten likevel et klart ansvar for snarest mulig å gi norske pasienter tilgang på et slikt informasjonssystem slik at de kan benytte seg av retten til fritt sykehusvalg. Derfor bør det inngås avtale med private som kan levere denne tjenesten. Slik disse medlemmer ser det, må dette være viktigere enn at pasientene skal vente i månedsvis på at staten selv skal utvikle systemet. Dette betyr ikke nødvendigvis at det offentlige må frasi seg oppgaven med selv å utvikle informasjonssystem for ledig kapasitet ved sykehusene, men i påvente av dette skal pasientenes mulighet til å benytte seg av retten til fritt sykehusvalg ikke forhindres av mangelen på et godt informasjonssystem.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen inngå avtale med GetMedic eller andre private som tilbyr et fungerende informasjonssystem for formidling av ledig kapasitet ved norske og utenlandske sykehus, slik at norske pasienter kan få reell mulighet til å benytte retten til fritt sykehusvalg.»

Behovene

Komiteen mener at det i framtida vil være nødvendig å øke ressursene til helsetjenester, ikke minst på bakgrunn av nye behandlingsmuligheter som for få år siden var ukjent og praktisk ugjennomførbare. Ny medisinsk kunnskap og medisinsk-tekniske hjelpemidler gir også mulighet til mer presis diagnostisering og mulighet til å legge opp behandlingene etter den enkelte pasients behov. Det er også grunn til å nevne genteknologien og datateknologien som har vært drivkraften i den medisinsk-teknologiske utvikling. Komiteen mener at dette er forhold som må ha klar innflytelse på hvordan vi organiserer og finansierer helsetjenesten inkludert helseforskningen i Norge. Komiteen konstaterer at vi står overfor krevende oppgaver, men framfor alt spennende utfordringer i forhold til framtidas helsevesen.

Komiteen mener det er grunn til å spørre om de ressursene vi setter inn, både av helsepersonell og økonomi, gir det optimale tilbud til pasientene.

På tross av et gjennomgående positivt totalbilde av helsevesenet, så ser en også synlige tegn på mangler, ikke minst i spesialisthelsetjenesten, eksempelvis

• Pasienter som venter leng på behandling enn det som er medisinsk tilrådelig og ønskelig sett med pasientens øyne

• Overfylte avdelinger ved mange sykehus, korridorpasienter

• Dårlig arbeidsmiljø for personalet, bl.a. pga. korridorpasienter

• Mangel på likeverdige tjenester

• Geografiske forskjeller i medisinsk tilbud og praksis innenfor de enkelte fagområdene

• Store forskjeller i ressursbruk

• Uklare ansvarsforhold

• For dårlig kostnadseffektivitet

Komiteen mener at disse forhold både krever oppmerksomhet og fordrer tiltak.

Utredninger

Komiteen er kjent med gjennom saker som har vært til behandling i Stortinget, at det i ulike sammenhenger har vært foretatt utredninger om bl.a. eier- og driftsforhold, organisatoriske og strukturelle forhold og finansieringsspørsmål. Det vises bl.a. til Hellandsvik-utvalget (NOU 1996:5 - Hvem skal eie sykehusene?) og Sørensen-utvalget (NOU 1999:15 - Hvor nært skal det være? Tilknytningsformer for offentlige sykehus).

I den førstnevnte utredningen ble det beskrevet tre modeller der utvalget delte seg i tre like store grupperinger i valg av modell:

• regionalisert sykehusvesen med fylkeskommunen som eier - løst formalisert regionalisert samarbeid

• formalisert interfylkeskommunalt samarbeid - interfylkeskommunalt selskap

• regionalisert sykehusvesen med staten som eier.

Sørensen-utvalget var samlet på at styringsmessige utfordringer tilsier reformer i styringen av de offentlige sykehusene. Et flertall i utvalget foreslo innført en ny kommunal tilknytningsform, fylkeskommunalt selskap basert på at selskapet skulle være en selvstendig rettslig og økonomisk enhet som skulle være skilt fra fylkeskommunen.

Komiteen viser og til at et flertall i utvalget mente at det ikke burde rettes formelle restriksjoner på sykehuseiernes organisasjonsfrihet, mens et mindretall mente at denne valgfriheten burde begrenses til forvaltningsorganer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at vurderinger som er gjort i bl.a. de nevnte utredningene, har vært et viktig grunnlag for forslaget til lov om helseforetak m.m.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil rette oppmerksomheten mot utredningene: Hellandsvikutvalget (NOU 1996:5 Hvem skal eie sykehusene?), St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet og Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22). Flertallet i utvalgene gikk imot statlig eierskap av sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at forslaget om statlige helseforetak gir ingen svar på de styrings- og ledelsesutfordringer som helsesektoren står overfor. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er eierstrukturen, men utfordringer innen ledelse og intern oppgavefordeling, og mangelfulle bevilgninger i forhold til sykehusenes oppgaver og folks forventninger, som er hovedårsakene til problemene i sykehussektoren. Disse medlemmer viser til at prosjekter der sykehusledelsen er gitt utvidede fullmakter i sykehusdriften fra fylkeskommunene, kan vise til gode resultater. Samtidig er flere fylkeskommuner i gang med å finne fram til bedre og klarere funksjonsfordeling mellom sykehusene.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine innledende generelle merknader.

Mangler

Komiteen mener at i tillegg til de vurderinger som er gjort av både diverse utvalg og av departementet, så kan en ikke unngå å legge merke til et visst «sykdomstegn» ved den norske spesialisthelsetjenesten når en har stadig tilbakevendende spørsmål om å sende våre pasienter til behandling i andre land. Dette begrunner seg heller sjelden i manglende kompetanse i det norske helsevesenet, men snarere i mangel på kapasitet eller for dårlig utnytting av eksisterende kapasitet.

Etter komiteens mening viser dette at kapasitetsspørsmålet er komplekst. Det knytter seg bl.a. spørsmål til utnyttingsgrad av bygninger og utstyr, og bruken av personellet. Det er ikke god ressursutnytting å la dyrt medisinsk-teknisk utstyr stå ubrukt i store deler av døgnet, når en så konstaterer at en prøver å kompensere manglende utnyttingsgrad med ytterligere utstyr/dubleringer. Forbedringspotensialet på disse områdene må knyttes opp til strukturelle tiltak, oppgavefordeling, klarere styring og ledelse innenfor det spillerom som arbeidslivets regler setter.

Komiteen viser til at det i helselovgivningen nå er klarere pasientrettigheter enn tidligere, bl.a. retten til spesialisthelsehjelp innenfor gitte økonomiske rammer, retten til valg av sykehus, bedre klageadgangsregler m.m. Dette vil over tid utfordre sykehusene til kvalitetsmessig og økonomisk god drift.

Komiteen vil vise til at det politiske nivå, både nasjonalt og regionalt, gjennom mange år har vært utsatt for kritikk som tilsier at vi ikke har en spesialisthelsetjeneste som fungerer ut fra befolkningens behov, forventninger og ressursinnsatsen. Det er for mange eksempler på utilstrekkelighet både i somatikken og ikke minst psykiatrien. Dette viser at forbedringer må til.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine innledende generelle merknader.

Formål

Komiteen ser at Regjeringens forslag om «Om lov om helseforetak m.m.» består av to hovedelementer:

• 1. Statens overtakelse av eieransvaret for spesialisthelsetjenesten

• 2. Foretaksorganiseringen av virksomheten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at reformen i hovedsak dreier seg om organisatoriske endringer med et klart og overordnet statlig ansvars- og eierforhold overfor spesialisthelsetjenestene kombinert med økt lokal myndighet gjennom organisering i foretak. Reformen må ses på som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et bedre helsevesen.

Flertallet viser til at denne helsereformen bl.a. har følgende formål:

• Klargjøre og fastlegge ansvaret på alle nivåer

• Sikre at de nasjonale helsepolitiske mål får gjennomslag

• Myndiggjøre sykehusene slik at de innenfor rammene av helsepolitiske mål selv kan styre ressursbruken

• Bedre tilgjengelighet, kvalitet og omsorg

• Ledelsesmessig ansvar og stimulering til å utnytte det beste i helsepersonellets og administrasjonens kompetanse og ideer

• Legge til rette for bedre ressursutnyttelse

• Sikre kvalitet i alle ledd

• Ta vare på det gode som allerede er oppnådd i norsk helsevesen

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at reformen ikke bare dreier seg om organisatoriske endringer som følge av endrede ansvars- og eierforhold. Reformen legger opp til en sterk frikobling av spesialisthelsetjenesten fra offentlig styring og baner vei for økt bruk av markedsprinsipper og kommersielle aktører. Reformen representerer et brudd med det solidariske helsevesen som ble bygd opp i forrige århundre.

Verdigrunnlag

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at helsereformen skal forankres i bl.a. følgende verdigrunnlag som skal være forpliktende både for de regionale helseforetakene og helseforetakene:

• Velferdsstatens grunnleggende verdier om likeverd, rettferdighet og solidaritet

• Offentlig ansvar for å gi hele befolkningen gode helsetjenester

• Respekt for det som er oppnådd i norsk helsevesen

• Privat kjøpekraft skal ikke styre helsetilbudet

• Politisk styring og innflytelse for å sikre velferdspolitiske mål

• Nasjonale helsepolitiske mål skal lojalt følges opp

• Forståelse og respekt for enkeltindividet og at pasienter gis informasjon og rett til medvirkning slik det er fastsatt i pasientrettighetsloven

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan slutte seg til det verdigrunnlag som proposisjonen redegjør for. Det går fram av disse medlemmers øvrige merknader at disse medlemmer ikke kan se at Regjeringens forslag til reform vil fremme dette verdigrunnlaget. Disse medlemmer merker seg at det fremheves i verdigrunnlaget at privat kjøpekraft ikke skal styre helsetilbudet, men det sies ingenting om nødvendigheten av offentlig eierskap til helsetilbudet. Disse medlemmer mener det er solid erfaring for at et solidarisk helsetilbud sikres best ved at det offentlige også er eier og produsent av helsetjenestene. Med private, kommersielle aktører blir hensynet til fortjeneste dominerende. Det svekker mulighetene for å foreta helsepolitiske prioriteringer, øker administrasjonskostnadene og gir økt press for egenandeler. Det blir vanskeligere å hindre at privat kjøpekraft skal styre helsetilbudet, enten det skjer direkte eller via private forsikringer, hvis helsevesenet får et stort innslag av private, kommersielle aktører.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine forslag under paragrafene 1, 3 og 42.

Innhold og kvalitet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil understreke at selv om lovforslaget legger opp til nytt og klart eieransvar og til organisatoriske endringer, så er bakgrunnen for å fremme denne helsereformen behovet om reelle forbedringer i norsk helsevesen. Dette betyr at også innholdet i reformen er grunnleggende viktig.

Flertallet ser at statlig eierskap i seg selv ikke løser de grunnleggende problemer og de nye utfordringene.

Et viktig ledd i reformen er de fullmakter som foretakene får, til å organisere sin virksomhet og ordinære drift, uten at staten som eier skal fristes til detaljstyring. Denne friheten skal ikke kunne brukes til å skape usunne konkurranseforhold i strid med hva som er medisinsk nyttig, og som kunne gå på tvers av nasjonale helsepolitiske mål og prioriteringer.

Flertallet mener at helseforetakene vil stille skjerpete krav til god ledelse med vekt på reell kompetanse og vekt på helsetjenestens innhold og evne til å motivere sine medarbeidere og få til samarbeidskulturer i hele foretaket.

Flertallet mener med henvisning til de kvalitetsforskjeller i norsk helsevesen som dokumenteres i proposisjonen, at det er et hovedanliggende å sikre at pasientene får en behandling som er kunnskapsbasert og bygd på klare kvalitetskriterier. Dette legger et klart ansvar på organisering av foretakene og fordeling av oppgavene. Det er heller ingen belegg for at effektiv drift går ut over kvalitet og forsvarlighet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at et skille mellom utfører- og bestillerrollene vil legge til rette for økt oppmerksomhet om tjenestenes kvalitet fra de offentlige myndigheters side. Staten skal ha ansvar for befolkningens tilgang til helsetjenester, og sørge for at disse er tilgjengelige i tilstrekkelig omfang, at de er kostnadseffektive og holder et høyt faglig nivå. Gjennom avtaler med sykehusene må det fastsettes klare krav til kvalitet, og dette vil være et av konkurranseparametrene sykehusene imellom.

Disse medlemmer viser til at det foreligger et faglig dokument som nærmere beskriver de tiltak som er omtalt i kapittel 2.7 Prioriterte tiltak innenfor reformen, som departementet vil vurdere når de strukturelle endringer som reformen innebærer, er ferdigbehandlet i Stortinget. Etter disse medlemmers syn er det nettopp tiltak som å sikre kvalitet, tilgjengelighet og samarbeid som vil vise at staten har vilje og evne til å løse problemene som vi har i dagens spesialisthelsetjeneste. Slike tiltak må danne grunnlaget for de spesifikasjonskrav som skal settes når det utarbeides kontrakter med helseforetakene. På denne måten vil man kunne sikre og overvåke at tjenestetilbudenes innhold blir mest mulig ensartet i hele landet.

Disse medlemmer vil påpeke at det er behov for en nærmere avklaring av på hvilken måte man konkret vil følge opp de satsingsområdene som er nevnt i kap. 2.7. Disse medlemmer forutsetter at Stortinget senere får seg forelagt saker av prinsipiell karakter eller som Stortinget tidligere har vært opptatt av, på en egnet måte.

Komiteen mener at ved at staten samler ansvaret for sykehusene på én hånd, påtar staten seg samtidig ansvaret for at sykehusene yter kvalitativt gode helsetjenester til pasientene. Dette innebærer et sterkere fokus på at helsetjenestetilbudet er effektivt og på systemer for dokumentasjon og kvalitetssikring. På dette felt er norsk sykehusvesen kommet relativt kort sammenlignet med mange andre land, bl.a. våre naboland. Det bør derfor være en prioritert nasjonal oppgave å etablere sammenhengende og helhetlige systemer for dokumentasjon, overvåkning og sikring av kvalitet i helsetjenesten.

Komiteen mener at dette konkret innebærer bl.a. å opprette det nødvendige antall kliniske kvalitetsregistre innen aktuelle og viktige fagfelt på linje med det som f.eks. finnes i andre land. Slike registre er en forutsetning for å foreta sammenlignende evalueringer av medisinsk praksis og for å kunne gi de nødvendige tilbakemeldinger som muliggjør læring og justering av praksis. Videre bør det etableres et sett av nasjonale indikatorer for kvalitet som gjør det mulig for myndigheter, allmennhet og pasienter å vurdere utviklingen over tid og å foreta relevante sammenligninger. Det er også viktig at den kunnskap som frambringes gjennom medisinske metodevurderinger, blir aktivt brukt av helsemyndigheter og helseforetak slik at effektive og virksomme tiltak kommer pasientene til gode. Like viktig er det at medisinske tiltak med liten eller ugunstig virkning blir faset ut. I den omorganisering av den sentrale helseforvaltning som er på gang, bør det legges til rette for at slike problemstillinger og oppgaver blir prioritert.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at sykehusreformen vektlegger ansvarliggjøring og myndiggjøring av de enkelte helseforetak. Det innebærer at helseforetakene også må ansvarliggjøres i forhold til dokumentasjon og rapportering av kvalitetsmål. Skal helseforetakene bli i stand til å bære denne informasjonsplikten om sin kvalitet vis-à-vis allmennhet og pasienter, må staten ta ansvar for å tilrettelegge de nødvendige systemer og rutiner. Både de nasjonale helsemyndigheter og de regionale helseforetakene forutsettes å få et betydelig ansvar for at slike systemer etableres som støtte for helseforetakenes arbeid med å forbedre og sikre tjenestenes kvalitet.

