4. Hovedpunkter i utformingen av en norsk gjenopptakelseskommisjon
- 4.1 Kommisjonens myndighet
- 4.2 Sammensetning og organisering
- 4.3 Kommisjonens behandling av saken
- 4.4 Overprøving av kommisjonens avgjørelser
- 4.5 Hvilken domstol skal behandle saken dersom den skal gjenopptas?
- 4.6 Plassering av bestemmelsene om kommisjonen
- 4.7 Etterkontroll
Departementet ser det som selvsagt at kommisjonen ikke skal ha myndighet til å behandle en sak som tillates gjenopptatt. Dette er og blir domstolenes oppgave.
Departementet mener det er naturlig at en kommisjon behandler begjæringer om gjenopptakelse av både dommer, kjennelser og beslutninger. Det er ikke kommet innvendinger mot dette under høringen.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at kommisjonen burde organiseres som et uavhengig forvaltningsorgan, og ikke som en særdomstol. Kravet om uavhengighet ble særlig understreket ved klare begrensninger i regjeringens og departementets adgang til å instruere kommisjonen.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om dette, er enig med departementet.
Kommisjonens uavhengige stilling bør komme klart til uttrykk i loven. Enkelte endringer som departementet foreslår i forhold til høringsnotatet, understreker at kommisjonen ikke er noen særdomstol. Avgjørelsen av om gjenopptakelse skal tillates, skal ikke formelt sett være kjennelse, og det legges ikke lenger opp til at kommisjonens avgjørelse av begjæringen skal kunne angripes med kjæremål.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet fra 1999 om opprettelse av en klagerett etter dansk modell, at klagerettens kompetanse skulle begrenses til å behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker. Få høringsinstanser uttalte seg om dette. Begrunnelsen for ikke å la en særskilt klagerett også ta stilling til gjenopptakelse av sivile saker, var hovedsakelig at klageretten bare i begrenset grad ville anvende muntlige forhandlinger.
Dette argumentet gjør seg gjeldende også i vurderingen av om en kommisjon bør avgjøre om en sivil sak skal gjenopptas. I samme retning trekker at den selvstendige undersøkende rollen kommisjonen er tiltenkt harmonerer dårlig med grunnprinsippene for tvistemål, bl.a. prinsippet om at partene i stor grad har herredømme over søksmålsgjenstanden. Den sammensetning en kommisjon vil få med sikte på straffesaker, vil heller ikke uten videre egne seg for sivile saker. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet at begjæringer om gjenopptakelse av sivile saker fortsatt bør behandles av den domstolen som har avsagt den angrepne dommen. Det ble heller ikke foreslått noen endring i regelen om at Høyesteretts kjæremålsutvalg skal behandle gjenopptakelsesbegjæringer i tilfeller der den angrepne dommen er avsagt av Høyesterett. Departementet signaliserte imidlertid at man ville følge opp et forslag fra høringsrunden i 1999 om at begjæringer om gjenopptakelse av dommer avsagt av forliksrådet skal fremsettes for herreds- eller byretten.
Kun få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet, og det er ulike syn.
Departementet mener fortsatt at kommisjonen bare bør behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker. Departementet har også vurdert om gjenopptakelsesbegjæringer i sivile saker skal behandles av en sideordnet domstol, men har kommet til at man bør vurdere spørsmålet på et senere tidspunkt, for eksempel i forbindelse med oppfølgningen av Tvistemålsutvalgets utredning.
Etter gjeldende rett må det en begjæring om gjenopptakelse til for at gjenopptakelse besluttes. Den engelske kommisjonen har myndighet til å bestemme gjenopptakelse selv om det ikke er fremsatt noen begjæring.
Synspunktet om at det bør være et samfunnsansvar å sørge for at urett rettes opp, taler for at kommisjonen ikke bør være avskåret fra å beslutte gjenopptakelse på eget initiativ dersom særlige grunner taler for det. På den annen side taler sterke grunner for at dette bør avhenge av siktedes eget valg. Departementet vil derfor ikke foreslå at kommisjonen skal ha noen generell adgang til å bestemme at en sak skal gjenopptas uten at det foreligger noen begjæring om det, men kommisjonen skal kunne beslutte gjenopptakelse av eget tiltak dersom det avdekkes forhold som taler for at en nå avdød person har blitt domfelt med urette. Kun få høringsinstanser har uttalt seg om dette forslaget, og meningene er delte.
