5. Ikraftsetting av lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv.
- 5.1 Innledning
- 5.2 Forutsetninger for ikraftsetting av de nye reglene om utilregnelighet og straffnedsettelse mv.
- 5.3 Forutsetninger for ikraftsetting av reglene om dom på overføring til tvunget psykisk helsevern
- 5.4 Forutsetninger for ikraftsetting av reglene om tvungen omsorg
- 5.5 Forutsetninger for ikraftsetting av reglene om forvaring
- 5.6 Tidspunktet for ikraftsetting
Det blir i proposisjonen foreslått enkelte endringer og tilpasninger i bestemmelsene som ble vedtatt ved lov 17. januar 1997 nr. 11.
Departementet foreslår å oppheve enkelte endringer som ble vedtatt i lov 17. januar 1997 nr. 11 fordi disse er blitt overflødige som følge av andre endringer som ble gjort under lovbehandlingen i Stortinget, jf. Innst. O. nr. 34 (1996-1997).
Fra Den rettsmedisinske kommisjon er departementet videre blitt oppfordret til å presisere hvordan straffeloven § 56 bokstav c, slik den lyder etter endringen, skal forstås. Bestemmelsen gir adgang til å nedsette straffen under det lavmål som er bestemt og til en mildere straffart når lovbryteren hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden, men ikke var psykotisk, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var følge av selvforskyldt rus.
Departementet viser til at ordlyden i bestemmelsen ble endret under lovbehandlingen i Stortinget som følge av andre endringer i utilregnelighetsreglene, men at dette ikke innebærer noen endring av innholdet i § 56 bokstav c.
Reglene om overføring til tvunget psykisk helsevern er tatt inn i straffeloven §§ 39 og 39 b og i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern kapittel 5.
Psykisk helsevernloven opererer med to hovedformer for tvungent psykisk helsevern; tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold i institusjon.
Departementet antar at den nye psykisk helsevernloven åpner for mer bredspektrete tiltak enn tidligere. Den psykiatriske spesialisthelsetjenesten får et utvidet ansvar for oppfølging etter utskriving for de som dømmes til særreaksjonen overføring til tvunget psykisk helsevern. Dette imøtekommer etter departementets syn justiskomiteens anmodninger om å sikre oppfølging av sikringsdømte som slippes fri, og om å gi dem et differensiert og individuelt tilpasset sikringstilbud.
I St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene uttalte Sosial- og helsedepartementet at det ut fra faglige og menneskelige hensyn verken er behov for eller ønskelig å etablere en landsdekkende behandlings- og sikringsinstitusjon for sinnslidende med voldelig og kriminell atferd, men at disse bør plasseres ved regional sikkerhetsavdeling. Departementet gikk inn for at de regionale sikkerhetsavdelingene i Oslo og Bergen utvikles til kompetansesentre slik som i Trondheim. I Innst. S. nr. 258 (1996-1997) sa sosialkomiteens flertall seg enig i at det er riktig å bygge videre på den desentraliserte modellen som er valgt, men at tilbudene til sinnslidende med voldelig og kriminell atferd hele tiden må evalueres, og at det må sørges for at kapasiteten er tilstrekkelig.
I St.prp. nr. 63 (1997-1998) Om opptrappingsplanen for psykisk helse, ble det anslått at inntil 20 personer vil bli dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern pr. år. Det opplyses i proposisjonen at det er lagt inn en økning av driftsmidlene med 196 mill. kroner og investeringsmidlene med 346 mill. kroner til den kapasitetsøkningen som følger av dette i opptrappingsperioden. Videre er det satt av 20 mill. kroner til utbygging av kompetansesentre ved de regionale sikkerhetsavdelingene. Det opprettes nå regionale kompetansesentre i Oslo og Bergen i tillegg til det nåværende i Trondheim.
Psykisk helsevernloven § 5-6 fastsetter at personer som er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern unntaksvis kan overføres til anstalt under fengselsvesenet. Det tas sikte på å tilpasse den nåværende Ila sikringsanstalt slik at den er egnet til å motta også disse. Den prosjekterte ressursavdelingen i Trondheim kretsfengsel antas også å være et godt alternativ for personer i denne gruppen. Hvis den særreaksjonsdømte samtykker, bør det være adgang til å overføre ham eller henne til en annen anstalt under fengselsvesenet som måtte anses som mer egnet.
I psykisk helsevernloven § 5-9 gis Kongen myndighet til å gi forskrifter om gjennomføring av dom på overføring til tvunget psykisk helsevern. Det vil blant annet bli gitt regler om kontakten mellom den faglig ansvarlige og de sakkyndige, og enkelte saksbehandlingsregler.