Flertallet mener at den dokumentasjon som en har på god medisinsk praksis, må nedfelles i klare spesifikasjonskrav som gjøres forpliktende for helseforetakene. I denne sammenheng mener flertallet det er nødvendig for helseforetakene å knytte til seg medisinskfaglige rådgivere, både på helseforetaksnivå og regionalt helseforetaksnivå.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine innledende generelle merknader for vurderinger av innholdet og kvaliteten i helsevesenet. Disse medlemmer mener at denne såkalte reformen i seg selv ikke handler om helsevesenets kvalitet eller innholdet i helsetjenestene, men at selve organisasjonsmodellen med fristilte helseforetak som Regjeringen her foreslår, prioriterer økonomiske forutsetninger og ressursutnyttelse, framfor pasientbehandling og ressursforvaltning.

Foretaksorganisering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at sykehusene er meget komplekse og teknologiintensive bedrifter, noe som er vesensforskjellig fra ordinære forvaltningsoppgaver i samfunnet. Dette innebærer bl.a. at kravet til sykehusledelse tilsier at en må ha autoritet og handlingsrom til forholdsvis hurtig å kunne foreta beslutninger.

Flertallet viser til at ledelsesoppgavene ved sykehusene er vanskelige å ivareta med dagens forvaltningsorganisering. Det er konstant oppmerksomhet på økonomi og av og til konfliktforhold mellom og blant helsepersonellgrupper, autoritetskamp mellom ledelse og profesjonsgrupper m.m. Derfor er foretaksorganisering nødvendig.

Flertallet mener at statens eieransvar og foretaksorganiseringen er virkemidler som klargjør ansvaret på en helt annen måte enn dagens system, og som muliggjør tydeligere ledelse ved at ledelsen også gis større manøvreringsrom enn hva forvaltningsorganisering gir rom for. Ved at helseforetakene blir selvstendige juridiske enheter og utøver sin virksomhet etter vide fullmakter, vil alle ledd i foretaket få mulighet til engasjement og utnytting av sin kompetanse, kvalitet og kreativitet.

Flertallet vil understreke behovet for den oppgavedeling som ligger mellom det regionale helse­foretaket og helseforetakene, der helseforetakene skal stå for driftsdelen av virksomhetene, og de regionale foretakene bl.a. skal stå for planlegging og tilrettelegging.

Flertallet vil understreke at organisering av virksomhetene innen spesialisthelsetjenesten som foretak ikke innebærer noen fristilling av disse i forhold til helsepolitiske mål. Tvert imot legger modellen til rette for å tydeliggjøre det politisk fastsatte oppdraget foretakene skal ivareta. Ved fastsetting av vedtekter, budsjetter og planer for foretakene må det legges vekt på å sikre at helsepolitiske prioriteringer blir ivaretatt. Dette vil blant annet gjelde oppgaver som er vanskelig å fremme gjennom juridiske virkemidler og finansieringsordninger, fordi de ikke er direkte kvantifiserbare. Flertallet vil i denne sammenheng blant annet peke på psykiatri, rehabilitering og omsorg ved livet slutt.

Flertallet viser ellers til omtale av foretaksmodellen under de aktuelle paragrafer.

Flertallet vil for øvrig peke på at balansen mellom lokal frihet til de enkelte foretak og nødvendig statlig styring kan være vanskelig å finne. Flertallet vil imidlertid peke på at et grunnleggende trekk i bygging av nye strukturer innenfor foretaksorganisering må være å begrense de byråkratiske funksjonene til det som er nødvendig, slik at mest mulig av aktiviteten anvendes der pasientene er. Dette må bygge på at hensikten med reformen også er å desentralisere styringen, effektivisere ledelse og delegere økonomisk ansvar innenfor helsepolitiske mål og rammer.

Flertallet vil også understreke at brukermedvirkningen blir reell og styrket. Det vises her til merknader under aktuell paragraf.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er fullt mulig å løse de utfordringer dagens helsevesen står overfor innen en forvaltningsmodell. En statlig forvaltningsmodell er imidlertid ikke satt på dagsordenen, og burde etter disse medlemmers mening vært utredet samtidig med foretaksmodellen. Mye av kritikken som i dag reises mot sykehuskøer og manglende behandlingstilbud, kan slik disse medlemmer ser det, tilskrives at fylkeskommunen ikke får tilført inntekter i samsvar med de helsepolitiske oppgaver som skal løses.

Disse medlemmer vil understreke at forslaget til ny lov om helseforetak er noe annet og langt mer enn det å overføre fylkeskommunenes nåværende eierskap av sykehusene til statlig eierskap. Det er et systemskifte der eierskapets betydning reduseres kraftig ved at de nåværende offentlig eide sykehusene juridisk sett blir selvstendige foretak.

Fra at det i dag er åpenhet om regionale beslutninger og virkninger av dem gjennom åpne prosesser underlagt politisk styring, vil Stortinget måtte forholde seg til helseministeren i alle slike saker. Denne svekkelsen av politisk kontroll og innsyn i beslutningsprosessen blir ofte framstilt som en fordel for å gi større frihet til å gjennomføre funksjonsfordeling og strukturendringer uten å være utsatt for innbyggernes påvirkning gjennom lokale politiske styringsorganer. Dette er i sterk konflikt med vanlig tenking om folkestyre og styring av oppgaver som løses lokalt.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine innledende generelle merknader.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at dette medlem fremmer forslag om en statlig forvaltningsmodell som dette medlems subsidiære standpunkt. Grunnen til dette er at et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ikke ønsket en nærmere utredning av andre alternativer enn Regjeringens forslag til sykehusreform, og at disse partiene går inn for en statlig overtakelse av sykehusene fra 1. januar 2002.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener fristilling av sykehusene som foretak og selvstendige rettssubjekter vil være et viktig bidrag til å sikre mer effektiv drift gjennom at det enkelte sykehus gis større frihet til å organisere virksomheten og myndighet til å ta i bruk flere styringsmessige virkemidler lokalt.

Disse medlemmer mener det må være obligatorisk for de regionale helseforetakene å organisere tjenesteytingen i egne helseforetak. Departementets forslag åpner for at styrene i de regionale helseforetakene fritt kan organisere all virksomhet i regionen direkte under styret. Departementet mener samtidig at det vil være naturlig å skille de største institusjonene innen spesialisthelsetjenesten som egne foretak.

Disse medlemmer er bekymret for at lovforslaget dermed legger til rette for at de regionale helseforetakene i for stor grad overtar fylkeskommunenes rolle, og at ansvarsforholdene blir uklare når det regionale foretaket også skal kunne utføre tjenester i egen regi. Disse medlemmer viser til at flertallet nå går inn for dette i og med endringene i §§ 1, 2 og 9.

Disse medlemmer mener eierskapet til, og driften av, sykehusene må skilles fra det offentliges ansvar for å sørge for tilgang til nødvendig helsehjelp. Disse medlemmer viser til sine generelle merknader og forslag til ny § 6 om å skille bestiller- og utførerrollene ved å opprette statlige regionkontor som skal ivareta «sørge for»-plikten og bestillerfunksjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det etableres et regionalt helseforetak i nåværende fem helseregioner som skal ha som hovedoppgave å planlegge og organisere spesialisthelsetjenesten i regionen ut fra nasjonale helsepolitiske prioriteringer og ta ansvar for medisinsk forskning og undervisning. Når det imidlertid gjelder spesialistutdannelsen av leger, må dette etter disse medlemmers mening fortsatt være et nasjonalt ansvar. Disse medlemmerer meget forbauset over at det i proposisjonens forslag til formålsparagraf § 1-2 angis at de regionale helseforetakene kun kan etablere helseforetak. Dette bryter etter disse medlemmers mening med to viktige prinsipper som må være grunnleggende i forbindelse med fremtidig sykehusreform og statlig eierskap. Nemlig for det første større fristilling av sykehusene og for det andre skillet mellom bestillerrollen og utfører-/produsentrollen. Om ikke de regionale helseforetakene pålegges å opprette helseforetak, vil rollefordelingen etter disse medlemmersmening bli like ille som i dag med fylkeskommunalt eier- og driveransvar. Slik disse medlemmer ser det, er skillet mellom bestillerrollen og utførerrollen den viktigste prinsipielle endring som nå bør klart lovfestes, slik at en unngår innblanding og detaljstyring av det enkelte sykehus/foretak både når det gjelder faglig og økonomisk drift slik tilfelle har vært med fylkeskommunal forvaltningsstyring. Disse medlemmer vil bemerke at bestillerrollen og hvilket organ som har ansvar for denne, er meget uklart i proposisjonen.

Disse medlemmer mener det må være en absolutt forutsetning at det opprettes helseforetak som omfatter alle sykehus både innen somatikk og psykiatri, og andre spesialsykehus og institusjoner innen rehabilitering og fysikalsk medisin. Disse medlemmer viser eksempelvis til at Kysthospitalet i Vestfold besitter høyverdig faglig kompetanse både innen rehabilitering og fysikalsk medisin, noe som etter disse medlemmers mening burde tilsi at Kysthospitalet i Vestfold burde danne basis for et regionalt helseforetak innen rehabilitering og fysikalsk medisin. Disse medlemmer finner det uheldig om en skal blande sammen rene somatiske sykehus med rehabilitering og avdelinger for fysikalsk medisin. Primært mener disse medlemmerat de aller fleste sykehus med akuttberedskap bør bli selvstendige helseforetak, men organisatorisk kan også disse medlemmer akseptere at flere enkeltsykehus slås sammen til ett foretak. Disse medlemmer går inn for at det foretas endringer i § 1, § 2 og § 9 som klart pålegger det regionale helseforetak å etablere datterforetak, og fremmer forslag om dette.

Det bør etter disse medlemmers mening med rette kunne diskuteres om bestillerrollen skal ligge i det regionale helseforetaket eller om man skal etablere et annet organ for å ivareta bestillerrollen med et selvstendig ansvar for å sørge for at pasientene får behandling og blir henvist til de rette sykehusene. Det regionale helseforetaket får ansvaret for anbudsinnbydelse på tjenester og forhandlingsansvaret når det gjelder priser. Slik disse medlemmer ser det, kan en akseptere at det regionale helseforetaket får bestillerrollen, men da under den uttrykkelige forutsetning at det regionale helseforetaket ikke selv skal drive tjenesteproduksjon. Disse medlemmer kan også tenke seg at bestillerrollen overføres til et av regionens fylkeskommunale trygdekontor, idet disse medlemmer mener at trygdevesenet burde ha god kompetanse til å påta seg denne rollen. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Rikstrygdeverket nå administrerer pasientbehandlingen i utlandet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om en forvaltningsforetak-modell, der foretakene fremdeles er en del av offentlig forvaltning, men likevel slik at sykehusene får større selvstendighet enn i dag. Dette medlem viser til sine forslag til de enkelte paragrafer, samt til sine generelle merknader.

Forskning

Komiteen vil også i tilknytning til reformens innhold understreke helseforskningens betydning, både for faglig utvikling, kompetanseoppbygging og utdanningen av helsepersonell. Komiteen forutsetter at foretakene sikrer at nasjonale føringer om forsk­ningsinnsats følges opp og ikke blir utkonkurrert av ressursbehovet til pasientbehandling.

Komiteen vil peke på at overgangen til statlig eierskap og organisering etter foretaksmodellen i prinsippet ikke endrer organisering og finansiering av forskningen. Det er bl.a. grunn til å understreke at finansiering av forskning krever helt andre virkemidler enn hva som gjelder for finansiering av pasientbehandling.

Komiteen mener at grunnforskningen innen medisin i hovedsak er et ansvar og anliggende for Norges forskningsråd og universitetene representert ved de medisinske fakulteter. Slik bør det fortsatt være. Både forskningsrådet og universitetene forventes også å ta et medansvar for den anvendte kliniske forsk­ningen. Det er imidlertid gode grunner til å stille spørsmål ved om denne mer målrettede og mer praktisk orienterte forskningen vil bli tilstrekkelig tilgodesett og prioritert hvis ikke sykehus og helsetjeneste tar større eget ansvar for slik forskning. Som grunnlag for kvalitetsutvikling og klinisk evaluering er det nødvendig med en betydelig styrking av den kliniske forsk­ningsinnsatsen i norske sykehus. Universitetsklinikkene vil her ha et særlig ansvar for å initiere og organisere kliniske forskningsprosjekter, for metodeutvikling, kompetanseutvikling og forskeropplæring. For at en metodisk og systematisk tilnærming til evaluering av klinisk praksis og kliniske resultater skal komme hele sykehusvesenet til gode, er det imidlertid viktig at også sentralsykehus og andre sykehus trekkes aktivt med i den kliniske forskning.

Komiteen understreker at den praktisk rettede kliniske forskningen ikke skal komme i for sterk ressurs- og prioriteringskonflikt med den like viktige medisinske basalforskningen. Fordi klinisk forskning nå sees på som en del av produktkontrollen og kvalitetssikringen, bør den være et klart ansvar for sykehuseieren. For å kunne ivareta dette ansvaret forutsettes de regionale helseforetakene å samarbeide tett med fakultetene og regionsykehusene. Slikt samarbeid vil være særlig nødvendig i forhold til konkrete prosjekter og for å ivareta kompetanse- og opplæringskrav. Sykehusene må ta ansvar og ha myndighet til å innrette de faglige aktiviteter som er nødvendige for å evaluere egen praksis.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at finansiering av undervisning bør skje via universitetene. Forskningsmidler må øremerkes og kanaliseres gjennom forskningsrådet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke behovet for at forskning foregår innenfor alle ledd av det medisinske fagmiljøet, også utenfor de tradisjonelle universitets- og sykehusmiljøene. Gjennom mange år har det for eksempel foregått forskning på høyskolenivå, til dels i samarbeid med primærhelsetjenesten.Dette medlem er enig i at en stor andel av forskningsmidlene bør disponeres av universitetene, og at Norges forskningsråd også bør spille en sentral rolle for fordelingen av midlene. Dette medlem vil imidlertid samtidig innvende at universitetsmiljøer, og også Norges forsk­ningsråd, lett vil kunne domineres av de tradisjonelle forskningsmiljøene. Dersom forskningen skal være nyskapende og framtidsrettet, bør man dermed etter dette medlems syn bidra til at forskningsmidlene spres også via andre kanaler enn universitetene. Dette medlem vil påpeke behovet for økonomiske rammer for sykehus og annen helsetjeneste der midler til forskning inngår som en større andel av rammen enn hva tilfelle er i dag. Dette medlem vil også påpeke at den innsatsstyrte finansieringen lett kan bidra til å redusere forskningsaktiviteten, fordi forsk­ning vil være avhengig av langsiktighet og rammefinansiering,

Arbeidstakerrettigheter

Komiteen har merket seg den uro som mange ansatte har uttrykt omkring arbeidstakerrettighetene i en ny organisasjon. Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at

• alle arbeidstakere får videreført sine pensjonsordninger med bl.a. bruttogarantert offentlig pensjon, dvs. 66 pst. av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid,

• det legges opp til at dagens pensjonsleverandører inntil videre skal ta vare på sine medlemmers ordninger, også når de er ansatt i helseforetakene,

• hvem som skal være pensjonsleverandør i framtida skal utredes nærmere,

• alle helseforetakene skal ha én og samme arbeidsgivertilknytning, slik mange arbeidstakerorganisasjoner har bedt om, og dette skal avklares umiddelbart etter at loven om helseforetak er vedtatt,

• ventelønnsordninger etter statens regler.