Komiteen vil understreke behovet for at en gjenopptakelseskommisjon kan arbeide uavhengig, og uten at noen har hjemmel til på noen måte å instruere kommisjonen i sitt arbeid. Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringen foreslår å organisere kommisjonen som et uavhengig forvaltningsorgan.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i proposisjonen ikke i første omgang ønsker at kommisjonen også skal kunne behandle begjæringer om gjenopptagelse av sivile saker. Komiteen mener spørsmålet om også gjenopptakelse av sivile saker bør legges til et eget, uavhengig organ, må vurderes i forbindelse med oppfølgingen av Tvistemålsutvalgets innstilling.
Komiteen vil vise til at kommisjonen i enkelte sammenhenger på eget initiativ vil kunne ha grunn til å undersøke om det foreligger grunnlag for å beslutte gjenopptakelse uten at det foreligger en begjæring om dette fra den dømte. Dette kan ha flere årsaker, f.eks. kan den dømte kan ha avgått ved døden, han kan være særlig ressurssvak eller ha vært bosatt utenfor Norge i særlig lang tid.
Komiteen mener etter dette at det er argumenter som taler for å gi kommisjonen en noe større adgang til å undersøke saker av eget tiltak enn det legges opp til i proposisjonen. Komiteen vil derfor be departementet vurdere behovet for - og ønskeligheten av - å utvide kommisjonens kompetanse til å undersøke saker av eget tiltak på et senere tidspunkt når den nye ordningen har fått virke en tid. Komiteen vil understreke at selve beslutningen om gjenopptagelse alltid må baseres på begjæring fra domfelte, med mindre kommisjonen beslutter gjenopptagelse i en sak der domfelte er en avdød person.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, forutsetter at departementet i den forbindelse også vurderer eventuelle konstitusjonelle implikasjoner en slik utvidelse av kommisjonens mandat vil kunne ha. Flertallet ser at hensynet til ofrene tilsier at kommisjonen bør være meget tilbakeholdende med å ta opp en sak av eget tiltak, og er derfor enig med departementet i at kommisjonen bare unntaksvis bør ha en slik adgang.
Etter loven skal den engelske kommisjonen bestå av minst elleve medlemmer, hvorav en tredjedel skal ha minst ti års erfaring som jurister. Minst to tredjedeler av medlemmene skal ha kunnskap om eller erfaring fra strafferettspleien, men behøver ikke å være jurister. Mens de arbeider i kommisjonen kan medlemmene ikke inneha annen stilling innenfor strafferettspleien. Det er for tiden 35 saksbehandlere ansatt ved kommisjonen.
Den skotske kommisjonen består av én leder og seks kommisjonsmedlemmer. I tillegg har kommisjonen en administrativ stab på 8 personer. Til forskjell fra lederen av den engelske kommisjonen, deltar kommisjonsleder i behandlingen av begjæringene om gjenopptakelse. Kommisjonsmedlemmene består hovedsakelig av personer med bred juridisk bakgrunn. For både kommisjonslederen og kommisjonsmedlemmene er arbeidet i kommisjonen et verv som de innehar ved siden av sin ordinære stilling eller virksomhet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at kommisjonen bør ha en tverrfaglig sammensetning, der både jurister og personer med en annen yrkeserfaring er representert. Når det gjaldt juristene i kommisjonen, mente departementet at det ikke var grunn til å utelukke dommere, men at de ikke burde utøve dommergjerningen samtidig. Utvelgelsen av lekpersonene burde foretas ut fra en vurdering av personlige kvalifikasjoner og egenskaper. Departementet foreslo at kommisjonen skulle bestå av fem medlemmer med syv års funksjonstid, og at den skulle ha en leder og en nestleder som skulle være jurister. Kommisjonsmedlemmene skulle ifølge forslaget arbeide i kommisjonen på heltid på åremål og samtlige kommisjonsmedlemmer skulle delta i realitetsbehandlingen av den enkelte sak.
Det er ulike synspunkter fra høringsinstansene på disse forslagene.
Departementet har kommet til at kommisjonen bør ha en noe annen sammensetning enn den som ble skissert i høringsnotatet, og sekretariatet bør styrkes i forhold til departementets foreløpige forslag, bl.a. med etterforskningskompetanse. Departementet antar at kommisjonen bør ha en administrativ sjef, to til tre heltidsansatte eller deltidsansatte utredere samt to sekretærer.