Fylkeshelsesjefen i domfeltes bostedsfylke skal avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvar for den domfelte. Sosial- og helsedepartementet vil følge opp i forhold til fylkeskommunene og deres ansvar.
Enkelte høringsinstanser mener det kan være behov for forskrifter om gjennomføringen av dom på overføring til tvunget psykisk helsevern. Departementet er enig i dette, blant annet for å sikre lik praksis, og Sosial- og helsedepartementet tar sikte på å utarbeide slike forskrifter.
Komiteen viser til at det nå er/blir regionale sikkerhetsavdelinger i Oslo, Trondheim og Bergen. Komiteen har merket seg at det i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 63 (1997-1998) om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 ble forutsatt lagt inn midler til bl.a. utbygging av kompetansesentre i løpet av planperioden slik at det psykiske helsevernet er i stand til å motta de som blir idømt særreaksjonene.
Forutsetningen for at lovbestemmelsene om særreaksjonen tvungen omsorg skal kunne tre i kraft, er først og fremst at det eksisterer en fagenhet som er i stand til å motta de domfelte. Sosial- og helsedepartementet vil ta kontakt med utvalgte fylkeskommuner med sikte på å finne den mest hensiktsmessige plassering av fagenheten. I den første perioden etter ikrafttredelsen tas det sikte på å finne en midlertidig løsning.
Departementet har utarbeidet utkast til forskrift om gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg.
Da Særreaksjonsutvalget avga NOU 1990:5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, var det planlagt å etablere en spesialinstitusjon, den såkalte gråsoneanstalten, for særlig farlige eller vanskelige lovbrytere. Det er senere blitt besluttet ikke å etablere en slik spesialinstitusjon.
Departementet uttaler bl.a. om innholdet i forvaringen at i og med at bakgrunnen for forvaringsdommen er gjentakelsesfaren, må i hvert fall deler av den særlige anstalten som skal motta forvaringsdømte ha et høyt sikkerhetsnivå. Samtidig må man arbeide aktivt med den enkelte for å redusere gjentakelsesfaren. Innholdet i forvaringen skal bygge videre på den prosessen som allerede er satt i gang i kriminalomsorgen, og tiltakene skal tilpasses den enkeltes individuelle behov. Ikke bare den særlige anstalten, men også ressursavdelinger i andre fengsler og andre fengselsavdelinger kan være egnede soningssteder for forvaringsdømte. Det foreslås at loven endres slik at det i større grad åpnes for dette.
Forutsatt at hensynet til sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt, er det etter departementets oppfatning ønskelig at også de forvaringsdømte skal kunne overføres til behandlingsinstitusjon av den typen som er omfattet av fengselsloven § 12. Det foreslås en uttrykkelig hjemmel for å kunne holde den forvaringsdømte tilbake og eventuelt hente ham eller henne ved unnvikelse.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslagene om innholdet i forvaringen.
Det er besluttet at den særlige anstalten skal legges til det som nå er Ila landsfengsel og sikringsanstalt. De forvaringsdømte skal i utgangspunktet ikke plasseres sammen med andre innsatte. Anstalten skal bygges om, slik at det gradvis etableres flere avdelinger, herunder etter hvert en kvinneavdeling. I løpet av 2001 vil etter planene to til tre av avdelingene stå klare. Samtidig planlegger man å oppføre et nytt aktivitetsbygg.
Det tas sikte på å gi de forvaringsdømte på Ila et helhetlig døgntilbud hvor atferdstrening, arbeidstrening, programvirksomhet, undervisning og ulike fritidsaktiviteter er viktige elementer.
Det er videre prosjektert en ressursavdeling ved Trondheim kretsfengsel med 10 plasser fordelt på to enheter, som soningstilbud til bl.a. forvaringsdømte, med høyere personaltetthet og et mer systematisk tilbud på innholdssiden enn en vanlig fengselsavdeling kan gi.
Løslatelse av den forvaringsdømte skal skje på prøve med en prøvetid som kan være fra ett til fem år. Det foreslås i proposisjonen at det kan settes som vilkår for prøveløslatelse at kriminalomsorgen skal følge opp den forvaringsdømte i prøveperioden. Dette vil innebære en sterkere kontroll av prøveløslatte forvaringsdømte sammenliknet med andre lovbrytere som løslates på prøve.
Flertallet i justiskomiteen uttrykte i Innst. O. nr. 34 (1996-1997) at det må være adgang til innsettelse i varetekt dersom brudd på vilkår for prøveløslatelse igjen kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger. Departementet foreslår en endring i straffeloven § 39 g som vil innebære en slik adgang.