Komiteen viser til helseministerens brev av 22. mai 2001 til saksordfører, der han bl.a. sier:

«Det er i dag fire leverandører av tjenestepensjoner innenfor spesialisthelsetjenesten i nåværende fylkeskommunale sektor som vil inngå i de nye helsefore­takene. I proposisjonen uttales at det etter departementets oppfatning er behov for en nærmere vurdering av spørsmålet om pensjonsleverandører. Det er nødvendig med mer tid både på utredningssiden og ikke minst når det gjelder å ta beslutninger. Konkurranse mellom pensjonsleverandørene og problemstillinger i den forbindelsen er også spørsmål som må vurderes. Det blir derfor lagt til rette for at dagens pensjonsleverandører inntil videre kan videreføre ordningene for sine medlemmer dersom de aktuelle leverandørene er innstilt på dette.

På sikt vil det kunne være aktuelt med flere pensjonsleverandører, slik som i dag. Rettstilstanden vedrørende kollektive pensjonsordninger og anbudsdirektivene samt konkurransereglene i EØS-avtalen er ennå ikke helt avklart, og er følgelig et av de områdene som blir nærmere vurdert.»

Komiteen forutsetter at arbeidstakerne også gjennom avtale med nye pensjonsleverandører sikres pensjonsordninger i samsvar med det de i dag har rett til.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter at de ansatte beholder alle opparbeidede rettigheter, inkludert pensjonsordninger. Det er viktig at staten utvikler en felles arbeidsgiverpolitikk for å rekruttere og beholde arbeidskraft i det offentlige helsevesen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utvikle en felles arbeidsgiverpolitikk for å rekruttere og beholde arbeidskraft i det offentlige helsevesen.»

Disse medlemmer er urolige for at de ansattes vilkår ikke er tilfredsstillende belyst ved omdanningen av sykehusene til fristilte foretak. Disse medlemmer vil peke på at tilknytning til arbeidsgiverorganisasjon kan ha stor betydning for de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringen flytter arbeidsgiveransvaret for flere titalls tusen arbeidstakere uten at det er gjennomdrøftet og ferdigutredet før vedtak skal fattes. Disse medlemmer viser til at de ansatte ikke lenger vil være ansatt i offentlig forvaltning, og at deres nåværende rettigheter som arbeidstakere vil bortfalle. Heller ikke de ansattes pensjonsforhold er tilstrekkelig avklart. Disse medlemmer viser til at de ansattes organisasjoner går inn for at samtlige foretak må samles i én arbeidsgiverorganisasjon uten at dette er ivaretatt i lovforslaget. Disse medlemmer forutsetter som en selvfølge at et avtaleverk er etablert før reformen eventuelt kan settes ut i livet, og at arbeidstakerorganisasjonene er sikret reell medvirkning og innflytelse på alle leddene i omorganiseringsprosessen.

Finansieringsmodellene

Komiteen tar til etterretning at det i denne lovsaka ikke er drøftet finansieringsmodeller for spesialisthelsetjenestene, men at dette bebudes å bli gjort senere. Komiteen vil understreke at noe av det tekniske grunnlaget som ISF-ordningen baserer seg på, dvs. DRG-systemet, må ha en kontinuerlig oppdatering i forhold til hva som er god og oppdatert medisinsk praksis.

Komiteen blir stadig konfrontert med problemstillinger knyttet til manglende samsvar mellom DRG-enhetspris for en behandlingstype og den faktiske kostnad for behandlingen. Dette er et problem som i særlig grad er blitt synliggjort fra regionsykehusenes side, ikke minst i forbindelse med høykostmedisin bl.a. i mange av de tilfeller der implantater inngår i behandlingsopplegget. Komiteen ser heller ikke bort fra misforhold i flere av de DRG-gruppene som tilhører lokal- og sentralsykehusfunksjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ser at når statens overføringer på helseområdet går til regionene i stedet for fylkene, så kan ikke penger til helseformål lenger blandes med penger til andre sektorer, noe som er en forbedring fra tidligere og som helt entydig viser hvilke ressurser som stilles til rådighet for helsevesenet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det i proposisjonen varsles at statens overføringer av penger for pasientbehandling går via de regionale helseforetakene og til de enkelte sykehus/helseforetak. Disse medlemmer forutsetter at pengene fordeles etter ISF-prinsippene, dvs. at sykehusene får penger i forhold til utført pasientbehandling. Disse medlemmer er innforstått med at når finansieringssystemet er basert på ca. 50 pst. rammetilskudd/grunnfinansiering og ca. 50 pst. innsatsstyrt finansiering, så er det nå nødvendig å la det regionale ledd stå for fordelingen.

Disse medlemmer antar at en ved gjennomgangen av finansieringsordningen også vil vurdere disse sider ved systemet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det de siste årene er gjennomført flere reformer som legger til rette for at markedet får større betydning i den daglige prioriteringen i sykehusene. Det gjelder stykkprisfinansieringen (ISF) og retten til fritt sykehusvalg for pasientene som vil være en vesentlig del av det enkelte sykehus’ inntektsgrunnlag. Sammen med en fristilling av sykehusene som selvstendige rettssubjekter, er disse medlemmer bekymret for en mulig nedprioritering av pasientgrupper som ikke godt nok omfattes av ISF-ordningen, og da særlig pasienter med sammensatte og langvarige lidelser som er kostbare å behandle. Disse medlemmer mener samtidig at belastningen på førstelinjetjenesten kan øke ved at «ulønnsomme» pasientgrupper skrives hurtig ut fra sykehusene. ISF-ordningen har av flere instanser blitt dokumentert å ha uønsket effekt på flere diagnosegrupper. Disse medlemmer mener uavhengig av eiermodell for øvrig, at det er behov for en gjennomgang og forbedring av ISF- og DRG-systemet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet hadde foretrukket at det ble tatt standpunkt til finansieringsmodeller i forbindelse med behandlingen av lovproposisjonen. Disse medlemmer mener det er særdeles viktig om reformen skal få suksess, at en så tidlig som mulig klargjør og tar standpunkt til ulike finansieringsmodeller for driften av offentlige sykehus og de økonomiske retningslinjene når det gjelder offentlig betaling for privat utførte helsetjenester. Disse medlemmer har registrert at ulike finansieringsmodeller vil bli vurdert, og at en skal komme tilbake til dette på et senere tidspunkt. Disse medlemmer vil akseptere det, men vil allerede på dette tidspunkt gi uttrykk for hva disse medlemmer mener om fremtidig finansiering av sykehusene. Det er etter disse medlemmersmening vesentlig at en nå fra utgangspunktet til statlig drift og finansiering klargjør og tilrettelegger for en forutsigbar finansiering for foretakene, slik at foretakene ut fra måltall også kan planlegge sine inntekter for flere år av gangen. Det må etter disse medlemmers mening nå bli slutt på den situasjonen at gitte økonomiske incitamenter i begynnelsen av driftsåret endres i løpet av driftsterminen, slik vi har sett tilfeller av de seneste år i forhold til den innsatsbaserte finansieringen. Særdeles viktig er det også etter disse medlemmers mening at det legges opp til en finansiering av sykehusene og spesialisthelsetjenesten i sin helhet, slik at produsenten av tjenestene får betalt for den jobben som gjøres. Slik disse medlemmer ser det, må en intensivere arbeidet med DRG-komplimenteringen og få tilpasset denne i forhold til de reelle utgifter sykehusene har på ulike behandlingsformer. Disse medlemmer er uenig i at den innsatsbaserte finansieringen tenkes utbetalt i de regionale helseforetakene, altså en ordning tilsvarende den vi har i dag hvor alle overføringer, også den innsatsbaserte finansieringen, går direkte til fylkeskommunene. En slik ordning vil fortsatt svekke incitamentet i de fremtidige helseforetakene når det gjelder effektivitet og økt produksjon. Det hører etter disse medlemmers mening ingen steds hjemme at ikke helseforetaket selv skal få betalt for den jobben de gjør, men få overført penger fra eieren via det regionale helseforetaket, og således kan risikere som tilfellet er med dagens ordning, at sykehusene ikke får betalt for den jobben som er gjort i forhold til pasientbehandlingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener stykkprisandelen i ordningen med innsatsstyrt finansiering må økes til minst 60 pst, og at kryptaket må fjernes. Det bør innføres differensierte enhetspriser som tar hensyn til at regionsykehusene gjennomgående behandler mer ressurskrevende pasienter innenfor de sammen DRG-kategorier enn sentral- og lokalsykehusene.

Ut over den fastsatte stykkprisandelen bør de statlige regionkontorene stå fritt til å inngå refusjonsavtaler med sykehusene f. eks. basert på høyere stykkpris­andel eller avtaler basert på volum. Disse medlemmer viser til at det er til dels store variasjoner i kostnadsnivå for ulike behandlingstilbud mellom de offentlige sykehusene, og mellom disse og private tilbydere, jf. Økonomisk Forum nr. 4, 2001. En statlig bestillerorganisasjon som er adskilt fra eierskapet og driften av sykehusene, vil bedre legge til rette for konkurranse mellom ulike tjenesteytere om å tilby gode og kostnadseffektive tjenester.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener, slik det er et sterkt ønske om fra en rekke ledere i norske sykehus, at den innsatsbaserte prosentandelen bør økes fra 50 pst. til 80 pst., og i tillegg at kryptaket bør fjernes.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dersom en mener noe med en sterkere fristilling av sykehusene slik det formelt er lagt opp til i foretaksmodellen, så er det viktig å presisere at fristilling i forhold til finansiering er særdeles viktig, og det må være opp til foretaksleder og styre å utarbeide driftsplaner, økonomiske prognoser og kunne ta for gitt at den innsatsbaserte finansieringen ikke blir redusert og kommer direkte til inntekt i foretakets budsjett årlig. Disse medlemmer fremmer forslag om det i overensstemmelse med dette.

Disse medlemmer vil bemerke at når finansieringsordningen for de offentlige helseforetakene skal vurderes og fastlegges, må de private tilbudene, eksempelvis private spesialister, private klinikker, røntgeninstitutter og private laboratorier, også få en forutsigbar og likeverdig betalingsordning som de offentlige tilbudene gis. Dette mener disse medlemmer er særdeles viktig for å kunne utnytte den maksimale kapasitet innen spesialisthelsetjenesten som i dag finnes. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at i dag har flere av de private helsetilbudene betydelig ledig kapasitet som ikke utnyttes, mens de offentlige sykehus har mangel på kapasitet på flere fagfelt. Dette mener disse medlemmerer sløsing med de totale helseressurser i vårt land og manglende respekt overfor brukerne som stadig venter på utredning og behandling.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at den innsatsbaserte finansieringen av sykehustjenester (ISF) utbetales direkte til det enkelte helseforetak i samsvar med produksjon av tjenester.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en grundigere drøfting av finansieringsordningene, enn det legges opp til i proposisjonen. De siste års erfaringer tyder på at et innsatsbasert finansieringssystem har svekket kostnadskontrollen, mens den helseproduksjon som belønnes har økt. Dette medlem har merket seg at hele effekten av ISF på produksjonen kom første året. Oppjusteringen fra 35 pst. til 50 pst. har ikke hatt noen effekt.

Dette medlem vil påpeke at ISF har ført til sterke glidningseffekter. Sykehusene tvinges til å prioritere de mest lønnsomme pasientene, mens kronikere og pasienter med sammensatte sykdommer taper. Dette bryter med overordnede prinsipper om likhet i helsetilbud og et helsetilbud basert på medisinske vurderinger.

Dette medlem mener at systemer med innsatsbasert finansiering egner seg best der sykdomsbildet og behandlingsform er klar. Dette medlem vil redusere bruken av ISF. Hensynet til kostnadskontroll taler for at de regionale helseforetak i sin helhet finansieres ved rammebudsjetter, mens det internt i det regionale foretaket kan brukes systemer med innsatsbasert finansiering. Dette medlem vil komme tilbake med forslag om endringer i finansieringsordningene.

Omfang av statlig overtakelse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til omfanget av forslaget om statlig overtakelse som omfatter somatiske helsetjenester, rehabilitering og habilitering, laboratorie- og radiologiske tjenester, psykisk helsevern, avtale med private spesialister med driftsavtale, ambulansetjeneste, avtale med private ambulansetjenester, nødmeldetjenesten, sykehusapotekene, og deler av rusmiddeltiltakene.

Flertallet vil i merknadene til de enkelte lovparagrafer eventuelt utdype forståelsen av disse og begrunne eventuelle endringsforslag.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er en fare for at den foreslåtte organisasjonsmodellen vender oppmerksomheten bort fra primærhelsetjenestens behov. Disse medlemmer mener at det er oppsiktsvekkende at helse- og sosialtjenestene ikke er sett i sammenheng. Barnevern, rusomsorg og familievern er ikke tilstrekkelig vurdert, på tross av den nære sammenhengen mellom barne- og ungdomspsykiatrien og disse områdene. Disse medlemmer vil peke på at den offentlige tannhelsetjenesten ikke er innlemmet i forslaget, selv om det er et økende samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten, og behovet for samhandling vil øke med årene. Disse medlemmer vil peke på at det underbygger inntrykket av at reformen ikke er helhetlig og lite gjennomtenkt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at spørsmålet om plassering av ansvar for fylkeskommunale tiltak for rusmiddelbrukere etter sosialtjenesteloven, dvs. behandlings- og omsorgstiltak, skal utredes nærmere med sikte på en ny reform også her. Flertallet gir sin tilslutning til dette.

Flertallet har merket seg at spørsmål om statlig overtakelse av tannhelsetjenesten skal utredes nærmere, og flertallet slutter seg til dette.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at et flertall går inn for å overføre eierskapet til spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten. Det er likevel noen deler av spesialisthelsetjenesten der argumentene mot statlig overtakelse er spesielt sterke. Et effektiv rusomsorg krever et tett samarbeid med primærhelsetjenesten. Disse medlemmer oppfatter at tannhelsetjenesten er en spesialisert helsetjeneste, men at den i sin natur og sitt omfang er en primærhelsetjeneste. Disse medlemmer støtter forslaget om en utredning for å få avklart ansvarsforholdene på disse områdene, men forutsetter at det ikke legges ideologiske føringer i retning av at «stat alltid er best».

Disse medlemmer vil påpeke at psykiatriens førstelinjetjeneste (vernet botilbud, poliklinikker utenfor sykehus m.m.) har et tett samarbeid med primærhelsetjenesten. Mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet er det også utviklet et tett samarbeid gjennom flere år. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at barne- og ungdomspsykiatrien og psykiatriens førstelinjetjeneste ikke omfattes av reformen, men at dette også blir et tema for den utredning som skal gjøres når det gjelder rusomsorg og tannhelsetjeneste.