Kommisjonen bør bestå av til sammen fem medlemmer, der lederen og to andre medlemmer må være jurister og ha bred erfaring. I tillegg bør det være to personer med annen utdannelse og yrkesbakgrunn. Man bør ikke kunne være ansatt i påtalemyndigheten samtidig som man sitter i kommisjonen. Det er imidlertid ikke noe til hinder for å bli kommisjonsmedlem at man for tiden arbeider som forsvarer eller at man tidligere har arbeidet for påtalemyndigheten.
Departementet har videre kommet til at kommisjonsmedlemmene ikke bør bli utnevnt og arbeide på heltid, men i stedet bli oppnevnt for en 3 årsperiode slik at arbeidet blir et verv ved siden av vedkommendes stilling. Det skal være adgang til gjenoppnevning for en periode. Saksmengden vil neppe være så stor at den kan beskjeftige fem kommisjonsmedlemmer på heltid. Behovet for sakkyndig bistand bør dekkes ved å innhente sakkyndige uttalelser der det er behov for dette.
Justisdepartementet bør avgi innstilling i forbindelse med oppnevning og utnevning av kommisjonsmedlemmene, og har budsjettansvar og det overordnede administrative ansvaret for kommisjonen.
Komiteen mener at kommisjonens sammensetning bør være bred, og er derfor tilfreds med at departementet foreslår at to av kommisjonsmedlemmene ikke skal ha juridisk bakgrunn. Komiteen er videre tilfreds med at kommisjonens sekretariat blir styrket med blant annet etterforskningskompetanse.
Komiteen mener er for øvrig at medlemmene av kommisjonen, med unntak av lederen, bør fortsette i sin ordinære virksomhet, og at arbeidet i kommisjonen blir å anse som verv som en innehar for et visst antall år av gangen. Komiteen har ingen merknader til at medlemmene skal sitte tre år med mulighet for en gangs reoppnevnelse.
Komiteen mener det er viktig at kommisjonens leder får en reell mulighet til å lede det daglige arbeidet i kommisjonen og til å styre arbeidet med sakene. Komiteen mener dette best kan sikres ved at kommisjonens leder engasjeres på full tid.
Straffeprosessloven bør i størst mulig utstrekning regulere kommisjonens virksomhet. Også en del av reglene i domstolloven bør få anvendelse på kommisjonen så langt de passer. Kommisjonens sammensetning, kompetanse og arbeidsmåte gjør det imidlertid nødvendig å utforme enkelte særskilte saksbehandlingsregler.
Komiteen har merket seg at straffeprosessloven og en del av reglene i domstolsloven får anvendelse på kommisjonens arbeid.
Etter gjeldende rett skal gjenopptakelsesbegjæringer i straffesaker underkastes en foreløpig prøving for å luke ut saker hvor det er opplagt at vilkårene for gjenopptakelse ikke er tilstede. Den foreløpige prøvingen av gjenopptakelsesbegjæringen skjer skriftlig uten partsforhandling.
I England er silingsprosedyren todelt: Først siler man ut de saker hvor kommisjonen ikke har jurisdiksjon eller hvor ikke alle ankemuligheter har vært prøvd. Deretter behandles saker som tilsynelatende kan behandles i løpet av 32 timers arbeid av en egen gruppe saksbehandlere. I utgangspunktet er det ikke begrensninger for hva slags saker som kan behandles summarisk.
Det foreslås i proposisjonen at kommisjonen skal ha adgang til å forkaste åpenbart ugrunnede begjæringer eller begjæringer som lider av åpenbare feil som gjør at de ikke kan behandles eller tas til følge. Denne avgjørelsen bør kunne tas av kommisjonens leder eller nestleder. Vilkårene for å forkaste begjæringen er skjerpet i forhold til gjeldende rett, slik at beslutning ikke kan treffes før kommisjonen om nødvendig har innhentet supplerende opplysninger, rettledet siktede og gitt frist for å rette opp eventuelle mangler.
