Vedlegg: Brev fra Landbruksdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 18. mai 2001
Jeg viser til brev fra Stortingets næringskomité, datert 16.05.01, hvor jeg stilles tre spørsmål i forbindelse med behandling av nevnte proposisjon. Til disse spørsmålene har jeg følgende svar:
1. Hvor mange millioner kroner antar man må brukes årlig de neste årene for å få innarbeidet den nye merkeordningen slik at det kan oppnås en verdiøkning av betydning for primærprodusentene om 5 år?
De administrative oppgavene knyttet til den nye merkeordningen vil først og fremst være informasjon og markedsføring av ordningen og rettledning til produsenter som ønsker å få et produkt godkjent.
For at ordningen skal bli et positivt incitament til verdiskaping må produksjonsmiljøene informeres, samtidig som forbrukerne blir informert om ordningen og dens innhold. Dette vil kreve ressurser. Videre vil selve søknadsbehandlingen kreve administrative ressurser. Store deler av arbeidet med å forberede grunnlaget for produktforskrifter må gjøres av produsentene selv, og sekretariatsoppgavene vil derfor i hovedsak være knyttet til informasjon og rettledning, etterprøving, undersøkelser og kontroll, samt revisjon. Jeg tar sikte på å organisere administrasjon og sekretariatsoppgaver på en mest mulig kostnadseffektiv måte ved å legge dette i størst mulig grad til eksisterende organer. På denne bakgrunn anslås kostnadene ved administrasjon av merkeordningen til 3-4 mill. kroner pr. år i en oppstartingsfase de nærmeste år.
2. I proposisjonen legges opp til en modell med delt finansiering av merkeordningen. Som en del av denne finansieringen tenker departementet seg en kollektiv avgift på norskproduserte varer hjemlet i landbrukskvalitetsloven. Skal denne avgiften komme som et påslag på de priser om er avtalt i jordbruksavtalen, eller som et påslag i senere omsetningsledd?
Det legges opp til en modell med todelt finansiering for merkeordningen. Det ene skal være et spesielt gebyr for de produsentgrupper som søker merkeordningen. Dette gebyret kan ikke være for høyt, da en dermed kan gjøre ordningen økonomisk uinteressant for produsentene. Den andre er derfor foreslått å være en generell avgift på norskproduserte varer og vil bli lagt på senere omsetningsledd. Avgiften vil ikke komme som et påslag på de priser som er avtalt over jordbruksavtalen.
3. Vil den praktiske utformingen av merkeordningen bestå av et «paraplymerke» og i tillegg et spesifikt produktmerke med for eksempel geografisk opprinnelse?
Med hjemmel i den nye bestemmelsen i landbrukskvalitetsloven tas det sikte på å utarbeide en nasjonal rammeforskrift, som vil beskrive den praktiske utformingen. Statens Næringsmiddeltilsyn utarbeider utkast til rammeforskrift i en prosess hvor det trekkes på annen nasjonal kompetanse, og hvor forskriftsutkast på vanlig måte sendes på høring før fastsettelse.
Så langt har jeg sagt at rammeforskriften innholdsmessig bør ta sitt utgangspunkt i EUs regelverk, men må etableres utenfor EØS-avtalen. Dette ønsket bygger på den suksessen som EUs ordning har hatt for det næringspolitiske grunnlaget i deler av det europeiske landbruket.
EUs ordning er synliggjort ved hjelp av 3 merker som har sin bakgrunn i to rådsforordninger. Noen annen overbyggende struktur finnes ikke i EU. På dette grunnlag forutsettes den norske merkeordningen utviklet. Om hvordan den offentlige merkeordningen utad skal gis en felles profilering som omfatter flere merketyper, er et spørsmål som må vurderes nærmere i samråd med de berørte interesser.
Ved siden av finnes likevel et rikt utvalg av uavhengige merker i de forskjellig medlemsland i EU, som er knyttet til andre kvaliteter og ikke-offentlig organisasjonsstruktur. I Norge vil det derfor også parallelt til den offentlige merkeordningen jeg nå ønsker å innføre, høyst sannsynlig også finnes andre private ordninger.