Disse medlemmer mener at hensynet til nærhet til brukerne tilsier at pasientombud fortsatt bør ansettes av fylkeskommunen, og bør være etablert i alle fylker. Disse medlemmer har merket seg at det tidligere ble argumentert for at ansvaret for pasientombudet burde overlates til staten for å skape større avstand til fylkeskommunen som sykehuseier. Dersom eierskapet nå overlates til staten, vil dette argumentet bli snudd rundt. Argumentet om å skape avstand til eieren tilsier at fylkeskommunen beholder ansvaret for pasientombudsordningen. Disse medlemmer vil derfor stemme mot Regjeringens forslag til endring av pasientrettighetsloven § 8-2 første ledd første punktum.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om at eventuell statlig overtakelse av psykiatriens førstelinjetjeneste (vernet botilbud, poliklinikker utenfor sykehus m.m.) og barne- og ungdomspsykiatrien utredes, herunder samarbeid med primærhelsetjenesten. Ansvars- og eiendomsforhold til disse helsetjenestene skal inntil videre ikke endres.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i § 53 punkt 6 er listet opp hvilke nåværende fylkeskommunale spesialisthelsetjenester som overtas av staten. Disse medlemmer viser til at den offentlige tannhelsetjeneste fra starten av 2001 ikke blir et statlig ansvar. Disse medlemmer viser videre til at heller ikke rusomsorgen i sin helhet er tatt med i overgangen fra fylkeskommunal til statlig drift. Det opplyses i proposisjonen at eventuell statlig overtagelse av disse sektorene skal vurderes nærmere, og at en skal komme tilbake til dette i løpet av et års tid.

Disse medlemmer mener at det er svært uheldig at den offentlige tannhelsetjeneste ikke på linje med de øvrige spesialisthelsetjenester kommer med i reformen nå. Disse medlemmer er kjent med at den offentlige tannhelsetjeneste sliter med store rekrutteringsproblem som disse medlemmer er redd for kan forsterkes i det vakuum som nå oppstår, og hvor diskusjonen om tannhelsetjenestens fremtidige tilknytning til stat, fylke eller kommune pågår.

Disse medlemmer sier seg tilfreds med at Regjeringen ifølge proposisjonen vil nærmere utrede spørsmålet om hvorvidt den fremtidige rusomsorg i sin helhet skal flyttes ut av sosiallovgivningen og over til helselovgivningen. Disse medlemmer og Fremskrittspartiet har hele tiden ment og forfektet at avhengighet av rus må betraktes som sykdom, og at ansvaret for behandling, rehabilitering og omsorg må ligge i helselovgivningen og ikke i sosiallovgivningen. Dette er viktig for å øke prestisjen rundt denne omsorgen slik at de rusavhengige unngår klientstemplet og å bli betraktet som pasienter. Rusomsorgen må betraktes som en omsorg på linje med psykiatrien.

Disse medlemmer vil fremme forslag om at de behandlingstilbudene innen rusfeltet som i dag er organisert og inngår i de fylkeskommunale helseplaner, også blir et statlig ansvar fra 1. januar 2001. Disse medlemmervil i henhold til dette fremme tilleggsforslag i § 53 punkt 6 om at tannhelsetjenesten og behandlingsinstitusjoner innen rus som i dag drives på fylkeskommunalt nivå, nå kommer med i reformen og blir et statlig ansvar for 2001.

Styresammensetning/brukermedvirkning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til sine merknader under § 21 Styrets sammensetning m.v. Flertallet har merket seg at det i proposisjonen ikke foreslås partssammensatte styrer, men at lovforslaget bygger på den forutsetning at styret i foretaket settes sammen av personer som har den brede kompetansen som ledelse av slike foretak krever. Det må gjelde bl.a. kompetanse på helsefaglig område, økonomi og ledelse så vel som brukerkompetanse og god samfunnsinnsikt m.v. Flertallet vil spesielt peke på at helsereformens grunnleggende formål er et bedre helsetilbud for pasientene og mener derfor at brukerinteressene må ivaretas på en god måte ved at brukerne får en lovmessig rett til å bli hørt. De virksomheter som yter spesialisthelsetjenester og andre tjenester, skal ha plikt til å etablere system der de systematisk og planlagt innhenter brukernes erfaringer og synspunkter.

Flertallet legger til grunn at utpeking og valg av de ansattes representanter skjer i henhold til gjeldende avtaleverk.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at styrene i de regionale helseforetakene skal bli utnevnt av helseministeren. Styremedlemmene trenger verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonell bakgrunn. Det legges stor vekt på økonomisk kompetanse og styring i hele reformforslaget. Disse medlemmer mener at denne styringesammensetningen mangler både helseprofesjonell bakgrunn, brukermedvirkning og lokalpolitisk forankring.

Disse medlemmer vil rette oppmerksomheten mot de forretningsmessige prinsippene i reformen, som levner liten synlig plass for faglig medvirkning i driften av helseforetakene. Disse medlemmer vil påpeke at det er i motsetning til målsettingen for helsereformen, som er uttalt å være å sikre en effektiv spesialisthelsetjeneste basert på kunnskap om de beste behandlingsmetodene. Disse medlemmer viser til at det ikke er foreslått noen struktur for faglig kvalitetssikring, og det er ikke laget en faglig kanal til beslutningsorganene i helseforetakene. Dermed inviteres det indirekte til lobbyvirksomhet og uformelle kanaler som disse medlemmer mener både kan være partiske og situasjonsbetingede.

Disse medlemmer viser til at pasientorganisasjonene har uttrykt ønske om representasjon i foretakenes styrer og råd, og vil støtte dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad vedrørende § 21.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i den nye norske helselovgivningen, spesielt i pasientrettighetsloven, er brukerenes rettigheter betydelig utvidet. Dette bør etterdisse medlemmersskjønn tilsi at pasientorganisasjonene er representert i helseforetakenes styre, og disse medlemmer foreslår derfor dette. Disse medlemmer vil ellers peke på viktigheten av at styret i foretakene representerer en bred kompetansesammensetning hvor helsefag og økonomi vektlegges spesielt.

Disse medlemmer mener styrene for de regionale foretakene og helseforetakene må være profesjonelle i den forstand at styrets medlemmer er oppnevnt på grunnlag av personlige egenskaper som gjør dem egnet til å sitte i et slikt styre. For å sikre nødvendig avstand mellom det regionale helseforetaket og helseforetaket må det slås fast at foretaksmøtet i helseforetakene er styret i det regionale helseforetaket, og at denne funksjonen ikke kan delegeres.

Rådsorgan

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at sykehusreformen vil styrke de profesjonelle markedsøkonomiske miljøene innen helsevesenet på bekostning av brukerinteressene og omsorgs- og medisinfaglig innflytelse, både fordi innsynet i beslutningsprosessen blir svekket sett fra innbyggernes side, og ved at styringen av sykehusene vil skje etter bedriftsøkonomiske retningslinjer. Disse medlemmer vil påpeke at forslaget om regionale folkevalgte rådsorganer viser at disse bare skal kunne uttale seg om de regionale helseforetakenes planer, ikke om den konkrete gjennomføringen av disse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad vedrørende § 35.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartietkan ikke se at det når en nå overfører sykehusansvaret til staten, skulle være behov for å etablere et rådsorgan i regionene som fortrinnsvis skal være politikersammensatt. Dette organet har riktignok kun en rådgivende funksjon, men dette vil kunne føre til forsinkelser i det regionale helseforetakets beslutningsprosess som kan være uheldig. Disse medlemmervil mene at ledelsen i det regionale helseforetaket i de situasjoner dette er nødvendig, vil orientere seg og søke råd i regionen på ulike felt uten at dette skal gå gjennom et formalisert etablert rådsorgan. Det er etter disse medlemmersmening særdeles viktig når en nå får den nye reformen med statlig sykehusdrift, at det politiske byråkrati blir minst mulig. Etableringen av et regionalt råd med dertil hørende sekretariat er å gå den motsatte veien. Det er for disse medlemmer særdeles viktig å understreke at det regionale helseforetaket ikke bygges opp med omfattende byråkrati slik vi har sett i den fylkeskommunale helseadministrasjon.

Disse medlemmer vil gå mot opprettelse av et regionalt råd.

Samarbeid med andre

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringen legger opp til at foretakene ikke selv har en forpliktelse til å levere helsetjenester, men at de kan bestilles fra andre. Dette åpner opp for et større innslag av kommersielle, private aktører i helsevesenet. Disse medlemmer mener det er solid erfaring for at et solidarisk helsetilbud sikres best ved at det offentlige også er eier og produsent av helsetjenestene. Med private, kommersielle aktører blir hensynet til fortjeneste dominerende. Det svekker mulighetene for å foreta helsepolitiske prioriteringer, øker administrasjonskostnadene og gir økt press for egenandeler. Det blir vanskeligere å hindre at privat kjøpekraft skal styre helsetilbudet, enten det skjer direkte eller via private forsikringer, hvis helsevesenet får et stort innslag av private, kommersielle aktører.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine forslag under paragrafene 1, 3 og 42.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet stiller seg uforstående til at § 43 i lovproposisjonen setter forbud mot at helsefore­tak kan eie hele eller deler av annen virksomhet som yter spesialisthelsetjeneste og som er organisert som aksjeselskap. Dette forbudet i lovproposisjonen er en vesentlig innstramming i forhold til det som var anført i Regjeringens høringsutkast. Disse medlemmer mener dette forbudet mot eierskap med andre i betydelig grad svekker konkurransemomentet i helsemarkedet. Disse medlemmer vil fremme forslag til ny lovtekst i § 43 som tillater foretak å eie deler av virksomhet sammen med andre som yter helsetjenester organisert som AS.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at departementet foreslår følgende begrensninger i sykehusenes adgang til å samarbeide med andre:

• Helseforetak har ikke adgang til å skille ut medisinsk kjernevirksomhet og organisere de fraskilte delene som aksjeselskaper.

• Slik kjernevirksomhet kan bare eies sammen med andre helseforetak, og da organisert som ansvarlig selskap.

• Bare ikke-medisinske funksjoner kan skilles ut og organiseres som aksjeselskaper.

Disse medlemmer hadde kunnet slutte seg til dette dersom Arbeiderpartiet hadde vært villig til å drøfte og komme frem til enighet om forståelse av paragrafens innhold. Disse medlemmer ville lagt følgende til grunn:

• Helseforetakene skal kunne kjøpe alle typer tjenester fra andre dersom de finner det hensiktsmessig, selv om det innebærer at egne avdelinger legges ned. Helseforetakene må også ha mulighet til å kunne selge ut deler av virksomhet til private, dersom man ikke ser seg tjent med å utføre tjenestene i egen regi.

• Slike saker skal bare avgjøres av foretaksmøtet dersom det gjelder salg eller utskilling av større deler av virksomheten. Helseforetaket må ha frihet til å velge slike løsninger som er beskrevet i punktet over, og listen for hvilke saker av vesentlig betydning som skal bringes inn for foretaksmøtet, må legges så høyt at dette ivaretas. Statens skal styre i stort gjennom funksjonsfordeling, prioritering og finansiering, mens helseforetakene må ha stor frihet når det gjelder organisering og daglig drift.

• § 32 om salg av sykehusvirksomhet gjelder salg av helseforetak eller sykehus som er en del av et helseforetak. Stortingets tilslutning er ikke nødvendig dersom et sykehus vil selge ut deler av virksomheten, f. eks. en røntgenavdeling.

Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiet ikke har vært villig til slike drøftelser. Disse medlemmer vil derfor stemme mot forslaget til § 43.

Spesielt der det er lange køer for enklere kirurgisk behandling, bør det etter disse medlemmers oppfatning legges til rette for oppbygging av et supplerende privat tilbud som kan bidra til å ta køene effektivt unna.

Overgangsbestemmelser om økonomisk oppgjør

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at det i proposisjonen redegjøres for de prinsipper som det foreslås skal legges til grunn for eiendomsoverdragelse fra fylkeskommune til stat.

Følgende kriterier er foreslått lagt til grunn:

• «om dette er en formuesgjenstand som vil få betydning for statens mulighet til å yte spesialisthelsetjeneste i samsvar med det ansvar som pålegges i lovgivningen

• om dette er en formuesgjenstand som vil få betydning for statens mulighet til å yte spesialisthelsetjeneste av samme omfang og kvalitet som fylkeskommunen har hatt målsetting om

• om den benyttes av fylkeskommunen i forbindelse med driften av en virksomhet innenfor spesialisthelsetjenesten

• om fylkeskommunen har anskaffet den til et formål som ligger innenfor en slik virksomhets målsetting, eller

• om den er overlatt det offentlige med det formål å fremme helseformål.»

Flertallet vil videre understreke den plikt staten har ved overtakelsen å legge til rette for at fylkeskommunen ikke blir i dårligere økonomisk stand til å ta seg av de øvrige fylkeskommunale tjenesteområdene etter at staten har overtatt spesialisthelsetjenesten. Flertallet legger til grunn at det økonomiske oppgjøret understøtter dette.

Flertallet viser til at en ikke kan se bort fra at staten i framtida ikke lenger har behov for overdratte eiendommer m.v., for eksempel ved at eldre bygg erstattes med nye. Selv om en i en slik situasjon kunne vurdert å føre slike eiendommer tilbake til fylkeskommunen, kan dette være vanskelig å lovfeste på generell basis. Det kan ofte være slik når en tar eldre bygninger ut av bruk, at disse ved salg er med på å finansiere nybygg.

Flertallet finner det derfor ikke riktig å lovfeste en generell «hjemfallsrett», men forutsetter at en tilbakeføring vurderes konkret i det enkelte tilfelle basert på mest mulig omforente rimelighetsbetraktninger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke behovet for et raust og ryddig oppgjør dersom staten overtar sykehusenes drift og eiendommer knyttet til driften. Det må søkes å unngå at oppgjøret fører til unødvendige og destruktive rettssaker. I proposisjonen står det at det overordnede prinsippet er at fylkeskommunene etter oppgjøret har tilstrekkelig evne til å løse de øvrige oppgaver de er pålagt. Disse medlemmer vil påpeke at det foreslåtte oppgjøret ikke er i tråd med en slik målsetting. Underfinansieringen og merforbruket på sykehusene blir i liten grad kompensert; i tillegg er det stor uenighet om oppgjør for eiendomsmassen.

Disse medlemmer ser store ulikheter mellom fylkeskommunene som ikke lar seg fange opp av det foreslåtte oppgjøret som er presentert i Kommuneproposisjonen. Det må være et krav at fylkeskommunene er i økonomisk balanse etter at sykehusene eventuelt er overført til staten. Kommuneproposisjonen synliggjør en underfinansiering av fylkeskommunene med 1,3 mrd. kroner, hvorav fylkeskommunene må dekke 537 mill. kroner. Det meste av beløpet skyldes sykehusdrift. Det må foretas en gjennomgang av uttrekksmodellen blant annet for å fange opp konsekvensene av ekstraordinære inntekter som er tatt med i beregningsgrunnlaget. Utgifter knyttet til administrasjon må samsvare med de faktiske utgifter, og eventuelle driftsunderskudd på sykehusene i 2001 må dekkes inn.

Disse medlemmer konkluderer med de nevnte forhold og med at også andre forhold som det ikke er mulig å ha oversikt over nå, medfører at oppgjøret både for eiendomsmassen og driften må fastsettes etter reelle forhandlinger mellom staten og den enkelte fylkeskommune, og det må etableres en voldgiftsordning i det tilfelle en ikke kommer til enighet.

Disse medlemmer vil komme nærmere inn på enkelthetene i dette opplegget ved behandlingen av St.prp. nr. 82 (2000-2001), Kommuneproposisjonen.