Kan avgjørelsen bygges på begjæringen alene, er det etter departementets syn ikke nødvendig at begjæringen forelegges den annen part til uttalelse. Når avgjørelsen derimot må bygge på tilleggsopplysninger, og det samtidig fremstår som åpenbart at begjæringen ikke vil føre frem, har hensynet til kontradiksjon større vekt. Etter departementets syn bør derfor slike opplysninger forelegges partene til uttalelse, selv om dette vil kunne gjøre den foreløpige prøvingen noe mer omstendelig enn i dag.
Komiteen viser videre til at Regjeringen foreslår at vilkårene for å forkaste begjæringer om gjenopptagelse etter en foreløpig prøving skal skjerpes. Dette er komiteen tilfreds med. Komiteen har på den annen side ingen innvendinger til at kommisjonen forkaster begjæringer om gjenopptakelse som er grunnløse. Komiteen vil imidlertid påpeke behovet for at kommisjonen i enkelte tilfeller selv innhenter og/eller arbeider med en sak om begjæring om gjenopptagelse hvis det uten rimelig tvil kan fastslås at begjæringen om gjenopptakelse vil kunne føre frem dersom flere saksopplysninger hentes inn og disse eventuelt styrker grunnlaget for en gjenopptakelse.
Etter gjeldende rett er det den som begjærer gjenopptakelse, som praktisk sett har hovedansvaret for sakens opplysning. Domstolen kan imidlertid innhente ytterligere opplysninger og beslutte bevisopptak.
Den engelske kommisjonen skal ikke bare ta hensyn til omstendigheter som påberopes av domfelte eller av andre, men også andre forhold som kommisjonen antar har betydning for saken. Den skal foreta slike undersøkelser som den mener er nødvendig. Kommisjonen har ikke politimyndighet, og dens myndighet er ellers begrenset på andre måter. Vitner har ikke forklaringsplikt overfor kommisjonen, noe kommisjonen selv mener er uheldig. Den skotske kommisjonen kan pålegge vitner å forklare seg.
I høringsnotatet foreslo departementet at kommisjonen skal ha en selvstendig utredningsplikt, og dermed ha hovedansvaret for å opplyse saken. Det ble foreslått at kommisjonen bl.a. skal kunne innkalle og avhøre vitner, innhente opplysninger fra andre offentlige organer, oppnevne sakkyndige, begjære bevisopptak ved domstolene, og kreve utlevert ting som antas å ha betydning som bevis. Kommisjonen skulle dessuten kunne be om etterforskningsbistand fra politiet.
De fleste høringsinstansene er enige i at kommisjonen bør gis et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Noen er imidlertid mer skeptiske, først og fremst av hensyn til kommisjonens objektivitet.
Etter departementets syn er det en svakhet ved dagens system at domfelte selv har ansvaret for sakens opplysning. Kommisjonen bør derfor ha et hovedansvar for å klarlegge sakens faktiske og rettslige sider før den treffer avgjørelse i saken.
Departementet opprettholder sitt forslag om at kommisjonen selv ikke bør kunne beslutte bruk av andre tvangsmidler enn utleveringspålegg. Departementet er imidlertid enig med riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter i at kommisjonen bør kunne sette frem for forhørsretten begjæring om bruk av tvangsmidler dersom kommisjonen unntaksvis skulle ha behov for det. I den grad gjennomføringen av tvangsmidlene krever politimyndighet, må kommisjonen anmode om bistand til dette.
Departementet går inn for at kommisjonen skal kunne oppta forklaringer på tre måter. For det første bør dette kunne skje ved avhør direkte for kommisjonen etter reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling. Kommisjonen bør på samme måte som en domstol kunne lukke dørene dersom hensynet til sakens opplysning tilsier det. For det andre bør kommisjonen kunne begjære bevisopptak ved domstolene, der et eller flere av kommisjonens medlemmer kan møte og stille spørsmål på vegne av kommisjonen. Mer uformelle avhør skal også kunne opptas av ett eller flere av kommisjonens medlemmer, av ett medlem og én ansatt i sekretariatet eller av én eller flere ansatte i sekretariatet. Slike avhør bør i utgangspunktet reguleres på samme måte som politiavhør, og det gjelder ikke noen møte- eller forklaringsplikt.