Den domfelte bør i saker om gjeninnsettelse i prøvetiden ha et ubetinget krav på forsvarer. Forvaringsdømte vil da få større rett til forsvarer i slike saker enn andre lovbrytere som er prøveløslatt. Oslo politidistrikt og Den Norske Advokatforening støtter forslaget.
I dag bor 26 sikringsdømte psykisk utviklingshemmede lovbrytere i boenheter i hjemkommunen. Kriminalomsorgen har det overordnete ansvaret for sikkerheten, og kommunens utgifter dekkes av staten.
Når det gjelder utilregnelige psykisk utviklingshemmede, vil det kunne etableres beslektede ordninger basert på avtale mellom fagenheten og den domfeltes hjemkommune.
For tilregnelige domfelte, herunder de som er psykisk utviklingshemmede i lettere grad, måtte slike ordninger eventuelt etableres som ledd i en prøveløslatelse. For enkelte domfelte vil en prøveløslatelse under slike betingelser være den eneste måten de kan oppnå et liv utenfor fengselsvesenets anstalter. På denne bakgrunn går departementet inn for at slike prøveløslatelsesopplegg unntaksvis skulle kunne etableres for forvaringsdømte ut over ett årsfristen i straffeloven § 53 nr. 3. Den domfelte skal om nødvendig kunne holdes tilbake i boenheten mot sin vilje eller hentes tilbake ved unnvikelse. Domfelte skal årlig kunne be forhørsretten vurdere om vilkåret skal opprettholdes.
Flere høringsinstanser støtter forslaget om en slik ordning med prøveløslatelse på betingelse av at den domfelte tar opphold i en institusjon eller kommunal boenhet. En kommune eller institusjon kan ikke uten hjemmel pålegges å ta imot forvaringsdømte som løslates til et slikt opplegg, og vilkåret om frivillighet går fram av lovteksten. Departementet legger til grunn at en endret situasjon for institusjonen eller kommunen kan føre til at et etablert prøveløslatelsesopplegg må opphøre. Den prøveløslatte kan i så fall gjeninnsettes uten ny behandling av retten. Utgiftene til slike prøveløslatelsesopplegg dekkes av staten. Kriminalomsorgen har ansvaret for sikkerheten. Sosialtjenesteloven, herunder kapittel 6A vil gjelde for prøveløslatte forvaringsdømte. Prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet utover ett år kan bare settes som vilkår når særlige grunner tilsier det.
Departementet legger til grunn at slike prøveløslatelsesopplegg som er beskrevet ovenfor, ofte kan igangsettes tidligere enn annen prøveløslatelse på grunn av muligheten til å holde den løslatte under kontinuerlig oppsikt.
I de forskriftene som må gis om denne prøveløslatelsesordningen, gis en bestemmelse om at den domfelte og kriminalomsorgen med jevne mellomrom kan begjære at påtalemyndigheten vurderer å kreve gjeninnsettelse fordi særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse. Dersom kriminalomsorgen samtykker og påtalemyndigheten er enig, bør gjeninnsettelse kunne skje uten dom i de tilfellene der det er den forvaringsdømte som har begjært gjeninnsettelse.
Straffeloven § 39 h gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter om gjennomføringen av forvaring. Bestemmelsen er også ment å skulle hjemle nærmere regler om situasjonen når den forvaringsdømte er løslatt på prøve. Justisdepartementet tar sikte på å gi slike forskrifter før lovendringene trer i kraft.
Komiteen slutter seg til departementets synspunkter og forslag når det gjelder innholdet i forvaringen.
Komiteen er enig med departementet i at de forvaringsdømte i utgangspunktet ikke skal plasseres sammen med andre innsatte. Komiteen vil understreke betydningen av at de forvaringsdømte får et helhetlig tilbud, og at det også opprettes et egnet forvaringstilbud for kvinner.
Komiteen viser til at prøvetiden for forvaringsdømte som prøveløslates kan være fra ett til fem år. Komiteen vil understreke betydningen av en tett og god oppfølging av de prøveløslatte, og slutter seg til forslaget om at det skal kunne settes som vilkår for prøveløslatelse at kriminalomsorgen skal følge opp den domfelte.
Komiteen mener det er viktig at det er muligheter for å sette en prøveløslatt forvaringsdømt i varetekt dersom brudd på vilkårene aktualiserer faren for nye alvorlige straffbare handlinger, og slutter seg til departementets forslag om endring av straffelovens § 39 g. Komiteen støtter forslaget om at den prøveløslatte skal ha en ubetinget rett til forsvarer i saker om gjeninnsettelse.
Det foreslås at reformen trer i kraft 1. januar 2002.