Disse medlemmer ser urettferdigheten i den økonomiske modellen Regjeringen legger opp til i forbindelse med den statlige overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår at staten skal overta alle fylkeskommunenes eiendommer og verdier som er knyttet til spesialisthelsetjenesten. Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil gi noen form for kompensasjon for verdier, selv om de ikke er direkte knyttet til driften, og foreslår at staten skal overta verdiene vederlagsfritt. Det gjelder for eksempel barnehager, personalboliger, større parker og rekreasjonsområder. Disse medlemmer finner det ikke akseptabelt at staten skal overta verdiene fra fylkeskommunene uten vederlag og uten sikkerhet for at verdiene kommer spesialisthelsetjenesten eller fellesskapet til gode i framtiden. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen vil dekke gjeld som er knyttet til spesialisthelsetjenesten. Det medfører at befolkning i fylkeskommuner som har bestrebet seg på å ha mindre gjeld i spesialisthelsetjenesten, og som dermed kan ha forsømt andre viktige samfunnsoppgaver, vil bli økonomisk skadelidende.

Disse medlemmer vil videre understreke at dersom det etter en eventuell statlig overtakelse blir gjort vedtak om å avslutte spesialisthelsetjenestens virksomhet, eller noe av den virksomhet som ligger til grunn for statlig overtakelse gjennom denne loven, må eiendom og bygninger tilbakeføres til fylkeskommunen gjennom opprettelse av hjemfallsrett.

Disse medlemmer mener for øvrig at et eventuelt overtakelsesoppgjør med fylkeskommunene må skje i en dialog med hver enkelt fylkeskommune slik at oppgjøret blir så reelt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at når det gjelder oppgjøret med fylkeskommunene om overtakelse av sykehusene, må fylkeskommunene gis hjemfallsrett til eiendom som ikke lenger brukes til spesialisthelsetjeneste. Det vises til at et slikt prinsipp vil være i tråd med de forutsetningene staten la til grunn da Statens senter for barne- og undomspsykiatri ble overført fra staten til Oslo kommune. Dersom fylkeskommunene avvikles, bør eiendommene gå tilbake til den kommunen som opprinnelig fremskaffet dem. Det bør gjøres unntak når eiendom selges for å finansiere utbygging innen spesialisthelsetjenesten et annet sted i regionen. Disse medlemmer viser til sitt forslag under § 51 Omdanning.

Departementets forslag legger opp til at sammen med sykehusene overtas gjelden knyttet til disse. Disse medlemmer legger også vekt på at fylkeskommuner som har lite gjeld knyttet til sykehusene, men stor grad av egenfinansiering, blir kompensert for dette. Disse medlemmer vil peke på behovet for at ansvaret for eventuelle driftsunderskudd i 2001 avklares. Dersom fylkeskommunene alene skal ta ansvaret for slike underskudd, mens sykehusene ikke blir belastet, mister fylkeskommunene autoritet som eier i forhold til krav om effektiv drift og overholdelse av budsjetter frem til overtakelsestidspunktet. Disse medlemmer ber departementet vise romslighet i de kommende forhandlinger med fylkeskommunene, slik at man kan oppnå enighet og unngå rettslige oppgjør som forskyver gjennomføringen av reformen i tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringen i at overtagelse av sykehusene, utstyr og andre driftsbygninger samt personalboliger etc. skjer vederlagsfritt. Disse medlemmer vil i den sammenheng måtte hevde at all bygningsmasse, medisinsk teknisk utstyr og annet utstyr samt øvrig formue i fylkeskommunen som er knyttet opp mot sykehusdriften, egentlig er skattebetalernes eiendom og derfor bør overføres vederlagsfritt til staten. Disse medlemmer er også enig i at staten ved overtagelse av sykehusene overtar gjeld, forpliktelser og avtaler som er gjort av fylkeskommunene med andre interessenter i forbindelse med den fylkeskommunale sykehusdrift. Staten bør imidlertid etter disse medlemmers mening vise stor romslighet i de kommende forhandlinger med fylkeskommunene om overdragelse av eiendom, slik at en unngår fremtidig tvistemål i rettsapparatet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til en betenkning som professor doktor juris Eivind Smith har laget etter oppdrag fra KS.

Riksrevisjonens kontroll

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er ikke tilfreds med de oppgaver som er tillagt Riksrevisjonen i forhold til statlige foretak, slik det fremkommer i proposisjonens forslag til § 46. Slik flertallet ser det, vil den offentlige revisjonskontrollen i den fremtidige spesialisthelsetjenesten i statlige foretak bli vesentlig redusert sammenlignet med den revisjon som i dag foregår i fylkeskommunen i forhold til spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser i denne forbindelse til notat fra riksrevisor Bjarne Mørk Eidem datert 10. mai 2001 hvor det blant annet anføres:

«Riksrevisjonen er derfor av den oppfatning at det i lov om helseforetak bør inntas en bestemmelse om riksrevisjonens kontroll som ikke er begrenset til eierskapskontroll, men som dekker alle ulike styringsvirkemidler som inngår i den statlige styringen av spesialisthelsetjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag i henhold til dette som tillegg til § 46.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Stortinget i Innst. S. nr. 175 (1999-2000) nedsatte et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Det går fram av mandatet for dette utvalget at Riksrevisjonens virksomhet og rolle også skal underlegges en slik utredning. Disse medlemmer mener at det vil være en oppgave for ovennevnte utvalg å vurdere Riksrevisjonens rolle i forhold til helseforetakene.

Endring av andre lover

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er helseforetakene som gir behandling og rehabilitering, og det er derfor ikke naturlig at det er det regionale helseforetaket som skal utarbeide individuelle behandlings- og rehabiliteringsplaner. Dette må ligge på behandlingsnivået, altså gjøres av helseforetakene. Flertallet foreslår derfor endring i lovteksten i § 2-5 i spesialisthelsetjenesteloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine tidligere standpunkt om at ved godkjenning av fremtidige helseinstitusjoner skal det kun tas faglige hensyn. Disse medlemmer foreslår derfor i henhold til dette standpunkt en endring i § 4-1 under endring av spesialisthelsetjenesteloven.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til sine innledende generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser forslaget i § 4-2 om endring av spesialisthelsetjenesteloven, nemlig offentlig fordeling av leger både når det gjelder fremtidige legestillinger i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og fordeling av private spesialisthjemler. Disse medlemmer mener at det enkelte helseforetak må stå fritt i å engasjere de leger man måtte ønske ut fra et faglig og bedriftsøkonomisk synspunkt. Disse medlemmer vil måtte mene at nå når de offentlige sykehusene overtas av staten og staten er ansvarlig for legefordelingen, kan det oppstå et habilitetsproblem i forhold til godkjenning av private spesialisthjemler. Disse medlemmer mener at den fristilling som helseforetakene nå får, også må omfatte et selvstendig ansvar for det enkelte foretak om å knytte til seg den legekompetanse en finner nødvendig. Disse medlemmer og Fremskrittspartiet har alltid hevdet at vi også i Norge bør ha et fritt legemarked. Disse medlemmer vil likevel ikke stemme mot lovens endring i spesialisthelsetjenestelovens § 4-2.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad knyttet til § 4-1 tredje ledd.

Evaluering

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at «Lov om helseforetak» er blitt omtalt som etterkrigstidens største helsereform. Samtidig har den blitt behandlet på rekordtid. Høringsutkastet hadde bare 6 ukers høringsfrist, og Stortinget har lagt opp til en svært rask behandling. Dette øker risikoen for feilvurderinger og gale beslutninger. Det er derfor viktig at reformen blir evaluert grundig, så tidlig som praktisk mulig, for å kunne rette opp ikke-tilsiktede svakheter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen iverksette en grundig, uavhengig evaluering av sykehusreformen etter andre driftsår. Evalueringen skal munne ut i en stortingsmelding høsten 2004.»

Slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det, er den foreliggende lovproposisjonen om helseforetak først og fremst en presisering og aksept av et enhetlig statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten i Norge. Disse medlemmer kan gjerne kalle reformen for en ansvarsreform i så måte hvor muligheten for svarteperspill innen de ulike forvaltningsorgan som vi har sett svært meget av med fylkeskommunal drift, nå blir borte. Disse medlemmer viser til at reformen er meget omfattende, og at det kun er de rent prinsipielle sidene ved reformen en kan få på plass fra 1. januar 2002. Slik disse medlemmer ser det, vil det over relativt lang tid fremover være behov for stadige justeringer og for­bedringer når det gjelder drift, intern organisering, finansiering og struktur. Svært mange praktiske spørsmål er ikke løst i og med behandlingen av denne lovproposisjonen. Disse medlemmer viser videre til at loven om helseforetak vil være i behov for et betydelig omfang av forskrifter på ulike felt, og det vil også være behov for betydelig intern og ekstern informasjon om foretaksmodellen. Slik disse medlemmer ser det, vil det være behov for at Stortinget får seg forelagt en evalueringsmelding om statlig foretaksdrift av offentlige sykehus etter en driftsperiode på 2 år.

Disse medlemmer avviser kritikken mot Regjeringen for at man har gått for fort frem for å gjennomføre sykehusreformen med statlige foretak. Disse medlemmer føler seg overbevist om at statlig sykehusdrift organisert som sykehusforetak vil gi oss en bedre spesialisthelsetjeneste både kvalitativt og kvantitativt og at det med statlig sykehusdrift vil være mulig å redusere ventetiden for den enkelte pasient i helsekøene betydelig. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot den tankegang at statlig sykehusdrift i seg selv vil redusere behovet for en betydelig økende ressurstilgang til spesialisthelsetjenesten i årene som kommer.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i forbindelse med statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene hadde en unik anledning til samtidig å legge ned fylkeskommunen som eget forvaltningsorgan, noe som dessverre ikke skjedde.

2.2 Merknader til enkelte paragrafer

Lovens navn

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at spesialisthelsetjenesten skal være en del av den offentlige forvaltningen. Dette medlem går inn for en forvaltningsmodell med utstrakt bruk av fullmakter tilsvarende kommunalt og fylkeskommunalt foretak, jf. kommuneloven kap. 11. Den vesentligste juridiske forskjellen på en slik modell og Regjeringens forslag om helseforetak er at foretaket er et eget rettssubjekt, mens et fylkeskommunalt foretak gjør flere av sine viktigste økonomiske disposisjoner på vegne av det offentlige ved hjelp av fullmakter. Dette medlem foreslår at en modell etter kommuneloven kap. 11, som her vil gjelde for en del av den statlige forvaltningen, gis navnet «forvaltningsforetak».

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Loven skal hete:

Lov om forvaltningsforetak for spesialisthelsetjenesten (helseforetaksloven)»

§ 1 Lovens og helseforetakenes formål

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til den begrunnelse som proposisjonen gir for å organisere spesialisthelsetjenesten i helse­foretak for å nå omforente helsepolitiske og samfunnspolitiske mål som gode og likeverdige helsetjenester til alle som trenger det.

Flertallet mener i likhet med det som uttrykkes i proposisjonen, at grunnleggende organisatoriske endringer vil være et virkemiddel for å kunne lykkes.

Flertallet viser til at et av kjernepunktene i reformen er at ansvar og beslutninger legges så nært pasienter og helsepersonale som mulig. Denne reformen er i høy grad å betrakte som en ansvarsreform der det ikke skal være mulig for noen å fraskrive seg ansvar. I denne sammenhengen vil det være viktig å gi helseforetakene, enten helseforetaket består av én eller flere samarbeidende virksomheter, både myndighet og ansvar. Dette må få som konsekvens at de regionale helseforetakenes myndighetsområde avgrenses i forhold til driftsspørsmål. Denne sykehusreform må derfor forutsette et skarpere skille mellom overordnet strategi og operativ drift.

Flertallet slutter seg til at det settes noen overordnete rammer for helseforetakene, og at innenfor disse rammene så skal de enkelte driftsmiljøer ha størst mulig frihet og ansvar. Flertallet mener at dette betyr at de regionale helseforetakene ikke skal ha direkte driftsansvar slik en også legger til grunn at proposisjonen foreslår. Flertallet viser til at det i proposisjonen redegjøres for at det er de regionale helseforetakene som vedtar strukturen på helseforetakene, dvs. hvilke virksomheter som skal gå sammen i ett helseforetak, og hvilke virksomheter som eventuelt skal være egne helseforetak.

Flertallet mener det vil være forskjeller mellom regionene når det gjelder hvilke institusjoner som bør etableres som egne helseforetak og hvilke som bør inngå i det samme helseforetaket. I vurderingen av dette må det tas hensyn til funksjoner, størrelse, kommunikasjoner og andre lokale forhold.

Flertallet mener det må presiseres at det regionale helseforetakets oppgave skal være å legge til rette for spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette, men slike tjenester skal ytes av egne helseforetak som eies av det regionale helseforetaket.

Flertallet mener at dette kan tydeliggjøres bedre i selve lovteksten og vil foreslå at det i punkt 2 i § 1 gjøres en endring slik at ordet «kan» byttes ut med «skal».

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 1 første ledd punkt 2 lyde:

• 2. at det legges til rette for at de regionale helseforetakene skal organisere sine sykehus og andre helseinstitusjoner som helseforetak.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil styrke den offentlige, folkevalgte styringen med helsevesenet. Som et vesentlig ledd i dette vil dette medlem at Stortinget skal vedta en overordnet nasjonal helseplan hvert fjerde år. Denne planen skal omfatte hvilken medisinsk behandling det offentlige skal utføre, antall og lokalisering av sykehus, prioritering av pasientgrupper, finansieringsordninger, kvalitetsstandarder, ventetider og rammer for forskning og utdanning.

Dette medlem vil understreke at ansvaret for at den nasjonale helseplanen følges opp, skal være klart plassert hos regjeringen og helseministeren. Som sykehuseiere bør staten styre gjennom overordnede mål og gjennom kvantitative og kvalitative produksjonskrav. Med basis i de overordnede helsepolitiske mål som til enhver tid gjelder, skal det enkelte sykehus stilles fritt i valg av intern organisering og ressursdisponering, herunder rett til å foreta de drifts- og omstillingsbeslutninger som er nødvendig for at resultatkravene kan oppnås. Ved å utvide sykehusenes fullmakter (blant annet innenfor personal- og økonomiforvaltning), og ved å gi sykehusene en sterkere rettslig posisjon innenfor rammen av offentlig forvaltning kan en oppnå den ønskede styringsmessige klarhet.

Dette medlem har merket seg at Høyre og Fremskrittspartiet vil rendyrke bestiller/utfører-modellen, ved at de regionale helseforetak ikke skal få anledning til selv å drive sykehus og andre helseinstitusjoner. Dette medlem er, i likhet med LO-kongressen, imot at det legges opp til at spesialisthelsetjenesten skal kunne styres etter markedsøkonomiske prinsipper som kontraktstyring etter anbudsprinsippet legger opp til. Slike modeller vil fremheve markedshensyn for eksempel når det gjelder hvor helseproduksjon skal foregå, på bekostning av politiske hensyn. Dette medlem vil beholde Regjeringens forslag om at de regionale helseforetak kan, og ikke skal, organisere sykehus og andre helseinstitusjoner som foretak. Sammen med dette medlems øvrige forslag vil dette sikre styring etter politiske ønsker og befolkningens behov.

Dette medlemmener i likhet med flere høringsinstanser at proposisjonen ikke er tydelig nok når det gjelder hvem som skal kunne utføre helsetjenester etter reformen. Dette medlem mener derfor det i lovforslaget § 1 må presiseres at helsetjenester skal drives av det offentlige. Det offentlige har ansvaret for helsetjenestene og skal ikke kunne kjøpe tjenester fra det private i større grad enn i dag. Det skal etter dette medlems syn også presiseres at helseforetakene er en del av forvaltningen.