Komiteen viser til at det i dagens system er den som begjærer gjenopptagelse som praktisk sett har hovedansvaret for sakens opplysning. Etter komiteens oppfatning er dette uheldig fordi en begjæring om gjenopptagelse i mange tilfeller vil bli forkastet med den begrunnelse at det ikke har fremkommet nye opplysninger som er avgjørende for sakens betydning. Komiteen finner grunn til å understreke at ressurssterke personer dermed vil kunne ha større mulighet til å få gjennomslag for gjenopptagelse, og det kan derfor reises spørsmål ved om dagens system i praksis kan sies å fungere etter prinsippet om likhet for loven. På denne bakgrunn er komiteen meget tilfreds med at departementet foreslår at kommisjonen blir tillagt et hovedansvar for å klarlegge faktiske og rettslige sider før en avgjørelse om gjenopptakelse blir truffet. Komiteen viser til at dette er et hovedelement i den nye ordningen, og kanskje det enkeltforhold som taler sterkest for en kommisjonsløsning sammenliknet med en ordning der en sideordnet domstol avgjør begjæringen. Komiteen vil i forlengelsen av dette sterkt understreke at økonomiske og menneskelige ressurser må stilles til disposisjon slik at ikke ressursmangel blir et hinder for at kommisjonens arbeid kan utføres i tråd med de føringene som departementet selv har lagt.
Komiteen slutter seg til departementets forslag om kommisjonen selv ikke bør kunne beslutte andre tvangsmidler enn utleveringspålegg, men at kommisjonen kan få anledning til å fremsette begjæring for forhørsretten om bruk av tvangsmidler dersom det i spesielle saker skulle være behov for det. For øvrig har komiteen ingen kommentarer til Regjeringens forslag om kommisjonens avhørsmetoder utover å påpeke at også på dette området må kommisjonen få anledning til å opptre på en slik måte som kommisjonen selv oppfatter som relevant i forhold til den sak som blir behandlet.
Etter gjeldende rett skal en gjenopptakelsesbegjæring som ikke forkastes under den foreløpige prøvingen, forelegges motparten til uttalelse. Videre skal partene gis anledning til å uttale seg om opplysninger som retten innhenter av eget tiltak.
I England har motparten ikke krav på å få uttale seg om begjæringen eller innhentede opplysninger, men kommisjonen kan etter behov be om motpartens uttalelse.
I høringsnotatet ble det foreslått at kommisjonen skal forelegge for siktede og påtalemyndigheten nye opplysninger som den mottar eller selv innhenter, og gi dem adgang til å uttale seg om disse. Plikten til å informere siktede gjelder likevel ikke opplysninger som vedkommende ikke har rett til å gjøre seg kjent med etter straffeprosessloven § 264. Retten til innsyn i sakens dokumenter avgrenses også på samme måte som i dag.
Riksadvokaten bemerker bl.a. at påtalemyndigheten ikke bør anses som «part» i gjenopptakelsessaker. Etter riksadvokatens oppfatning bør fornærmede om mulig varsles om begjæringer som ikke avvises, gis anledning til dokumentinnsyn og til å uttale seg.
Dersom påtalemyndigheten bare skal trekkes inn i saken om kommisjonen mener det er behov for det, risikerer man etter departementets oppfatning at påtalemyndigheten i en konkret sak ikke blir kontaktet på tross av at den sitter inne med relevante opplysninger. For å unngå dette, bør påtalemyndigheten gis anledning til å uttale seg om de opplysninger kommisjonen mottar eller selv innhenter. Noen plikt for påtalemyndigheten til å uttale seg, er det derimot ikke grunn til å oppstille.
Når det gjelder forholdet til fornærmede, er departementet enig med riksadvokaten i at vedkommende bør varsles om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige prøvingen. Fornærmede bør dessuten få anledning til å uttale seg og til å få innsyn i sakens dokumenter innenfor rammen av straffeprosessloven § 242. Både siktede og fornærmede gis rett til innsyn i sakens dokumenter, også etter at saken er avsluttet.
Komiteen er enig i at påtalemyndigheten bør gis anledning til å uttale seg om de opplysninger kommisjonen mottar selv eller innhenter, og vil videre slutte seg til Regjeringens syn om at påtalemyndigheten kun skal ha en rett til å uttale seg, og ikke noen plikt. Komiteen er også enig i at fornærmede bør varsles om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige prøvingen, og at fornærmede får anledning til å uttale seg og til å få innsyn i sakens dokumenter innenfor rammen av straffeprosessloven § 242. Både siktede og fornærmede gis rett til innsyn i sakens dokumenter, også etter at saken er avsluttet.
Etter gjeldende rett er det noe uklart i hvilken utstrekning retten har veiledningsplikt overfor den som begjærer gjenopptakelse av en straffesak.
I høringsnotatet ble det foreslått at kommisjonen skal ha slik veiledningsplikt, etter mønster av forvaltningsloven § 11. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot dette.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Etter gjeldende rett er det som hovedregel skriftlig behandling av en begjæring som ikke forkastes under den foreløpige prøvingen. Også i England behandles gjenopptakelsesbegjæringer skriftlig.
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at saksbehandlingen skal kunne ha både skriftlige og muntlige innslag. Adgangen til å avholde muntlige forhandlinger fremgår uttrykkelig av loven.
Komiteen har ingen kommentarer til spørsmålet om skriftlige og/eller muntlige forhandlinger utover å påpeke at kommisjonen selv, i tråd med den instruks og det lovverk som skal være styrende for kommisjonens arbeid, må få anledning til å avgjøre fra sak til sak hva som eventuelt vil være den mest hensiktsmessige arbeidsmåten.
Etter dagens ordning har siktede rett til å la seg bistå av en forsvarer, også i saker om gjenopptakelse. Noe generelt krav på forsvarer gir loven derimot ikke. Krav på forsvarer har siktede bare under bevisopptak, og under muntlig forhandling dersom forsvarer vil være nødvendig under ny hovedforhandling i saken. Retten kan imidlertid også ellers oppnevne offentlig forsvarer dersom særlig grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd.
I høringsnotatet ble det foreslått at siktede skal ha rett til å la seg bistå av en forsvarer på ethvert trinn av kommisjonens saksbehandling. I tillegg skal han ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer om særlige grunner taler for det, men ikke ellers. Oslo statsadvokatembeter var enig i den avgrensning som ble foreslått, mens Den Norske Advokatforening var mer skeptisk.
Departementet viser til at kommisjonen av eget tiltak skal vurdere om siktede har behov for veiledning. I de fleste tilfellene vil dette være tilstrekkelig. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor siktede har behov for mer hjelp enn det kommisjonen kan yte. I slike og lignende tilfelle bør kommisjonen kunne oppnevne forsvarer når særlige grunner tilsier det.
Komiteen deler departementets oppfatning i forhold til bruk av forsvarer. Komiteen viser til at kriteriet for å få dekket utgiftene til forsvarer etter bestemmelsen er at særlige grunner må tale for det. Komiteen understreker at selv om kommisjonen har et veiledningsansvar, vil det kunne foreligge behov for forsvarer. Komiteen forutsetter at departementet ikke legger en for streng tolkning av gjeldende bestemmelse til grunn når det gjelder å dekke utgiftene til forsvarer i saker om gjenopptagelse. Komiteen mener dette er ett av punktene det er viktig å følge opp ved etterkontrollen.
Rettens avgjørelse av en begjæring om gjenopptakelse av en straffesak kan etter dagens regler påkjæres av partene.
Den engelske kommisjonens avgjørelser er endelige - det er ikke lagt opp til noen alminnelig overprøvingsadgang. Et vedtak om ikke å henvise en sak kan imidlertid angripes ved å anlegge sivilt søksmål mot kommisjonen. Klager over kommisjonens saksbehandling behandles etter kommisjonens interne klageprosedyre. Også avgjørelsene til Den Særlige Klageret i Danmark er endelige.
Departementet var i høringsnotatet skeptisk til å opprette et eget klageorgan til å behandle klager over kommisjonens avgjørelser. Det ble skissert to mulige løsninger. Den ene gikk ut på at lagmannsretten skulle kunne foreta en begrenset prøving, mens det andre alternativet gikk ut på full overprøving.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet går inn for at kommisjonens avgjørelse skal være endelig. Høyesterett går for sin del inn for at også avgjørelser om å tillate gjenopptakelse skal kunne bringes inn for domstolene.
Etter departementets oppfatning er det usikkert om det vil være i godt samsvar med konstitusjonelle regler helt å avskjære retten til prøving for de ordinære domstolene når det gjelder avgjørelser om å tillate eller nekte gjenopptakelse.