Dette medlem er imot å skifte ut ordet «kan» med ordet «skal» fordi det regionale helseforetaket selv bør ha frihet til å bestemme hvorvidt helseforetak skal opprettes. Dette medlem fremmer derfor forslag i samsvar med proposisjonens forslag til § 1 første ledd punkt 2.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal følgende bestemmelser lyde:

§ 1 første ledd, innledningen skal lyde:

Lovens formål er å bidra til å oppfylle de målsettinger som er nedfelt i gjeldende nasjonal helseplan vedtatt i Stortinget, spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 og pasientrettighetsloven § 1-1, ved

§ 1 første ledd punkt 2 skal lyde:

2. at det legges til rette for at de regionale helseforetakene kan organisere sine sykehus og andre helseinstitusjoner som helseforetak.

§ 1 tredje ledd skal lyde:

Helseforetakene har et offentlig ansvar som ikke kan delegeres til kommersielle aktører i markedet, jf. § 3 nr. 3. Helseforetakene er en del av den offentlige forvaltningen.»

§ 2 Lovens virkeområde

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til virkeområde for loven, men vil vise til sine merknader og forslag til ny lovtekst til § 1 første ledd punkt 2 der det legges til grunn at de regionale helseforetakene skal etablere virksomhetene under helseforetaksmodellen.

Flertallet slutter seg for øvrig til at når et regionalt helseforetak organiserer institusjoner det eier alene, og som yter tjenester innenfor kjerneområdet til spesialisthelsetjenesten, som egne rettssubjekt, så må det benytte selskapsformen helseforetak.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 2 annet ledd annet punktum lyde:

Regionalt helseforetak legger til rette for spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt. Dette medlem mener at det regionale helseforetaket selv bør ha frihet til å bestemme hvorvidt helseforetak skal opprettes. Dette medlem fremmer derfor proposisjonens forslag til § 2 annet ledd annet punktum.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 2 annet ledd annet punktum lyde:

Regionalt helseforetak legger til rette for eller yter spesialisthelsetjenester, forskning, undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette.»

§ 3 Definisjoner

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems merknad knyttet til lovens navn.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 3 nr. 1 lyde:

• 1. forvaltningsforetak for spesialisthelsetjenesten: foretak

Nr. 1 og 2 i proposisjonenes lovforslag blir nr. 2 og 3.»

Dette medlem viser til sine merknader knyttet til § 1 og § 42 og henvisningene til kommersielle aktører. Begrepet kommersiell aktør må avklares nærmere med en definisjon i § 3. Dette medlem ønsker ikke at private aktører som Feiringklinikken, Dia­konhjemmets sykehus, Lovisenberg sykehus og andre tilsvarende virksomheter skal falle inn under begrepet kommersiell aktør.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 3 nr. 4 lyde:

• 4. kommersiell aktør: privat virksomhet med overskudd i driftsresultat som hovedmålsetting.»

§ 4 Helseregioner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget om inndelingen av spesialisthelsetjenesten i helseregioner og at Kongen bestemmer antallet og inndeling, og videre at det i hver helseregion skal være ett regionalt helseforetak.

Flertallet har merket seg at gjennom den foreslåtte reformen vil 19 fylkeshelseadministrasjoner bli avløst av fem regionale helseforetak. Begrunnelsen for å la de regionale helseforetak følge de etablerte inndelinger i helseregioner er flere: Det er en kjent inndeling som særlig i løpet av de siste års regionale helseplanlegging er blitt innarbeidet. Videre er det innarbeidet helseplaner for disse regionene; disse planene er i betydelig - om enn varierende - grad, faglig og politisk forankret gjennom de siste års planprosesser. Planene er etter hvert vedtatt av Sosial- og helsedepartementet, og de vil være et viktig grunnlag for videre utvikling av sykehusene i de respektive regioner. Gjennom inndelingen i fem regionale helseforetak vil hvert regionalt foretak være selvforsynt med regionsykehustjenester. Med unntak av landsfunksjoner vil dermed alle nivåer av sykehustjenester være organisert innen hvert av de regionale helseforetak; det innebærer at ca. 95 pst. av pasientene vil kunne få sitt sykehustilbud innen hver av de fem enhetene. Med en slik organisering vil spørsmålene om sykehusstruktur, funksjonsfordeling og innbyrdes samarbeid mellom sykehus kunne vurderes i en større regional sammenheng. Dermed vil slike vurderinger også kunne tilpasses de særegne forhold i hvert av de geografisk sammenhengende områder som faller sammen med de regionale helseforetakene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser for øvrig til § 43 som setter rammer for foretakenes eierskap til virksomheter.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at de regionale helseforetakene med fordel kan lokaliseres utenfor de byene der regionsykehusene er lokalisert. Dette vil etter dette medlems syn føre til bedre balanse i makten mellom regionsykehuset og de øvrige sykehusene i regionene, og motvirke en for sterk vektlegging av den høyt spesialiserte medisinen.

§ 5 Forholdet til annen lovgivning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at forvaltningsloven gjelder for foretakene. Det samme gjelder offentlighetsloven. Dette betyr bl.a. fullt innsyn i virksomhetene på linje med offentlige forvaltningsvirksomheter og offentlig forvaltning for øvrig. Foretakene blir med dette regnet som offentlige organer.

Flertallet har merket seg at det bare er forvaltningslovens kapittel 2 og 3 som kommer til anvendelse i personalsaker, dvs. forhold som knytter seg til ugildhet og regler for saksbehandlingen.

Flertallet har også merket seg at det lovhjemles at det er departementet som er klageinstans for enkeltvedtak truffet av foretakene.

Flertallet har også merket seg at foretakene ikke kan gå konkurs.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems merknad i tilknytning til § 1. Dette medlem foreslår som begrunnet i § 1 en nasjonal helseplan, samt endring i paragrafoverskriften til § 5 som følge av dette medlems forslag om en nasjonal helseplan.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 5 overskrift og første ledd lyde:

§ 5 Forholdet til nasjonal helseplan og annen lovgivning

Stortinget vedtar en nasjonal helseplan hvert fjerde år som er bindende for foretakene og primærhelsetjenesten. Planen skal minst angi:

• Hva slags medisinsk behandling det offentlige skal utføre, og hva som ikke skal utføres av det offentlige

• Hvordan den medisinske behandlingen skal prioriteres mellom spesifiserte pasientgrupper

• Hvilke pasientgrupper som skal falle inn under finansiering med rammetilskudd, innsatsstyrt finansiering eller en kombinasjon av disse, og adgangen for de regionale helseforetakene til å benytte seg av slike tilskuddsinstrumenter

• Kvalitetsstandarder for sykehusbehandlingen, herunder ventetid for diagnostiserte pasienter

• Antallet og den geografiske plasseringen av foretakene

• De økonomiske rammene for forskning og utdanning innen spesialisthelsetjenesten.

Første til femte ledd i lovforslaget blir annet til sjette ledd.»

Dette medlem viser videre til lovforslaget § 5 andre ledd (tredje ledd dersom ovenstående forslag vedtas) der det framkommer at offentlighetsloven skal gjelde. Dette medlem ser positivt på dette, men vil likevel foreslå at prinsippet om meroffentlighet i offentlighetsloven skal gjelde fullt ut, og at det kun er de klare taushetsbelagte opplysningene i henhold til offentlighetsloven, forvaltningsloven og annen lovgivning som kan unntas offentligheten.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 5 tredje ledd andre punktum lyde:

Prinsippet om meroffentlighet skal gjelde fullt ut for foretakenes virksomhet.»

Nytt kapittel 2 Ansvaret for å sørge for spesialist­helsetjenester

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader. Disse medlemmer mener departementets forslag om å legge plikten for å sørge for at nødvendige helsetjenester er tilgjengelige for befolkningen, til de regionale helseforetakene, utenfor forvaltningen, svekker det politiske ansvaret for å oppfylle denne plikten. Disse medlemmer mener ivaretakelsen av denne «sørge for»-plikten må organiseres som en integrert del av forvaltningen, adskilt fra utøvelsen av eierrollen til sykehusene.

En forutsetning for økt behandlingskapasitet gjennom mer effektiv utnyttelse av ressursene i sykehussektoren er å skille det offentliges roller som bestiller og utfører av tjenestene. Det offentliges ansvar er å sørge for befolkningens tilgang til nødvendige helsetjenester gjennom prioritering, finansiering og funksjonsfordeling. På utførersiden bør det legges til rette for konkurranse mellom sykehusene, og private må også slippes til. Det må inngås avtaler mellom sykehusene og deres politiske oppdragsgivere om hvilke tjenester som skal leveres til hvilken pris og i hvilken mengde, og med klare krav til kvalitet. Fristilling av sykehusene som egne rettssubjekter legger til rette for dette, men det forutsetter at bestillerrollen organiseres adskilt fra sykehusene. I departementets forslag skilles det ikke mellom ansvaret for å bestille – «sørge for»-plikten – og ansvaret for å utføre tjenestene. Departementet legger opp til at det regionale helseforetaket skal ivareta bestillerrollen, i den grad det er gitt rom for noen slik i departementets modell. Det regionale foretaket skal overta eksisterende driftsavtaler med private tjenesteytere, og kan inngå nye slike. Det regionale foretaket skal kunne velge mellom å utføre tjenester i egen regi eller å organisere virksomheten i helseforetak som er egne rettssubjekter. Når rollene blandes sammen, og både bestiller- og utførerfunksjonen legges til det samme organet – det regionale helseforetaket – svekker det muligheten for staten til aktiv bruk av bestillerfunksjonen for å prioritere gjennom å definere hvilke tjenester man ønsker levert, og å oppnå bedre og rimeligere tjenester gjennom krav til kvalitet og pris til sykehus som må konkurrere om å gi det beste tilbudet.

Disse medlemmer ser på departementets forslag som en hensiktsmessig modell for å organisere statens eierskap til de offentlige sykehusene, men understreker at det også må etableres en parallell bestillerorganisasjon som er adskilt fra eierskapet og driften av sykehusene. Bestillerorganisasjonen skal være et forvaltningsorgan med statlige kontorer i helseregionene som skal forvalte «sørge for»-plikten på bakgrunn av de retningslinjer Stortinget har gitt gjennom behandlingen av Nasjonal helseplan og Stortingets sykehusbevilgning knyttet til regionen. De statlige regionkontorene må stå fritt til å inngå avtaler med både offentlig eide og private tjenesteytere for å oppfylle plikten til å sørge for helsetjenester. Tjenester må også kunne kjøpes utenfor regionen dersom regionkontoret finner det hensiktsmessig. Regionkontorene må ha frihet til å inngå ulike typer avtaler, som avtaler basert på høyere stykkprisandel, eller volumbaserte avtaler.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn følgende:

«I lov om helseforetak m.m. skal kap. 2 og § 6 lyde:

Kapittel 2 Ansvaret for å sørge for spesialisthelse­tjenester

§ 6 Ansvaret for å sørge for spesialisthelsetjenester

Statens ansvar for å sørge for at befolkningens gis nødvendig spesialisthelsetjeneste ivaretas gjennom statlige kontorer i helseregionene.

For å oppfylle dette ansvaret skal de statlige regionkontorene inngå avtaler med offentlige sykehus og andre tjenesteytere om kjøp av helsetjenester til en kvalitet og pris som er forsvarlig.

Kapitlene 2-15 i proposisjonens lovforslag blir kapitlene 3-16, og §§ 6-54 i proposisjonens lovforslag blir §§ 7-55.»

Disse medlemmer viser til sitt forslag under § 54 til ny § 2-1a i spesialisthelsetjenesteloven.

§ 6 Partsstilling

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at det lovhjemles at det enkelte foretak selv er part i avtaler med private, offentlige myndigheter og andre offentlige foretak. Dette innebærer at foretaket som sådan har partsstilling i for eksempel rettssaker.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under forslag til navn på loven om at foretakene må være en del av offentlig forvaltning, og at det er ved fullmakter at foretaket opptrer utad.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 6 lyde:

§ 6 Partsstilling

Foretaket har ikke selv rettigheter eller plikter, og er ikke selv part i avtaler med private eller offentlige myndigheter uten at det foreligger fullmakt til dette. Foretaket har heller ikke selv partsstilling overfor andre myndigheter uten at det foreligger fullmakt til dette. Fullmakt for de regionale helseforetakene gis av departementet. Fullmakt for foretakene gis av det regionale helseforetaket.

Foretakene er underlagt staten når det gjelder partsstilling overfor domstolene.

Departementet kan gi forskrift om fullmakter for foretakene.»

§ 7 Ansvar for foretakets forpliktelser

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 8 Opprettelse av regionale helseforetak

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 9 Opprettelse av helseforetak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til sin begrunnelse i tilknytning til § 1 første ledd punkt 2 om at de regionale helseforetakene skal organisere virksomhetene som helseforetak og ikke selv påta seg driftsoppgaver direkte. I samsvar med dette fremmer flertallet følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 9 første ledd første og annet punktum lyde:

Utøvende virksomhet skal organiseres som helseforetak. Styret selv i regionalt helseforetak treffer vedtak om å opprette helseforetak.

Annet og tredje punktum i proposisjonens lovforslag blir tredje og fjerde punktum.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt. Dette medlem er imot å skifte ut ordet «kan» med ordet «skal» fordi det regionale helseforetaket selv bør ha frihet til å bestemme hvorvidt helseforetak skal opprettes. Dette medlem fremmer derfor proposisjonens forslag til § 9 første ledd første punktum. Dette medlem viser for øvrig til sin merknad under § 1.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 9 første ledd første punktum lyde:

Styret selv i regionalt helseforetak kan treffe vedtak om å opprette helseforetak.»

§ 10 Vedtekter for regionale helseforetak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at det er Kongen i statsråd som fastsetter foretakets vedtekter ved stiftelsen. Senere gjøres dette etter bestemmelsen i § 12.

Flertallet viser til at vedtektene skal angi det regionale helseforetakets formål. Blant annet skal helsepolitiske utdanningspolitiske, forskningspolitiske og hovedoppgaver beskrives, og med tydelig vektlegging på pasientrettighetslovens og spesialisthelsetjenestelovens bestemmelser.

Flertallet har også merket seg at det foreslås at alle foretakene skal ha samme arbeidsgivertilknytning. Det skal gjelde både for de regionale helseforetakene og helseforetakene.

Flertallet mener at denne sykehusreformen i høy grad er å betrakte som en ansvarsreform - det skal ikke bli mulig for noen å fraskrive seg ansvar. I denne sammenheng er det viktig å gi helseforetakene både myndighet og ansvar. Samtidig er det viktig å få til den nødvendige samordning og det ønskede samarbeid mellom ulike sykehus og i forhold til primærhelsetjenesten. De regionale helseforetakene blir viktige instrumenter i arbeidet med å legge til rette for en fornuftig arbeidsdeling og godt samarbeid mellom helseforetakene. Ikke minst er det viktig at større investeringer i form av bygninger og tyngre medisinsk utstyr blir dimensjonert og fordelt på måter som er kostnadseffektive og optimale for helheten. Videre vil de regionale helseforetakene spille en viktig rolle i forhold til standardisering av infrastruktur, IT-løsninger, rapporteringsrutiner, krav om kvalitet, samhandling og service vis-à-vis primærhelsetjenesten m.m. De regionale helseforetakene forutsettes i det hele tatt å få en konsernlignende rolle i slike overordnede og strategiske spørsmål som gjelder alle helseforetakene.

Flertallet mener at uten at det skal bygges opp unødig store helsebyråkratier, er det viktig at de regionale helseforetakene blir utstyrt med den tilstrekkelige faglige kompetanse og kapasitet til å håndtere disse viktige fagstrategiske oppgavene på en god måte. Det er således viktig å utnytte de mulighetene denne reformen gir, til en faglig oppgradering av de strategiske enheter innen vårt sykehusvesen.

Flertallet vil understreke at de regionale helseforetakene må gis en tydelig strategisk og samordnende rolle på de utvalgte «konsernområder»; det er viktig at deres myndighetsområde avgrenses i forhold til driftsspørsmål. Denne sykehusreformen forutsetter således et skarpere skille mellom overordnet strategi og operativ drift. Det settes noen overordnede rammer for helseforetakene, men innen disse rammene skal de enkelte produksjons- og driftsmiljøer ha størst mulig frihet og ansvar til å utforme løsninger.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 11 Vedtekter i helseforetak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning til minstekravene til helseforetakets vedtekter. Komiteen vil ellers uttrykke at diskusjonen om sykehusstruktur i for stor grad har vært en diskusjon om antall sykehus og i for liten grad en diskusjon om funksjonsfordeling og samarbeid. Flertallet vil understreke at landet i over­skuelig framtid har god bruk for de sykehus som i dag fins, men at disse sykehusene på linje med all annen virksomhet må være forberedt på endringer i oppgaver og ansvar. Uansett vil de fleste sykehus, og særlig de minste, trenge en tettere kopling til større miljøer i form av nettverks- og samarbeidsordninger. I forbindelse med etablering av helseforetakene vil det også være naturlig å drøfte organisatoriske sammenslåinger av flere sykehus innen tilgrensende geografiske områder. Slike forslag er allerede fremmet i flere av de regionale helseplanene, og det vil være ønskelig at denne prosessen videreføres i forbindelse med etablering av helseforetak. Slike organisatoriske sammenslåinger vil gjøre sykehustjenestene i de respektive områder mer robuste og legge til rette for en mer optimal funksjonsfordeling, bedre samarbeid og mer effektiv ressursutnyttelse enn om de minste sykehusene forblir enkeltstående. For at slike prosesser skal bli vellykkede må det imidlertid baseres på lokale forutsetninger. De regionale helseforetakene forutsettes å ta slike geografiske og stedlige hensyn når inndelingen i helseforetak gjøres.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 12 Vedtektsendringer

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 13 Registrering i Foretaksregisteret

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 14 Foretakets egenkapital

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 15 Disponering av foretakets midler

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 16 Foretaksmøtets myndighet mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at staten utøver sin eierstyring i foretaksmøtet. Dette betyr at de regionale foretakene arbeider etter fullmakter fra sine eiere i den løpende drift og dermed har stort ansvar og betydelig myndighet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at foretaksmøtet har overordnet myndighet, og kan gi styret instrukser og omgjøre styrets vedtak. Disse medlemmer har merket seg at departementet i sine merknader til § 16 understreker at dette bør være rettigheter av latent karakter, som bare skal benyttes når det er nødvendig for å ivareta eiers overordnede ansvar og interesser. Disse medlemmer mener slik inngripen lar seg forsvare i større saker av prinsipiell betydning, og er enig i departementets vurdering av at dersom denne myndigheten benyttes for ofte, vil det bidra til å viske ut rolle- og ansvarsfordelingen mellom eier og foretakets ledelse, i strid med lovens intensjon.

Disse medlemmer har merket seg at departementet i sine merknader til § 16 viser til at «Det kan reises tvil om departementet yter bevilgninger til de regionale helseforetakene i kraft av sitt eierskap eller som myndighetsorgan». Disse medlemmer viser til at et skille mellom eierskapet og bestillerfunksjonen slik Høyre foreslår, ville fjernet denne tvilen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 17 Foretaksmøtets myndighet mv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 18 Innkalling til foretaksmøtet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 19 Saksbehandlingen i foretaksmøtet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 20 Foretakets ledelse

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 21 Styrets sammensetning mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at et styre kan ha minst fem medlemmer, men at et høyere styremedlemstall kan fastsettes i vedtektene. Flertallet har merket seg at styret i helseforetaket skal ha minst 7 medlemmer når de ansatte har representasjon etter § 23 annet ledd.

Flertallet har videre merket seg at det ikke er satt noen øvre grense for hvor mange styremedlemmer styret totalt kan ha, men at dette er opp til eier selv å bestemme.

Flertallet har videre merket seg at de ansattes representasjon er sikret gjennom bestemmelsene i § 23. I praksis vil ansatte i helseforetak som har mer enn 30 ansatte, kunne kreve å velge minst to styremedlemmer betinget av at et flertall av de ansatte krever styrerepresentasjon. Dersom styret har mer enn seks medlemmer totalt, kan de ansatte kreve å velge en tredel av styremedlemmene.

Flertallet har merket seg at det ikke er forutsatt at rene brukerrepresentanter velges inn i styrene. Det vises til § 36. Minst to av styrets medlemmer i det regionale helseforetaket skal velges av og blant de ansatte i regionalt helseforetak og helseforetak som regionalt helseforetak eier. De ansattes representanter blir likeverdige styremedlemmer på linje med de øvrige og får samme rettigheter og ansvar som disse.

Flertallet har merket seg at lovforslaget forutsetter at styret skal settes sammen slik at medlemmene til sammen har den kompetanse som skal til for å ivareta foretakenes oppgaver. Dette betinger bred kompetanse både på helsefaglig område, økonomi, ledelse m.m. Flertallet vil understreke at det er viktig at det tas hensyn til brukerinteressene i styrene.

Flertallet vil også understreke at god kunnskap om samfunnsspørsmål kan være en viktig basiskunnskap å ha i styret.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har også merket seg at alle styremedlemmene i det regionale styret skal ha tilhørighet i den aktuelle regionen.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig at brukerne deltar der beslutninger fattes. Disse medlemmer ser det som verdifullt for både tjenesteyter og -mottaker at brukers erfaring tas med i vurderingen når vedtak fattes. Disse medlemmer vil derfor foreslå at ett medlem av styret i helseforetak velges fra og av pasientorganisasjonene og fremmer følgende forslag til endring av det som vil bli § 22 dersom Høyres forslag til ny § 6 blir vedtatt:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 22 første ledd annet punktum lyde:

I helseforetak skal styret ha minst syv medlemmer hvorav ett av medlemmene skal oppnevnes av pasientorganisasjonene når de ansatte har representasjon i forhold til § 24 annet ledd.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil styrke både brukernes og de regionale/lokale interessers innflytelse over foretakene. Dette medlem fremmer derfor forslag om at de landsomfattende brukerorganisasjonene gis rett til å oppnevne en representant til de regionale helseforetak. Dette medlem fremmer forslag om at de regionale rådsorgan gis rett til å foreslå kandidater til styret i de regionale helseforetak. Dette medlem fremmer også forslag om at minst halvparten av styremedlemmene i de ordinære helseforetak skal ha tilknytning til foretakets geografiske virkeområde.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 21 annet ledd lyde:

Et av styremedlemmene til de regionale helsefore­tak utpekes av de landsomfattende pasientorganisasjonene. Ved oppnevnelsen av styret for regionalt helseforetak tar eier hensyn til kandidater innstilt av rådsorganet opprettet etter § 35.

Annet til fjerde ledd i proposisjonens lovforslag blir tredje til femte ledd.»

«I lov om helseforetak m.m. skal § 21 fjerde ledd tredje punktum lyde:

I helseforetak skal minst halvparten av styremedlemmene som velges av foretaksmøtet, ha tilknytning til det geografiske området foretaket hører under.

Tredje punktum i proposisjonens lovforslag blir fjerde punktum.»

§ 22 Ansattes styrerepresentasjon i regionalt helseforetak

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 23 Ansattes styrerepresentasjon i helseforetak

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 24 Tjenestetid

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 25 Opphør av styreverv før tjenestetiden er utløpt

Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at avsettelse av styremedlemmer skal begrunnes.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems forslag til endring av § 21 der dette medlem går inn for at en brukerrepresentant deltar som fast representant i de regionale styrene og at en brukerrepresentant kan velges til foretaksstyrene. Som en følge av dette går dette medlem inn for at brukerrepresentanten i likhet med de ansattes representanter ikke kan avsettes.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 25 andre ledd andre punktum lyde:

Dette gjelder ikke et styremedlem som er valgt etter §§ 22 eller 23 og brukerrepresentant oppnevnt etter § 21.»

§ 26 Styremøter

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 27 Vedtaksførhet og flertallskrav

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 28 Styrets oppgaver

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i merknadene til § 28 er understreket det ansvar styret i det regionale helseforetaket har, for organiseringen av den totale spesialisthelsetjenesten i regionen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 29 Styrets tilsyn med daglig leder

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 30 Saker av vesentlig betydning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at på tross av at ansvar og beslutningsprosesser er delegert så langt ned i systemet som mulig, så kan ikke saker av vesentlig betydning både for foretaket selv eller vesentlig betydning for å ivareta politiske målsetninger, avgjøres i helseforetaket.

Dette innebærer at større saker i praksis går helt til Storting og Regjering. Eksempelvis kan ikke et sykehus legges ned bare med lokal beslutning. Begrunnelsen er bl.a. at foretakene etter lovforslaget ikke utfører næringsvirksomhet, men ivaretar virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende verdi for velferden i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet i sine merknader til § 30 viser til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning skal fattes i foretaksmøtet. Disse medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke legges lavere enn dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 31 Salg av foretakets faste eiendommer mv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 32 Salg av sykehusvirksomhet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til en klar lovhjemmel som sier at sykehusvirksomhet ikke kan selges uten Stortingets samtykke, og er innforstått med at denne bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske funksjoner og andre helsefaglige støttefunksjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet slutter seg til at Stortinget skal gi samtykke ved salg av sykehus, enten dette er et eget helseforetak eller organisert som en del av et helseforetak. Det vil være naturlig at Stortinget tar stilling til eventuelt salg av sykehus gjennom behandlingen av Nasjonal helseplan.

Disse medlemmer viser til at departementets merknader til § 32 er uklare. Departementet skriver:

«Bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske funksjoner samt medisinske og andre helsefaglige servicefunksjoner.»

Disse medlemmer ser det som nødvendig å presisere at Stortingets samtykke ikke er nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut deler av den kliniske eller medisinske virksomheten, f.eks. røntgen- eller laboratorieavdelingene. Stortingets samtykke er heller ikke nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut ikke-medisinske støttefunksjoner.

For å klargjøre dette foreslår disse medlemmer følgende:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 32 lyde:

§ 32 Salg av sykehusvirksomhet

Regionalt helseforetak og/eller helseforetak kan ikke selge sykehus som er gitt godkjenning etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 4-1, uten Stortingets samtykke.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil at loven også skal sikre at flytting og nedleggelse av sykehus ikke skal kunne skje uten samtykke fra Stortinget. Dette medlem mener at proposisjonens forslag til § 32 i for stor grad åpner mulighetene for at sykehusvirksomhet kan selges til kommersielle aktører i helsemarkedet.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 32 lyde:

§ 32 Salg, flytting og nedleggelse av sykehus­virksomhet

Sykehusvirksomhet kan ikke selges, flyttes eller nedlegges uten Stortingets samtykke.

Sykehusvirksomhet kan ikke selges til kommersiell aktør, jf. § 3 første ledd nr. 4.»

§ 33 Lån og garantier

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 34 Årlig melding om virksomheten mv. i regionalt helseforetak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet skal holdes orientert om foretakets virksomhet gjennom årsmelding, inkludert en plan for virksomheten i de kommende år. Flertallet har merket seg at disse planene bl.a. skal legge til rette for politisk styring av foretakets langsiktige utvikling.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at departementet må ha til godkjenning den planen det regionale helseforetaket er pålagt å utarbeide for de kommende år etter lovforslaget § 34 andre ledd andre punktum. Dette medlem går inn for et slikt pålegg om godkjenning fordi det regionale helseforetaket etter forslaget fradette medlem skal være en del av den statlige forvaltningen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 34 skal andre ledd tredje punktum lyde:

Meldingen om en slik plan for fremtidig virksomhet skal godkjennes av departementet før den iverksettes.»

§ 35 Rådsorganer

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke betydningen av at det lovhjemlete rådsorganet skal bli en viktig rådgiver for det regionale helseforetaket spesielt i forhold til planleggingen av det totale helsetilbudet i regionen.

Disse medlemmer har merket seg at departementet kan gi forskrift om sammensetning, funksjon og oppheving.

Disse medlemmer vil for sin del understreke at sentrale regionale politikere får plass i rådet for å ivareta den regionale og fylkeskommunale innflytelsen på utviklingen av spesialisthelsetjenesten.

Disse medlemmer viser til at det i § 34 er redegjort for at de regionale helseforetakene i forbindelse med den årlige rapporteringen om sin virksomhet også skal utarbeide virksomhetsplaner for de kommende år. Disse planene vil derfor være med på å legge til rette for politisk styring av foretakenes langsiktige utvikling.

Disse medlemmer viser til at det i rådsorganets oppgaver er innbakt den plikt det regionale helseforetak har til å innhente råd i forbindelse med planarbeidet. Dermed sikrer en at også regionale politiske organer får innflytelse på foretakenes virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet anser det som unødvendig å opprette rådsorganer i forhold til regionale helseforetak. Det er en forutsetning at det regionale helseforetak bygges opp med den tilstrekkelige faglige kompetanse og kapasitet til å ta seg av de viktige faglige og strategiske oppgaver som tillegges helseforetaket. De regionale helseutvalg skal arbeide etter fullmakter fra sine eiere, og foretaksmøtet er øverste myndighet. Disse medlemmer anser at helseforetakets styre, med utgangspunkt i foretaksmøtet, må forvalte den kompetanse og ekspertise som er tilstrekkelig til helseforetakets drift. Disse medlemmer vil derfor stemme imot § 35 Rådsorganer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil sikre lokale/regionale folkevalgtes representasjon i de regionale rådsorgan.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 35 første ledd annet og tredje punktum lyde:

Minst halvparten av rådets medlemmer skal være folkevalgte i det regionale området. De folkevalgte representantene oppnevnes i samarbeid mellom fylkeskommunene innen det regionale helseforetakets geografiske område.

Annet punktum i proposisjonens lovforslag blir fjerde punktum.»

§ 36 Pasienters og andre brukeres innflytelse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at representanter for pasienter og andre brukere får en lovmessig rett til å bli hørt ved at de virksomheter som yter spesialisttjenester og andre tjenester, skal ha plikt til å etablere system der de systematisk og planlagt innhenter pasientens erfaringer og synspunkter. Flertallet forventer at helseforetakstyrene og de regionale styrer etablerer formalisert kontakt med representanter for pasienter og brukere.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil subsidiært støtte proposisjonens forslag da det ikke blir flertall for pasientrepresentasjon i helseforetakenes styre fordi Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke støtter dette.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 37 Daglig leder

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 38 Daglig leders myndighet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 39 Daglig leders rapportering til styret

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 40 Foretakets representasjon

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems merknader under forslag til navn på loven om at foretakene må være en del av offentlig forvaltning, og at det er ved fullmakter at foretaket opptrer utad. Dette medlem henviser også til dette medlems forslag til ny § 6 om foretakets partsstilling.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 40 første ledd lyde:

Etter fullmakt fra eier representerer styret foretaket utad og tegner dets firma.»