Departementet har kommet til at det bør gjelde de samme reglene for domstolsprøving av kommisjonens avgjørelse som for domstolsprøving av andre typer forvaltningsvedtak. Det vil da være mulig å anlegge et sivilrettslig søksmål mot kommisjonen med påstand om at kommisjonens avgjørelse er ugyldig, og kommisjonen vil være undergitt Sivilombudsmannens kontroll. Det skal for øvrig utarbeides en generell intern klageprosedyre i kommisjonen.
Komiteen viser til at dagens ordning gir adgang til å påkjære avgjørelsen om gjenopptagelse til en høyere domstol. Komiteen mener at også en gjenopptagelseskommisjon på et gitt tidspunkt av ulike årsaker kan komme til å vedta en kjennelse som på et senere tidspunkt vil kunne betraktes som lite heldig. Et slikt perspektiv, og særlig hensynet til den fornærmede, taler for at en overprøving bør være mulig.
Komiteen har imidlertid notert seg at flertallet av høringsinstansene ikke går inn for en ordinær overprøvingsadgang, og viser til at ordningene både i Danmark og i England er at kommisjonens vedtak er endelige. Det må også tas i betraktning at sakene tidligere har vært behandlet etter en ordning med tre instanser.
Komiteen støtter derfor departementets vurderinger om at det skal gjelde de samme reglene for domstolprøving av kommisjonens avgjørelse som for domstolprøving av andre typer forvaltningsvedtak.
I dag er det domstolen som har avsagt den angrepne dommen som behandler saken på ny dersom den gjenopptas. Ved den nye behandlingen av saken deltar ikke noen dommer som har vært med på å avsi den opprinnelige dommen.
Departementet foreslo i høringsnotatet at dersom gjenopptakelse tillates skal saken som hovedregel henvises til ny fullstendig behandling ved en domstol som er sideordnet den rett som har avsagt den angrepne dommen. Av praktiske og økonomiske grunner foreslo departementet at saken skal henvises til en domstol som grenser til den domstol som har avsagt den angrepne dommen.
Flertallet av de få høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter dette.
Departementet foreslår at kommisjonen, i de tilfellene den tillater gjenopptakelse, skal sende saken til lagmannsretten som etter å ha latt partene uttale seg bestemmer hvilken sideordnet domstol som skal behandle saken. Dersom den angrepne dommen ble avsagt av lagmannsretten, får Høyesteretts kjæremålsutvalg en tilsvarende rolle. Den overordnete domstolen skal dersom særlige grunner taler for det, kunne peke ut en annen sideordnet domstol enn en nabodomstol.
Komiteen slutter seg til departementets forslag om at kommisjonen, i de tilfellene hvor gjenopptakelse tillates, skal sende saken til lagmannsretten, som etter å ha latt partene uttale seg bestemmer hvilken sideordnet domstol som behandler saken. Komiteen er enig i at den overordnete domstolen skal kunne avgjøre at en annen sideordnet domstol enn nabodomstolen skal kunne behandle en sak dersom særskilte grunner taler for dette.
Reglene om behandlingsmåten av gjenopptakelsesbegjæringer fremgår i dag av straffeprosessloven kapittel 27, og de nye reglene om kommisjonen er også innarbeidet her.
Et par høringsinstanser reiste spørsmål om ikke reglene om en eventuell kommisjon burde gis i en egen lov. Det skal sterke grunner til for å forsvare en egen lov om gjenopptakelseskommisjonen, og departementet kan ikke se at slike grunner gjør seg gjeldende.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Den første etterkontrollen bør trolig finne sted etter at ordningen har virket i ett år, og hovedsakelig ta sikte på å undersøke om beregningene av saksmengde, ressursbehov og kostnader er dekkende, eller om de bør justeres. På noe lengre sikt, dvs. tre til fem år etter at ordningen blir satt i kraft, bør det vurderes å foreta en mer grundig etterkontroll.
Komiteen mener at en etterkontroll eller foreløpig evaluering bør finne sted senest ett år etter at kommisjonen har startet sitt virke, slik at eventuelle mangler i form av ressurser eventuelt straks kan bli rettet opp. For øvrig synes komiteen at en bredere evaluering bør skje etter tre års virketid, og at denne evalueringen bør legges frem for Stortinget med eventuelle forslag til endringer hvis evalueringen klart påpeker mangler og/eller forhold som bør endres.