§ 41 Overskridelse av representasjonsretten

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 42 Samarbeid med andre

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er tilfreds med at forskjellige virksomheter pålegges et samarbeidsansvar spesielt der dette er til beste for pasientene og et middel for å nå helseforetakets helsepolitiske mål. I dette bør det ligge et systematisert samarbeid med primærhelsetjenesten. Andre aktuelle samarbeidspartnere utenom mellom helsefore­takene selv kan være frivillige organisasjoner, brukerorganisasjoner og andre private innenfor samme oppgaveområde og med samme formål som foretaket.

Komiteens medlemmer fra Høyre forutsetter at eksisterende driftsavtaler med private tjenesteytere videreføres.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener spesialisthelsetjenesten ikke skal kunne kjøpe helsetjenester som permanente ordninger fra kommersielle aktører definert i dette medlems forslag til § 3 nr. 4. Dette medlem er av den oppfatning at en åpning av permanente ordninger med kommersielle aktører i helsemarkedet kan undergrave det offentliges ansvar innen denne sektoren. Dette medlem er imot en slik utvikling.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 42 andre ledd lyde:

Foretak kan ikke inngå permanent samarbeid om levering av helsetjenester med kommersielle aktører, jf. denne lov § 3 nr. 4.»

Dette medlem er bekymret for et press fra private helseinstitusjoner på departementet om etablering eller utvidelse av private helseinstitusjoner som en følge av reformen. En oppblomstring av private helseinstitusjoner vil føre til et dårligere tilbud for de minst bemidlede syke, fordi den knappe medisinske ekspertisen vil befinne seg hos de dyre og private helseinstitusjonene. Dette medlem forutsetter derfor at departementet ved godkjenning av nye private sykehus, eller ved utvidelser av disse, fører en restriktiv linje ved konsesjonstildelingen etter forskrift nr. 1207 av 1. desember 2000, Forskrift om godkjenning av sykehus og tilskudd til byggearbeider ved sykehus. Dette medlemmener også at det ved slik konsesjonsgiving må tas hensyn til nasjonal helseplan vedtatt av Stortinget etter dette medlems forslag til § 5 første ledd.

Dette medlem fremmer forslag til endring av spesialisthelsetjenesteloven § 4-1 tredje ledd i samsvar med dette, jf. forslag under § 54 Endring i andre lover.

§ 43 Ansvarsform for virksomhet eid av foretak

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at det i denne paragrafen lovfestes et forbud mot å skille ut virksomheter som yter spesialisthelsetjeneste, dvs. kliniske og medisinske og andre helsefaglige servicefunksjoner ved offentlige sykehus. Disse medlemmer viser også til § 32 der det lovhjemles at salg av sykehusvirksomhet, dvs. sykehus i drift, ikke kan skje uten Stortingets samtykke.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er innforstått med at det i likhet med dagens lovgivning ikke er noe til hinder for at ikke-medisinske funksjoner kan skilles ut.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil likevel understreke at flere slike funksjoner er viktig å ha på plass i en institusjon for å kunne gi pasienter et optimalt tilbud. Det kan f.eks. være slik at et eget kjøkken i en institusjon som tar seg av pasienter med psykiske lidelser, kan være viktig i en rehabiliterings- og behandlingssituasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er selvsagt kjent med at mange offentlige institusjoner kjøper tjenester fra private virksomheter, eksempelvis laboratorietjenester. Dette berøres selvsagt ikke av lovforslaget.

Flertallet merker seg at en offentlig virksomhet kan være medeier i et privat selskap nå som før, men at det stilles krav til at den offentlige institusjonen ikke går inn i selskapet med hele foretaket bak, men at foretaket kun går inn med begrenset ansvar gjennom f.eks. aksjeselskapsformen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er av den mening at det ville være en fordel for helseforetakene i enkelte sammenhenger å ha anledning til å eie hele eller deler av annen virksomhet, som for eksempel kan være organisert med begrenset ansvar. Disse medlemmer ser ingen grunn til at ikke også medisinske funksjoner kan organiseres slik. Både av økonomiske grunner og rent driftsmessig mener disse medlemmer at foretakene ville kunne nyttiggjøre seg tjenester utenfor egen virksomhet og i samarbeid med disse skape gode tilbud for pasienter og eiere. Disse medlemmer vil derfor foreslå endringer i § 43 som følger:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 43 første og andre ledd lyde:

Foretak kan eie hele eller deler av virksomhet som yter spesialisthelsetjenester og som er organisert med begrenset ansvar.

Foretak kan eie virksomhet som yter spesialisthelsetjenester sammen med andre enn foretak. Dersom flere foretak eier virksomhet som yter spesialisthelsetjenester sammen, kan virksomheten organiseres som et ansvarlig selskap eller i medhold av selskapsloven eller som selskap med begrenset ansvar.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til punkt 2.6.4 i proposisjonen der departementet omtaler røntgen- og laboratorievirksomheten ved sykehusene. Dette medlem vil påpeke at disse tjenestene utgjør viktige og helt naturlige funksjoner for en faglig forsvarlig sykehusdrift. Etter dette medlems syn vil det være svært uheldig dersom disse virksomhetene skilles ut fra sykehusdriften i form av omdanning til private selskaper. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 43 første ledd annet punktum lyde:

Laboratorie- og røntgenvirksomhet anses her å yte spesialisthelsetjeneste.»

§ 44 Regnskap mv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 45 Revisjon

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 46 Riksrevisjonens kontroll

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til fellesmerknad vedrørende Riksrevisjonen og brev fra riksrevisor Bjarne Mørk Eidem, datert 10. mai 2001.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 46 tredje ledd lyde:

I regionalt helseforetak, helseforetak og heleide datterselskaper til slike foretak, har Riksrevisjonen rett til å kreve de opplysninger den finner påkrevd for sin kontroll, så vel fra daglig leder som fra styre og revisor. Riksrevisjonen kan i den utstrekning den finner det nødvendig, selv foreta undersøkelser i foretaket og selskaper som er heleid foretak inkludert systematiske undersøkelser av foretakets økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Når samarbeidet i henhold til § 2 etableres, har Riksrevisjonen samme rett til innsyn og informasjon som det foretaket mottar eller kan innhente fra disse. For øvrig kan Stortinget fastsette reg­ler om Riksrevisjonens kontroll.»

§ 47 Vedtak om oppløsning

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 48 Avviklingsstyre mv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 49 Ansvar etter avviklingen

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 50 Erstatningsansvar

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 51 Omdanning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet Høyre og Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag når det gjelder overdragelse av eiendommene fra fylkeskommunene til staten. Flertallet har merket seg at det ikke kan føres forhandlinger mellom fylkeskommunene og staten om hva staten skal overta, eller hvor omfattende gjeldsovertakelsen skal være, selv om overtakelsen må medføre konkretisering og detaljert beskrivelse av hva overtakelsen omfatter. Flertallet støtter imidlertid opprettelsen av en uavhengig nemnd som kan treffe endelig avgjørelse i tvister.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til sine merknader med omtale av omdanning og eiendomsoverdragelse der en redegjør for at det ikke vil være riktig å lovhjemle en generell «hjemfallsrett»/tilbakeføringsrett for eiendom som ikke lenger nyttes i spesialisthelsetjenestens virksomhet.

Dette flertallet mener at en eventuell tilbakeføring må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for at dersom det i fremtiden treffes vedtak om å avslutte spesialisthelsetjenestens virksomhet, eller noe av den virksomhet som ligger til grunn for statlig overtakelse gjennom denne loven, skal eiendom og bygninger tilbakeføres til fylkeskommunen gjennom opprettelse av hjemfallsrett.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 51 fjerde ledd lyde:

Ved opphør av virksomhet i foretak eller når bygninger eller eiendom ikke lenger brukes til sykehusformål, hjemfaller disse til fylkeskommunen eller kommunen dersom fylket er avskaffet. Unntatt fra dette er salg av eiendom for å finansiere utbygging innen spesialisthelsetjenesten et annet sted i regionen.

Fjerde og femte ledd i proposisjonens lovforslag blir femte og sjette ledd.»

§ 52 Ikraftsetting

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 53 Overgangsbestemmelser

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader om ikrafttredelse der det påpekes at disse medlemmer ønsker at hele rusomsorgen, både den som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, og den som i dag omfattes av sosialtjenesteloven, skal være et statlig ansvar fra 1. januar 2002. Disse medlemmer ønsker også å overføre tannhelsetjenestene til statlig ansvarsområde fra samme dato. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«I lov om helseforetak m.m. skal § 53 punkt 6 første ledd annet og tredje punktum lyde:

Videre overtar staten alle formuesposisjoner som er knyttet til virksomhetene offentlige sykehusapotek og alle formuesposisjoner som er knyttet til offentlige tiltak for rusmiddelmisbrukere. Staten ved regionale helseforetak overtar alle formuesposisjoner som er knyttet til offentlig tannhelsetjeneste.

Tredje, fjerde og femte punktum i lovforslaget blir fjerde, femte og sjette punktum.»

Disse medlemmer vil subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at disse bestemmelsene kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.

§ 54 Endringer i andre lover

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til sine generelle merknader om endring av andre lover der det påpekes at det ikke er naturlig at det regionale helseforetak skal utarbeide individuelle behandlings- og rehabiliteringsplaner. Flertallet mener at dette ansvaret må ligge på behandlingsnivået, det vil si helseforetaket.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 2-5 første ledd lyde:

Helseforetaket skal utarbeide en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseforetaket skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader der det påpekes at disse medlemmer ønsker at kun faglige hensyn skal tas ved godkjenning av helseinstitusjoner og fremmer følgende forslag.

«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 4-1 tredje ledd lyde:

Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det legges vekt på om faglige hensyn taler for at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes, om helseinstitusjonen eller helsetjenesten er omfattet av planer utarbeidet av det regionale helseforetak jf. lov … om helseforetak § 34, og om de tjenester som skal ytes pasientene, synes forsvarlige.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil subsidiært stemme for proposisjonens lovforslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader og forslag til ny § 6 i lov om helseforetak, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal følgende bestemmelser lyde:

§ 2-1 Statens ansvar for spesialisthelsetjenesten

Staten har det overordnede ansvar for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjeneste.

Staten skal sørge for at befolkningen tilbys nødvendig spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, herunder:

• 1. sykehustjenester.

• 2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester

• 3. akuttmedisinsk beredskap og

• 4. medisinsk nødmeldetjeneste: luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt.

Dette ansvaret ivaretas gjennom statlige regionkontorer, som inngår avtaler med offentlig eide sykehus eller andre tjenesteytere, jf. lov om helseforetak   § 6.

Proposisjonens forslag til §§2-1b, 2-1c og 2-1d blir §§ 2-1a, 2-1b og 2-1c.

Departementet kan i forskrift stille krav til tjenester som omfattes av denne loven.

Nåværende § 5-5 blir § 4-2 og skal lyde:

§ 4-2 Legefordeling

Departementet kan hvert år fastsette:

• 1. antall nye spesialiststillinger innen hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved helseinstitusjoner og helsetjenester som mottar tilskudd til drift og vedlikehold fra helseforetak eller statlige regionkontor,

• 2. antall nye hjemler for avtaler om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes av hvert statlige regionkontor, og

• 3. antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved statlige helseinstitusjoner og helsetjenester.

Antall nye stillinger og avtalehjemler som nevnt i første ledd angis som en samlet ramme for hver enkelt helseregion fordelt på de ulike medisinske spesialiteter.

De statlige regionkontorene fordeler stillingene nevnt i første ledd. Departementet kan sette vilkår for tildelingen.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.

Nåværende § 6-6 blir § 5-2 og skal lyde:

§ 5-2 Refusjonskrav mot det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion

Behandlings- og forpleiningsutgifter skal dekkes av det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion, jf. § 5-1. Til gjennomføring av psykisk helsevern dekkes også andre utgifter av det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion.

Det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion skal dekke utgifter til behandling og forpleining:

• 1. Når det i henhold til internasjonal overenskomst foreligger rett til å reise til utlandet for å få nødvendig behandling. Dette gjelder også når andre norske myndigheter har forskottert beløpet overfor utenlandsk tjenesteyter,

• 2. når utgifter til sykehusbehandling i utlandet finansieres av folketrygden etter folketrygdloven § 5-22. Utgiftene dekkes i samme utstrekning som om behandlingen hadde funnet sted i Norge.

Departementet kan gi forskrift om beregning av utgifter som nevnt i første og annet ledd, og kan fastsette samme refusjonssatser for en eller flere grupper av institusjoner.

Utgifter til laboratorie- og røntgentjenester dekkes bare av det statlige regionkontoret i pasientens bostedsregion, jf. § 5-1, dersom dette følger av avtale mellom det statlige regionkontoret i bostedsregionen og den som yter slike tjenester. De statlige regionkontorene skal gjøre kjent hvilke medisinske laboratorier og røntgeninstitutt de har avtale med. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om finansie­ringen av laboratorie- og røntgentjenester, herunder overgangsordninger.

Nåværende § 7-4 blir § 6-3 og skal lyde:

§ 6-3 Veiledningsplikt overfor kommunehelse­tjenesten

Helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra statlige regionkontor til sin virksomhet, skal gi kommunehelsetjenesten råd, veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift.»

Disse medlemmer viser til sine generelle merknader og forslag til ny §  6 i lov om helseforetak, samt sine merknader og forslag til lov om pasientrettigheter i Innst. O. nr. 91 (1998-1999) og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om pasientrettigheter skal § 2-1 lyde:

§ 2-1 Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist.

Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, skal det statlige regionkontoret sørge for at pasienten innen samme kostnadsramme får tilgang til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i riket eller i utlandet på det offentliges regning.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under § 42 og fremmer følgende forslag:

«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal § 4-1 tredje ledd lyde:

Ved vurderingen av om godkjenningen skal gis, kan det blant annet legges vekt på om samfunnsmessige eller faglige hensyn taler for at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes, om helseinstitusjonen eller helsetjenesten er omfattet av nasjonal helseplan, jf. lov … om helseforetak § 5, og planer utarbeidet av regionale helseforetak, jf. lov … om helseforetak § 34, og om de tjenester som skal ytes pasientene, synes forsvarlige.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at helseregisterloven ble behandlet i Odelstinget før lov om helseforetak ble fremmet. Dette betyr at paragrafer i helseregisterloven som omtaler fylkeskommunen, må harmoniseres til helseforetaksloven. Flertallet har kommet til at § 3 fjerde ledd i helseregisterloven ikke lenger er nødvendig. Det har vært spørsmål om en ved opphevelse av dette leddet ville ha nødvendige hjemler til å kunne kreve data fra Oslo kommune innen tannhelseområdet. Etter nærmere vurdering er flertallet kommet til at formuleringen med endringer i § 10 gir slik hjemmel, idet den omfatter helseforetak, fylkeskommuner og Oslo kommune.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag til endring i lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven):

«I helseregisterloven gjøres følgende endringer:

§ 3 fjerde ledd oppheves.

§ 6 annet ledd skal lyde:

Regionale helseforetak og helseforetak, kommune og annen offentlig eller privat virksomhet som tar i bruk behandlingsrettede helseregistre, er databehandlingsansvarlig for opplysningene. Foretaket og kommunen kan delegere databehandlingsansvaret.

§ 7 annet ledd femte punktum skal lyde:

Det regionale helseforetaket er databehandlingsansvarlig for opplysningene, med mindre noe annet er bestemt i forskriften.

§ 10 skal lyde:

Særlig om plikt til å innrapportere data til statistikk

Departementet kan i forskrift eller ved enkeltvedtak pålegge regionale helseforetak og helseforetak, fylkeskommuner og kommuner å innrapportere avid­entifiserte eller anonyme data til statistikk, herunder gi nærmere regler om bruk av standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk.